Denne flotte Februardagen spente Kenneth og jeg på oss skiene ved Ringset. Vi parkerte ved den game fabrikken og gikk opp til Ansoksætra, Ansokhornet, Jolgrøeggene og videre til Jogrøhornet. Turen var variert og relativt lang med både skog og høyfjellsterreng.
Kenneth underveis mot Jolgrøthornet med Sunnylvsfjorden i bakgrunnen.Jolgrøhornet kan sees fra varden på Jolgrøegga som ligger mellom de to toppene.
Siste motbakkene før Jolgrøthornet kjentes i kroppen og målet var nådd. Mange andre hadde også tatt turen hit denne flotte dagen for å stå på ski og nyte den flotte utsikten.
Jolgrøthornet er en svært populær topp på slike dager som dette.Mot Sunnylvsfjorden sett fra Jolgrøhornet. Skisporene våre viser vei mot Ansokhornet som er første toppen over fjorden.
Nedkjøringen var en fornøyelse på puddersnø fra Jolgrøhornet og ned til Ringsetsætra via Vardebakkane. Vi holdt god avstand til den bratte siden under Jolgrøeggene etter gode råd fra en lokalkjent nede i bygda. Nede i fjellsiden var det også mere snø enn på toppen der snøen ofte blåser bort i sterk vind.
Etter Ringsetsætra fulgte vi løpen som følger veien nedover mot Øygardsnakken og videre tilbake til Ringset.
Etter turen var vi enige om at den var virkelig flott både når det gjelder den lange turen langs egga og nedkjøringen i de lange bakkene ned fra toppen.
Oversikt over ruten vi fulgte opp (rød strek) og ned (blå strek) fra toppen.
Padling rundt Erkna er en opplevelse utenom det vanlige. Men farvannet er ubeskyttet og med grunner og fall som kan bryte når det kommer havdønninger.
Erkna ligger omtrent syv kilometer nordvest i havet fra Giske. Mens innlandet ligger hvitt av snø padlet vi hit ut med start fra Øygardshavna, med en stopp på Synesholmen underveis.
Med kajakkene pakket og klare gjøres siste forberedelser. Målet er Erkna som kan sees i bakgrunnen mellom moloene. Fra Øygardshamna på Giske. Pause på Synesholmen. Vi går på land for en strekk på beina og en matbit i lav Januar sol.
Her ute var det et par grader varmere og snøfritt. Eneste beboere vi fant var noen villsauer som beitet gress også denne kalde januardagen. Landskapet på Erkna kan minne på Færøyane når en ser den fra sjøen i en kajakk.
Fyret brukes i dag som feriested og øya som sauebeite om sommeren. I dag var det stort sett bare havørn og sjøfugl å se av liv. På vei rundt øya.Tommy og Philip ute ved Erkna.
Etter å ha padlet rundt øya der vi så både ørn og sjøfugler var det tid for en varm lunsj i solveggen oppe ved fyret, og samling av krefter til turen tilbake til Giske. Vinden var rolig, men å ha den imot istedenfor i ryggen senker farten og krever ny energi.
Kajakkene bæres på land og mat og klær pakkes ut for en god pause på land. Slike dager krever flere lag med ull under tørrdraken samt tørre klær for skifte.Oppe ved fyret er det ikke bare fantastisk utsikt. Her er også le for vinden og en liten lunk fra solen mens vi lager til mat.Utsikten fra fyret er storslagen med Giske, Ålesund og de hvite Sunnmørs alpane i bakgrunnen.
Å padle om vinteren i kald sjø har klart større risiko, men sammen i en erfaren gruppe som dette føler vi oss likevel trygge om noe skulle skje. Trening på redning av hverandre og utstyr som nødpeilesender, nødbluss og varme klær under tørrdrakten gir gode forutsetninger om noen får problem.
På vei hjem ved solnedgang. Lyset er fantastisk og sørger for god stemning på turen tilbake til Giske.En fantastisk dag sammen med en enestående gruppe av havpadlere. Takk for turen!
Tilbake på Giske var vi alle enig om at Søndagen var brukt på best mulig måte og med unike opplevelser som vil huskes lenge.
