Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2468 meter over havet var et mål denne sommerferien, og heldigvis hadde jeg værgudene på min side denne dagen. Ofte ligger det tåke og skyer her oppe så det er absolutt å anbefale å gå denne turen når det er godvær. For da er utsikten fra toppen virkelig spektakulær og vidstrakt. På en klar dag man se Jostedalsbreen, Snøhetta, Glittertind og mange flere breer og topper.
Ikke alle dager er som denne, så studer værmeldingen nøye. Her oppe kan været skifte på et øyeblikk.Styggebreen er ei alternativ rute til toppen hvis en starter turen fra Juvasshytta der det arrangeres guidet tur. Det er nok absolutt å anbefale for breen er full av dype sprekker dekket av snø.
Om man starter fra Spiterstulen er det en del snø som må tråkkes fra Keilhaus topp og siste etappe til hytta på toppen, så gode sko er et must. Nok mat, drikke underveis og gode klær er selvsagt også viktig for turen er nokså krevende. Selv fikk jeg erfare at siste biten opp til hytta ble tung etter å ha undervurdert energibehovet.
Hytta på toppen er betjent i turistsesongen og heldigvis var det enkel mat som pølser og brus og kaffe å få kjøpt. Den har store vinduer så en kan sitte inne og nyte utsikten om det er kald vind.
En helt spesiell tur, og kan man, så bør man komme seg hit opp minst en gang. Alternativt kan man følge en guidet tur over Styggebreen fra Juvasshytta. Farlige bresprekker dekket av snø krever både kunnskap og utstyr for brevandring. Men dette er nok den mest vanlige ruten med færre høydemeter å bestige.
Denne skituren startet på Hindsæter og fortsatte gjennom Veodalen til Glitterheim og videre til Gjendesheim. Det ble mange opplevelser underveis i det gode været!.
Det eneste jeg kunne ønsket meg var mere snø. Her ved starten var det barmark mange steder. Nokså harde løyper å gå på blir det også når snøen smelter om dagen og fryser om natten. Men jeg smurte med swix blå extra og håpet på det beste.
Her forsøkte jeg å ta en snarvei opp til Veodalen men møtte på ei stri elv med iskaldt smeltevann. Den ville jeg ikke engang forsøke å komme meg over, så jeg gikk tilbake til start og overnattet på hytta. På veien tråkket jeg på ei tue og hørte en høy lyd fra den ene skia som ble hardt belastet. Ingen synlige skader, men skaden skulle vise seg å utvikle seg underveis på resten av turen.
Neste dag gikk det bedre. Veodalen ligger fremfor meg og endelig har jeg funnet sporet!. I denne dalen har jegere jaktet på villrein langt tilbake i tid. Blant andre Jon Gjende hadde dette som jaktmark. Det fortelles at en gang ble han overrumplet av uvær og måtte søke ly i ei tom hytte. Der var ikke ved, så han holdt varmen gjennom natta i hytta med å bære på en stein.
Nede i dalen møtte jeg selv på flere flokker med rein. Om det var villrein er jeg ikke sikker på. Men flotte dyr var det iallefall. Jeg satt lenge på en stein med kaffekoppen og betraktet denne flokken. Særlig redde var de ikke, men tydelig skeptisk til å komme for nærme.
Reven var også ute denne dagen. Jeg oppdaget den plutselig mens jeg satt og spiste matpakken. Den stod og stirret på meg og hadde tydelig lyst på ei brødskive. Et imponerende stort dyr på nært hold. Jeg la igjen litt mat til den når jeg gikk videre, men da var den allerede på vei oppover fjellsiden på motsatt side av dalen. Lur som den er kom den sikkert tilbake for å sjekke etter at jeg var borte.
Etter overnatting og en veldig god frokost på Glitterheim fant jeg ut at været var glimrende for en tur til selveste Glittertind. Det måtte bli nå eller aldri!. Men den beslutningen angrer jeg ikke på og den ble en tur jeg ikke glemmer. Så høyt opp måtte jeg altså for å snø som deket alt. Litt misunnelig ble jeg på de som gikk med flott randonee utstyr, men oppdaget fort at oppstigningen gikk vel så bra med mine fjellski med lavere vekt.
Det ble ny overnatting på Glitterheim turisthytte før turen gikk videre mot Gjendesheim. Planen den dagen var å gå via Styggehøbrean og ned til Memurubu, men skien ble stadig svakere, så jeg endret ruten underveis til Gjendesheim vis Russvatnet. Jeg var i ukjent terreng og merket raskt at det kan være utfordrende å finne ut hvor man befinner seg når man har bare et kart og terrenget rundt å forholde seg til, selv i slikt fint vær som dette. Heldigvis merker DNT løypenettet godt. Men endrede forhold, føre osv. kan fort gjøre at løyper på et gammelt skikart ikke stemmer lengre.
Gjendesheim lå der nede og vente på meg med en god middag og varm seng så ei dårlig ski kunne jeg ikke la ødelegge nytelsen her oppe på fjellet!
Målet var nådd og inntrykkene kunne sige inn mens jeg satt ved peisen og studerte isen på gjendesjøen. Noen gikk over isen hit fra Memurubu. Isen er tykk, så det går fint på en slik dag som dette. DNT hadde satt opp buss fra hytten og jeg fikk skyss tilbake til bilen. Det ble en fin og hyggelig avslutning!
Joteunheimen blir regnet som et av de flotteste turområdene i Norge, og det kan jeg si meg enig i!. Men på dager med dårlig vær er nok disse fjellene like ugjestmilde og krevende som de er flott på en solskinnsdag!
