Kategorier
DNT turer Møre og Romsdal Til fots

En høsttur i Tafjordfjella

Dei første menneskene vandret i Tafjordfjella for ca.8000 år siden. De jaktet på og levde av villrein og det de ellers kunne finne i fjellene. Spennende krigshistorie finnes det også spor etter her oppe. Noen fine dager i September gikk jeg en runde i gamle fotefar mellom turisthyttene.

Fra Zakariasdammen til Reindalsseter

Første etappe av turen er forholdsvis kort og etter et par timers gange er jeg oppe på Reindalsseter som er selvbetjent på denne årstiden. Herfra er det merkede stier til en menge turmål og et fint utgangspunkt for turer i Tafjordfjella. Reindalsfossen som buldrer nedover mot dammen er verdt en god pause og litt energi påfyll på vei oppover.

Reindalsfossen fører store mengder vann til Zakariasdammen.

Hytta har også en spennende historie fra siste verdenskrig da Joachim Rønneberg måtte hente mat her for å overleve der de bodde lengre oppe i fjellet under operasjon fieldfare.

Opp Veltdalen til Veltdalshytta

Morgenstemning ved Reindalsseter.

Villere og flottere natur en Veltdalen er nok vanskelig å finne der den snor seg oppover med bratte fjellsider over en frodig dalbunn med store eiketrær nederst i dalen. Lengre oppover blir terrenget mindre grønt og gradvis overgang til et vilt og grått steinlandskap. Underveis passerer jeg tre små elver som kaster seg utfor den bratte fjellveggen og fortsetter nedover i fritt fall.

Et slør av pulverisert vann driver langs de ville fjellsidene.

Dagstur til Karitind

Etter en kveld i trivelig selskap på hytta er Karitind målet denne dagen. Jeg velger å gå stien mot Pyttbua og ta av der et skilt angir «Pyttbua via Karitind omtrent 1500 m.o.h. På høyeste punktet tar jeg til venstre og følger østryggen opp til toppen 1982 m.o.h.

Utsikten fra toppen på en klar dag som denne er utrolig og jeg kan se både Veltdalen og de store fjellområdene i alle retninger.

Utsikten oppe fra Karitinden er enestående og overrasker mange som er her for første gang.

Tilbake fulgte jeg fjellryggen i retning Veltdalshytta og dreide til venstre mot vannene ned mot stien jeg fulgte opp.

Denne dagen hadde flere funnet veien til hytta. Verden er ikke så stor og etter ei boks med bacalao ble jeg bedre kjent med andre Sunnmøringer. Endatil folk fra Holland hadde funnet veien hit denne Lørdags kvelden. Det er ikke annet å gjøre enn å prøve å være litt sosial, og som oftest ender det bra.
I ett av byggene ved Veldalshytta er det museum fra tiden det var anleggsarbeid i forbindelse med kraftverket og historie fra operasjon fieldfare. Spennende historie som absolutt verdt å få med seg når en er her oppe.

Ei natt i Fieldfarehytta

Neste natt lånte jeg soveposer på Veltdalshytta, og overnattet i Fieldfarehytta som ligger en kort spasertur herfra. Hytta som står her i dag er en nøyaktig kopi. Det er flott å ligge her og høre fjellvannet skvulpe rett ved køya hvis det blåser. Kanskje våkne til vindstille, sol og et safirgrønt fjellvann utenfor døra

Å overnatte i Fieldfarehytta som ligger mesterlig godt skjult i terrenget er en spesiell opplevelse. Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther bygget denne som sin base og bodde her fra sommeren 1944 til våren 1945.

Karene som bodde her siste verdenskrig hadde utvilsom noen fine dager om sommeren, men også mange dager og netter som var kalde. Tungt arbeid var det også å skaffe mat og hente utstyr som ble sluppet i fallskjerm. Natten da de sprengte Stuguflåten bru i Romsdalen Januar 1945 var den kaldeste på hele vinteren.

