Etter gårdagens tur til Liahornet vil jeg idag prøve meg på Blåtinden i Stranda.
Jeg skriver litt om disse turene, mest for å ha en viss oversikt og notater. Å samle topper er vel også blitt en hobby etter hvert. Om andre finner noe interessant er det enda bedre :).
Parkeringen ved Stordal apartments hadde god plass og kort vei til løypen.
Oppstigning
Etter er en fin oppstigning i bjørkeskog langs kraftlinja kom jeg over tregrensen og ser mot toppen. Det er varmt så i dag har jeg går i shorts. Himmelen er skyfri med sol.
Siste etappe opp mot toppen. Ei humle suser forbi i den varme sola.
Turen går videre over den flate sletten og videre sørover langs åskammen opp skaret til der ryggen til toppen begynner.
Denne dagen var det godt synlig løype oppover.
Det eneste som bryter stillheten er ei fjellrype oppe i fjellsiden. Mennesker eller ville dyr er ikke å se.
Snøen er fast og kjennes som betong. Det har vært en lang periode med sol og god dagtemperatur. Antakelig har svake snølag med skarpe krystaller smeltet sammen til ett dekke som fryser til om natten.
Men Monsens råd om å følge rygg og være trygg er kloke ord. Også i vinterfjellet.
Oppover ryggen er det nokså bratt et stykke, men fellene har godt feste. Jeg vender ofte og går i rolig tempo. Helstøttene på ski støvlene hjelper godt i slike motbakker.
Speilrefleks kameraet ligger i bilen og det hjelper også veldig. Mobilen i lomma gjør en god nok jobb i dagslys. En fantastisk oppfinnelse!
Solfest på toppen
Etter en sjokoladepause er jeg oppe. Selve Blåtind varden ligger litt lengre borte, men denne som brukes som stikk Ut! turmål er lettest tilgjengelig.
Nede i Dalene er det brunt og grønt med mye snø lengre oppe i fjellet. Som ei stor kake med melis på toppen.
En utrolig utsikt mot Sunnmørsalpane
Fra gårsdagen har jeg lært å ta med nok mat, og timen på toppen med matpakke, egg, appelsin og termos blir en solfest.
Appelsin og termos ved varden.
Variert nedkjøring
Nedkjøringen er fin, jeg velger omtrent samme rute som oppover og får varierte bakker å øve svinger på. Prøver å legge vekten og styre med ytterskien og bruke staven og knebøy i svingene.
På toppen oppdaget jeg rust på stålkantene på skiene. Det må pusses bort før det omdanner seg til gravrust som spiser opp stålet.
Vel nede løsnet håndreimen på staven fordi stiften som skal feste den hadde forsvunnet ut av hullet! Sikkert en Ingeniør som hadde en dårlig dag når dette ble konstruert.
Oppsummering
Dette er en av de flotteste randonee turer jeg så langt har gått på Sunnmøre. Været bidro nok også sterkt til akkurat det.
Matpause på toppen med spektakulær utsikt til fjell og fjord.
Denne dagen hadde jeg planlagt å gå til Blåtind fra Liabygda, via Liahornet.
Det var Fredag 21.4 og avspasering på jobb var i boks.
Nede i lia er det full vår med fuglekvitter i skogen. Jeg festet skiene og ski støvlene på sekken for å gå opp til snø grensen. Da kan stavene brukes som «gåstaver». Dette fungerer veldig godt.
Klar til tur ved parkering i Liabygda.Skikkelig vårstemning med fuglekvitter og susende humler.
Oppe ved Liasetra henger jeg turskoene på en stolpe for å slippe å ha de i sekken. Det skulle vise seg senere å gjøre returen litt mere komplisert.
Svetten renner nedover pannen så solbrillene dugger. Pannebånd har jeg glemt, men headoveren fungerer utmerket rundt hodet.
Jeg savner shortsen, og den fora turbuksa fra Bergans er i varmeste laget.
Neste gang skal jeg ha sjekkliste i bilen. Det mest nødvendige blir ofte med, men om turen blir riktig god ligger i detaljene.
Terrenget oppover er litt variert og jeg følger Stikk UT! merkingen til varden. Det er få skispor å se, og jeg setter meg ned for å studere ryggen mot Blåtinden. Skal jeg opp dit må jeg først ned den nokså bratte østsiden av Liahornet. Selv om snøen er fast er der nokså mye stein.
Det er fristende å spise matpakken her, og slik blir det. Det virker lite klokt å ta fatt på noe med usikkert utfall når det er så flott her jeg sitter.
