Denne listen har jeg brukt og justert under mange turer og tenkte å legge den ut her. Alle har sine egne behov og gjenstander med, så dette er ingen fasit. Er den til hjelp eller kan gi gode ideer så er innlegget ikke bortkastet. Har du egne ideer eller forslag så er du velkommen til å kommentere!:).
I blåtimen har en voksen hav-oter trengt seg inn på en annens område, og en vill slåsskamp finner sted før de med ville skrik havner i sjøen der kampen fortsetter til den ene gir seg og svømmer vekk.
Slikt kan man plutselig oppleve hvis man sitter stille i fjæra her langs den ville kystlinjen her ute i havgapet i Nordvest. Det er ikke sikkert en rekker å ta bilde, men minnet har man likevel for alltid. Naturen er vill, med kupert kyst terreng, sandstrender og frodige øyer.
Hvis den første Sunnmøring kom padlende rundt stad med skinnbåten sin, så er det ikke så rart om øyene her ble valgt som boplass. Filmen og historien som følger er fra en kajakktur mellom øyene i August 2020.
Larsnes
Fra Hallebygda
Her startet turen, og kajakken ble sjøsatt fra den flotte småbåthavnen i Grønevika. Larsnes og Hallebygda kjenner jeg godt, for her bodde mine besteforeldre som vi ofte besøkte med båt i min oppvekst. Larsnes mekaniske verksted er kjent for å bygge gode skip, og en fiskebåt står i slippen når jeg glir forbi kommune senteret.
Den sørvendte Hallebygda strekker seg flott utover Sandsfjorden og øyene utenfor. Trange sund og små holmer langs land gir en fin tur langs land, og en avstikker opp til Halleosen. Strømmen er stri og Hallevatnet tømmes for sjø. Hallebygda er slik jeg husker den, og den gamle skolen der min far sprang rundt som gutt står enda, godt bevart nede ved sjøen.
Voksa og Sandsøya
Naust og båter på Sandsøya.
Lengst ute mot Vest ute på Voksa ble kajakken tømt og teltet satt opp på land. I slikt kupert landskap med stein er det ofte litt utfordrende å finne en god teltplass. Men med tiden til hjelp og noe bæring av kajakk og utstyr står teltet tilslutt på fast grunn over flomålet.
Utpå kvelden ble fiskelykken testet og to små lyr halt på land og til steikepanna på primusen. Fersk fisk er utmerket sovemedisin, og det eneste jeg registrerte den natten var bølgeskvulp nedenfor teltet når floa var på sitt høyeste.
I dag er her rundt 30 fastboende og mange har hus her bare som feriebolig. På Sandsøya fant jeg gravstedene til mine til mine oldeforeldre og tippoldeforeldre. I kajakken over vika til Sandsøya var det ikke vanskelig å forstille seg at nettopp her har de seilt og rodd for levebrødet opp gjennom tidene.
Ved Voksa ligger Hestholmen og Flatøyna. De grunne sundene og området rundt øyene ellers er et virkelig flott område å padle i.
På Sandsøya kan en tilbringe hele sommeren, eller minst et par dager om man skal se hele øya. Dolsteinshola som er en heller havet i forhistorisk tid har gravd langt innover i fjellet. Det henger et tau en kan bruke for å komme helt til bunns, men da bør man i alle fall ikke ha på findressen. Fra stien kan en også gå til øyas høyeste punkt «Rinden» og sti langs fjellryggen videre mot øst og ned til bebyggelsen.
Sandshamn var et stort fiskevær på 1800 tallet og er i dag en populær havn å besøke for småbåtfolket. Fiskernes hus som tidligere var plassert på Flåvær selger god middag og er absolutt verdt et besøk.
Kvamsøya
Fra Kvamsøya
Skal en lete etter den første Sunnmøring så er Kvamsøya rett plass å begynne. Her er det funnet de eldste spor etter bosetting på Sunnmøre. De store gravhaugene vitner om at betydningsfulle personer må ha holdt til her ute den gangen.
