Ei helg i Februar 2024 bestemte jeg meg for å bli med på Skiklubbens kurs i frikjøring på ski. Kurset varte fra Fredag kveld til Søndag ettermiddag, og prisen på 1700kr inkluderte mat og overnatting på hytta.
Standalhytta, hvor kurset holdes ligger 380 m.o.h med topper som Sætretind og Kolåstind like utenfor døra. Hytta har en lang og interessant historie fra tiden Ålesundere reiste til Store Standal med båt og gikk på ski hit opp, og frem til vår tid hvor vi lett kommer hit etter et par timer med bil og en fergetur fra Ålesund.
Etter en Fredagskveld med nydelig blåskjellsuppe og orientering om kurset i frikjøring tilbragte vi Lørdagen i skianlegget på Ørsta skisenter, omtrent tyve minutter med bil fra Standalhytta. Her startet dagen med gruppeinndeling og teknikk trening i preparerte bakker. Senere fikk vi prøve oss i dypere snø og i oppkjørte bakker.
Etter lunch oppe på «kafe Vidsyn» hvor de også serverte baccalao for sultne alpinister gikk vi topptur til Veirahaldet. Herfra er det flotte bakker tilbake til heisen og utprøving av nylært teknikk.
Lørdags kvelden tilbake på hytta var det god stemning i matsalen. Etter en nydelig middag med Gulash og pudding til dessert gav «planken» stor underholdning og mye moro.
På søndag fikk vi prøve våre nye ski-ferdigheter med tur til «Fingeren» som gir en lang og fin nedkjøring tilbake til hytta.
Mange historier har blitt til her, og på vei oppover fikk vi høre om hvor lett det er å komme inn i skredfarlig område når det er vær med dårlig sikt.
På nedturen får vi gode muligheter til å øve på det vi lærte dagen i forveien. God kjørestilling og riktig vektfordelig er viktig for å lage fine svinger og spare på kreftene.
Tilbake på hytten satte vi til livs restene av Gulash gryten, ordnet rommene og pratet om løst og fast, om kurset, og ikke minst om hvor heldige vi var med været denne helgen.
Oppsummering
Det er svært mye å plukke opp på en helg som denne. Gamle uvaner på ski kan erstattes med riktig teknikk, og et stort miljø som dette kan gi mange innspill og råd når det gjelder skisporten. Standalhytta og områdene rundt er enestående og været viste seg også fra sin gode side. Sammen med trivelige folk og nydelig mat ble totalopplevelsen et minne for livet. Takk for ei flott og lærerik helg!
Å sveve på ski nedover ei urørt fjellside er toppen av livet for mange. Dette er en form for skisport som takket være nytt og lett utstyr har blitt svært populær de siste årene. Risikomomenter finnes, men med god kunnskap og riktig utstyr kan dette bli en hobby du kan ha glede av langt opp i pensjonsalderen.
Hva er frikjøring?
Frikjøring er ikke noen ny sport. Vi har jaktet, gått og rent på ski i Norge minst 5000 år. På 1800 tallet erobret gode skiløpere fjelltopper der nedkjøringen ble en naturlig følge, og Sondre Nordheim utviklet telemarksvingen. TV var sikkert en drivkraft da denne sporten tok seg opp igjen på 1970 tallet. Som navnet tilsier handler dette om frihet uten bestemte regler, ofte i uberørt terreng og i dyp snø.
Sikkerheten først
I fjellet er snøskred ett av de største faremomentene. Få overlever mere enn femten minutter i et slikt. Skredkurs er viktig både for å unngå farlig terreng, og for å kunne berge andre på kortest mulig tid. Studer alltid kart, varsom.no og værmeldingen på forhånd.
Vanlige farer i vinterfjellet:
Snøskred
Svake snøbroer og skavler som ikke tåler din vekt
Dårlig vær
Snøfokk
Lite sikt
Nedkjøling
Husk at disse gjerne opptrer sammen.
Nødvendig utstyr
Ski og staver: Finnes i mange prisklasser og varianter. Også snøbrett og telemark ski brukes i frikjøring.
Støvler: Dette er nok den viktigste investeringen for en behagelig tur. Vekt betyr mye for energibruken hvis du vil gå mange høydemeter på tur. Sjekk at støvlene passer for bindingen om du kjøper de seperat. Skistøvler kan blokkes ut av fagfolk hvis de gnager.
Hjelm: En god hjelm er viktig og beskytter mot harde slag fra stein, is, trær o.l.
En god Ryggsekk/skredsekk med plass til klær, mat og annet utstyr.
Skredsøker, søkestang og spade.