Fantastisk utsikt mot Slogen midt i bildet. Det er fortsatt mye snø i fjellene
Nedkjøring med forvikling
Nedover går det fort og det er fine bakker. Så moro at jeg plutselig ikke er sikker på hvor løypen opp gikk. Det blir en tur i bjørkeskog før jeg finner sporet med gps.
Å studere kart og terreng også på vei ned er nok fornuftig.
Litt lengre nede ser jeg Liasetra oppe i bakkene. Jeg trodde ikke det ble flere motbakker, men skal jeg ha sko resten av turen er det bare en ting å gjøre.
En liten strafferunde, men fin også. Å gå opp til hyttene og renne ned er utvilsomt en fin plass å øve på for de som er ferske på ski.
Liasetra har en fin bakke til å øve ski teknikk.
Oppsummering
På en fin vårdag er dette en veldig flott og overkommelig skitur. Lette ski med stålkanter og feller gjør det omtrent som å gå med tursko oppover.
Jeg fulgte Stikk Ut! merkingen til toppen.
Til neste helg kommer. fortsettelse med historien om turen til Blåtinden.
Pyttbudalen er en svært flott dal på vei opp til Pyttbua. Her er det mulighet til å se ville dyr og oppleve urørt natur. Det har lenge vært en tanke å gå denne turen på ski med pulk og telt. Mest for opplevelsen, men også for å teste rødsprit primusen og hvor langt jeg klarer å gå med pulken. Pyttegga er også et mål hvis formen og været holder.
Med pulk i motbakke
Det å gå med pulk er god mosjon, litt som å padle kajakk der en slipper å bære vekt og i flatt terreng er det bare friksjon som gir motstand. Å slippe sekken på ryggen avlaster og gir større turglede etter min mening.
I motbakke blir det tyngre, men arbeid og energibruk blir i teorien omtrent det samme som å bære sekk.
Pyttbudalen er grei slik sett, uten alt for mye stigning og Randonee ski har gode feller som egner seg godt til å dra pulk.
Pulken egner seg godt til vintertelting og turer i moderat terreng. Drag har jeg laget av tau og veistikker.(Biltema har disse).
Vintertelting
Etter ca. 5 timer er solen på vei ned bak fjellene og det er på tide å finne en plass å sette opp teltet. I dette været nesten uten vind skal det gå greit.
Jeg finner et flatt område og trakker det hardt med skiene.
Snøplugger for teltet har jeg laget av 30cm lange trelister med hull i ene enden og spiss i andre enden. De er lette og fungerer fint.
Når teltet er oppe lemper jeg inn alt utstyr og graver en kuldegrop ved inngangen. Da blir det litt varmere i teltet samtidig som der blir mulig å sitte godt.
Den kaldeste luften legger seg i kuldegropen og gir bedre temperatur lengre oppe i teltet.
En god vintersovepose og enda bedre liggeunderlag er nødvendig. Kuldegjennomslag fra snøen kjennes fort under baken og gir fort søvnløse netter. Jeg har med to isopor underlag, men må likevel legge sitteunderlag og klær under disse. Oppblåsbare underlag kan være gode så lenge de fungerer, men med pulk spiller noen gram ekstra ingen stor rolle og det enkleste er ofte det beste i vinterfjellet.
Ullundertøyet beholder jeg på i soveposen, da er det varmt og tørt neste dag. Jeg fyller drikkeflasken med varmt vann og legger den i fot-enden av posen. Da varmer den en god stund, og vannet er ikke frosset i morgen tidlig. Men pass på at det er en skikkelig tett flaske.
Kulden fra snøen slår gjennom utrolig mye isopor. To slike undelag blir også i minste laget for ei god natt.
Det er tid for middag og Trangia primusen fyres opp. Dette blir spennende for det blir ingen middag uten ild.
Det er rundt null grader og tar litt tid før rødspriten fatner i. Men så brenner det og snart er medbrakt kyllingryte varm.
Ut på natten våkner jeg og tar med kameraet ut av teltet. Månen skinner og snøen er opplyst som om det skulle vært dagslys.
Nattfotografering i måneskinn.
Når jeg stikker hodet opp av soveposen neste morgen står solen høyt på himmelen og har varmet opp teltet. Herlig, og dagen starter med en kaffe. Skyggen av en fugl som sitter på spaden ute viser som skygge gjennom telt duken.
