Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2468 meter over havet var et mål denne sommerferien, og heldigvis hadde jeg værgudene på min side denne dagen. Ofte ligger det tåke og skyer her oppe så det er absolutt å anbefale å gå denne turen når det er godvær. For da er utsikten fra toppen virkelig spektakulær og vidstrakt. På en klar dag man se Jostedalsbreen, Snøhetta, Glittertind og mange flere breer og topper.
Ikke alle dager er som denne, så studer værmeldingen nøye. Her oppe kan været skifte på et øyeblikk.Styggebreen er ei alternativ rute til toppen hvis en starter turen fra Juvasshytta. Derfra arrangeres det guidet tur over breen.
Om man starter fra Spiterstulen er det en del snø som må tråkkes fra Keilhaus topp og siste etappe til hytta på toppen, så gode sko er et must. Nok mat, drikke underveis og gode klær er selvsagt også viktig for turen er nokså krevende. Selv fikk jeg erfare at siste biten opp til hytta ble tung etter å ha undervurdert energibehovet.
Hytta på toppen er betjent i turistsesongen og heldigvis var det enkel mat som pølser og brus og kaffe å få kjøpt. Den har store vinduer så en kan sitte inne og nyte utsikten om det er kald vind.
Kartet under viser mitt spor til toppen. Alternativt kan man følge en guidet tur over Styggebreen fra Juvasshytta. Den ruten gir færre høydemeter å bestige men farlige bresprekker dekket av snø krever både kunnskap og utstyr for brevandring.
Kart med mitt spor fra Spiterstulen til Galdhøpiggen.
Denne skituren startet på Hindsæter og fortsatte gjennom Veodalen til Glitterheim og videre til Gjendesheim. Det ble mange opplevelser underveis i det gode været.
Hindsæter i Jotunheimen.
Det eneste jeg kunne ønsket meg var mere snø. Her ved Hindsæter var det barmark mange steder. Nokså harde løyper å gå på blir det også når snøen smelter om dagen og fryser om natten. Jeg smurte med swix blå extra og håpet på det beste.
Her forsøkte jeg å ta en snarvei opp til Veodalen men møtte på ei stri elv med iskaldt smeltevann. Den ville jeg ikke engang forsøke å komme meg over, så jeg gikk tilbake til start og overnattet på Hindsæter. På veien tråkket jeg på ei tue og hørte en høy lyd fra den ene skia som ble hardt belastet. Ingen synlige skader, men skaden skulle vise seg å utvikle seg underveis på resten av turen.
Neste dag gikk det bedre. Veodalen ligger fremfor meg og endelig har jeg funnet sporet!. I denne dalen har jegere jaktet på villrein langt tilbake i tid. Blant andre Jon Gjende hadde dette som jaktmark. Det fortelles at en gang ble han overrumplet av uvær og måtte søke ly i ei tom hytte. Der var ikke ved, så han holdt varmen gjennom natta i hytta med å bære på en stein.
Nede i dalen møtte jeg selv på flere flokker med rein. Om det var villrein er jeg ikke sikker på, men flotte dyr var det iallefall.
Reinflokk på vei over isen i Veodalen.En reinsdyrflokk krysser isen. Jeg satt stille bak en stein for ikke å skremme dyrene.
Reven var også ute denne dagen. Jeg oppdaget den plutselig mens jeg satt og spiste matpakken. Den stod og stirret på meg og hadde tydelig lyst på ei brødskive. Et imponerende stort dyr på nært hold. Jeg la igjen litt mat til den når jeg gikk videre, men da var den allerede på vei oppover fjellsiden på motsatt side av dalen. Lur som den er kom den sikkert tilbake for å sjekke etter at jeg var borte.
Reven som nyskjerrig studerte meg fra avstand.
Etter overnatting og en veldig god frokost på Glitterheim fant jeg ut at været var ideelt for en tur til selveste Glittertind. Det måtte bli nå eller aldri. Litt misunnelig ble jeg på de som gikk med flott randonee utstyr, men oppdaget fort at oppstigningen gikk vel så bra med mine fjellski med lavere vekt.
Det hjelper på motivasjonen når Glittertind kommer til syne.Utsikt fra Glittertind en flott påskedag i April.
Det ble ny overnatting på Glitterheim turisthytte før turen gikk videre mot Gjendesheim. Planen den dagen var å gå via Styggehøbrean og ned til Memurubu, men skien ble stadig svakere, så jeg endret ruten underveis til Gjendesheim via Russvatnet.
Den knekte skia ble stadig dårligere undeveis.
Jeg var i ukjent terreng og merket raskt at det krever trening å orientere seg i kart og terreng. DNT løypenettet godt merket, men det er likevel ikke veiskilt på fjellet. Endrede forhold kan gjøre at skiløyper på et gammelt skikart ikke stemmer lengre.
Målet var nådd og inntrykkene kunne sige inn mens jeg satt ved peisen og studerte isen på gjendesjøen vel nede på Gjendesheim. DNT hadde satt opp buss fra hytten og jeg fikk skyss tilbake til bilen. Det ble en fin og hyggelig avslutning på turen.
Å gå på ski over Gjendesjøen fra Memurubu er fullt mulig når isen er trygg.
Oppsummering
Jotunheimen blir regnet som et av de flotteste turområdene i Norge, og det kan jeg si meg enig i. Men på dager med dårlig vær er nok disse fjellene like ugjestmilde og krevende som de er flotte på solskinnsdager som disse.