Vindtett jakke og bukse, ekstra ulltrøye, evt. dunjakke, lue og votter.
Slipper du et eple fra taket ditt en vindstille dag så faller det rett ned. Også i skibakken er det tyngdekraften som forsøker å dra oss nedover i en rett linje, som kalles fall-linjen.
Mye handler om riktig plassering av kroppens tyngdepungt, og å forskyve dette mot svingens innside. Mest vekt legges på ytterskien mens skiene kantres for å lage en buet sving.
Det handler også om vinkelmomentet som er konstant gjennom svingen. Et søk på Wikipedia gir at vinkelmomentet finnes med denne formelen.
L=r^2*m*w r=svingradius skiene dreier rundt m=masse av alpinist og utstyr (kg) w=vinkelhastighet
Ved å forskyve tungdepungtet inn mot senter av svingen blir radius mindre og hastigheten i svingen vil øke (w). Trykket fra skiene mot snøen vil øke siden hastigheten akselererer. Det er viktig å være klar over at denne kraften fra skiene kan bli stor nok til å utløse ras.
Bevegelsen nedover langs fallinjen bli en dans, etter samme prinsippet som planetenes bevegelse i verdensrommet. Fysikkens lover gjelder overalt.
Det er også viktig å være i aktiv bevegelse og bruke leddene i både ankler, knær og hofte. Med øvelse kommer mestring og den fine følelsen av flyt!
Ta et kurs i frikjøring!
Erfaring er vel og bra, men det viktigste er å vite hvordan rett teknikk best kan innøves. Uten kunnskap om dette blir det vanskeligere å vite hva en skal trene på.
Hos Ålesund skiklubb finnes det ypperste av ekspertise og kunnskap både når det gjelder teknikk, sikkerhet og utstyr. De arrangerer også kurs i frikjøring som absolutt kan anbefales.
Oppsummering
Topptur og frikjøring blir stadig mer populært i alle aldre. Med god kunnskap og trening er dette en sport med mye glede og utfordringer. Sikkerheten må alltid stå i fremste rekke.
Om du går få toppturer i året blir det begrenset med øving. Da er et godt råd er å bruke noen dager i skitrekket der du kan fokusere utelukkende på teknikk.
Har du innspill eller kommentarer, skriv gjene noen ord i kommentarfeltet!.
Det er sent i Oktober og snøen har lagt seg langt nedover toppane i Sunnmørsalpane. Men her ute i havgapet er det fortsatt mulig å gå på barmark, prøve fiskelykken og kanskje få med nokre gode bilder heim. Denne gangen går turen til Store Hestevatnet ved Brattvåg på Sunnmøre.
Sekken er full av utstyr og vekten merkes i motbakken opp fra vassverket. Men det er ikke langt opp til vatnet og teltet kommer opp uten store problemer. Big Agnes teltet er lite og lett å bære med seg på fjellet.
Flere lag med klær trengs i den iskalde austavinden. Målet er å lage mat på bål istedenfor primus, kanskje en stekt ørret hvis jeg er heldig.
Jeg lager til bålet og henter fiskestanga i skumringen. Dagene har blitt korte. Etter noen kast hugger en fisk til og jeg sveiver den inn i stor spenning. Men nei..der kom den seg løs. Også senen vaset seg i mørket så ørreten fikk være i fred i kveld.
Det får bli en pakke med turmat tilsatt varmt vann til middag tenker jeg og fyrer opp ei fyrstikk for å tenne bålet. Jeg har jukset litt og tatt med tennbriketter. Men nei, de er sikkert for gamle og brenner ikke, det virker mere som de er flammesikre. Flere fyrstikker fyres opp under tynne kvister, prøver å lage le men stikkene slukner like fort i den friske austavinden. Det er mørkt og kaldt og gode råd er dyre.
Det ble turmix til middag og fotografering av stjernehimmel med et beskjedent nordlys før jeg kryper ned i soveposen mens vinden rusker godt i teltet. Vintertelt er dette ikke, men forhåpentligvis står det ei natt med frisk vind.
Et nytt Exped liggeunderlag er med på denne turen og skal visstnok fungere også på snø. Men dynposen min for sommer og høst var litt kald denne natten og jeg våkner grytidlig. En lys ide dykker opp i hodet og får meg ut av posen, bjørkenever!. Jeg må finne ei gammel bjørk! No koker en kaffen på bålet og livet er staks litt bedre. Mens kaffen gjør underverker og bålet varmer tenker jeg på den store kontrasten mellom dette og krig og terror på tv-skjermen hjemme. Hvor heldig jeg er som kan sitte her og ha det godt.