På utsiden av Giske med Synnes til høyre og Erkna lengst til venstre i bildet.
Tretten padlere møter opp og sjøsetter kajakken denne kjølige Desember ettermiddagen. Det kunne være fristene å innta godstolen og tv-skjermen, men denne gjengen vil heller ut å oppleve solnedgang i kajakk om vinteren.
Varme klær og gode padlehansker må til for å padle kajakk i Desember. Giske øya i bakgrunnen.Når solen forsvinner i havet er vi klare for turen rundt Giske.
En skulle tro at det er en kald opplevelse å padle om vinteren, men med bevegelse og varme klær er ikke temperaturen noen stor hindring. I kajakken blir det også litt varme fra den halvdelen av kroppen som er under sprut trekket.
Havet er likevel kaldt og risikoen større om en havner i sjøen, så flere sammen gir også større sikkerhet om noen er uheldig å velte.
Etter solen går ned blir lyset blått før det er helt mørkt og vi opplever den spesielle stemningen vinterpadling kan gi på utsiden av Giske. Sjøen er rolig men dønninger lager likevel bevegelse over det grunne Giskerevet.
Vinterpadling er spesielt og ofte flottere enn andre årstider når det gjelder lys og stemning.Staurneset på Giske.
Det er mye stein under overflaten og lett å padle på grunn, men med hodelykt og lav fart kommer alle greit fram videre sørover langs land.
Snart er det så mørkt at vi ikke kjenner igjen ansiktene og bare lysene viser hvor kajakkene er.
Vinden frisker på og vi lager bål på Giske istedenfor Havstein som var planen opprinnelig. Bein og fingre blir fort kalde på land og bålet sørger for varm mat og opptining av kalde tær før vi inntar kajakken og padler siste etappe til Skjong.
Noen hadde også pyntet kajakken med julelys og lyste godt opp i den kalde vinterkvelden. Beklager at jeg ikke fikk til et bedre bilde!
Femten stykker teller vi nå etter to som hadde ventet på oss på Havstein kom padlende derfra og fikk varmet seg ved bålet. Tross vinden var turen vellykket og vi ønsker God Jul før bilen frakter oss hjem til godstolen.
Snart starter en ny topptur sesong, og under er noen av mine egne erfaringer med innkjøp og bruk av alpint topptur utstyr som jeg gjerne deler med andre. Ekspert er jeg ikke, men forhåpentligvis kan det være informasjon i artikkelen som er nyttig når kostbart utstyr skal anskaffes.
Generelt
Stikkordet for topptur utstyr som med mye annet sports utstyr er vekt. Lavere vekt betyr som regel dyrere materialer, men ikke nødvendigvis mere solid utstyr. Lengde på turene og hvor høye topper du vil bestige er viktige momenter. Min erfaring er at valget til slutt blir en balanse mellom vekt, styrke og pris. Utstyret skal brukes og gi turglede i mange år, så et godt råd er å investere i kvalitet som varer.
At vekt er viktig, spesielt for ski, bindinger og støvler er utvilsomt sant, men personlig ville jeg bytte noen hundre gram i vekt mot solid utstyr. Man er tross alt ofte høyt til fjells og kanskje alene om vinteren, og da bør alt fungere. Når det gjelder vekt så mener jeg at det finnes en fornuftig grense der videre reduksjon ikke har praktisk betydning. Kommer en seg til toppen uten alt for mye slit så gjør litt vekt ingen skade og du blir både sterkere og får bedre kondisjon av det.
Topptur utstyr er kostbart, men det finnes mye godt og lite brukt utstyr på brukt markedet, og fullt mulig å finne flott utstyr uten å måtte selge skjorten. Gjenbruk tjener også miljøet. Å låne eller leie for å prøve kan også være smart, for ingenting er så lærerikt som egne erfaringer.
Ski
Toppturski finnes med ulik utforming og vekt. En bred ski fordeler vekten over større flate og gir mer oppdrift ved kjøring i løs snø, spesielt når det gjelder fremste delen av skiene. Smalere ski er lettere og egner seg bedre for lengre turer og under oppstigning. Skibredden måles midt på skien der den er smalest. På grunn av at skiløperens vekt vil bøye skiene ved svinging, så lages skiene lages som regel med innsving slik at de retter seg ut ved belastning.
