Brudefølgjet er navnet på egga med de markante taggene langs toppen. Og fantasien ser fort skikkelser som balanserer oppover på den spisse egga.
Fra noen steder ved sjøen ligner Lauparen på en pyramide og skiller seg ut i landskapet der den strekker seg opp mot skyene. Turen er nokså krevende og stigningen mot toppen rimelig bratt. Bildet under er fra Giskesundet.
Lauparen skiller seg ut med sin spisse topp i fjellrekken mot øst.Fra parkeringen starter stien opp mot Gryta-vatnet og Lauparen. Underveis kan man også ta av til venstre mot Blåfjell.Svartvassegga underveis til toppen. Snøbreen var nokså stor i år etter en vinter med mye snø i fjellet. Sist jeg gikk her for noen år tilbake var breen knapt synlig.
Siste biten mot toppen var litt sørpete på grunn av nysnø, men ikke verre enn at det var greit å gå. Rett før toppen finnes det laget til et rekkverk man kan holde seg i. Mange tok turen hit denne Søndagen, og denne siste kneika dannet en liten kø av glade og spente fjellbestigere.
Strevet blir fort glemt når en kan stå ved varden og nyte utsikten. Tomrefjorden med den nye brua og Molde i bakgrunnen var lett å se og lengre vest også Godøyfjellet som stikker opp ute i havet.
Tresfjorden med Molde i Bakgrunnen. Brua kan skimtes ved utløpet av fjorden.
Lauparvegen som fører til parkeringsplassen er bomvei og holdes åpen også om vinteren. Jeg har ikke gått her på ski, men terrenget opp til vannet og rundt Blåfjellet ser ut til å passe fint for turski.
Gryta vatnet passeres mot toppen og er et populært mål i seg selv. Flott plassert mellom fjellene rundt.Litt snø har rukket å legge seg på toppen 30. September og vinden var nokså kjølig. Upåklagelig utsikt!Kart over området
I blåtimen har en voksen hav-oter trengt seg inn på en annens område, og en vill slåsskamp finner sted før de med ville skrik havner i sjøen der kampen fortsetter til den ene gir seg og svømmer vekk.
Slikt kan man plutselig oppleve hvis man sitter stille i fjæra her langs den ville kystlinjen her ute i havgapet i Nordvest. Det er ikke sikkert en rekker å ta bilde, men minnet har man likevel for alltid. Naturen er vill, med kupert kyst terreng, sandstrender og frodige øyer.
Hvis den første Sunnmøring kom padlende rundt stad med skinnbåten sin, så er det ikke så rart om øyene her ble valgt som boplass. Historien som følger er fra en kajakktur mellom øyene i August 2020.
Larsnes
Fra Hallebygda
Her startet turen, og kajakken ble sjøsatt fra den flotte småbåthavnen i Grønevika. Larsnes og Hallebygda kjenner jeg godt, for her bodde mine besteforeldre som vi ofte besøkte med båt i min oppvekst. Larsnes mekaniske verksted er kjent for å bygge gode skip, og en fiskebåt står i slippen når jeg glir forbi kommune senteret.
Den sørvendte Hallebygda strekker seg flott utover Sandsfjorden og øyene utenfor. Trange sund og små holmer langs land gir en fin tur langs land, og en avstikker opp til Halleosen. Strømmen er stri og Hallevatnet tømmes for sjø. Hallebygda er slik jeg husker den, og den gamle skolen der min far sprang rundt som gutt står enda, godt bevart nede ved sjøen.
Voksa og Sandsøya
Naust og båter på Sandsøya.
Lengst ute mot Vest ute på Voksa ble kajakken tømt og teltet satt opp på land. I slikt kupert landskap med stein er det ofte litt utfordrende å finne en god teltplass. Men med tiden til hjelp og noe bæring av kajakk og utstyr står teltet tilslutt på fast grunn over flomålet.
Utpå kvelden ble fiskelykken testet og to små lyr halt på land og til steikepanna på primusen. Fersk fisk er utmerket sovemedisin, og det eneste jeg registrerte den natten var bølgeskvulp nedenfor teltet når floa var på sitt høyeste.
I dag er her rundt 30 fastboende og mange har hus her bare som feriebolig. På Sandsøya fant jeg gravstedene til mine til mine oldeforeldre og tippoldeforeldre. I kajakken over vika til Sandsøya var det ikke vanskelig å forstille seg at nettopp her har de seilt og rodd for levebrødet opp gjennom tidene.