Rønnebergstien tilbake til Reindalsseter

Fra Fieldfarehytta gikk jeg stien som Rønneberg brukte til Reindalsseter. Som oftest for å hente mat som de hadde lite av der oppe i høyfjellet. Ruten går opp skaret mellom Naushornet og Tordnose og passerer Femånvatnet ikke langt fra stedet der Rønneberg karene bodde i telt før de flyttet ned til Veltdalshytta, og senere til fieldfarehytta

Fra Rønnebergstien i fjellsiden nedover Huldrekoppen kikker jeg ned til venstre mot Sørebotn. På ei av hyttene kunne jeg lese om et par som en gang fant spor etter en tolv meter lang sirkulær gjenstand som tydeligvis hadde vært i bakken her. Den hadde meid ned en mengde trær og laget spor. Ja, hvem vet hva som skjer i det skjulte i slike avsidesliggende daler.

Ved starten av Rønneberg råsa som går oppe i fjellsiden med flott utsikt nedover mot Huldrekoppen og Reidalsseter.

Nesten nede ved Reindalsseter kommer jeg over et skilt til Jacobsaga. Det er absolutt verd å bruke en time på denne avstikkeren i lett terreng. En gang var det stor produksjon av material fra eik som har gode vekst vilkår i denne dalen.

Å slippe å bære mat, telt og sovepose gjør turen behagelig, og å overnatte på DNT hyttene er ren luksus her oppe i høyfjellet, spesielt når det begynner å bli kaldt om nettene. Rein så jeg ikke denne gangen, men turen gav mange andre fine opplevelser og en god opplading til hverdagen hjemme.

Inspirasjonen til denne turen har jeg fått ved at jeg passerer statuen av Joachim Rønneberg ved rådhuset i Ålesund hver dag, og blitt interessert i å se nærmere på et av områdene i Tafjordfjella som disse karene skulte seg i under siste verdenskrig.

Kart over området.

Referanser:
-«Tungtvannssabotøren» skrevet av Gunnar Myklebust
-Årbok for Sunnmøre 2005
-Bok om Tafjordfjella (finnes på Reindalsseter turisthytte)

Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Gullmordalen og Brunstadhornet

Denne helgen tar jeg med telt og går opp Gullmordalen fra Velleseter. Turen får bli til underveis, men Brunstadhornet og Urkedalsegga er foreløpige mål.

21.08: I dag har jeg gått fra kraftverket på Brunstad og slått opp teltet ved Gullmordalsvatnet.

Gullmordalsvatnet

Herfra gjennom dalen til Langsetra. Urkedalsegga var nok ikke mere enn en time til å gå herfra, men det får bli en annen gang. Det er allerede sent på dag og det er lett å undervurdere tidsbruken.

Velleseterhornet med den gamle Langsetra i forgrunnen
Velleseterhornet med noe av den gamle Langsetra i forgrunnen

Gullmorbreen har minket mye siden kartet mitt ble laget og turboken min beskriver dette som en bretur. Det er visst lenge siden..

Gullmorbreen

Det er sent på dag så jeg er på vei tilbake til teltet. I morgen tenker jeg å gå på Brunstadhornet. Været er flott :). Neste gang får jeg ta den korteste turen første dagen.

Kveldslys med Straumshornet til høyre
Utsikt fra teltet. Kveldslys med Straumshornet til høyre
Magisk kveldslys på Brekketindane etter solnedgang
Magisk kveldslys på Brekketindane etter solnedgang

22.08: I dag våknet jeg kl.6 til blå himmel. Det var rim på ryggsekken ute men jeg sov godt. På denne tiden av året er det jo mulig å gå slike turer med en lett sovepose og lett telt.

Tidlig morgen. Brekketindene i bakgrunnen

Klokken er ni og jeg er alene på Brunstadhornet. Vindstille, sol og en utrolig utsikt. En fin ting med å gå tidlig på dag er at det ikke er så varmt, og luften er ren og klar.

Fjellet Slogen
Den spisse toppen på Slogen ruver i landskapet
På Brunstadhornet

Når jeg tenker på mormor som brukte å gå fra Brunstad til Urke på besøk, så må hun ha vært sprek. De var nok sterke på den tiden og vandt til å gå langt. Bjørn var nok også vanlig på Sunnmøre den tiden.

