Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Topptur til Storebua fra Overøyane

Etter flere dager med høytrykk og sol på Sunnmøre kunne jeg ikke motstå å hente topptur skiene ut fra kjellerboden og kjøre til Stordalen. En noe kort planleggingsfase gjorde at det ble tur alene denne gangen.
Kvelden før hadde jeg studert kart for bratthet, skredvarsel og utløpssoner for skred og lagt ruten sikrest mulig i terrenget. Det er 24.April og snøen har satt seg nokså bra etter denne perioden med stabilt og kaldt vær.

Kart
Sporet opp viser i rød farge. Blå strek er mitt spor fra nedkjøringen.

Turen fra Parkeringen ved skitrekket er omtrent 10,5km hver vei og jeg brukte 4t 8min opp, og omtrent 2 timer ned og tilbake til bilen. Stigning er omtrent 1080m om en regner at parkeringen på Overøyane ligger fire hundre meter over havet.

Innover mot Storebua
Den runde Storebua med kan sees rett over mønet på denne gamle bygningen. Foran ligger den spisse Dyrdalstinden med sine 1371 m.o.h.
Fra Overøyane er det oppkjørt løype helt inn til bunnen av Jolbotn og enda videre for den som vil gå på turski.

Det er et bra stykke å gå fra parkeringen. Men Jolbotn er flott dal og absolutt verdt turen. Randonee ski er ikke det beste utstyret i flatt terreng som dette, men med gode støvler og skifeller går det nokså greit.

Gode gamle fjellski med solide bindinger hadde sikkert fungert meget bra denne dagen. Det er ikke nødvendig å bruke en månedslønn på ski for å komme seg på topptur, og med øvelse blir svingteknikken fort bedre.

Selv om det er kaldt og stabilt vær vil solen og stigende dag temperatur gjøre snøen våtere utover dagen. Løs og våt snø har lett for å rase, spesielt i fjellsider som vender mot solen, som på bildet under.

Mange skred har gått ned fra Storlihornet som passeres på venstre side på vei innover Jolbotn.
Det blir fort varmt under trøya i motbakke og sol selv om det enda er tidlig formiddag. I bakgrunnen ligger Jolbotn der jeg fulgte løypen oppover.

Tidlig morgen er et godt tidspunkt å begynne turen på. Stillet, fred og fast fin snø. Litt lengre oppe var det skispor mot toppen. Litt brattere enn der jeg tenkte å gå etter planen, men jeg fulgte disse siden de fulgte ryggen på åsene oppover. Som Monsen sier «følg rygg og vær trygg».

Det ble mange vendinger på vei oppover mot den store buen som toppen danner. Men gradvis ble stigningen slakere, og jeg var oppe. Vindstille, sol og utsikt over mange hundre fjell og topper. Alle stavtak og høydemeter var absolutt verdt dette!.

Fjell og topper i alle retninger. Med fare for å bomme gjetter jeg på at toppen til venstre er Slogen mens Jakta ligger omtrent midt øverst i bildet.
Blå himmel og hvite fjell så langt øyet kan se.

Nedkjøringen var veldig flott og passelig bratt de fleste stedene. Bortsett fra rett under toppen var snøen blitt mykere og fin å svinge i. Jeg rente med dalen der jeg hadde sett at terrenget virket tryggest.

I nedoverbakkene på slike ski har jeg opplevd at det går utrolig fort å komme på vidvanke om en mister stedsansen. Så orientering er minst like viktig da som på vei oppover. Å holde seg til sporene fra turen opp er nok lurt, selv om de kan forsvinne i snødrev og vanskelig å se på hard snø.

Oppsummert var dette en flott og nokså lang tur i terreng for det meste slakere enn tredve grader. Neste gang vil jeg ha med en liter vann og litt snacks å tygge på vei opp i tillegg til matpausen på toppen.