Dagstur til Pyttegga
Skal jeg på pyttegga er dette rette dagen!. Snøen er fast etter natten og Yr.no melder fint vær. En halv time senere sitter jeg på trappen på Pyttbua. Justerer på randonee skoene og tar av et lag med klær. Noen har overnattet der og hilser god morgen.
Oppover mot Puttegga ser jeg ikke noen andre. Det er bare sol og helt stille. Flere pauser må til, og verste tabben var å glemme drikkeflasken med vann i teltet. Men termosen med te og ei appelsin holder meg gående. Langsomt kommer toppen til syne, og der sitter det to mennesker, nesten overaskende etter flere timer uten folk i ren villmark.
Termosen jeg fikk i gave på jobb har også fått prøve seg og har bestått med glans.
Her er det utsikt som kan gi hjertebank. Hele Trollheimen, Karitind og Trollveggen blir nesten for mye.
Det unge paret hadde gått tra Veltdalshytta og til Karitind en halvtime før jeg startet fra teltet. Nå satt de her etter å ha tilbakelagt hele egga derfra og opp hit. Til meg snakket de flytende Norsk, men Tysk seg imellom. Jeg spurte ikke hvor det kom fra for dette måtte være Sveitsere.
De eneste jeg møtte på turen til Puttegga 1999 m.o.h. var disse to som også hadde vært på Karitinden litt tidligere på dagen.
Nedkjøring fra toppen er ren nytelse og passelig bratt for meg.
Tilbake i teltet er det igjen middagstid. Jeg fyller gryten på Trangia primusen med snø og legger på stekepannen som lokk for å få bedre effekt.
Snøen må først smelte og deretter må vannet nå 100°C. Jeg døser i soveposen og det er helt stille en lang stund. Men så kommer det lyder og noen minutter senere koker det.
Det tok en liten time, men så var middagen ferdig. Det tok litt tid, men på tur er det ingenting som haster. Det fine med denne primusen er at den er enkel, pålitelig og veier lite. Den brenner nokså lenge, og å smelte snø, varme middag og vann, koke kaffe og kosefyre etterpå gikk fint uten at den ble tom for rødsprit.
Det er dampen av rødspriten som brenner, og når det er kaldt blir det lite damp og litt vanskelig å få den til å tenne. Det selges en spesiell forvarmer for kalde temperaturer, men i dag gikk det nokså greit uten.
Middag på Trangia stormkjøkken tar litt tid men fungerer godt også på skitur.
Ved fyring i telt med primus er det viktig åpne alle lufteåpninger slik at det ikke blir farlig gass i teltet. Jeg bruker også å grave ei hylle i snøen under primusen slik at varmen ikke når opp i telt duken. Mange har brent ned teltet med primus, og det er en katastrofe høyt til fjells.
Høgtunga
Som Pyttegga er dette en nokså trygg tur med terreng under tredve graders helling. Ved å gå opp forbi rundhaugen og lågtunga kan du få en rundtur med flott nedkjøring til Pyttbua. Selv om utikten ikke helt kan måle seg med Puttegga, er den meget flott og abolutt verdt jobbingen i motbakke.
Nedkjøring i nydlig landskap ned mot Pyttbua. Høgtunga 1912 m.o.h. ligger bakerst og til høyre i bildet.
Røyskatten
Det er alltid spennede å se ville dyr fra teltet. Røyskatten visste nok at jeg var her siden den pilte veldig fort over snøen. Antakelig for å drikke vann i elva. At den finner mat her oppe i snøen er nokså uforståelig, men da må det finnes mindre dyr her også. Kanskje mus eller lemmen. Kveldens underholdning var i alle fall berget.
Røysekatten på kveldstur utenfor teltet.En fin detalj med Hilleberg teltet er muligheten til å sitte og speide etter dyr gjennom denne åpningen.
Turen tilbake
Sleden min er litt problematisk i nedoverbakker med det provisoriske draget uten god styring. Den kommer fort på siden av skiene i litt bratte bakker. Men da er det en mulighet å snu magebetet, la den få renne først og bremse med skiene.
Nedover dalen går jeg gjennom bjørkeskog og lavere nede gran og furu. Gammelpyttbua er avmerket på kartet og jeg går nyskjerrig forbi og ser etter rester av bygninger. Snøen ligger som et teppe og skjuler alle spor etter folk og historie.
På venstre side av løypa passerer jeg Kabbesætra. Et minnesmerke forteller om fonna som raste fra Kabbetinden og tok ti menneskeliv og hele buskapen i 1816.
Ærverdig laftehus på Sjugurgarden ved parkeringen på Brøste.