Ved Voksa ligger Hestholmen og Flatøyna. De grunne sundene og området rundt øyene ellers er et virkelig flott område å padle i.
På Sandsøya kan en tilbringe hele sommeren, eller minst et par dager om man skal se hele øya. Dolsteinshola som er en heller havet i forhistorisk tid har gravd langt innover i fjellet. Det henger et tau en kan bruke for å komme helt til bunns, men da bør man i alle fall ikke ha på findressen. Fra stien kan en også gå til øyas høyeste punkt «Rinden» og sti langs fjellryggen videre mot øst og ned til bebyggelsen.
Sandshamn var et stort fiskevær på 1800 tallet og er i dag en populær havn å besøke for småbåtfolket. Fiskernes hus som tidligere var plassert på Flåvær selger god middag og er absolutt verdt et besøk.
Kvamsøya
Fra Kvamsøya
Skal en lete etter den første Sunnmøring så er Kvamsøya rett plass å begynne. Her er det funnet de eldste spor etter bosetting på Sunnmøre. De store gravhaugene vitner om at betydningsfulle personer må ha holdt til her ute den gangen.
På en stille dag som jeg var heldig å få, er padle turen rundt vestspissen av øya en mulighet. Farvannet er ubeskyttet og åpent. Havdønning og bølger som bryter over fluder vil reflekteres fra fjellet. Sammen med strøm som kan være sterk her ute vil dette rote opp sjøen og fort gjøre turen mer spennende enn man hadde tenkt. Sikkerhetsutstyr som tørrdrakt, redningsvest, flyte element for åre, lensepumpe og nødpeilesender/vhf må være på plass på slike steder. Selv på en varm sommerdag. Vill og uberørt natur er det i alle fall , med Stad tre-fire sjømil lengre mot vest.
Ved butikken der ferga legger til Kvamsøya kan man låne sykkel og ta en rundtur på øya. Gården Støylen ligger fint plassert mellom hav og fjell ved veien på sørsiden og er en sentral gård med mye historie. Her er også steinstøtte til minne om Bernt Støylen som er oppvokst her.
Nonshornet har flott utsikt mot Riste og Stad og stien dit er lett å finne fra stadion. Rett utenfor moloen på Kvamsøya ble det Tyske lasteskipet «Hans Leonhardt» med tre tusen tonn sprengstoff i lasterommet bombet av allierte fly under 2.verdenskrig. Eksplosjonen laget en flodbølge som kastet flere båter på land og fortsatt finnes det stålbiter fra skipet rundt om på øya (ref. Kvamsøy Sogelag).
Riste
De var tett på naturen og elementene de som bodde her ute på Riste gård.
På utsiden av Kvamsøya ligger Riste, en svært spesiell øy som minner om Færøyene og skinner som en grønn oase i havet. Gamle hus murer vitner om bosetting fra tidlig på 1500 tallet og frem til 1964. Ristegården (bilde) ligger der fortsatt, og blir holdt ved like av en forening i området. Å leve her ute uten strøm og telefon var nok ikke alltid enkelt. Noen ganger i Julen kom de seg ikke over Ristesundet med båt på grunn av storm, og da ble det feiring her ute mens snøfokk og sjøsprøyt ulte rundt pipa.
På utsiden er det steile klipper og rotete hav, så jeg padlet ikke rundt øya. Mang en fisker har omkommet her opp gjennom tidene. Alene i kajakk er det alltid best å holde risikonivået så lavt som mulig.
Frekøyane
Frekøy
Å padle kajakk rundt disse øyene og holmene litt lengre mot vest er virkelig flott. Er det vindstille en tidlig morgen kan en sitte i kajakken og ikke bare se og kjenne den ramsalte havlufta, men også høre lyden av bruset av dønninger som bryter i fludene lengre ute, fisk som vaker i sjøflaten og havsule som stuper etter fisk fra stor høyde.
Kajakk på grunt hav gir god oversikt over havbunnen. Mens jeg glir over den lyse sanden fundrer jeg på om det er like mye liv der som på overflaten. Da jeg vokste mener jeg at det var det mere liv og bevegelse. Små kreps, sjøstjerner og lignende skapninger. Også en og annen sjøhest var å sjå i fjøra den gangen. Forsvinner havets innsekter? Småfisk og maneter svømmer likevel ubekymret rundt i tareskogen denne morgenen ved fyret.
Frekøy fyr var bemannet til 1979 og flere fyrvoktere har hatt fast bolig på fyret i opp til tyve år i strekk. Nå virker fyret litt ensomt og forlatt når jeg glir forbi rett under fyrlykten. Men like flott er det her ute i dag som den gangen.