Kategorier
Møre og Romsdal På ski

November ski-tur til Høgsvora

Endelig skinner solen fra skyfri himmel, og mens nyhetene er preget av omikron virus, sprengkulde og skyhøy strømpris bestemmer jeg meg for å finne frem skiene og få litt frisk og ren luft denne Søndagen.
Det er meldt -14 grader på Høgsvora og måleren i bilen viser -10 når jeg parkerer ved campingen rett over veien for der løypen starter. Førti kroner vipses for parkering, og jeg er på vei oppover gjennom hyttefeltet på Sollisætra og videre opp gjennom dalen.

Høgsvora er en populær topp med kort vei til Ålesund, men i dag møtte jeg bare en håndfull andre på turen.
Kulden og korte dager gjør nok sitt, men når kroppen får begynne på motbakke stiger temperaturen raskt.
Etter noen hundre meter får dunjakka bytte plass med lettere antrekk. Underveis treffer jeg noen andre som er på vei til samme topp og alle gleder seg over det fine været.

Nederst i dalen sildrer det i elver og bekkene også i denne kulden. Etter passering av bekkene og noe kupert terreng nederst i dalen er jeg klar for bakkene oppover mot toppen.

Det er forholdsvis lite snø og kaldt så rasfaren er nok ikke betydelig, men tenker likevel det er best å holde god avstand til fjellsiden og terrengfeller på høyre side på vei oppover.

På toppen er det en svak bris, og når jeg stopper merkes det fort at det er mange effektive kuldegrader. Jeg er glad jeg har med en tørr ulltrøye og bytter i en fart. Lue, votter og dunjakken må igjen på. Noen minutter sittende med termosen og lunsj er et høydepunkt på turen.

Noen andre har også sett seg ut Høgsvora denne iskalde Novemberdagen.

En blir sjelden alene på slike turer og de jeg møter underveis blir en del av opplevelsen.
En spøkefugl spør om jeg har tenkt å renne ned den stupbratte siden mot øst, nei.. så god er jeg ikke på skiene og den ruten er neppe tilrådelig.

Turen ned var flott med gode svinger i puddersnø. Det kan ikke festes til film og bilder, men må oppleves. Litt mer snø ville dekket steiner som stikker opp enkelte steder nedenfor toppen.

Dørstokken hjemme er nok høyere å komme seg over på denne årstiden, men det er sjelden jeg angrer når jeg tråkker over den andre veien etter en dag som dette.

Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Finnan

Denne dagen hadde Kenneth, Hans Kristian og jeg en nydelig topptur til Finnan ved Trollstigen i Rauma. En nokså krevende og variert tur i det flotte vårværet som var denne dagen. Vi teltet ved veien for å komme oss tidlig av gårde Lørdag morgen. Snøen og føret var fint selv om solen varmet nokså godt utover dagen.

Ved bålet i teltleiren
Teltleir ved vegen. En vindstille kveld. Hans Kristian hadde med bord og ved!

Oppstigningen fra breen var en nokså bratt og smal løype, men gikk fint mens snøen var fast nokså tidlig på dagen. Videre mot toppen var stigningen jevn og fin å gå.

Turen fra parkeringen er noe lengre enn til nabofjellet Alnestind, og vi fulgte dalen til enden av breen før løypen svinger til venstre mot Trollbotnen og videre langs ryggen mot toppen.

Oppstigning fra breen
Fra oppstigningen fra breen til platået som fører videre mot toppen
Lang kø med skigåere
Mange hadde tatt turen til Finnen denne flotte dagen. Oppover mot toppen etter kneika opp fra breen var passert.

Ned kjørte vi ikke samme rute som opp, men valgte ruten som går ned mot øst. Nokså bratt før vi kom ned til breen. Herfra var det flotte bakker og fint å renne.

Turgåere sitter og ser utover fjellene
Vindstille og flott utsikt fra toppen
Fra nedkjøringen

En ny erfaring denne turen var å ta med førstehjelpssett. Da jeg skulle ta av fellene på vei opp laget stålkanten på skien et nokså dypt kutt i en finger. Jeg oppdaget det ikke før det var røde spor i snøen bak meg. Et papir fungerte som midlertidig bandasje. Kenneth hadde heldigvis orden i tursekken og fikk stoppet blødningen oppe på Finnan. Stålkanter kan være livsfarlige hvis en er uheldig.

