Ørsta – UnderSolen Turliv

Ski-topptur til Vallahornet, Nivane og Vardehornet i Ørsta

Det er tidlig i April og snøen har begynt å krype oppover fjellsidene i Ørsta.

Værmeldingen lover sol, men vind og nedbør utpå ettermiddagen. Snøen har satt seg etter en lang periode med pent vær og Varsom varslet viser moderat skredfare.

Parkering

Det er god parkering i enden av den bratte Vikegeila, og herfra er det skiltet videre oppover.

Til Vallahornet

Noen karer parkerer samtidig og skal på Saudehornet som har samme rute et godt stykke oppover. På populære turer som denne, blir det ofte tilfeldig noen å slå følge med oppover.

Ved et lite bygg 399 moh. er det skiltet retningen til toppene i nærheten. Like ved ligger også gapahuken i Skåla. En bedre middag etter toppuren er absolutt en mulighet her.

Rennende elv med fjellene i bakgrunnen — Der stien begynner er det også rennende vann med muligheter for å fylle opp drikkeflasken om det ikke er frosset.

Etter oppstigning gjennom dalen og til Dybdalshytta 539 m.o.h. dreier ruten gradvis mot Vallahornet med det mektige Saudehornet på venstre side.

Utsikten fra toppen er flott med Ørsta nedenfor og fjelltoppene mot nord.

Panoramabilde mot Nivane og Vardehornet — Fra venstre sees Ørstafjorden, Nivane og Vardehornet

Jeg sitter en stund og ser ni mennesker på vei opp det bratte Saudehornet som ruver 300m over meg. De har skiene festet på ryggsekken og går til fots, for det er bratt.

Flere skiløpere på vei opp langs Saudehornet — Flere skiløpere på vei opp den bratte ryggen til Saudehornet. Her kreves kunnskap om skred og gode ferdigheter på ski.

Fra toppen renner jeg en bue for å få med litt av Saudehornet også. Jeg hører nok til de som vil renne langt, heller enn fort og bratt.

Vel nede ved Gapahuken ca. 400 m.o.h. tar jeg en pause. Dagen er fortsatt ung og solen skinner.

Til Nivane

Ryggsekken tømmes for alt unødvendig og gjemmes i en pakksekk. Klær, vann, nødutstyr og sjokolade blir med til Nivane.

Jeg hekter meg på som sistemann i et turfølge. Oppstigningen er noe brattere enn Vallahornet men vurderes som trygg denne dagen.

Utsikt til Ørsta — Fra oppstigningen mot Nivane. Med sol og motbakke måtte jakke og lue pakkes ned i sekken.

Det å vende under oppstigning er en spesiell teknikk som går bedre etter hvert.

Ved vending til venstre gjelder å støtte seg på stavene, sette frem venstre ski i retningen du skal og strekke høyre fot bakover slik at ski-tuppen kommer over snøen og skien kan settes ned ved siden av den venstre skien.

Utsikten som åpenbarer seg oppe på Nivane er utrolig, og jeg ser endatil Giske ute i havet der nord. Litt av en kontrast mot de luftige toppene i forgrunnen!

Utsikt mot havet i Nord — En utrolig utsikt helt ut til øyene i havet med Akslahornet lengst til høyre.

Vardehornet

Men her er det ikke langt til Vardehornet. Været frister meg dit, og det tar omtrent tyve minutter. Finværet kan på denne måten lokke turgåere stadig høyere til fjells.

Der oppe smaker siste sjokoladen ekstra godt. Men ute i havet truer blå skyer og det lukter lavtrykk. Her vil jeg ikke bli værende, for været kan skifte på minutter her oppe.

Bindinger vries for nedkjøling og hempene som låser skoene slåes ned. Låsen på bindingen har to stiller, og det er viktig å bruke stillet som tillater at skien løser ut hvis man faller hardt i utforbakke.

Snart er jeg på tur ned, og for en nedkjøring! . Jeg svinger ned til venstre for Nivane og svinger nedover lange strekk i myk snø. Ferske spor viser at flere har rennt ned her, men Varsom appen viser likevel en potensiell utløpssone for skred her. Ikke noe sted å oppholde seg lenge.