Storholmen
Fra Storholmen
Her står bygninger fra tiden her var fiskemottak og på toppen av holmen er det flott utsikt til solnedgangen. Gravhauger viser at holmen har vært bebodd også i steinalderen. No blir den brukt til beite for sauer og geiter. En ulempe er at de er oppe grytidlig, og garantert har funnet de flotteste teltplassene lenge før padleren ankommer. Men dette er også morsomme dyr som var svært nyskjerrige på holmens nye beboer.
Haugsholmen
Haugsholmen
På Haugsholmen kan man lese at her bla. har vært tingsted, handelsted og lennsmann sete fra 1600 tallet. Skipene ankret ofte opp her når været var for dårlig til å fortsette rundt Stad. Bygningene er fremdeles velholdte og flotte der de ligger ved sjøen her ytterst ute i Vanylvsfjorden.
Dagene her ute gav opplevelser og minner som vil huskes lenge. Godt vær satte en ekstra spiss på turen, og området i slike forhold er et mekka for havkajakk padling. Knotten kan være plagsom på kveldstid, så husk å ta med myggolje.
Å våkne en slik morgen uten å ha planlagt dagen på forhånd er vel nesten utilgivelig. Men da er det i grunnen bare å ta på seg skoene og kaste pil på kartet. For så heldige er vi Sunnmøringer, med turterreng og fjell omtrent rett utenfor døren.
Denne flotte dagen, og kanskje årets varmeste, landet pilen på Hellandshornet som ligger en times biltur fra Ålesund og 866 meter over havet. Stien fra parkeringen på Helland går nokså bratt opp gjennom skogen, men flater ut når en kommer over tregrensen.
Stien starter like ved parkeringsplassen på Helland som har bra med plass.Stien går langs kanten opp til Ramnfloget der den flater ut før ny oppstigning mot toppen.Ramnfloget lever opp til navnet og gir flott utsikt nordover fjorden. Dryna og Midøya kan sees f.v.
Ved Ramnfloget går stien helt på kanten, og gir en sval bris og flott utsikt mot landskapet før siste etappe over sletten og til høyre og opp steinura mot toppen. Det er lurt å ha med drikkevann, jeg fant ikke elver på vei oppover denne stien på en slik tørr dag.
Utsikten fra toppen er spesiell her helt ute mot havet, og spesielt øyene som ligger på rekke og rad gir øyet noe å studere på. De grønne slettene ute på Haramsøya skinner i kontrast mot det mørke havet, slik de har gjort siden istiden.
Nå skal det bygges en vindmølle park der oppe på fjellet, i sterk motsetning til hva folk ønsker. De store møllene vil skade fugler og dominere utsikten fra både sjø og land i dette spesielle landskapet. Er det virkelig nødvendig, og verdt prisen?
Flott utsikt fra varden og ned mot Helland og Brattvåg rett over vågen.
Nordøyane kan sees i bakgrunnen.Et lite stykke fra toppen ligger denne Steinhytta som kan gi ly om man blir overrasket av dårlig vær.
Oppsummering
Dette er en av de mange topper på Sunnmøre med spetakulær havutsikt. Turen går i variert terreng og er nokså krevende for de fleste. Om man vil ha en lengre tur er det også flott å fortsette videre til Keipen og Storfjellet (950 m.o.h.). Jeg glemte å få med bilde av den flotte varden på toppen så det blir i allefall minst en tur til opp hit.
Havtåken lå lavt innover fjellene denne morgenen, men med solgløtt i værmeldingen og forhåpning om lettere vær utover dagen tok jeg denne dagen ferge over Storfjorden til Festøya i Ørsta.
Fra Ørsta er det omtrent fem og en halv kilometer til Brudevoll der jeg svingte av riksvei 655 og kjørte bomveien helt til bilen møtte snøgrensen og ikke ville være med lengre. Sandhornet med sine 909 meter over havet og knapt seks hundre meter stigning er langt fra blant de høyeste fjellene i Ørsta, men en relativt trygg og ikke altfor bratt tur.
Bomvei ved Barstad i Follestaddalen
Et stykke over tregrensen kom solen frem og kastet sitt lys over tåkeskyene som hvilte i landskapet lengre nede. Snøen var nokså fast så tidlig om dagen og rasfaren bør være liten her, i allefall om en følger ruten. En annen alenegående skiløper sørget også for godt selskap oppover bakkene, og med slikt vær fikk turen en flott start!