På en stille dag som jeg var heldig å få, er padle turen rundt vestspissen av øya en mulighet. Farvannet er ubeskyttet og åpent. Havdønning og bølger som bryter over fluder vil reflekteres fra fjellet. Sammen med strøm som kan være sterk her ute vil dette rote opp sjøen og fort gjøre turen mer spennende enn man hadde tenkt. Sikkerhetsutstyr som tørrdrakt, redningsvest, flyte element for åre, lensepumpe og nødpeilesender/vhf må være på plass på slike steder. Selv på en varm sommerdag. Vill og uberørt natur er det i alle fall , med Stad tre-fire sjømil lengre mot vest.
Ved butikken der ferga legger til Kvamsøya kan man låne sykkel og ta en rundtur på øya. Gården Støylen ligger fint plassert mellom hav og fjell ved veien på sørsiden og er en sentral gård med mye historie. Her er også steinstøtte til minne om Bernt Støylen som er oppvokst her.
Nonshornet har flott utsikt mot Riste og Stad og stien dit er lett å finne fra stadion. Rett utenfor moloen på Kvamsøya ble det Tyske lasteskipet «Hans Leonhardt» med tre tusen tonn sprengstoff i lasterommet bombet av allierte fly under 2.verdenskrig. Eksplosjonen laget en flodbølge som kastet flere båter på land og fortsatt finnes det stålbiter fra skipet rundt om på øya (ref. Kvamsøy Sogelag).
Riste
De var tett på naturen og elementene de som bodde her ute på Riste gård.
På utsiden av Kvamsøya ligger Riste, en svært spesiell øy som minner om Færøyene og skinner som en grønn oase i havet. Gamle hus murer vitner om bosetting fra tidlig på 1500 tallet og frem til 1964. Ristegården (bilde) ligger der fortsatt, og blir holdt ved like av en forening i området. Å leve her ute uten strøm og telefon var nok ikke alltid enkelt. Noen ganger i Julen kom de seg ikke over Ristesundet med båt på grunn av storm, og da ble det feiring her ute mens snøfokk og sjøsprøyt ulte rundt pipa.
På utsiden er det steile klipper og rotete hav, så jeg padlet ikke rundt øya. Mang en fisker har omkommet her opp gjennom tidene. Alene i kajakk er det alltid best å holde risikonivået så lavt som mulig.
Frekøyane
Frekøy
Å padle kajakk rundt disse øyene og holmene litt lengre mot vest er virkelig flott. Er det vindstille en tidlig morgen kan en sitte i kajakken og ikke bare se og kjenne den ramsalte havlufta, men også høre lyden av bruset av dønninger som bryter i fludene lengre ute, fisk som vaker i sjøflaten og havsule som stuper etter fisk fra stor høyde.
Kajakk på grunt hav gir god oversikt over havbunnen. Mens jeg glir over den lyse sanden fundrer jeg på om det er like mye liv der som på overflaten. Da jeg vokste mener jeg at det var det mere liv og bevegelse. Små kreps, sjøstjerner og lignende skapninger. Også en og annen sjøhest var å sjå i fjøra den gangen. Forsvinner havets innsekter? Småfisk og maneter svømmer likevel ubekymret rundt i tareskogen denne morgenen ved fyret.
Frekøy fyr var bemannet til 1979 og flere fyrvoktere har hatt fast bolig på fyret i opp til tyve år i strekk. Nå virker fyret litt ensomt og forlatt når jeg glir forbi rett under fyrlykten. Men like flott er det her ute i dag som den gangen.
Storholmen
Fra Storholmen
Her står bygninger fra tiden her var fiskemottak og på toppen av holmen er det flott utsikt til solnedgangen. Gravhauger viser at holmen har vært bebodd også i steinalderen. No blir den brukt til beite for sauer og geiter. En ulempe er at de er oppe grytidlig, og garantert har funnet de flotteste teltplassene lenge før padleren ankommer. Men dette er også morsomme dyr som var svært nyskjerrige på holmens nye beboer.
Haugsholmen
Haugsholmen
På Haugsholmen kan man lese at her bla. har vært tingsted, handelsted og lennsmann sete fra 1600 tallet. Skipene ankret ofte opp her når været var for dårlig til å fortsette rundt Stad. Bygningene er fremdeles velholdte og flotte der de ligger ved sjøen her ytterst ute i Vanylvsfjorden.
Dagene her ute gav opplevelser og minner som vil huskes lenge. Godt vær satte en ekstra spiss på turen, og området i slike forhold er et mekka for havkajakk padling. Knotten kan være plagsom på kveldstid, så husk å ta med myggolje.