Omtrent en time etter jeg kom ned til bilen begynte det å snø nokså tett, og jeg er glad for å være nede fra toppene.

Nedsnødd bil — Utpå ettermiddagen kom lavtrykket som yr.no hadde meldt om.

Hva skulle jeg ha gjort om dette været kom mens jeg var på toppen og all sikt forsvant? Om det var mobildekning ville jeg prioritert å rapportere om situasjonen.

Spaden er i sekken, så å grave en snøhule ville antakelig være lurt. Om jeg kom i tvil ville jeg utløst nødpeilesenderen som ligger i sekken. Der har jeg også en lett vindsekk av folie.

Oppsummering

En uforglemmelig tur i et fantastisk fjell landskap, og samtidig en påminnelse om hvor lunefult været kan være i fjellet.

Artikkelen er under arbeid.

Sandhornet

Havtåken lå lavt innover fjellene denne morgenen, men med solgløtt i værmeldingen og forhåpning om lettere vær utover dagen tok jeg denne dagen ferge over Storfjorden til Festøya i Ørsta.

Fra Ørsta er det omtrent fem og en halv kilometer til Brudevoll der jeg svingte av riksvei 655 og kjørte bomveien helt til bilen møtte snøgrensen og ikke ville være med lengre.
Sandhornet med sine 909 meter over havet og knapt seks hundre meter stigning er langt fra blant de høyeste fjellene i Ørsta, men en relativt trygg og ikke altfor bratt tur.

Sandhornet — Bomvei ved Barstad i Follestaddalen

Et stykke over tregrensen kom solen frem og kastet sitt lys over tåkeskyene som hvilte i landskapet lengre nede. Snøen var nokså fast så tidlig om dagen og rasfaren bør være liten her, i allefall om en følger ruten. En annen alenegående skiløper sørget også for godt selskap oppover bakkene, og med slikt vær fikk turen en flott start!

Sandhornet in Ørsta, Norway 2020 — Over tåken på vei opp

Lengre oppe i fjellsiden ble utsikten gradvis videre, og snart var det utsikt til havet som i dag var dekket av et grått teppe av tåke. Mot toppen kommer den mektige Kolåstinden gradvis til syne og ruver majestetisk over både tåke og toppene rundt.

Å sitte her oppe med en slik utsikt er ubeskrivelig og man kjenner seg liten i et slikt landskap. Matpakke, termos og varme klær pakkes opp og utsikten kan studeres nærmere.
Kart bør alltid være med, og er også kjekt å ha med for å finne navnet på fjellene rundt.

Utsikt mot Saudehornet — Saudehornet til venstre.

Utsikt mot Romedalstinden — Romedalstinden midt i bildet.

Tåken kan plutselig overraske, så etter en stund her oppe er det tid for å spenne på skiene og gi seg i kast med bakkene. Den vide dalen har et enormt areal til nedkjøring og jeg får øvet på svingteknikken.

Solen har gjort snøen litt mykere i løpet av dagen, men fortsatt fast og fin og jeg prøver å holde skiene samlet i svingene. Fort går det ikke, men nok til at det kjennes godt i beina.

Nede i dalen står et jakt-tårn og jeg klatrer opp og setter meg i stolen, hviler beina og ser opp mot Sandhornet og skisporene som fører opp. Det er nesten som det sier «kom igjen, en tur til».
Men jeg takker nei, og lener meg bakover i jaktstolen, kanskje en annen dag, og helt sikkert et annet år!

Bilturen tilbake til fergen gikk videre gjennom dalen, til Store og ytre Standal. På veien utover langs Hjørundfjorden hadde ei svær snøfonn lagt seg over tunellen og vitner om hvilke snømengder som kan komme rasende her inne i fjordene.

M	T	O	T	F	L	S
1	2	3	4	5	6	7
8	9	10	11	12	13	14
15	16	17	18	19	20	21
22	23	24	25	26	27	28
29	30