Oppsummering
Dette er den lengste turen jeg har gått med pulken og det slakke terrenget i dalen egner seg godt til denne. Toppturene fra teltet var flottere enn jeg hadde forventet på forhånd og fister absolutt til nye besøk. Kanskje med lettere oppakkning og overnatting på Pyttbua neste gang. Turen ble gjennomført 1.4.23 til 4.4.23
Ved Skålakanten 399 m.o.h. deler løypa seg, og her er det skiltet til Nivane, Vikeskåla, Saudehornet og Vallahornet.
Det er tidlig i April og snøen har begynt å krype oppover fjellsidene i Ørsta.
Værmeldingen lover sol, men vind og nedbør utpå ettermiddagen. Snøen har satt seg etter en lang periode med pent vær og Varsom varslet viser moderat skredfare.
Parkering
Det er god parkering i enden av den bratte Vikegeila, og herfra er det skiltet videre oppover.
Til Vallahornet
Noen karer parkerer samtidig og skal på Saudehornet som har samme rute et godt stykke oppover. På populære turer som denne, blir det ofte tilfeldig noen å slå følge med oppover.
Ved et lite bygg 399 moh. er det skiltet retningen til toppene i nærheten. Like ved ligger også gapahuken i Skåla. En bedre middag etter toppuren er absolutt en mulighet her.
Der stien begynner er det også rennende vann med muligheter for å fylle opp drikkeflasken om det ikke er frosset.
Etter oppstigning gjennom dalen og til Dybdalshytta 539 m.o.h. dreier ruten gradvis mot Vallahornet med det mektige Saudehornet på venstre side.
Dybdalshytta ligger 539 m.o.h. Til venstre ligger Saudehornet, Vallahornet til høyre i bildet.
Utsikten fra toppen er flott med Ørsta nedenfor og fjelltoppene mot nord.
Fra venstre sees Ørstafjorden, Nivane og VardehornetPå Vallahornet
Jeg sitter en stund og ser ni mennesker på vei opp det bratte Saudehornet som ruver 300m over meg. De har skiene festet på ryggsekken og går til fots, for det er bratt.
Flere skiløpere på vei opp den bratte ryggen til Saudehornet. Her kreves kunnskap om skred og gode ferdigheter på ski.
Fra toppen renner jeg en bue for å få med litt av Saudehornet også. Jeg hører nok til de som vil renne langt, heller enn fort og bratt.
Vel nede ved Gapahuken ca. 400 m.o.h. tar jeg en pause. Dagen er fortsatt ung og solen skinner.
Til Nivane
Ryggsekken tømmes for alt unødvendig og gjemmes i en pakksekk. Klær, vann, nødutstyr og sjokolade blir med til Nivane.
Jeg hekter meg på som sistemann i et turfølge. Oppstigningen er noe brattere enn Vallahornet men vurderes som trygg denne dagen.
Fra oppstigningen mot Nivane. Med sol og motbakke måtte jakke og lue pakkes ned i sekken.
Det å vende under oppstigning er en spesiell teknikk som går bedre etter hvert.
Ved vending til venstre gjelder å støtte seg på stavene, sette frem venstre ski i retningen du skal og strekke høyre fot bakover slik at ski-tuppen kommer over snøen og skien kan settes ned ved siden av den venstre skien.
Utsikten som åpenbarer seg oppe på Nivane er utrolig, og jeg ser endatil Giske ute i havet der nord. Litt av en kontrast mot de luftige toppene i forgrunnen!
En utrolig utsikt helt ut til øyene i havet med Akslahornet lengst til høyre.
Vardehornet
Men her er det ikke langt til Vardehornet. Været frister meg dit, og det tar omtrent tyve minutter. Finværet kan på denne måten lokke turgåere stadig høyere til fjells.
Vardehornet ligger ikke så langt fra Nivane og kan nåes hvis det er nok sjokolade i sekken :).
Der oppe smaker siste sjokoladen ekstra godt. Men ute i havet truer blå skyer og det lukter lavtrykk. Her vil jeg ikke bli værende, for været kan skifte på minutter her oppe.
Bindinger vries for nedkjøling og hempene som låser skoene slåes ned. Låsen på bindingen har to stiller, og det er viktig å bruke stillet som tillater at skien løser ut hvis man faller hardt i utforbakke.
Snart er jeg på tur ned, og for en nedkjøring! . Jeg svinger ned til venstre for Nivane og svinger nedover lange strekk i myk snø. Ferske spor viser at flere har rennt ned her, men Varsom appen viser likevel en potensiell utløpssone for skred her. Ikke noe sted å oppholde seg lenge.