Kortere ski er lettere å svinge med, mens lengre ski egner seg bedre for fart og lengre turer. Fem centimeter kortere enn kroppshøyde skal være et greit utgangspunkt for skilengde, men varier nok alt etter hva en foretrekker og bruksområde ellers.
Tyngre ski gir lavt tyngdepungt og mere stabil nedkjøring. For skianlegg med trekk kan nok slike ski være et godt valg.
Etter å ha brukt lengre fjellski var min første erfaring med topptur ski at det er fort gjort å tråkke den ene skien over tuppen på motsatt ski, men dette gikk seg til etter et par turer. Kvasse stålkanter på slike ski lager fort sår i overflaten på motsatt ski om en tråkker over.
Støvler
Det sies at en kilo på beina tilsvarer fem kilo i sekken som det sikkert er mye sant i. Sikkert er det i alle fall at kiloen uansett må være med til topps, og det krever en viss mengde energi.
Selv fant jeg mine støvler på brukt markedet, et par Atomic Backland carbon. De trykket veldig på leggbeinet i starten og måtte blokkes ut med spesialutstyr. Etter denne utbedringen fungerer de fint og er behagelige på foten. Sko som gnager er et mye større problem enn sko som veier noen ekstra gram.
På leting etter å få slutt på gnagsårene kjøpte jeg nye såler som skal gi bedre støtte for foten. Det hjalp nok ikke så mye når utblokking måtte til, men de har bedre form enn de opprinnelige og er avlastende for fotsålen.
Ny såle øverst
Bindinger
Min erfaring med Dynafit radical ST2 er meget god. De er lette nok og er en gjennomprøvd og solid konstruksjon. Skal en bestige toppen på tid eller i konkurranse finnes det lettere bindinger, men de fleste går nok toppturer for å få trening og gode opplevelser.
Staver
Også for staver er det utallige varianter i glassfiber, aluminium og karbon. Fast lengde, sammenleggbare og teleskopstaver. Stavene utsettes ofte for stor belastning, spesielt om en har ryggsekk og ved fall. Jeg har også sett folk knekke teleskopstaven på vei til toppen, så velg for all del staver som tåler belastning. Det er også viktig at trinsen er godt festet så den ikke står igjen når staven er kjørt så godt ned i snøen at den må trekkes opp.
Skifeller
Skifellene sin funksjon er å sørge for at skiene får feste i motbakkene, og må tas av før nedturen fra toppen starter. Om det ikke er helt flatt terreng, eller litt nedoverbakke bør nok fellene være på også i lavlandet. Limet på fellene har ikke godt at varme tørkerom og limen skal vare lengre hvis de oppbevares i fryseren til neste sesong.
En erfaring jeg gjorde med mine Dynafit «speedski» feller var at gummi tappen som skal tres inn i sporet fremme på skien er laget i plast som sprakk allerede etter et halvt års bruk. De nye jeg fikk varer fortsatt i 2024, så det var antakelig noe som har gått feil i produksjonen.
Sprekk i gummi feste som skal tres i spor fremme på skien
Skredsøker, søkestang og snøspade
Barryvox skredsøker. Egen erfaring med denne er god. Det merkes ikke at den er festet under jakken og batteriet har vart en hel sesong.
En skredsøker gir signaler slik at den som er begravd kan spores opp av andre som har skredsøker. Det er derfor viktig at alle har skredsøker festet til kroppen under jakken med reimer. Ligger den i sekken, og sekken forsvinner i raset er den til liten hjelp. Husk å slå på søkeren i sendemodus når turen starter.
En god søkestang er et annet viktig sikkerhets redskap og må være med i sekken sammen med snøspaden og eventuelt isøks.
Skarejern
Skarejern for toppturski
Jeg trodde at disse må en absolutt ha, men jeg har ikke brukt de enda. Men det kommer sikkert en dag da de ligger hjemme og jeg skulle ønske de var med i sekken.