I alle fall har jeg denne helgen tråkket noe av den samme råsa. Dalen og fjellene rundt byr på store opplevelser også i vår tid.

Velvingsbru
Denne flott hvelvingsbrua er bygget over elva ved kraftverket
Kart over området
Kategorier
Foto tur Møre og Romsdal Til fots

Runde

Denne påsken innbød ikke været til topptur eller langtur på ski, men Runde var snøfritt og har mye terreng for fjellskoene. Havsulen var allerede på plass i fjellhyllene selv om det bare så vidt er April og en kald nordvestkuling feier mot fjellveggen.

Ei Alke i flukt
Ei Alke er litt av en akrobat i den sterke vinden!

Jeg hadde med teltet og brukte to dager til å vandre rundt i fjellet og prøve å få noen fugler i kamerasøkeren. Ryggsekken ble så full at jeg måtte henge en pakksekk utenpå for å få med alt. Men det er ikke så lange turen før en er oppe på fjellet og jeg slo opp teltet et stykke fra stien.

Det skal visst være et navn på denne steinen. Jeg får kalle den for vokteren av fuglefjellet inntil videre!

Første dagen gikk jeg stien langs fjellveggen og dag to til Vardane som er høyeste punktet på øya med 332 moh. ,før ny tur til fuglefjellet og ned til fyret. Da var det mørkt når jeg kom tilbake til teltet og sovnet som en stein.

Det er veldig mye å se men størst inntrykk gjorde den store havørna som kom glidende majestetisk mens den snudde på hodet og kikket ned på meg.

Havørna observerer det meste jeg foretar meg her oppe
Enda en jeger i fuglefjellet. Kråken står og spekulerer antakelig på om jeg har noe mat til overs

Litt sørgelig er det å se all plasten fuglene bygger reir av, men vi får håpe og tro at verden går riktig vei etter hvert.

Havsulene på reir i fjellveggen
Havsulene på reir i fjellveggen
Det er litt av et skue utover havet denne kvelden!

Runde er også velkjent for sølvskatten som dykkere fant fra seilskuten Akerendam som forliste i det farlige farvannet utenfor øya i 1725. Skatten er utstilt på Runde museum.

Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Litlebottnstind

Helt i slutten av September kan en vente seg litt av hvert i fjellet, men denne dagen var det varmt inne i fjordene. Jeg pakket sekken og satte kursen til Vaksvika.
I enden av bomvegen er det god parkeringsplass. En grusvei fører til Gjellesætra der stien begynner. Første etappe går gjennom skog før den fortsetter gjennom både våt myr og tørrere terreng opp til Litlebotnvatnet.
Fra vatnet er det tydelig sti videre som blir gradvis mindre synlig oppover steinura, men også her var det merket med røde stikker mot toppen.
Utsikten til Storfjorden, Vaksvik og fjellene og vannene i dalene rundt toppen er meget flott.

Hytter på Hjellesætra
Stien starter her ved Gjellesætra.
Solen skinner lavt over horisonten
Sen ettermiddags sol i Vest.
Utsikt mot Isbotenen
Grytavatnet og Lauparen i bakgrunnen.
Kart over området

Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Lauparen

Fra noen steder ved sjøen ligner Lauparen på en pyramide og skiller seg ut i landskapet der den strekker seg opp mot skyene. Turen er nokså krevende og stigningen mot toppen rimelig bratt. Bildet under er fra Giskesundet.

Soloppgang på sjøen
Lauparen skiller seg ut med sin spisse topp i fjellrekken mot øst.
Stien til Lauparen starter ved Grytalisætra
Fra parkeringen starter stien opp mot Gryta-vatnet og Lauparen. Underveis kan man også ta av til venstre mot Blåfjell.
Breen ved Svartvassegga
Svartvassegga underveis til toppen. Snøbreen var nokså stor i år etter en vinter med mye snø i fjellet. Sist jeg gikk her for noen år tilbake var breen knapt synlig.

Men anstrengelsen fort glemt når en kan stå ved varden og nyte utsikten. Tomrefjorden med den nye brua og Molde i bakgrunnen var lett å se og lengre vest også Godøyfjellet som stikker opp ute i havet.