Omtrent en time etter jeg kom ned til bilen begynte det å snø nokså tett, og jeg er glad for å være nede fra toppene.
Utpå ettermiddagen kom lavtrykket som yr.no hadde meldt om.
Hva skulle jeg ha gjort om dette været kom mens jeg var på toppen og all sikt forsvant? Om det var mobildekning ville jeg prioritert å rapportere om situasjonen.
Spaden er i sekken, så å grave en snøhule ville antakelig være lurt. Om jeg kom i tvil ville jeg utløst nødpeilesenderen som ligger i sekken. Der har jeg også en lett vindsekk av folie.
Oppsummering
En uforglemmelig tur i et fantastisk fjell landskap, og samtidig en påminnelse om hvor lunefult været kan være i fjellet.
Etter flere dager med høytrykk og sol på Sunnmøre kunne jeg ikke motstå å hente topptur skiene ut fra kjellerboden og kjøre til Stordalen. En noe kort planleggingsfase gjorde at det ble tur alene denne gangen. Kvelden før hadde jeg studert kart for bratthet, skredvarsel og utløpssoner for skred og lagt ruten sikrest mulig i terrenget. Det er 24.April og snøen har satt seg nokså bra etter denne perioden med stabilt og kaldt vær.
Sporet opp viser i rød farge. Blå strek er mitt spor fra nedkjøringen.
Turen fra Parkeringen ved skitrekket er omtrent 10,5km hver vei og jeg brukte 4t 8min opp, og omtrent 2 timer ned og tilbake til bilen. Stigning er omtrent 1080m om en regner at parkeringen på Overøyane ligger fire hundre meter over havet.
Den runde Storebua med kan sees rett over mønet på denne gamle bygningen. Foran ligger den spisse Dyrdalstinden med sine 1371 m.o.h.Fra Overøyane er det oppkjørt løype helt inn til bunnen av Jolbotn og enda videre for den som vil gå på turski.
Det er et bra stykke å gå fra parkeringen. Men Jolbotn er flott dal og absolutt verdt turen. Randonee ski er ikke det beste utstyret i flatt terreng som dette, men med gode støvler og skifeller går det nokså greit.
Gode gamle fjellski med solide bindinger hadde sikkert fungert meget bra denne dagen. Det er ikke nødvendig å bruke en månedslønn på ski for å komme seg på topptur, og med øvelse blir svingteknikken fort bedre.
Selv om det er kaldt og stabilt vær vil solen og stigende dag temperatur gjøre snøen våtere utover dagen. Løs og våt snø har lett for å rase, spesielt i fjellsider som vender mot solen, som på bildet under.
Mange skred har gått ned fra Storlihornet som passeres på venstre side på vei innover Jolbotn.Det blir fort varmt under trøya i motbakke og sol selv om det enda er tidlig formiddag. I bakgrunnen ligger Jolbotn der jeg fulgte løypen oppover.
Tidlig morgen er et godt tidspunkt å begynne turen på. Stillet, fred og fast fin snø. Litt lengre oppe var det skispor mot toppen. Litt brattere enn der jeg tenkte å gå etter planen, men jeg fulgte disse siden de fulgte ryggen på åsene oppover. Som Monsen sier «følg rygg og vær trygg».
Det ble mange vendinger på vei oppover mot den store buen som toppen danner. Men gradvis ble stigningen slakere, og jeg var oppe. Vindstille, sol og utsikt over mange hundre fjell og topper. Alle stavtak og høydemeter var absolutt verdt dette!.
Fjell og topper i alle retninger. Med fare for å bomme gjetter jeg på at toppen til venstre er Slogen mens Jakta ligger omtrent midt øverst i bildet.Blå himmel og hvite fjell så langt øyet kan se.
Nedkjøringen var veldig flott og passelig bratt de fleste stedene. Bortsett fra rett under toppen var snøen blitt mykere og fin å svinge i. Jeg rente med dalen der jeg hadde sett at terrenget virket tryggest.
I nedoverbakkene på slike ski har jeg opplevd at det går utrolig fort å komme på vidvanke om en mister stedsansen. Så orientering er minst like viktig da som på vei oppover. Å holde seg til sporene fra turen opp er nok lurt, selv om de kan forsvinne i snødrev og vanskelig å se på hard snø.
Oppsummert var dette en flott og nokså lang tur i terreng for det meste slakere enn tredve grader. Neste gang vil jeg ha med en liter vann og litt snacks å tygge på vei opp i tillegg til matpausen på toppen.