Mye kan tilsettes i havregrøten. Turmixen med frukt og nøtteblanding fikk her enda et nytt bruksområde. Melkepulver gir næring men har lett for å brenne seg fast i aluminiums gryten min. Da tilsetter jeg heller en god bit med meierismør.
Etter frokost er målet Synnalandsnipa, en lett tur som er populær å gå fra Brattvågen.
Tilbake til teltet forsøker jeg fiskelykken men ørreten sover visst om dagen ser det ut til. Etter noe døsing i teltet tar jeg turen opp til «Hestehaudet». En topp med flott utsikt og godt sti fra Store hestevatnet.
Nesten oppe er utsikten til Haramsøya utmerket. På toppen av fjellet står vindmøllene som kom opp dit etter store protester. Det er nok litt farlig å mene noe om møllene, men vi må nok leve med de. En god ting er i alle fall at de lager ren energi, og på avstand er de ikke fullt så ruvende. Jeg synes det er vanskelig å konkludere, men kanskje må vi godta noen endringer hvis de kan bidra til å redde klimaet. Min gamle lærer brukte å si at «summen av lastene er konstant». Kanskje er det slik med denne saken også.
Tilbake ved vannet og teltet prøver jeg fiskestangen igjen. Denne kvelden går det bedre og jeg får landet to fisker. Nokså små, men det holder til middag.
Trange sko er ikke bra. Det blir ikke plass til isolerene luft rundt foten og heller ikke plass til to sokker. Sterk varme er nok ikke særlig bra for fjellskoene, men jeg tørker de ved bålet. Sokkene beholdes på og tørker fort foran bålet. Tærne får også tilbake varmen.
Ei ny natt kommer og denne gangen lar jeg de innerste kleslagene være på kroppen. Luen trekkes godt nedover ørene og posen snøres godt igjen. Det er viktig å ikke puste inn kald luft under søvnen, den vil bidra til å kjøle ned kroppen og øke energiforbruket. Denne natten sover jeg godt og kl.04 har jeg fått timene som trengs. Bålfyring, kaffe og rekordtidlig frokost blir det i dag.
Nordlyset har blitt sterkere, det danser på himmelen og lager et fint lysshow i mørket. Bortsett fra de røde lysene på vindmøllene er det ingen andre lyskilder her som forstyrrer.
Å trakke rundt og prøve å finne gode foto-motiver er mye av meningen og målet med turen. Nordlyset blir en flott bakgrunn helt til det forsvinner i grålysningen.
Teltet fungerer både som bolig og motiv. Med lys innvendig er det også lett i finne det igjen når jeg rangler ute på jakt med kameraet.
Det er blitt Lørdag og dagslyset begynner såvidt å bli synlig. Først blåaktig og gradvis over til mere rødt. Noen bilder til blir det før turen går tilbake til teltet, men ikke noen som kan konkurrere med nordlyset.
På veien hjem er det mange opplevelser som er med i bagasjen. Ofte trenger vi ikke reise så langt for å få de, og i vårt fylke ligger fine pærler ofte rett utenfor stuedøra.
Det er sommerferie og jeg har sittet hjemme ei uke mens tidenes uvær og flom har herjet i vårt land. Tørrdrakt er et godt antrekk i ruskevær, så hvorfor ikke planlegge en tur i nærområdet. I kajakk gjør ikke regnet så mye, bare den verste vinden kan ta seg ta en pause. Turen starter i morgen fra Hellesundet utenfor Vatne og jeg skal prøve å oppdatere dette innlegget underveis. Turvenner fra kajakkgruppen PØV er invitert, så det blir spennende om noen har tid til å bli med. Om jeg blir alene går det også fint.
11.08.23: Da er jeg i gang med en tur undersolen. Teltet er kommet opp på Harøya som er første leirplass.
Det er et godt stykke å padle fra Hellevika og hit ut, men jeg fikk oppleve havblikk over fjorden. En storslagen opplevelse der jeg kan skimte Runde mot sør og Hitra mot nord. Det ble en solotur, men ute i slik natur er jeg aldri alene.
Det er godt å gå når mye av dagen er tilbragt i kajakken og på øyens topp var solnedgangen virkelig flott!.
12.08: I dag har jeg padlet videre, under broen til Finnøya og gjennom skjærgården utenfor. Vindstille i formiddag og pause på Kvaløya. No har jeg fått opp teltet på Store håværet rett utenfor Sandøya.
Disse blir middag, fisket fra berga.
her er det virkelig åpent landskap med et spesielt lys. Mot kvelden dukker knotten opp, men jeg svir litt lyng på primusen. Da blir de bedøvet ellet flykter. Klokken elleve er jeg i soveposen og slokner øyeblikkelig, mettet på makrell og gode opplevelser.