Over tåken på vei opp
Lengre oppe i fjellsiden ble utsikten gradvis videre, og snart var det utsikt til havet som i dag var dekket av et grått teppe av tåke. Mot toppen kommer den mektige Kolåstinden gradvis til syne og ruver majestetisk over både tåke og toppene rundt.
Å sitte her oppe med en slik utsikt er ubeskrivelig og man kjenner seg liten i et slikt landskap. Matpakke, termos og varme klær pakkes opp og utsikten kan studeres nærmere. Kart bør alltid være med, og er også kjekt å ha med for å finne navnet på fjellene rundt.
Saudehornet til venstre.Romedalstinden midt i bildet.
Tåken kan plutselig overraske, så etter en stund her oppe er det tid for å spenne på skiene og gi seg i kast med bakkene. Den vide dalen har et enormt areal til nedkjøring og jeg får øvet på svingteknikken.
Solen har gjort snøen litt mykere i løpet av dagen, men fortsatt fast og fin og jeg prøver å holde skiene samlet i svingene. Fort går det ikke, men nok til at det kjennes godt i beina.
Nede i dalen står et jakt-tårn og jeg klatrer opp og setter meg i stolen, hviler beina og ser opp mot Sandhornet og skisporene som fører opp. Det er nesten som det sier «kom igjen, en tur til». Men jeg takker nei, og lener meg bakover i jaktstolen, kanskje en annen dag, og helt sikkert et annet år!
Bilturen tilbake til fergen gikk videre gjennom dalen, til Store og ytre Standal. På veien utover langs Hjørundfjorden hadde ei svær snøfonn lagt seg over tunellen og vitner om hvilke snømengder som kan komme rasende her inne i fjordene.
Dette flotte utkikkstårnet har stått på toppen av byfjellet Aksla siden 1949 og ble gitt i gave til byen fra Ålesundere som flyttet til Amerika. Rundskue er et populært turmål for Ålesundere, og har en gått trappene opp til fjellstua er det vel verdt å fortsette turen videre til dette flotte tårnet. Utsikten er fantastisk sommer som vinter og en har panorama utsikt både utover havet og innover mot de storslagne Sunnmørs alpene.
Vinterutsikt fra Rundskue mot øyene i Giske kommuneByfjellet Aksla med ulike ruter opp til Rundskue
Området rundt Giske er ideelt for havkajakk, og denne turen sammen med DNT Ålesund og en gruppe av erfarne padlere ble en flott opplevelse. Vi padlet fra Giske utenfor Ålesund og satte kursen mot Erkna via Fyret på Synes.
Turen gikk videre rundt Erkna før vi gikk på land. Farvannet på utsiden er grunt og utsatt mot storhavet. Selv på denne stille dagen laget drag og dønninger noen utfordringer for ilandstigning.
På utsiden av Erkna merkes draget av dønningene.Damene er også med.
En plast kajakk gir slik sett større muligheter og tåler mere. På utsiden av Erkna ble noen oppmerksom på en skikkelse som fløt i vannflaten lengre fremme med kontur som lignet skotupper og ansikt mot skyene. Dønninger og undervannsskjær laget litt ekstra underholdning mens vi rundet det ytterste neset.
Vi kom frem til skikkelsen i havet som viste seg å være en trestamme!
Øya er vill og frodig og fra eldre tid er Erkna mye brukt til saue-beite. Fra fyret er utsikten spektakulær både innover Sunnmørsalpene og utover havet mot Vest. Her er det lunt å sitte i solveggen og innta en god lunsj medbrakt i kajakk.
Vigra, Valderøya og Giske kan sees fra i bakgrunnen fra venstre.Utsikt vestover mot åpent hav.
Turen fortsatte videre til Rauden, eller Raunen som den kalles. En holme som ligger omtrent fire kilometer utenfor Alnes. Her er lite annet enn stein og berg, men også noen planter lever her ute.
Fra Erkna padlet vi hit til Rauden som ligger et stykke utenfor Alnes.Ved Rauden der noen også var på land og besøkte sjømerket på toppen.
Fra Rauden padlet vi tilbake til Giske. Dette ble en lang strekning etter en lang dag, men ingen klaget da vi steg på land etter en flott dag i sol og godt vær.
Vår padlerute fra Giske til Erkna og Raunen.
Oppsummering
Dette er havpadling i åpent farvann og det bør ikke være første turen for en fersk padler. Men i en slik gruppe og med sikkerheten i første rekke kan det bli en svært hyggelig og flott opplevelse.