Det er flere fjelltopper på denne store øya som strekker seg fra Dragsundet innerst i Skodjevika og vel helt ut til Nørvasundet i vest. Til daglig blir området på toppen av øya populært kalt for Emblemsfjellet.
Østrem er et populært startsted for skifolk takket være en god parkeringsplass og et stort løypenett oppe på fjellet som Emblem idrettslag holder i drift og preparerer.
Løyper fører fra parkeringen på Østrem til fjelletEtter oppstigningen passeres Skibua før løypene fører videre innover fjellet
Bakken opp veien langs Østremselva får pulsen til å stige litt, men ikke brattere enn at den med god festevoks kan gås uten å lage altfor for mange fiskebein-spor i snøen. «Blå ekstra» fungerte bra denne kalde morgenen. Ved Skibua er det informasjon med løypekart og en populær samlingsplass for å diskutere skismøring og vær. Skibua kan brukes av de som er medlemmer av idrettslaget.
Fjellskiene glir godt også i disse fint preparerte løypene
Denne dagen har jeg ingen fast plan og velger løypen mot Storenakken og rundt Melsvatnet. Solen står lavt enda, og jeg går i skygge en stund mens området opp mot Østremsætra bader i sol og er mer populært. Likevel er det givende å gå her i fred og ro mens solen gløtter inn mellom trærne, og det eneste jeg hører er mine egne ski.
Stille og fredelig midt i langrennsløypen. Solen er velkommen etter en lang vinter
Der løypen vender tilbake tar jeg til høyre og kommer opp til Østremsætra og slår av en liten prat med et eldre par som er ferdig med kaffepausen og er klare for retur og nedoverbakker. Vi synser litt om løypen lengre oppe går rundt kubbane og tilbake til Østrem. Det varierer nok litt fra år til annet, og løypenettet er nok mest utbredt rundt påsketider.
Jeg fortsetter videre oppover og fortsetter mot vest langsmed Langevannet. Her slutter løypen, men fjellskiene flyter fint på snøen i retning mot gamle Emblemssæter. Noen spor i snøen røper at et lite dyr har valgt å gå over isen. Jeg funderer litt og tenker at dette dyret må være litt av en tøffing som bor, sover og spiser her hele vinteren uten telt og primus.
I fint terreng for fjellskiene
Når jeg kommer til demningen ved enden av vannet har den korte Januardagen begynt å skymes, så jeg snur og følger sporene mine tilbake. Turen videre rundt Kubbane blir i kupert og skogkledd terreng. Det får bli en annen gang.
Ved demningen på Langevannet
I går var det like flott vær, og jeg var oppe på Vasstrandegga(561m.o.h.) med fjellskiene. En fin avstikker om en har lyst på en liten topptur med slike ski. «Randonee» skiene er fine til høyere topper og bratte nedkjøringer, men fjellskiene er lettere å bevege seg med og gir etter min mening mer skiglede på turer som dette.
Dag går mot kveld og de siste solstrålene treffer linsen
Mest moro er tilbaketuren med flere fine nedoverbakker under rød himmel og med månen som er på tur over sunnmørs-alpene som selskap. Emblemsfjellet har mye å by på, både for den som vil mosjonere i det opplyste løypenettet, og for de som vil utforske resten av Uksnøya på bredere ski.
Siste biten opp til Høgsvora . Tanken på utsikt, matpakken og termosen gir ny motivasjon.
Endelig skinner solen fra skyfri himmel, og mens nyhetene er preget av omikron virus, sprengkulde og skyhøy strømpris bestemmer jeg meg for å finne frem skiene og få litt frisk og ren luft denne Søndagen. Det er meldt -14 grader på Høgsvora og måleren i bilen viser -10 når jeg parkerer ved campingen rett over veien for der løypen starter. Førti kroner vipses for parkering, og jeg er på vei oppover gjennom hyttefeltet på Sollisætra og videre opp gjennom dalen.
Fra Sollisætra, på vei oppover like før solen kikker over fjellene.Solen leker gjemsel bak fjelltoppene og jeg må gå fort for å ta bildet mens den er synlig.
Høgsvora er en populær topp i vår landsdel, men i dag møtte jeg bare en håndfull andre på turen. Kulden og korte dager gjør nok sitt, men når kroppen får begynne på motbakke stiger temperaturen raskt. Etter noen hundre meter får dunjakka bytte plass med skalljakke. Lua og vottene beholder jeg på. Underveis treffer jeg noen andre som er på vei til samme topp og alle gleder seg over det fine været.