Skibriller
Uten gode briller blir en fort snøblind, og det er en risiko som kan få større konsekvenser på enn fjelltopp enn i langrenn løypen. Jeg har glass for overskyet vær, men har likevel opplevd at konturer i landskapet forsvinner når det er overskyet og lite kontraster. God lufting er viktig så ikke brillene dugger når en blir varm og svett i motbakkene. Min erfaring i motbakkene er at det likevel som oftest blir kondens på innsiden av glasset som må fjernes med tørkepapir underveis.
Hjelm
En god skihjelm er viktig. Når nedkjøring foregår i stor fart er det ofte hodet som får lide når uhellet er ute. Trær, steiner o.l. kan gi alvorlige og livstruende skader.
Ryggsekk
En god ryggsekk med nok plass til klær, mat, drikke, spade, (evt. isøks) og annet utstyr er en viktig del av utrustningen og bør ikke undervurderes. Min erfaring er at sekken fort blir full selv om den er på 45 liter, så finn en sekk som er komfortabel å bære og stor nok slik at den også kan brukes på andre typer tur. Skulle jeg kjøpt sekk i dag (2024) ville jeg vurdert en skredsekk. Har du en slik kan du utløse en ballong som gjør at du flyter høyere opp i skredet. Det kan være forkjellen på liv og død.
Bekledning
Av innerbekledning mot kroppen er selvsagt ull uerstattelig. Ull varmer litt selv om en blir svett og våt. Å ha et skift i sekken for å kunne skifte til ei tørr trøye på toppen gjør underverker. Det blir fort kaldt når en er kommet til topps og kroppen ikke lengre produserer varme i motbakken, så ekstra trøye eller genser er også viktig sammen med vindtett lue og votter. Selv har jeg opplevd at vottene ble tatt av vinden på toppen, så ekstra votter og lue er lurt å ha med.
Ei god vindtett jakke med hette og skibukse er selvsagt viktig, og jeg har hatt stor glede av glidelåser under jakkeermer og i buksen som kan åpnes for å lufte og kjøle i motbakker når kanskje også sola kikker frem.
Oppsummering
Utstyr til topptur og frikjøring er kostbart, men en investering du kan ha glede av i mange år. Å lære seg å bruke ski, og ikke minst skredutstyret er meget viktig for både deg selv og andre. Skredkurs og teknikk-kurs er verdt pengene. Ålesund skiklubb arrangerer slike kurs som absolutt kan anbefales.
Dette inlegget er laget mest ut fra egne erfaringer. Er det noe jeg har glemt, eller noe du mener er viktig å få med er kommentarer velkommen i feltet under.
Yste Skotet i Storfjorden er omgitt av frodig kulturmark som er blitt til gjennom mange generasjoner.
Hva er vel flottere enn en fjordatur i Mai. Det var en ettermiddag 17. Mai 2018 og solen skinte fra skyfri himmel. Et stabilt høytrykk hadde festet seg over Sunnmøre.
Jeg hadde noen fridager, og en tanke om å padle Ellingsøyfjorden, gjennom det strømfulle dragsundet og til den gamle fjellgården Skotet, ble realisert. Ellingsøyfjorden har mange perler og fine teltplasser.
Tidlig morgen i Ellingsøyfjorden. Spesiell bunn med stein. Her bør man padle forsiktig ellers kan det fort bli hull i båten.
Det stabile været gjorde at jeg tok med bare sovepose denne turen. På Vemøya var det nokså ujevnt og tett skog, men etterhvert fant jeg en flat bot under et tre til soveposen den første natten.
Skodjebruene ble åpnet for ferdsel i 1922 og brua på bildet er Europas lengste kvelvingsbru ifølge en tavle ved veien. Ingeniørkunst i ordets rette forstand.Dragsundet har tidvis sterk strøm og her kom jeg så vidt igjennom.
Etter å ha kommet velberget gjennom Skodje strømmen gikk ferden videre forbi Solnørvika der Solnør Gård ligger, og over fjorden til Røneset.
Der ble det en kort kaffepause i båten mens jeg pratet litt med besøkende som var der.
Jeg forstår godt de som vil bo slik, et nydelig sted, borte fra maset og nærme naturen. Herfra padlet jeg videre langs land innover fjorden. Det eneste som forstyrret freden var motorbåter som hastet avgårde innover mot Geiranger.