Dette fyret på Lepsøya kan man nå med en dags padling fra Ålesund om man er vandt til litt lengre turer. Sammen med padlevenner var jeg denne dagen igjen på tur.
Fra boken «Norges fyr» kan en lese at fyret har stått her siden 1879, og før den tid ble det brukt spesielle fyrskip som var ankret opp i den grunne passasjen mellom Lepsøya og fastlandet. Fyrlykten på det første skipet ble tent i 1856 og hadde oljelampe, fyrvokter, en matros og en dreng.
På en slik nydelig dag lar jeg meg ikke be to ganger og snart satt jeg i båten med kompassnåla pekende rett mot nord. Fra Ålesund havn krysset jeg over Ellingsøyfjorden og Gryta fjorden og la meg til å vente på de andre ved nordspissen av Kalvøya.
En flokk niser kom fobi mens jeg ventet. Jeg lå helt stille og hørte når de var i vannflaten og pustet mens de passerte nokså nærme. Vanligvis er dette en sky skapning og bruker vanligvis å unngå kajakken, men denne gangen tror jeg ikke de registrerte at jeg var tilstede.
Hele dagen og drøye tretti kilometer tok denne turen, og i dette været og i godt lag var turen en fornøyelse.
Å padle rundt Hessa og Aspøya er kajakk turen jeg gjør aller flest ganger i løpet av en sesong. Noen ganger for å mosjonere og andre ganger rett og slett for turen sin del. Denne gangen var det litt begge deler og været var innbydende for å sjøsette kajakken.
Det er mye å studere mens man padler i det blikkstille brosundet, mens på Tueneset kan vær og sjø til tider være mer utfordrende.
Krykkjene har allerede funnet sine hekkeplasser på utsiden av de gamle sjøbuene i dør og vinduskarmer i molo-vegen. Her får de være i fred og dette er tydeligvis en ettertraktet reirplass med kort avstand til naboen. Fremover ser det ut som de får nok å gjøre med å bygge reir, passe på eggene og fø opp neste generasjon krykkjer.
Kursen settes vestover og sjøen ligger nesten speilblank. Det har vært ustabilt vær siste tiden så lengre ute vil det nok likevel være dønninger som kommer inn gjennom Breisundet fra storhavet.
De gjentakende åretakene gjør at en kommer inn en rytme som nesten fjerner følelse av tid. Som oftest tenker jeg ikke på noe når jeg sitter i kajakken, og har nok med å registrere og alt som skjer rundt båten og studere landskapet. Og plutselig er man fremme.
På Tueneset, ytterst ute på Hessa hadde Tyskerene mye tungt artilleri under okkupasjonstiden og tuneller gikk mellom kanoner og boplasser. I dag er tunellene murt igjen, men stillingene står igjen som flotte utsiktspunkter mot havet.
Her ute ligger også akvariet som er vel verdt et besøk hvis man er i Ålesund og har noen timer å slå i hel. All slags havfisk, skalldyr og annet som lever i sjøen på våre kanter finnes her. Pingvinene i utebassenget er populære krabater. Tueneset er også en populær badeplass om sommeren med mulighet å gå de trehundre meterne opp til Sukkertoppen og ta et kjølig sjøbad etterpå.
Mest eksponert mot havet her er Stavneset der det mektige Breisundet ligger utenfor, og Runde kan sees i det fjerne. Det er sjelden sjøen er helt rolig rundt dette neset. Ei nise kommer motsatt vei, men jeg rekker å se den sorte ryggfinnen bare en gang før den passerer og forsvinner under overflaten.
Sulafjorden gir storslagen utsikt innover Sunnmørs-alpene og hvite topper minner om at mange flotte skiturer venter videre denne våren. Videre innover fjorden passerer jeg sørsiden av Hessa. Nye hus har kommet til, og det er nesten blitt som en egen liten by. Forståelig med så flott utsikt!
Det er et bra langt strekk til Slinningsodden der det tradisjonsrike Slinningsbålet bygges og brennes hver Jonsok, men omsider kommer byens sørside til syne.
Å padle gjennom Brosundet er alltid et høydepunkt på turene rundtomkring Ålesund. Når jeg kommer til fyret er runden fullført nok en gang, og beina skal få strekke seg på fast grunn til neste padletur.