Disse øyene har en vill og frodig natur med gode muligheter for å se både ørn og sjøfugler av forskjellige arter. Derfor er det viktig å bevare de slik også for fremtiden.
Varm sommerdag på Skåla. Skålatårnet fungerer som en selvbetjent DNT hytte.
Denne varme sommerdagen nede i Loen gjorde Skåla til et meget aktuelt turmål. Med sine 1848 moh. og omkring 1800 høydemeter stigning er Skåla en skikkelig fjelltur. På en trykkende varm sommerdag som denne frister det også med en forfriskende tur opp i høyden.
En heftig opptur
Turen starter nokså brått med bratt sti opp gjennom skogen. Oppe på den frodige sletta i Fosdalen er det rennende vann og godt å ta en pause og drikke litt før neste etappe i høyfjellsterreng.
Det er i motbakkene det går oppover. Skåla skimtes i det fjerne og her er det bare å fylle på med iskaldt drikkevann.
I skålavatnet underveis er det mulighet for litt nedkjøling, og herfra er det også kort vei opp på vesleskåla som har flott utsikt til Loen.
Gode trinn hjelper! I alle fall når det er snøfritt på fjellet. Her er det utført et meget godt arbeid.Denne hjelper på motivasjonen når det er lite energi igjen og 1800 høydemeter snart er besteget.
Muligheter for overnatting
Om man ikke vil ned samme dag er det sengeplasser både i Skålabu og i selve Skålatårnet, som er selvbetjent.
Den nye hytten harmonerer godt med tårnet og landskapet omkring.
Soloppgangen alene er helt sikkert verdt en overnatting her oppe. Utsikten er storslagen, og spesielt mot Jostedalsbreen med fjelltoppene som stikker opp av isbreen.
Skålatårnet ble bygget i 1891 og det var distriktslegen i området som stod bak ideen og oppføringen. Den tynne og klare luften mente han ville være spesielt bra for de med tuberkulose.
Luften, og ikke minst oppstigningen er sikkert også veldig bra for alle oss andre som tar turen hit opp.
Skålatårnet er et meget populært turmål. Det fungerer også som en selvbetjent DNT hytte.Inne i Skålatårnet var det godt å sette seg ned med en varm kaffe. Denne dagen var jeg også heldig å få kjøpe nybakte kanelboller her.
Spektakulær utsikt
Fra toppen kan en også se langt ut over Faleidsfjorden. Klar og fin utsikt mot Jostedalsbreen og fjelltoppen «Lodalskåpa» som markerer seg oppe til venstre i bildet.Utsikt mot Jostedalsbreen.
Oppsummering
Dette er en tur som virkelig er verdt alle høydemeterene i motbakke. Med enestående utsikt i alle retninger bør en overnatting vurderes for å få med seg soloppgang og lyset ellers i døgnets forskjellige tider.
Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2468 meter over havet var et mål denne sommerferien, og heldigvis hadde jeg værgudene på min side denne dagen. Ofte ligger det tåke og skyer her oppe så det er absolutt å anbefale å gå denne turen når det er godvær. For da er utsikten fra toppen virkelig spektakulær og vidstrakt. På en klar dag man se Jostedalsbreen, Snøhetta, Glittertind og mange flere breer og topper.
Ikke alle dager er som denne, så studer værmeldingen nøye. Her oppe kan været skifte på et øyeblikk.Styggebreen er ei alternativ rute til toppen hvis en starter turen fra Juvasshytta. Derfra arrangeres det guidet tur over breen.
Om man starter fra Spiterstulen er det en del snø som må tråkkes fra Keilhaus topp og siste etappe til hytta på toppen, så gode sko er et must. Nok mat, drikke underveis og gode klær er selvsagt også viktig for turen er nokså krevende. Selv fikk jeg erfare at siste biten opp til hytta ble tung etter å ha undervurdert energibehovet.
Hytta på toppen er betjent i turistsesongen og heldigvis var det enkel mat som pølser og brus og kaffe å få kjøpt. Den har store vinduer så en kan sitte inne og nyte utsikten om det er kald vind.
Kartet under viser mitt spor til toppen. Alternativt kan man følge en guidet tur over Styggebreen fra Juvasshytta. Den ruten gir færre høydemeter å bestige men farlige bresprekker dekket av snø krever både kunnskap og utstyr for brevandring.
Kart med mitt spor fra Spiterstulen til Galdhøpiggen.