En stor takk igjen til gutten med turfølge som kom etter oss fant tripod stativet mitt i skisporet. Enda et høydepunkt på denne flotte dagen!:). Ting forsvinner fort når man kaver i fjellet hvis de ikke er godt sikret.

Finnan kart
Løypen vi gikk. Må bare brukes som orientering.
Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Randonee tur til Kvitegga

Enkelte ganger blir turen til underveis, og uten noen fast plan. Vær og føre blir ofte det som avgjør og slik var det denne vårdagen i Mai. Uten kart hadde jeg forvillet meg inn i Seljebotn, mest fordi det var et ski område jeg ikke har utforsket tidligere og delvis fordi været var grått og en ski tur innover dalen kunne være spennende nok.

Gammel rød løe i Seljebotn
Fra den innerste gården Seljebotn der jeg startet turen.
Gammelt laftet hus i Seljebotn
Et fint gammelt hus bygget på gamlemåten med lafting og torvtak.

En gårdbruker inne i dalen foreslo at jeg kunne gå opp fjellsiden til Geita botnen, så ville jeg i alle fall få litt luft under vingene. Ikke lenge etter gikk turen videre, over en liten bro og videre opp langs fjellsiden mot vest. Seljebotn er en frodig dal, og store bjørketrær står oppe i fjellsiden.
Oppe i skaret var jeg over tregrensen og kunne skue innover den store skålformede dalen som heter Geita botnen.

Bjørkeskog oppover fjellsiden mot skaret til Geitabotn
Bjørkeskog oppover mot skaret mot Geitabotn.
Seljebotn sett fra Geitabotnen
Utsikt nedover mot Seljebotn.

Sikten og været hadde bedret seg, så det var fristende å gå videre, og selv om man ikke bør stole på tidligere skispor fulgte jeg eksisterende spor videre oppover mot ryggen mot nord og videre til venstre mot Langhaughornet.
Mye snø og mildt vær hadde økt rasfaren, så da er det viktig å ikke bevege seg i bratt terreng (over 30gr.) og holde god avstand til fonner og snø som kan rase ut. Solskinn om dagen gjør snøen raskt bløt og øker faren for ras betydelig.

Turen oppover langs ryggen gir flott utsikt både mot Stordal, Seljebotn og Overøye. Etter å ha passert Langhaughornet kom en ny mektig topp til syne, selveste Kvitegga!

Utsikt mot Pusken
Utsikt innover mot ski anlegget på Overøye og Stor-elva som renner nedover dalen.

Siste stykket før toppen er nokså bratt, men vel verdt strevet og med panoramautsikt i alle retninger. Vindstille og mildvær gjorde at jeg ble sittende en god stund ved varden og nyte utsikten.

Varden på Kvitegga med Stordalen i bakgrunnen
På Kvitegga med utsikt ned mot Stordalen og øyane ute i havgapet.

Turen ned ble også en opplevelse i varierende terreng og avslutning i slakke svinger mellom de store bjørketrærne. Selv om det var overskyet og jeg hadde alpine solbriller var lyset så intenst at det ble svært vanskelig å se konturer i landskapet på vei ned.

Et motiv fra Seljebotn.
Mitt spor til Kvitegga.
Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Topptur til Kolåstind Mai 2020

Denne turen har vært et turmål helt siden jeg hørte om Kolåstind og denne Søndagen skulle drøm bli til virkelighet. Med sine 1432 meter over havet ruver toppen som en konge blant Sunnmørsalpene der den strekker seg majestetisk opp mot skyene.