Det var godt å komme frem til målet og få strekke på beina etter såpass mange timer i kajakken. En bratt sti fører opp til Yste Skotet og derfra kan man gå videre til Me-Skotet og Inste Skotet.
Naustvika som ligger et par kilometer lengre inne i fjorden i le for Skothalsen er nok også et godt alternativ for iland stigning.
Å dyrke opp all jorden på Yste Skotet for hånd må ha vært et arbeid som har pågått i flere generasjoner.
Det er likevel godt forstålig at folk bosatte seg her hvor det er frodig og gode vilkår for dyr og matproduksjon. Å være her en dag det er omvisning ville vært interessant. De gamle husene har nok en lang og spennende historie å fortelle.
Inste Skotet ligger noen minutters gange fra Yste skotet.Ved Me-SKotet som ligger mellom Inste og Yste Skotet.
Tilbake padlet jeg et stykke forbi Røneset og tok kvelden der. Været var like flott og også denne natten ble tilbragt under et tre. Et løvtre gir iallefall litt beskyttelse mot uventet nedbør og en sovepose trenger ikke store flekken for å bli ei god seng.
En god pause med mat og kaffe i fjøra utenfor Sykkylven ble siste stopp før jeg padlet videre gjennom Vegsundet og mot Ålesund.
Kajakken min på denne turen er en Tahe Marine Wind 555. På denne turen fikk jeg testet den på langtur. Det lange skroget glir lett og den er god å sitte i. Både ror og skeg er ofte omdiskutert, men roret er fint ved langtur da man enkelt kan korrigere kursen og bruke all energien på fremdrift. Skeg er først og fremst til å korrigere for sidevind slik at kajakken ikke svinger seg for mye opp mot vinden.
Ei hengekøye hadde ikke vært så dumt i slikt landskap. Godt selskap hadde også vært kjekt.
Når det gjelder sikkerhet bør man også holde avstand til bratte fjellvegger inne i fjordene. Fallende stein kan treffe en kajakkpadler. Det har faktisk skjedd, med fatalt utfall.
Spesielt om våren når snøen smelter er dette vanlig.
Gid du satt på Lesten sa folk her ute på øya i gamle dager, hvis det var noen som hadde oppført seg dårlig. Lesten er det ville fjellområdet lengst mot vest på Godøya med Lestaskjæret like utenfor.
Det er ikke rart at folk trodde hekser holdt til der oppe på Kjerringtindane i gamle dager.
Fra der stien slutter og videre mellom gamle steinras og store kampesteiner er det nødvendig å følge merkingen nøye. Denne gangen var min Far med på turen. Underveis fant vi jettegryter og tydelige skiller i bergene der flytende lava engang har blitt til stein.
Langs sørsiden av Godøya er det et steinete og svært kuppert landskap å gå i. Et karrig landskap som sjøen har formet i tusenvis av år. En interessant plass å utforske med kajakk når sjøen er rolig.En pause i sola må til.Fra venstre ligger Flø, Leinøya, Remøya og Runde.
To svarte ravner hadde slått seg til oppe i den utilgjengelige fjellsiden og holdt oss under nøye oppsikt. Helt ut på Lesten kom vi ikke denne dagen, det får bli en annen gang. Nye snøbyer farget horisonten mørkegrå, og vi fant det tryggest å snu i tide.
Hurrungane i bakgrunnen er ett av de villeste fjellparti i Norge med mange topper på over 2000m høyde.
Fanaråken ligger 2068 moh. Om man ikke er med i løpet «Fanaråken opp» er en tur i roligere tempo absolutt verdt å få med seg om man bor på Turtagrø turisthytte, eller camper i området.
1200 meter med stigning gir utmerket mosjon uansett tempo og stien opp er godt tilrettelagt. Ei dame hadde endatil en stor ryggsekk med telt og mat på vei oppover.
Utsikten mot Hurrungane er spesielt imponerende, og hyggelig betjening på Fanaråk hytta bydde også på nydelige nybakte kanelboller denne dagen i fellesferien.
Tåke og regn var det nok av den dagen jeg startet turen. Turtagrø har alltid vært et populært hotell for de som vil gå og klatre i Hurrungane.