13.08:
Nok en flott dag med nydelig vær ute i havgapet. Padlet fra Store Håværet og rundt Sandøya. Skjærgården utenfor var meget flott med sandbunn og forskjellige sjøfugler.
Utenfor ligger Ona, Jeg kunne ha padlet dit men jeg er alene og tar ikke sjanser. Plutselig kan det bli væromslag ellet komme havtåke. En gåtur på Sandøya etterpå var utmerket for å løse opp litt i kroppen. Ei fredelig og sjarmerende øy som kan absolutt konkurere med den populære Ona.
No ligger jeg i teltet på Hestholmen utenfor Otra mens nyfisket kokt makrell putrer på primusen. Den beit villig på sluken og jeg fisket fra kajkken i dag. Nokre regndråper drypper på teltduken. Det er veldig greit å telte på holmen. Fredelig, og jeg slipper å tenke på 150 m. avstand til hus og hytter som allemannsretten krever. I morgen blir det nok å ta et besøk til Orten og vurdere vær og forhold for neste etappe.
14.08:
I dag var jeg oppe omtrent samtidig med sola. Kanskje var det hanen inne på Orten som vekket meg, den gol iallefall energisk utover morgenen. Mens jeg spiste frokost i teltet hørte jeg plutselig noe stort som landet på taket. Det var en falk, og like etterpå satte den seg på en stein.
Tannpussen og morgenvasken gjør jeg i sjøen for å spare på medbragt ferskvann.
På Orten vat det bare hanen som laget litt spetakkel, alt annet var meget rolig. Damen i postkontoret ruslet ned på kaia med ei tralle laget av øyas sveiseverksted hver gang ferga anløp. En fredelig perle og her bor folk som vil ha det slik. Vi får virkelig håpe de får beholde fergeforbindelsen her ute, uten den blir det nesten litt for stille.
Fra Orten padlet jeg over fjorden til Kvaløya ved Magerøy der jeg har tatt kvelden. Utenfor teltet hører jeg milionvis av mygg. Foruten teltet er øyens høyeste pungt med litt vind et fint oppholdssted. Ellers hjelper det med langbukse, jakke og lua langt nedom ørene.
Makrell er det også mye av i sjøen og jeg fisket tre stykker underveis hit på en stingsild sluk. Makrellen sluker det meste. I dag stekte jeg fileter på pannen. Da blir den nydelig. Proteiner trengs når en padler og forflytter seg slik hele tiden.
Stekt nyfisket makrell.
15.08:
I natt sov jeg godt. Fant ikke hodeputen i går kveld, men rullet sammen klær og la de under liggeundetlaget. Det fungerer utmerket. All vekt og plass som kan spares er gull verdt på tur, så kanskje jeg gjør det slik på nye turer også.
På øya er det en gravhaug, kanskje flere tusen år gammel. Slett ikke så verst utsikt for den som hviler her!.
Fra Kvaløya er det ikke langt til Misund, og etter pause med is her gjenstår Midfjorden før jeg er tilbake til bilen i Hellevika.
Med litt vind i ryggen var jeg snart over fjorden. Utlært blir man aldri og for bedre sikkerhet burde jeg skiftet til tørrdrakt. Denne gangen var det ikke noe problem, men det er ikke bra å krysse en fjord med drakten nedpakket. Været kan skifte fort og Midfjorden kan være lumsk med strømsjø og fallvind fra fjellene.
Nå ligger jeg på sofaen og lar inntrykkene synke inn. For de ble mange og gode.
Med egen bil er parkeringsplassen i Venjesdalen et fint utgangspungt for en fottur over Romsdalseggen. Det smaleste partiet over egga er bare åpen for ferdsel i retning mot Åndalsnes, så returen til bilen må gå på merket sti via Høgnosa og kaffebua. Det er en nokså lang tur som tok meg syv timer med pauser. Runden er absolutt å anbefale, og et fint alternativ til den vanlige turen fra Venjesdalen til Åndalsnes.
Parkeringen har toalett og elva Glutra renner like ved hvis du vil skylle skoene eller fylle drikkeflasken. Parkeringsautomaten var litt vanskelig å bli venn med, men ba meg til slutt om å sette inn bankkortet. Det er også mulig å betale på nett.
Om du vil gå i fred i egne tanker er det fint å begynne å gå tidlig. Denne dagen begynte med klar himmel og flott sensommervær.
Med frokost ved bilen er jeg klar for den populære Romsdalseggen.
Etter omtrent 500m stigning svinger stien mot venstre videre oppover mot et flatt parti med en storslagen utsikt mot Trollveggen og Rauma som slynger seg nedover Romsdalen.