Utsikt fra Lauparen mot Tresfjord og Molde
Tresfjorden med Molde i Bakgrunnen. Brua kan skimtes ved utløpet av fjorden.

Lauparvegen som fører til parkeringsplassen er bomvei og holdes åpen også om vinteren. Jeg har ikke gått her på ski, men terrenget opp til vannet og rundt Blåfjellet ser ut til å passe fint for turski.

Grytavatnet
Gryta vatnet passeres mot toppen og er et populært mål i seg selv. Flott plassert mellom fjellene rundt.

Siste biten mot toppen var litt sørpete på grunn av nysnø, men ikke verre enn at det var greit å gå. Rett før toppen finnes det laget til et rekkverk man kan holde seg i. Mange tok turen hit denne Søndagen, og denne siste kneika dannet en liten kø av glade og spente fjellbestigere.

Varden på Lauparen
Litt snø har rukket å legge seg på toppen 30. September og vinden var nokså kjølig. Upåklagelig utsikt!
Kart over området
Kategorier
Kajakk Møre og Romsdal Til fots

Sande

I blåtimen har en voksen hav-oter trengt seg inn på en annens område, og en vill slåsskamp finner sted før de med ville skrik havner i sjøen der kampen fortsetter til den ene gir seg og svømmer vekk.

Slikt kan man plutselig oppleve hvis man sitter stille i fjæra her langs den ville kystlinjen her ute i havgapet i Nordvest. Det er ikke sikkert en rekker å ta bilde, men minnet har man likevel for alltid. Naturen er vill, med kupert kyst terreng, sandstrender og frodige øyer.

Hvis den første Sunnmøring kom padlende rundt stad med skinnbåten sin, så er det ikke så rart om øyene her ble valgt som boplass. Filmen og historien som følger er fra en kajakktur mellom øyene i August 2020.

Larsnes

Fra Hallebygda på Larsnes
Fra Hallebygda

Her startet turen, og kajakken ble sjøsatt fra den flotte småbåthavnen i Grønevika.
Larsnes og Hallebygda kjenner jeg godt, for her bodde mine besteforeldre som vi ofte besøkte med båt i min oppvekst. Larsnes mekaniske verksted er kjent for å bygge gode skip, og en fiskebåt står i slippen når jeg glir forbi kommune senteret.

Den sørvendte Hallebygda strekker seg flott utover Sandsfjorden og øyene utenfor. Trange sund og små holmer langs land gir en fin tur langs land, og en avstikker opp til Halleosen. Strømmen er stri og Hallevatnet tømmes for sjø. Hallebygda er slik jeg husker den, og den gamle skolen der min far sprang rundt som gutt står enda, godt bevart nede ved sjøen.

Voksa og Sandsøya

Naust og båter på Sandsøya
Naust og båter på Sandsøya.

Lengst ute mot Vest ute på Voksa ble kajakken tømt og teltet satt opp på land. I slikt kupert landskap med stein er det ofte litt utfordrende å finne en god teltplass. Men med tiden til hjelp og noe bæring av kajakk og utstyr står teltet tilslutt på fast grunn over flomålet.

Utpå kvelden ble fiskelykken testet og to små lyr halt på land og til steikepanna på primusen. Fersk fisk er utmerket sovemedisin, og det eneste jeg registrerte den natten var bølgeskvulp nedenfor teltet når floa var på sitt høyeste.

I dag er her rundt 30 fastboende og mange har hus her bare som feriebolig. På Sandsøya fant jeg gravstedene til mine til mine oldeforeldre og tippoldeforeldre. I kajakken over vika til Sandsøya var det ikke vanskelig å forstille seg at nettopp her har de seilt og rodd for levebrødet opp gjennom tidene.

Ved Voksa ligger Hestholmen og Flatøyna. De grunne sundene og området rundt øyene ellers er et virkelig flott område å padle i.