Nederst i dalen sildrer det i elver og bekker og jeg funderer litt på om vann i bevegelse fryser til is senere enn stillestående vann. Etter passering av bekkene og noe kupert terreng nederst i dalen er jeg klar for bakkene mot toppen.
Turen opp til Høgsvora krever innsats, men er nokså uproblematisk ellers.
Det er forholdsvis lite snø og kaldt så rasfaren er nok ikke betydelig, men tenker likevel det er best å holde god avstand til fjellsiden og terrengfeller på høyre side på vei oppover.
Solen står lavt, men sammen med motbakkene blir det nok varme til at jeg må stoppe og åpne glidelåsen i jakken.
På toppen er det en svak bris, og når jeg stopper merkes det fort at det er mange effektive kuldegrader. Jeg er glad jeg har med en tørr ulltrøye og bytter i en fart. Lue, votter og dunjakken må igjen på. Noen minutter sittende med termosen og lunsj er et høydepunkt med denne utsikten.
Noen andre har også sett seg ut Høgsvora denne iskalde Novemberdagen.Alene på toppen var jeg ikke lenge, og en hjelpsom kar i et turfølge tilbød seg å ta bilde. Takk så mye for det!.
En blir sjelden alene på slike turer og de jeg møter underveis blir en del av opplevelsen. Et bilde tatt av andre gir gode minner og gir en ekstra verdi til turen. En spøkefugl spør om jeg har tenkt å renne ned den stupbratte siden mot øst, nei.. så god er jeg ikke på skiene og den ruten er neppe tilrådelig.
Turen ned var flott med gode svinger i puddersnø. Det kan ikke festes til film og bilder, men må oppleves. Litt mer snø ville dekket steiner som stikker opp enkelte steder nedenfor toppen.
Dørstokken hjemme er nok høyere å komme seg over på denne årstiden, men det er sjelden jeg angrer når jeg tråkker over den andre veien etter en dag som dette!
Klar til nedkjøring den nokså bratte ruta til breen.
Denne dagen hadde Kenneth, Hans Kristian og jeg en nydelig topptur til Finnan ved Trollstigen i Rauma. En nokså krevende og variert tur i det flotte vårværet som var denne dagen. Vi teltet ved veien for å komme oss tidlig av gårde Lørdag morgen. Snøen og føret var fint selv om solen varmet nokså godt utover dagen.
Teltleir ved vegen. En vindstille kveld. Hans Kristian hadde med bord og ved!
Oppstigningen fra breen var en nokså bratt og smal løype, men gikk fint mens snøen var fast nokså tidlig på dagen. Videre mot toppen var stigningen jevn og fin å gå.
Turen fra parkeringen er noe lengre enn til nabofjellet Alnestind, og vi fulgte dalen til enden av breen før løypen svinger til venstre mot Trollbotnen og videre langs ryggen mot toppen.
Fra oppstigningen fra breen til platået som fører videre mot toppenMange hadde tatt turen til Finnen denne flotte dagen. Oppover mot toppen etter kneika opp fra breen var passert.
Ned kjørte vi ikke samme rute som opp, men valgte ruten som går ned mot øst. Nokså bratt før vi kom ned til breen. Herfra var det flotte bakker og fint å renne.
Vindstille og flott utsikt fra toppenFra nedkjøringen
En ny erfaring denne turen var å ta med førstehjelpssett. Da jeg skulle ta av fellene på vei opp laget stålkanten på skien et nokså dypt kutt i en finger. Jeg oppdaget det ikke før det var røde spor i snøen bak meg. Et papir fungerte som midlertidig bandasje. Kenneth hadde heldigvis orden i tursekken og fikk stoppet blødningen oppe på Finnan. Stålkanter kan være livsfarlige hvis en er uheldig.
En stor takk igjen til gutten med turfølge som kom etter oss fant tripod stativet mitt i skisporet. Enda et høydepunkt på denne flotte dagen!:). Ting forsvinner fort når man kaver i fjellet hvis de ikke er godt sikret.
Flott utsikt, men snøføyk kunne tydelig sees fra toppene lengre mot Sør.
Andre Februar 2020 ble det en ny mulighet til å prøve Randonee utstyret igjen. Snøfall og kaldere vær hadde omsider funnet veien til våre kanter. Og når det snør her så kan det fort bli store mengder i fjellene. Auskjeret i Stordalen er mitt første egentlig mål og skal være en overkommelig tur for en nybegynner på slike ski.