Hvis beina og pusten fortsatt fungerer bra så er også Blånebba innen rekkevidde herfra.
Turen går videre over eggen og opp til Mjelvafjellet. Selve eggen er nokså smal men nokså grei å spasere over. Partiene før og etter kan oppleves som litt mere krevende, men her er det laget kjetting til å holde seg i.
Etter nedstigningen fra Mjelvafjellet følger jeg skiltingen og tar av til høyre mot Høgnosa.
Stien fører videre ned i Jamnåbotn, og her ligger Kaffikjelbua som er åpen. På en slik solrik dag er det godt å sette seg inn her for en liten pause og studere bildene på veggen.
På vei ned treffes ofte Vikingsau. De liker seg på stien, men kan klare seg ute hele året i alt slags terreng. De har dobbelt lag med pels og kjøttet er spesielt smakfult.
Etter gårdagens tur til Liahornet vil jeg idag prøve meg på Blåtinden i Stranda. Jeg skriver litt om disse turene, mest for å ha en viss oversikt og notater. Å samle topper er vel også blitt en hobby etter hvert. Om andre finner noe interessant er det enda bedre :).
Oppstigning
Etter er en fin oppstigning i bjørkeskog langs kraftlinja kom jeg over tregrensen og ser mot toppen. Det er varmt så i dag har jeg går i shorts. Himmelen er skyfri med sol.
Turen går videre over den flate sletten og videre sørover langs åskammen opp skaret til der ryggen til toppen begynner.
Det eneste som bryter stillheten er ei fjellrype oppe i fjellsiden. Mennesker eller ville dyr er ikke å se.
Snøen er fast og kjennes som betong. Det har vært en lang periode med sol og god dagtemperatur. Antakelig har svake snølag med skarpe krystaller smeltet sammen til ett dekke som fryser til om natten.
Men Monsens råd om å følge rygg og være trygg er kloke ord. Også i vinterfjellet.
Oppover ryggen er det nokså bratt et stykke, men fellene har godt feste. Jeg vender ofte og går i rolig tempo. Helstøttene på ski støvlene hjelper godt i slike motbakker.
Speilrefleks kameraet ligger i bilen og det hjelper også veldig. Mobilen i lomma gjør en god nok jobb i dagslys. En fantastisk oppfinnelse!
Solfest på toppen
Etter en sjokoladepause er jeg oppe. Selve Blåtind varden ligger litt lengre borte, men denne som brukes som stikk Ut! turmål er lettest tilgjengelig.
Nede i Dalene er det brunt og grønt med mye snø lengre oppe i fjellet. Som ei stor kake med melis på toppen.
Fra gårsdagen har jeg lært å ta med nok mat, og timen på toppen med matpakke, egg, appelsin og termos blir en solfest.
Variert nedkjøring
Nedkjøringen er fin, jeg velger omtrent samme rute som oppover og får varierte bakker å øve svinger på. Prøver å legge vekten og styre med ytterskien og bruke staven og knebøy i svingene.
På toppen oppdaget jeg rust på stålkantene på skiene. Det må pusses bort før det omdanner seg til gravrust som spiser opp stålet.
Vel nede løsnet håndreimen på staven fordi stiften som skal feste den hadde forsvunnet ut av hullet! Sikkert en Ingeniør som hadde en dårlig dag når dette ble konstruert.
Oppsummering
Dette er en av de flotteste randonee turer jeg så langt har gått på Sunnmøre. Været bidro nok også sterkt til akkurat det. Siste etappen før toppen var nokså bratt, så ski med stålkanter er nødvendig.
Denne dagen hadde jeg planlagt å gå til Blåtind fra Liabygda, via Liahornet.
Det var Fredag 21.4 og avspasering på jobb var i boks.
Nede i lia er det full vår med fuglekvitter i skogen. Jeg festet skiene og ski støvlene på sekken for å gå opp til snø grensen. Da kan stavene brukes som «gåstaver». Dette fungerer veldig godt.
Oppe ved Liasetra henger jeg turskoene på en stolpe for å slippe å ha de i sekken. Det skulle vise seg senere å gjøre returen litt mere komplisert.
Svetten renner nedover pannen så solbrillene dugger. Pannebånd har jeg glemt, men headoveren fungerer utmerket rundt hodet.
Jeg savner shortsen, og den fora turbuksa fra Bergans er i varmeste laget.
Neste gang skal jeg ha sjekkliste i bilen. Det mest nødvendige blir ofte med, men om turen blir riktig god ligger i detaljene.