På Sandsøya kan en tilbringe hele sommeren, eller minst et par dager om man skal se hele øya.
Dolsteinshola som er en heller havet i forhistorisk tid har gravd langt innover i fjellet. Det henger et tau en kan bruke for å komme helt til bunns, men da bør man i alle fall ikke ha på findressen. Fra stien kan en også gå til øyas høyeste punkt «Rinden» og sti langs fjellryggen videre mot øst og ned til bebyggelsen.

Sandshamn var et stort fiskevær på 1800 tallet og er i dag en populær havn å besøke for småbåtfolket. Fiskernes hus som tidligere var plassert på Flåvær selger god middag og er absolutt verdt et besøk.

Kvamsøya

Motiv fra Kvamsøya
Fra Kvamsøya

Skal en lete etter den første Sunnmøring så er Kvamsøya rett plass å begynne. Her er det funnet de eldste spor etter bosetting på Sunnmøre. De store gravhaugene vitner om at betydningsfulle personer må ha holdt til her ute den gangen.

På en stille dag som jeg var heldig å få, er padle turen rundt vestspissen av øya en mulighet.
Farvannet er ubeskyttet og åpent. Havdønning og bølger som bryter over fluder vil reflekteres fra fjellet. Sammen med strøm som kan være sterk her ute vil dette rote opp sjøen og fort gjøre turen mer spennende enn man hadde tenkt.
Sikkerhetsutstyr som tørrdrakt, redningsvest, flyte element for åre, lensepumpe og nødpeilesender/vhf må være på plass på slike steder. Selv på en varm sommerdag.
Vill og uberørt natur er det i alle fall , med Stad tre-fire sjømil lengre mot vest.

Ved butikken der ferga legger til Kvamsøya kan man låne sykkel og ta en rundtur på øya.
Gården Støylen ligger fint plassert mellom hav og fjell ved veien på sørsiden og er en sentral gård med mye historie. Her er også steinstøtte til minne om Bernt Støylen som er oppvokst her.

Nonshornet har flott utsikt mot Riste og Stad og stien dit er lett å finne fra stadion. Rett utenfor moloen på Kvamsøya ble det Tyske lasteskipet «Hans Leonhardt» med tre tusen tonn sprengstoff i lasterommet bombet av allierte fly under 2.verdenskrig. Eksplosjonen laget en flodbølge som kastet flere båter på land og fortsatt finnes det stålbiter fra skipet rundt om på øya (ref. Kvamsøy Sogelag).

Riste

Riste Gård
De var tett på naturen og elementene de som bodde her ute på Riste gård.

På utsiden av Kvamsøya ligger Riste, en svært spesiell øy som minner om Færøyene og skinner som en grønn oase i havet. Gamle hus murer vitner om bosetting fra tidlig på 1500 tallet og frem til 1964.
Ristegården (bilde) ligger der fortsatt, og blir holdt ved like av en forening i området. Å leve her ute uten strøm og telefon var nok ikke alltid enkelt. Noen ganger i Julen kom de seg ikke over Ristesundet med båt på grunn av storm, og da ble det feiring her ute mens snøfokk og sjøsprøyt ulte rundt pipa.

På utsiden er det steile klipper og rotete hav, så jeg padlet ikke rundt øya. Mang en fisker har omkommet her opp gjennom tidene. Alene i kajakk er det alltid best å holde risikonivået så lavt som mulig.

Frekøyane

Frekøy

Å padle kajakk rundt disse øyene og holmene litt lengre mot vest er virkelig flott. Er det vindstille en tidlig morgen kan en sitte i kajakken og ikke bare se og kjenne den ramsalte havlufta, men også høre lyden av bruset av dønninger som bryter i fludene lengre ute, fisk som vaker i sjøflaten og havsule som stuper etter fisk fra stor høyde.

Kajakk på grunt hav gir god oversikt over havbunnen. Mens jeg glir over den lyse sanden fundrer jeg på om det er like mye liv der som på overflaten. Da jeg vokste mener jeg at det var det mere liv og bevegelse. Små kreps, sjøstjerner og lignende skapninger. Også en og annen sjøhest var å sjå i fjøra den gangen. Forsvinner havets innsekter? Småfisk og maneter svømmer likevel ubekymret rundt i tareskogen denne morgenen ved fyret.