Jeg parkerte bilen ved Turtagrø hotell og satte opp teltet i Heljedalen mens regnet øste ned.
Spor etter gammel seterdrift her jeg teltet på vei til Fanaråken. Tåken lovet ikke godt for neste dag, men været overrasker stadig.Til kvelden sluttet det å regne. Tåken og mørket og gjorde stemningen nokså spøkelsesaktig før jeg krøp ned i soveposen.
Til topps
Det er laget mange gode steintrapper på ruten opp mot toppen, og det gjør turen mindre slitsom.
Det er to hytter på toppen, der den eldste har vært bemannet værstasjon og brukes i dag til overnatting. Den andre hytta er Norges høyest beliggende turisthytte.
Fanaråkhytta har vært en bemannet metrologisk stasjon og fungerer i dag som DNT hytte ved siden av Skagastølsbu.
Gråvær nede i dalen kvelden før lovet ikke godt vær, men tåken lettet opp på toppen og gav en fantastisk utsikt mot Hurrungane og de store fjellviddene med breer.
Hurrungane er blant Norges villeste fjellparti med mange topper på over 2000 m.o.h.
Turen ned gikk via Keiserpasset og dalen derfra nedover mot Turtagrø er lett å gå, veldig flott og gir en variert tur. Tankene får fred og frihet mens inntrykkene kan synke inn.
Styggedalen som fører nedover fra Keisarpasset ble en fin avslutning på denne turen.
Oppsummering
En slik tur er et minne for livet og gjør godt for kropp og sjel. Regnværet og sol på toppen gav turen kontrast og frisk luft.
Hyttene på toppen gir også utmerket mulighet for overnatting uten å måtte bære tungt på turen opp.
Enkelte ganger blir turen til underveis, og uten noen fast plan. Vær og føre blir ofte det som avgjør og slik var det denne vårdagen i Mai. Uten kart hadde jeg forvillet meg inn i Seljebotn, mest fordi det var et ski område jeg ikke har utforsket tidligere og delvis fordi været var grått og en ski tur innover dalen kunne være spennende nok.
Fra den innerste gården Seljebotn der jeg startet turen.Et fint gammelt hus bygget på gamlemåten med lafting og torvtak.
En gårdbruker inne i dalen foreslo at jeg kunne gå opp fjellsiden til Geita botnen, så ville jeg i alle fall få litt luft under vingene. Ikke lenge etter gikk turen videre, over en liten bro og videre opp langs fjellsiden mot vest. Seljebotn er en frodig dal, og store bjørketrær står oppe i fjellsiden. Oppe i skaret var jeg over tregrensen og kunne skue innover den store skålformede dalen som heter Geita botnen.
Bjørkeskog oppover mot skaret mot Geitabotn.Utsikt nedover mot Seljebotn.
Sikten og været hadde bedret seg, så det var fristende å gå videre, og selv om man ikke bør stole på tidligere skispor fulgte jeg eksisterende spor videre oppover mot ryggen mot nord og videre til venstre mot Langhaughornet. Mye snø og mildt vær hadde økt rasfaren, så da er det viktig å ikke bevege seg i bratt terreng (over 30gr.) og holde god avstand til fonner og snø som kan rase ut. Solskinn om dagen gjør snøen raskt bløt og øker faren for ras betydelig.
Turen oppover langs ryggen gir flott utsikt både mot Stordal, Seljebotn og Overøye. Etter å ha passert Langhaughornet kom en ny mektig topp til syne, selveste Kvitegga!
Utsikt innover mot ski anlegget på Overøye og Stor-elva som renner nedover dalen.
Siste stykket før toppen er nokså bratt, men vel verdt strevet og med panoramautsikt i alle retninger. Vindstille og mildvær gjorde at jeg ble sittende en god stund ved varden og nyte utsikten.
På Kvitegga med utsikt ned mot Stordalen og øyane ute i havgapet.
Turen ned ble også en opplevelse i varierende terreng og avslutning i slakke svinger mellom de store bjørketrærne. Selv om det var overskyet og jeg hadde alpine solbriller var lyset så intenst at det ble svært vanskelig å se konturer i landskapet på vei ned.