En lørdag i April slår jeg følge med venner for å padle Lepsøya rundt. Lavtrykkene står i kø ute i havet, men denne dagen ligger sjøen rolig og med gode klær ligger ingenting i veien for turen.
Kajakken min har ligget i ro hele vinteren, og det godt å få saltvann under kjølen igjen og teste om padleformen er bra. Grønnlandsåra jeg skaffet for en tid tilbake har både jeg og skuldrene mine blitt glad i. Den gir faktisk god fremdrift, er lite påvirket av vind og mindre belastende for skuldrene.
Når vi runder moloen på Roald havn kommer første mål, Innholmen til syne rett utenfor ytterste Lepsøyna. Vi krysser rett over Vigrafjorden og velger å padle langs land forbi Rønstadhelleren og alle dei gamle steingravene mot sjøen nedenfor.
Omtrent 150 gravrøyser er funnet her, så mye har nok foregått her hvis man padlet forbi her for femten hundre år siden. Helleren og landskapet er i alle fall spesielt og mystisk her ute mot havet.
Ute på Innholmen er det nokså tett med sjøfugl, så vi holder god avstand og heller kjenne litt på dønningene på utsiden. Etter lang tid med dårlig vær ute i havet kommer dønninger rullende og treffer holmen med stor kraft. Dette er noe av det fasinerende med kajakk, det å kjenne havet beveger seg og man registrere alle lyder og lukter uten forstyrrelser.
Rundt neset ytterst ute er det grunt og enkelte steder kan jeg se bunnen under meg. Dønningene vokser i høyden og knuses mot land. Stemningen er høy.
Omsider kommer vi til Hellevika, der det ytterst ute også er spor etter eldre tider. En gang bodde det folk som levde av fiskeri her. Det kort vei til havet og en liten huk i berget som gav ly for båter. I dag står det igjen hus murer som vitner om den gang. Den gang båtene var laget av tre og folket av stål.
Videre padler vi langs land med Haramsøya på babord side. Det flotte fyret i Hellevika ruver majestetisk over oss, og vi passerer noen frittliggende gårder før magen og kroppen finner ut at det er på tide med mat og en pause. Medbrakt tørr ved sørger for at et bål raskt er på plass og grillpølsene finnes fram.
Det er adskillig kaldere å sitte på land enn nede i kajakken, og etter noen pølser og gamle skrøner gå ferden videre forbi Kjerstad og tilbake mot Roald. Praten avtar en stund, jeg tenker det er middagen og alle inntrykkene som må fordøyes. Om ikke lenge er fastlandet tilknyttet også denne flotte øya. Det er det nok mange som ser frem til. Klarer de å beholde idyllen og roen som er her ute i dag?. Ikke godt å si, men det blir ei ny tid med alt som følger med den.
Området rundt Gike er flott for havkajakk og denne turen sammen med DNT Ålesund var en flott opplevelse. En gruppe erfarne padlere møttes på Giske utenfor Ålesund og satte kursen mot Erkna via Fyret på Synes.
Vi padlet rundt Erkna før vi var på land. Farvannet på utsiden er grunt og utsatt mot storhavet. Selv på denne stille dagen laget drag og dønninger noen utfordringer for ilandstigning, spesielt for glassfiber båter med angst for nye skrammer. En plast kajakk gir slik sett større muligheter og tåler mere. På utsiden av Erkna ble noen oppmerksom på en skikkelse som fløt i vannflaten lengre fremme med kontur som lignet skotupper og ansikt mot himmelen. Dønninger og undervannsskjær laget litt ekstra underholdning mens vi rundet ytterste ne. Skikkelsen i havet viste seg å være en trestamme!
Fyret og øya er vill og frodig, og fra eldre tid brukt til saue beite. Fra fyret er utsikten spektakulær både innover Sunnmørs-alpene og utover havet. Turen fortsatte videre til Rauden der noen også var på land og inspiserte sjømerket på toppen.
Der oppe satt en kar som hadde padlet på brett ut fra Alnes! Fra Rauden padlet vi tilbake til Giske. Dette ble en lang strekning etter en lang dag, men ingen klaget da vi steg på land etter en flott dag under solen! Takk for en fin tur :)!.
Bjørnsund er et flott turmål for havkajakk og denne turen startet ved Hollingsholmen ved Molde, rundt utsiden av Aukra før vi krysset havstykket ut til øyene.