Terrenget oppover er litt variert og jeg følger Stikk UT! merkingen til varden. Det er få skispor å se, og jeg setter meg ned for å studere ryggen mot Blåtinden. Skal jeg opp dit må jeg først ned den nokså bratte østsiden av Liahornet. Selv om snøen er fast er der nokså mye stein.
Det er fristende å spise matpakken her, og slik blir det. Det virker lite klokt å ta fatt på noe med usikkert utfall når det er så flott her jeg sitter.
Nedkjøring med forvikling
Nedover går det fort og det er fine bakker. Så moro at jeg plutselig ikke er sikker på hvor løypen opp gikk. Det blir en tur i bjørkeskog før jeg finner sporet med gps.
Å studere kart og terreng også på vei ned er nok fornuftig.
Litt lengre nede ser jeg Liasetra oppe i bakkene. Jeg trodde ikke det ble flere motbakker, men skal jeg ha sko resten av turen er det bare en ting å gjøre.
En liten strafferunde, men fin også. Å gå opp til hyttene og renne ned er utvilsomt en fin plass å øve på for de som er ferske på ski.
Oppsummering
På en fin vårdag er dette en veldig flott og overkommelig skitur. Lette ski med stålkanter og feller gjør det omtrent som å gå med tursko oppover.
Til neste helg kommer. fortsettelse med historien om turen til Blåtinden.
Fra Ørsa skisenter på Bondalseidet et flott turmål. Å gå fra parkeringen er en mulighet, men mange velger skitrekket første del av turen.
Det er tidlig morgen og været er nydelig, så jeg velger å starte fra bilen denne dagen.
Å gå oppover den oppkjørte løypen er kanskje ikke et godt valg, den er hard og preparert og nokså bratt for stor fart nedover.
Men vel oppe på fjellet tok jeg til venstre og der var det er et stort flott terreng for å gå tur, også om det ikke er toppen som er målet.
I den øverste enden av skitrekket starter løypen som går til Veirahaldet, og mange ville ta turen denne dagen. Nysnøen fra i går har laget et flere centimeter tykt dekke på toppen av eldre snø, og føret for nedkjøring skulle være flott.
Jeg kommer i prat med en pensjonist på vei oppover og strever med å holde følge opp til toppen. Det er utvilsomt mange spreke folk der det er mye fjell, akkurat som i Sveits.
Etter nedkjøring fra toppen er det bare noen stavetak til Vidsyn kafe som har gode vafler, kaffe og mye annet. Å sitte på verandaen og nyte utsikten mot Kvanndalen og høye topper er absolutt å anbefale.
Oppsummering
Det som gav mest inntrykk fra denne turen er den lange flotte nedkjøringen fra toppen. Dette er også en trygg tur med tanke på skred og utmerket om en vil ha en tur alene for å lade batterier, trimme og klarne tankene.
Pyttbudalen er en svært flott dal på vei opp til Pyttbua. Her er det mulighet til å se ville dyr og oppleve urørt natur. Det har lenge vært en tanke å gå denne turen på ski med pulk og telt. Mest for opplevelsen, men også for å teste rødsprit primusen og hvor langt jeg klarer å gå med pulken. Pyttegga er også et mål hvis formen og været holder.
Med pulk i motbakke
Det å gå med pulk er god mosjon, litt som å padle kajakk der en slipper å bære vekt og i flatt terreng er det bare friksjon som gir motstand. Å slippe sekken på ryggen avlaster og gir større turglede etter min mening.
I motbakke blir det tyngre, men arbeid og energibruk blir i teorien omtrent det samme som å bære sekk.
Pyttbudalen er grei slik sett, uten alt for mye stigning og Randonee ski har gode feller som egner seg godt til å dra pulk.
Vintertelting
Etter ca. 5 timer er solen på vei ned bak fjellene og det er på tide å finne en plass å sette opp teltet. I dette været nesten uten vind skal det gå greit.
Jeg finner et flatt område og trakker det hardt med skiene.
Snøplugger for teltet har jeg laget av 30cm lange trelister med hull i ene enden og spiss i andre enden. De er lette og fungerer fint.
Når teltet er oppe lemper jeg inn alt utstyr og graver en kuldegrop ved inngangen. Da blir det litt varmere i teltet samtidig som der blir mulig å sitte godt.
En god vintersovepose og enda bedre liggeunderlag er nødvendig. Kuldegjennomslag fra snøen kjennes fort under baken og gir fort søvnløse netter. Jeg har med to isopor underlag, men må likevel legge sitteunderlag og klær under disse. Oppblåsbare underlag kan være gode så lenge de fungerer, men med pulk spiller noen gram ekstra ingen stor rolle og det enkleste er ofte det beste i vinterfjellet.
