Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Sandhornet

Havtåken lå lavt innover fjellene denne morgenen, men med solgløtt i værmeldingen og forhåpning om lettere vær utover dagen tok jeg denne dagen ferge over Storfjorden til Festøya i Ørsta.

Fra Ørsta er det omtrent fem og en halv kilometer til Brudevoll der jeg svingte av riksvei 655 og kjørte bomveien helt til bilen møtte snøgrensen og ikke ville være med lengre.
Sandhornet med sine 909 meter over havet og knapt seks hundre meter stigning er langt fra blant de høyeste fjellene i Ørsta, men en relativt trygg og ikke altfor bratt tur.

Sandhornet
Bomvei ved Barstad i Follestaddalen

Et stykke over tregrensen kom solen frem og kastet sitt lys over tåkeskyene som hvilte i landskapet lengre nede. Snøen var nokså fast så tidlig om dagen og rasfaren bør være liten her, i allefall om en følger ruten. En annen alenegående skiløper sørget også for godt selskap oppover bakkene, og med slikt vær fikk turen en flott start!

Sandhornet in Ørsta, Norway 2020
Over tåken på vei opp

Lengre oppe i fjellsiden ble utsikten gradvis videre, og snart var det utsikt til havet som i dag var dekket av et grått teppe av tåke. Mot toppen kommer den mektige Kolåstinden gradvis til syne og ruver majestetisk over både tåke og toppene rundt.

Å sitte her oppe med en slik utsikt er ubeskrivelig og man kjenner seg liten i et slikt landskap. Matpakke, termos og varme klær pakkes opp og utsikten kan studeres nærmere.
Kart bør alltid være med, og er også kjekt å ha med for å finne navnet på fjellene rundt.

Utsikt mot Saudehornet
Saudehornet til venstre.
Utsikt mot Romedalstinden
Romedalstinden midt i bildet.

Tåken kan plutselig overraske, så etter en stund her oppe er det tid for å spenne på skiene og gi seg i kast med bakkene. Den vide dalen har et enormt areal til nedkjøring og jeg får øvet på svingteknikken.

Solen har gjort snøen litt mykere i løpet av dagen, men fortsatt fast og fin og jeg prøver å holde skiene samlet i svingene. Fort går det ikke, men nok til at det kjennes godt i beina.

Nede i dalen står et jakt-tårn og jeg klatrer opp og setter meg i stolen, hviler beina og ser opp mot Sandhornet og skisporene som fører opp. Det er nesten som det sier «kom igjen, en tur til».
Men jeg takker nei, og lener meg bakover i jaktstolen, kanskje en annen dag, og helt sikkert et annet år!

Bilturen tilbake til fergen gikk videre gjennom dalen, til Store og ytre Standal. På veien utover langs Hjørundfjorden hadde ei svær snøfonn lagt seg over tunellen og vitner om hvilke snømengder som kan komme rasende her inne i fjordene.

Legg inn en kommentar