Værmeldingen var ikke særlig god med snø og vind i høyden. Men jeg det ble likevel en tur opp til toppen av skitrekket for å vurdere forholdene derfra. Da får man uansett trim og prøvd seg litt i nedoverbakken etterpå.
For skitrekket var snøen kjærkommen etter en uvanlig mild vinter så langt i år, og mange hadde tatt turen til skitrekket. Etter at ski fellene var satt på og bindingenes hel-støtte justert for motbakke gikk oppturen greit. Høy puls og litt kaving i løssnøen hører med.
På toppen av trekket sto solen på sitt høyeste, og snøværet så et øyeblikk til å lette. Å fortsette videre var ikke aktuelt uten godt vær, og jeg bestemte meg for å ta en kaffepause for å se på forholdene en stund.
Tett snøvær i Februar hindret meg i å nå toppen denne dagen.
Ruten opp til Auskjeret i Stordalen skal normalt være nokså trygg når en følger fjellryggen. Men nysnø som i dag er ustabil og svake lag i snøen kan fort gi etter når tyngden av snø bygger seg opp i skrått terreng. Vinden vil også flytte snøen og bygge den opp i store mengder på le siden av fjellene. Å ferdes alene i rasutsatt terreng er spesielt farlig. Flere i lag kan man kanskje berge hverandre forutsatt at man holder stor nok avstand. Ras kan bli svært store og bevege seg langt og hurtig. Å følge fjellrygger, bruke sunn fornuft og holde god avstand til bratt terreng er nok lurt. DNT holder egne skred kurs der man får lære mye mer om skred og sikkerhet i fjellet.
Utsikt mot Seljebotnen.
Lørdag 7.Mars var fridag og været gav mulighet til å utfordre Auskjeret på nytt. Sikten var god men vind på toppen av fjellet krevde nok klær i sekken. 6 minusgrader kjennes fort som dobbelt så mange når vinden blåser friskt. Det kunne sees snø føyk i fjellene lengre sør og noen vindkast kom også hit med god fart.
Auskjeret kommer til syne og litt lengre oppe kommer også solen frem over tåken.
Tett snø føyk kan som tåke gjøre at en mister sikt, går seg vill, og ikke finner ruten tilbake ned fra fjellet. Spaden var god å ha til å grave en sittegrop for å gi ly for vinden mens termosen og matpakken ble satt til livs. Hvis vinden skulle bli verre var her også nok snø til å lage en hule å krype ned i. Men solen var fremme og kastet sine stråler utover landskapet og gav et snev av varme, selv om det er tidlig i Mars enda.
Flott vær på vei mot toppen ved andre forsøk.
Både opp og ned gikk jeg med god avstand til skavlene som henger ut fra fjellet mot øst. En slik skavle henger i løse luften og en intetanende skiløper kan fort føre til at skavlen brekker. Da er det for sendt å snu, og mange har endt sine dager på denne måten.
Denne gangen lot fjellet meg kommet til toppen og se på dets fantastiske utsikt. Det er en gave man skal være glad for og en opplevelse som neppe kan beskrives fullt ut med bilder og film.
En nydelig turdag med Jolgrøthornet som mål. Litt lite snø på på toppen. En skulle ikke tro nedkjøringen kunne bli vellykket med så lite snø i høyden.
Denne flotte Februardagen spente vi på oss skiene ved Ringset der vi parkerte ved den game fabrikken og gikk opp til Ansoksætra, Ansokhornet, Jolgrøeggene og videre til Jogrøhornet. Turen var variert og relativt lang, med både skog og høyfjellsterreng.
Kenneth underveis mot Jolgrøthornet med Sunnylvsfjorden i bakgrunnen.Jolgrøhornet kan sees fra varden på Jolgrøegga som ligger mellom de to toppene.
Nedkjøringen var en fornøyelse på puddersnø fra Jolgrøhornet og ned til Ringsetsætra via Vardebakkane. Vi holdt god avstand til den bratte siden under Jolgrøeggene etter gode råd fra en lokalkjent nede i bygda. Etter Ringsetsætra fulgte vi løpen som følger veien nedover mot Øygardsnakken og videre veimerke som førte oss tilbake til Ringset.
Jolgrøthornet er en svært populær topp på slike dager som dette.
Etter turen var vi enige om at den var virkelig flott både når det gjelder den lange turen langs egga og nedkjøringen i de lange bakkene ned fra toppen.
Oversikt over ruten vi fulgte opp og ned fra toppen.