Det har ikke vært mer snø i fjellene på over femti år, og turen startet på Søndag etter ei trivelig helg på Standalhytta. Været hadde vært ustabilt i helgen, men solen kom etter hvert frem og turen gikk opp gjennom Kvanndalen der snørasene hadde herjet den siste tiden.
I dag var snøen noe fastere og jeg antok at det meste hadde allerede rast ned fra fjellene.

Oppe på Appelsinhaugen er det tid for pause og jeg studerer ruten videre oppover mot Stretet, den trange passasjen før en kommer ut på breen mot toppen.
Her er det nokså bratt og best å holde seg til venstre mot fjellet og over bresprekkene litt lengre nede.
Fjellsiden vender mot nord så snøen bør være fastere enn partier mot sør som er utsatt for direkte sol om dagen.

Oppe i Stretet kom den ruvende toppen til syne. Et mektig syn som jeg vil huske lenge.

Videre over breen var jeg heldig og fikk følge av lokalkjente. Det er alltid en god regel å lytte til, og rådføre seg med de som har vært her før.
Ferden gikk videre og snart var vi ved foten av Kolåstinden.

En stor sprekk oppe i siden ble vurdert som utrygg og hindret veien videre det siste stykket.
På andre siden av sprekken er den siste stigningen mot toppen skikkelig bratt, og med så mye snø ville vi ikke ta noen sjanse. Det er mildvær og løsner slike mengder med tung snø her oppe i den bratte siden så er man i en nokså dårlig situasjon.

Bresprekk ved Kolåstinden
Vi vurderte denne snøbroen over sprekken til å være nokså utrygg.

Utsikten var likevel allerede formidabel og man kan skue østover mot Sætretind og ned mot Standal ved fjorden. Toppen får vente til en annen gang når snø forholdene er bedre.

Ved Kolåstinden
Utsikt mot Sætretindane i Nord.
Utsikt mot breen ved Kolåstind
Breen ved Kolåstinden er stor etter en spesielt snørik vinter. De andre på vei ned mot Stretet mens jeg stopper for å ta et bilde.
Spor fra min GPS opp til Kolåstinden.
Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Søre Smørhylla

Søre Smørhylla ligger 871 meter over havet med omtrent fem hundre meter stigning fra parkeringen ved skitrekket på Ørskogfjellet. Med korte dager midtvinters er dette en tur som er grei å rekke på ski mens solen er oppe.

Stigningen er slakk opp til Jutevatnet før den gradvis øker opp til skaret på sørsiden av toppen og videre til skaret mellom Søre og Nøre Smørhylla.

Underveis mot Søre Smørhylla som kan sees midt i bildet. Bakom den ligger Nordre Smørhylla 773m.o.h.
Underveis mot toppen passeres Jutevatnet 525 m.o.h. Her er det benker å sitte på for å innta væske og en matbit.


Fra vannet fulgte jeg ryggen opp til toppen og rakk akkurat de siste solstrålene mens jeg spiste matpakken og studerte utsikten.

Lav vintersol gir flott lys og lange skygger. Utsikten er flott både mot Vestnes, Moldefjorden, Jutevatnet med fjellene rundt og havet i Vest.

Ettermiddags solen går ned bakom fjella.
Utsikt mot Sandtinden og Sprovstind med Jutevatnet nærmest
Utsikt mot Sandtinden og Sprovstind med Jutevatnet under.
Jutevatnet er dekt av is med et snølag
Ved Jutevatnet på vei tilbake fra toppen. Dagene er korte og lyset i fjella er spesielt flott på denne årstiden.

Ofte kan det være lite snø så langt ute mot kysten, og da kan snøen blåse vekk oppe i høyden slik at stein og fjell kommer til syne. Da kan det være lett å skade skiene hvis en ikke er oppmerksom.

Fjellski er bedre egnet til turer som denne. Slike ski er lettere å gå med her som det er relativt flatt terreng.

Før jeg var tilbake til bilen var det allerede mørkt, så en god hodelykt må også være med på denne årstiden.

Kart med mitt spor til Søre Smørhylla. Sandtinden og Sprovstind er også flotte topper for skitur.