Frekøy fyr var bemannet til 1979 og flere fyrvoktere har hatt fast bolig på fyret i opp til tyve år i strekk. Nå virker fyret litt ensomt og forlatt når jeg glir forbi rett under fyrlykten. Men like flott er det her ute i dag som den gangen.

Storholmen

Gammelt handelsted på Storholmen
Fra Storholmen

Her står bygninger fra tiden her var fiskemottak og på toppen av holmen er det flott utsikt til solnedgangen. Gravhauger viser at holmen har vært bebodd også i steinalderen.
No blir den brukt til beite for sauer og geiter. En ulempe er at de er oppe grytidlig, og garantert har funnet de flotteste teltplassene lenge før padleren ankommer. Men dette er også morsomme dyr som var svært nyskjerrige på holmens nye beboer.

Haugsholmen

På Haugsholmen kan man lese at her bla. har vært tingsted, handelsted og lennsmann sete fra 1600 tallet. Skipene ankret ofte opp her når været var for dårlig til å fortsette rundt Stad. Bygningene er fremdeles velholdte og flotte der de ligger ved sjøen her ytterst ute i Vanylvsfjorden.

Dagene her ute gav opplevelser og minner som vil huskes lenge. Godt vær satte en ekstra spiss på turen, og området i slike forhold er et mekka for havkajakk padling. Knotten kan være plagsom på kveldstid, så husk å ta med myggolje.

Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Tindfjellet

Fra Fiksdalen, omtrent fem kilometer fra Vatne starter stien opp til Tindfjellet.
Av turene her ute er dette en favoritt for mange som bor i området, da den er variert og går både gjennom variert terreng opp mot toppen.

Det er ikke plass til mange biler der stien starter, men en brukbar parkering et par hundre meter fra der stien starter, på høyre side mot øst.

En avstikker ned til elva «Sagåna» som renner på venstre side gav mulighet til å fylle opp med drikke.
Den frodige dalen og elva som strekker seg mot Vestre er en fin utsikt og verdt et stopp underveis.
På toppen er utsikten super mot Nordøyane og fjelltoppene i sør om man snur seg den veien. Også Runde kan sees langt i Vest.
Vinden her oppe var kjølig, og selv på denne midtsommer dagen er det godt å få på tørre klær og jakke før matpakken og utsikten nytes i ro og mak.

Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Hellandshornet

Å våkne en slik morgen uten å ha planlagt dagen på forhånd er vel nesten utilgivelig. Men da er det i grunnen bare å ta på seg skoene og kaste pil på kartet. For så heldige er vi Sunnmøringer, med turterreng og fjell omtrent rett utenfor døren.

Denne flotte dagen, og kanskje årets varmeste, landet pilen på Hellandshornet som ligger en times biltur fra Ålesund og 866 meter over havet.
Stien fra parkeringen på Helland går nokså bratt opp gjennom skogen, men flater ut når en kommer over tregrensen. Ved Ramnfloget går stien helt på kanten, og gir en sval bris og flott utsikt mot landskapet før siste etappe over sletten og til høyre og opp steinura mot toppen. Det er lurt å ha med drikkevann, jeg fant ikke elver på vei oppover denne stien på en slik tørr dag.

Utsikten fra toppen er spesiell her helt ute mot havet, og spesielt øyene som ligger på rekke og rad gir øyet noe å studere på. De grønne slettene ute på Haramsøya skinner i kontrast mot det mørke havet, slik de har gjort siden istiden.

Nå skal det bygges en vindmølle park der oppe på fjellet, i sterk motsetning til hva folk ønsker. De store møllene vil skade fugler og dominere utsikten fra både sjø og land i dette spesielle landskapet. Er det virkelig nødvendig, og verdt prisen?

Om man vil ha en lengre tur er det også flott å fortsette videre til Keipen og Storfjellet (950 m.o.h.)

Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Lesten på Godøya


Gid du satt på Lesten sa folk her ute på øya i gamle dager, hvis det var noen som hadde oppført seg dårlig. Da mente de nok lesten oppe på fjellet, men neset lengst mot vest er nok minst like vilt. Stien utover mot neset fra Godøya virker gammel og velbrukt, men om folk den gangen våget seg rundt dette trolske neset for å komme til Alnes er jeg usikker på.

Et sjeldent forrevet landskap videre fra der stien slutter og går videre mellom gamle steinras og store kampesteiner gjorde det nødvendig å følge merkingen nøye. Denne gangen var min Far med på turen, og underveis kom vi over små jettegryter og tydelige skiller i bergene der flytende lava engang har blitt til stein.

Ustabilt Mai vær hadde laget hvite fjell dekket av nysnø, og dønninger som veltet mot land og kastet hvit skum oppover bergene.
To svarte ravner hadde slått seg til oppe i den utilgjengelige fjellsiden og holdt oss under nøye oppsikt. Helt ut på Lesten kom vi ikke denne dagen, men det får vi ta en annen gang.
Nye snøbyer farget horisonten mørkegrå, og vi fant det tryggest å snu i tide.

Før solen forsvant i gråværet takket den for seg med å lyse opp hav og landskap, og skape en stemning som stod i stil til det ville landskapet her ute.

Kategorier
Møre og Romsdal Til fots

Sandhornet

Havtåken lå lavt innover fjellene denne morgenen, men med solgløtt i værmeldingen og forhåpning om lettere vær utover dagen tok jeg denne dagen ferge over Storfjorden til Festøya i Ørsta.

Fra Ørsta er det omtrent fem og en halv kilometer til Brudevoll der jeg svingte av riksvei 655 og kjørte bomveien helt til bilen møtte snøgrensen og ikke ville være med lengre.
Sandhornet med sine 909 meter over havet og knapt seks hundre meter stigning er langt fra blant de høyeste fjellene i Ørsta, men en relativt trygg og ikke altfor bratt tur.

Sandhornet
Bomvei ved Barstad i Follestaddalen

Et stykke over tregrensen kom solen frem og kastet sitt lys over tåkeskyene som hvilte i landskapet lengre nede. Snøen var nokså fast så tidlig om dagen og rasfaren bør være liten her, i allefall om en følger ruten. En annen alenegående skiløper sørget også for godt selskap oppover bakkene, og med slikt vær fikk turen en flott start!

Sandhornet in Ørsta, Norway 2020
Over tåken på vei opp

Lengre oppe i fjellsiden ble utsikten gradvis videre, og snart var det utsikt til havet som i dag var dekket av et grått teppe av tåke. Mot toppen kommer den mektige Kolåstinden gradvis til syne og ruver majestetisk over både tåke og toppene rundt.

Å sitte her oppe med en slik utsikt er ubeskrivelig og man kjenner seg liten i et slikt landskap. Matpakke, termos og varme klær pakkes opp og utsikten kan studeres nærmere.
Kart bør alltid være med, og er også kjekt å ha med for å finne navnet på fjellene rundt.

Utsikt mot Saudehornet
Saudehornet til venstre.
Utsikt mot Romedalstinden
Romedalstinden midt i bildet.

Tåken kan plutselig overraske, så etter en stund her oppe er det tid for å spenne på skiene og gi seg i kast med bakkene. Den vide dalen har et enormt areal til nedkjøring og jeg får øvet på svingteknikken.

Solen har gjort snøen litt mykere i løpet av dagen, men fortsatt fast og fin og jeg prøver å holde skiene samlet i svingene. Fort går det ikke, men nok til at det kjennes godt i beina.

Nede i dalen står et jakt-tårn og jeg klatrer opp og setter meg i stolen, hviler beina og ser opp mot Sandhornet og skisporene som fører opp. Det er nesten som det sier «kom igjen, en tur til».
Men jeg takker nei, og lener meg bakover i jaktstolen, kanskje en annen dag, og helt sikkert et annet år!

Bilturen tilbake til fergen gikk videre gjennom dalen, til Store og ytre Standal. På veien utover langs Hjørundfjorden hadde ei svær snøfonn lagt seg over tunellen og vitner om hvilke snømengder som kan komme rasende her inne i fjordene.