Ullundertøyet beholder jeg på i soveposen, da er det varmt og tørt neste dag. Jeg fyller drikkeflasken med varmt vann og legger den i fot-enden av posen. Da varmer den en god stund, og vannet er ikke frosset i morgen tidlig. Men pass på at det er en skikkelig tett flaske.
Det er tid for middag og Trangia primusen fyres opp. Dette blir spennende for det blir ingen middag uten ild.
Det er rundt null grader og tar litt tid før rødspriten fatner i. Men så brenner det og snart er medbrakt kyllingryte varm.
Ut på natten våkner jeg og tar med kameraet ut av teltet. Månen skinner og snøen er opplyst som om det skulle vært dagslys.
Når jeg stikker hodet opp av soveposen neste morgen står solen høyt på himmelen og har varmet opp teltet. Herlig, og dagen starter med en kaffe. Skyggen av en fugl som sitter på spaden ute viser som skygge gjennom telt duken.
Dagstur til Pyttegga
Skal jeg på pyttegga er dette rette dagen!. Snøen er fast etter natten og Yr.no melder fint vær. En halv time senere sitter jeg på trappen på Pyttbua. Justerer på randonee skoene og tar av et lag med klær. Noen har overnattet der og hilser god morgen.
Oppover mot Puttegga ser jeg ikke noen andre. Det er bare sol og helt stille. Flere pauser må til, og verste tabben var å glemme drikkeflasken med vann i teltet. Men termosen med te og ei appelsin holder meg gående. Langsomt kommer toppen til syne, og der sitter det to mennesker, nesten overaskende etter flere timer uten folk i ren villmark.
Her er det utsikt som kan gi hjertebank. Hele Trollheimen, Karitind og Trollveggen blir nesten for mye.
Det unge paret hadde gått tra Veltdalshytta og til Karitind en halvtime før jeg startet fra teltet. Nå satt de her etter å ha tilbakelagt hele egga derfra og opp hit. Til meg snakket de flytende Norsk, men Tysk seg imellom. Jeg spurte ikke hvor det kom fra for dette måtte være Sveitsere.
Nedkjøring fra toppen er ren nytelse og passelig bratt for meg.
Tilbake i teltet er det igjen middagstid. Jeg fyller gryten på Trangia primusen med snø og legger på stekepannen som lokk for å få bedre effekt.
Snøen må først smelte og deretter må vannet nå 100°C. Jeg døser i soveposen og det er helt stille en lang stund. Men så kommer det lyder og noen minutter senere koker det.
Det tok en liten time, men så var middagen ferdig. Det tok litt tid, men på tur er det ingenting som haster. Det fine med denne primusen er at den er enkel, pålitelig og veier lite. Den brenner nokså lenge, og å smelte snø, varme middag og vann, koke kaffe og kosefyre etterpå gikk fint uten at den ble tom for rødsprit.
Det er dampen av rødspriten som brenner, og når det er kaldt blir det lite damp og litt vanskelig å få den til å tenne. Det selges en spesiell forvarmer for kalde temperaturer, men i dag gikk det nokså greit uten.
Ved fyring i telt med primus er det viktig åpne alle lufteåpninger slik at det ikke blir farlig gass i teltet. Jeg bruker også å grave ei hylle i snøen under primusen slik at varmen ikke når opp i telt duken. Mange har brent ned teltet med primus, og det er en katastrofe høyt til fjells.
Høgtunga
Som Pyttegga er dette en nokså trygg tur med terreng under tredve graders helling. Ved å gå opp forbi rundhaugen og lågtunga kan du få en rundtur med flott nedkjøring til Pyttbua. Selv om utikten ikke helt kan måle seg med Puttegga, er den meget flott og abolutt verdt jobbingen i motbakke.
Røyskatten
Det er alltid spennede å se ville dyr fra teltet. Røyskatten visste nok at jeg var her siden den pilte veldig fort over snøen. Antakelig for å drikke vann i elva. At den finner mat her oppe i snøen er nokså uforståelig, men da må det finnes mindre dyr her også. Kanskje mus eller lemmen. Kveldens underholdning var i alle fall berget.
Turen tilbake
Sleden min er litt problematisk i nedoverbakker med det provisoriske draget uten god styring. Den kommer fort på siden av skiene i litt bratte bakker. Men da er det en mulighet å snu magebetet, la den få renne først og bremse med skiene.
Nedover dalen går jeg gjennom bjørkeskog og lavere nede gran og furu. Gammelpyttbua er avmerket på kartet og jeg går nyskjerrig forbi og ser etter rester av bygninger. Snøen ligger som et teppe og skjuler alle spor etter folk og historie.