Gytri camping er et fint utgangspungt for å padle kajakk på Oldevatnet. Her satte vi opp teltene og satte kajakkene på vannet neste morgen. Værgudene var i godlynne og vatnet ligger speilblankt. Med fiskekort regnet vi med å lure ørreten langs den tolv kilometer lange turen rundt vannet.
Utsikt over Oldevatnet fra teltåpningen tidlig morgen.Øystein og Fredrik på vatnet.Fredrik prøver fiskelykken fra kajakken.Oldevatnet virker lite på kartet, men det er omtrent tolv kilometer om en padler rundt langs land.
En liten ørret ble fangsten denne gangen. Den ble til grillmat mens historien om fangsten gjorde fisken større utpå kvelden.
Lovatnet
Neste dag lastet vi kajakkene på biltaket og kjørte til Lovatnet. Vatnet lå foran oss som et smaragd grønt speil hele veien innover mot Nesdal og Kjenndalsbre fjellstue. Oppe i Ramnefjell viser fortsatt tydelig spor etter rasulykken i 1905 da fjellet rate ut og flodbølgen herjet bygdene langs vatnet.
I det trange sundet ved Nesdal er det flott. Fra kajakken ser vi store steiner fra raset like under overflaten.
Men tiden leger alle sår, og naturen her inne er like vakker som den også kan være lunefull. Opplevelsen av å gli på overflaten og la blikket vandre rundt får tankene til å dreie seg om lite annet enn ren nytelse.
Etter lunsj ved Nesdal gikk turen videre innover til Kjenndalsbre fjellstue.
Snart er vi i enden av vatnet og tar en god pause i Nesdal før retur til bilene.
Ettermiddag og på vei tilbake på det blikkstille vatnet.
Oppsummering
Oldevatnet og Lovatnet er naturperler, og med kajakk får en mulighet til å oppleve også disse flotte delene av Stryn.
En varm sommerdag gir mulighet til å pakke ned tørrdrakten og bruke noe lettere antrekk.
Hva som kan følge med kajakken fra sjøvann til ferskvann kan være vanskelig å vite. Men siden det er et miljø som er forskjellig fra havet vil jeg anbefale å vaske kajakken med ferskvann før den brukes i slike vann. For å være på den sikre siden.
Å fiske for hånd fra båt ligger nok dypt i våre gener her på kysten så det er ikke rart pulsen stiger når torsken plutselig biter på kroken. Torskefiske på kysten her foregår vanligvis tidlig om våren når torsken kommer inn fra storhavet for å gyte, men kyst-torsk finnes her hele året og denne dagen var vi i Giskesundet for å prøve lykken.
Sjark fiskeren må ofte tidlig opp, og i grålysningen er vi på vei til fiskeplassen og lysende lanterner viser at både krabbefiskere og snurrevad båter allerede er på plass. Jeg speider etter bøyer og flytetau om fort kan snare seg rundt propellen hvis man ikke er oppmerksom. Her er både de som lever av fiskeri og de som jakter på fisk til middag eller for salg på fiskemottak for å spe på pensjonen.
Kyst torsken lever blant annet av Sil som vi finner mange av når tosken kappes og sprettes. Det virker som her er en god bestand i år av denne lille fisken som også kalles for Tobis. Om natten graver silen seg ned i sandbunnen, men om dagen kommer den opp for å jakte på mat og da lever den et utrygt liv.
Lang tid kan gå mellom hver gang en fisk hales om bord, men torsken kan også plutselig bite og flere hales om bord samtidig. En lunefull fisk som det ikke er så lett å bli klok på, og som noen ganger også setter tålmodigheten på prøve. Da er det ikke annet å gjøre enn å studere utsikten og filosofere over stort og smått mens en står der og pilker.
Vi fikk mest mellomstor fisk og noen småtorsk som kalles «kroppung». Men også noen store fisker beit på pilken og da var det stor spenning med å få berget den trygt om bord.
Men nok er nok, og når solen står høyt på himmelen suler vi opp snøret og setter kursen til Ålesund for å selge fangsten. Timelønnen til fiskeren blir neppe særlig stor, men noen får fersk fisk av høy kvalitet på bordet, og vi er noen fine opplevelser der ute i sundet.