På venstre side av løypa passerer jeg Kabbesætra. Et minnesmerke forteller om fonna som raste fra Kabbetinden og tok ti menneskeliv og hele buskapen i 1816.
Oppsummering
Dette er den lengste turen jeg har gått med pulken og det slakke terrenget i dalen egner seg godt til denne. Toppturene fra teltet var flottere enn jeg hadde forventet på forhånd og fister absolutt til nye besøk. Kanskje med lettere oppakkning og overnatting på Pyttbua neste gang. Turen ble gjennomført 1.4.23 til 4.4.23
Det er tidlig i April og snøen har begynt å krype oppover fjellsidene i Ørsta.
Værmeldingen lover sol, men vind og nedbør utpå ettermiddagen. Snøen har satt seg etter en lang periode med pent vær og Varsom varslet viser moderat skredfare.
Parkering
Det er god parkering i enden av den bratte Vikegeila, og herfra er det skiltet videre oppover.
Til Vallahornet
Noen karer parkerer samtidig og skal på Saudehornet som har samme rute et godt stykke oppover. På populære turer som denne, blir det ofte tilfeldig noen å slå følge med oppover.
Ved et lite bygg 399 moh. er det skiltet retningen til toppene i nærheten. Like ved ligger også gapahuken i Skåla. En bedre middag etter toppuren er absolutt en mulighet her.
Etter oppstigning gjennom dalen og til Dybdalshytta 539 m.o.h. dreier ruten gradvis mot Vallahornet med det mektige Saudehornet på venstre side.
Utsikten fra toppen er flott med Ørsta nedenfor og fjelltoppene mot nord.
Jeg sitter en stund og ser ni mennesker på vei opp det bratte Saudehornet som ruver 300m over meg. De har skiene festet på ryggsekken og går til fots, for det er bratt.
Fra toppen renner jeg en bue for å få med litt av Saudehornet også. Jeg hører nok til de som vil renne langt, heller enn fort og bratt.
Vel nede ved Gapahuken ca. 400 m.o.h. tar jeg en pause. Dagen er fortsatt ung og solen skinner.
Til Nivane
Ryggsekken tømmes for alt unødvendig og gjemmes i en pakksekk. Klær, vann, nødutstyr og sjokolade blir med til Nivane.
Jeg hekter meg på som sistemann i et turfølge. Oppstigningen er noe brattere enn Vallahornet men vurderes som trygg denne dagen.
Det å vende under oppstigning er en spesiell teknikk som går bedre etter hvert.
Ved vending til venstre gjelder å støtte seg på stavene, sette frem venstre ski i retningen du skal og strekke høyre fot bakover slik at ski-tuppen kommer over snøen og skien kan settes ned ved siden av den venstre skien.
Utsikten som åpenbarer seg oppe på Nivane er utrolig, og jeg ser endatil Giske ute i havet der nord. Litt av en kontrast mot de luftige toppene i forgrunnen!
Vardehornet
Men her er det ikke langt til Vardehornet. Været frister meg dit, og det tar omtrent tyve minutter. Finværet kan på denne måten lokke turgåere stadig høyere til fjells.
Der oppe smaker siste sjokoladen ekstra godt. Men ute i havet truer blå skyer og det lukter lavtrykk. Her vil jeg ikke bli værende, for været kan skifte på minutter her oppe.
Bindinger vries for nedkjøling og hempene som låser skoene slåes ned. Låsen på bindingen har to stiller, og det er viktig å bruke stillet som tillater at skien løser ut hvis man faller hardt i utforbakke.
Snart er jeg på tur ned, og for en nedkjøring! . Jeg svinger ned til venstre for Nivane og svinger nedover lange strekk i myk snø. Ferske spor viser at flere har rennt ned her, men Varsom appen viser likevel en potensiell utløpssone for skred her. Ikke noe sted å oppholde seg lenge.
Omtrent en time etter jeg kom ned til bilen begynte det å snø nokså tett, og jeg er glad for å være nede fra toppene.
Hva skulle jeg ha gjort om dette været kom mens jeg var på toppen og all sikt forsvant? Om det var mobildekning ville jeg prioritert å rapportere om situasjonen.
Spaden er i sekken, så å grave en snøhule ville antakelig være lurt. Om jeg kom i tvil ville jeg utløst nødpeilesenderen som ligger i sekken. Der har jeg også en lett vindsekk av folie.
Oppsummering
En uforglemmelig tur i et fantastisk fjell landskap, og samtidig en påminnelse om hvor lunefult været kan være i fjellet.