Selv om det blåste friskt fra nord her ute fikk vi padlet litt rundt mellom holmene. Fra Nordre Hammarøya gikk vi ut til fyret og til Isbjørnstatuen på høyeste punktet av øya.
De trange gatene mellom trehusene og hvordan bebyggelsen er tilpasset naturkreftene og et hardt klima gir særpreg. Her ute har folk i levd av havet i ualminnelige tider og bodd fast i alle fall siden 1500 tallet.
Bjørnsund har sikkert også vært ei viktig havn for båter på vei over den farlige Hustadvika. Bergene har vært dekket av torsk som ble tørket til klippfisk som den viktigste inntektskilden. Sild, sei og hummer gav nok også et viktig bidrag. Det rike fisket tiltrakk mange, og i 1946 bodde det 534 mennesker her ute.
Moderne tider gjorde at folk flyttet og tok annet arbeid, og i 1971 var det bare to beboere igjen. I dag er det lite annet enn bebyggelsen som vitner om det gamle miljøet som engang eksisterte her ute mot havet.
I dag er det heldigvis folk som bruker husene som feriebolig og holder de i stand. Vi ble godt mottatt og fikk lov til å telte på fotballbanen, så gjestfriheten mot sjøfarende eksisterer i alle fall fortsatt.
Øystein fortjener en stor takk som arrangerte denne flotte turen!
Hva er vel flottere enn en fjordatur i Mai. Det var en ettermiddag 17. Mai 2018 og solen skinte fra skyfri himmel. Et stabilt høytrykk hadde festet seg over Sunnmøre. Jeg hadde noen fridager, og en tanke om å padle Ellingsøyfjorden, gjennom det strømfulle dragsundet og til den gamle fjellgården Skotet, ble realisert. Ellingsøyfjorden har mange perler og det finnes mange fine steder å telte som her på Vemøya som ble første leirplass på denne turen.
Det stabile været gjorde at jeg tok med bare sovepose denne turen. På denne holmen var det nokså ujevnt og tett skog, men etterhvert fant jeg en flat bot under et tre til soveposen. Når jeg tenker på det i ettertid så kunne nok et vær omslag gjort denne turen langt mindre trivelig.
Etter å ha kommet velberget gjennom strømmen gikk ferden forbi Solnørvika der Solnør Gård ligger, og over fjorden til Røneset der Severin bor fredelig til på den veglause gården. Der ble det en kort kaffepause i båten mens jeg pratet litt med besøkende som var der. Jeg forstår godt den som vil bo slik, et nydelig sted, borte fra maset og nærme naturen. Herfra padlet jeg videre langs land innover fjorden. Fjorden lå stille og det eneste som forstyrret freden var motorbåter som hastet avgårde mot Geiranger.
Det var godt å komme frem til målet og få strekke på beina etter såpass mange timer i båten! En bratt sti fører opp til Yste Skotet og derfra kan man gå videre til Skotet og Me Skotet. Naustvika et par kilometer lengre inne i fjorden og i le for Skothalsen er nok et godt alternativ for iland stigning. I dag var det fint, men litt vind kan nok fort lage problem med å stige på land fra flytebryggene. Også derfra er det sti. Bildene under er fra gårdene her oppe. Å dyrke opp all denne marken for hånd må ha vært et arbeid som har pågått i flere generasjoner, men det er likevel godt forstålig at folk bosatte seg her hvor det er frodig og gode vilkår for dyr og matproduksjon. Å være her en dag det er omvisning ville vært interessant. De gamle husene har nok en lang og spennende historie å fortelle!
Tilbake padlet jeg et stykke forbi Røneset og tok kvelden der. Været var like flott og også denne natten ble tilbragt under et tre. Et løvtre gir iallefall litt beskyttelse mot uventet nedbør og en sovepose trenger ikke store flekken for å bli ei god seng.
En god pause med mat og kaffe i fjøra utenfor Sykkylven ble siste stopp før jeg padlet videre gjennom Vegsundet og mot Ålesund.
Kajakken min på denne turen er en Tahe Marine Wind 555. Jeg er veldig godt fornøyd med den som turbåt. Det lange skroget glir lett og den er god å sitte i. Å ha både ror og skeg er ofte omdiskutert, men roret er fint ved langtur da man enkelt kan korrigere kursen og bruke all energien på fremdrift. Skeg er først og fremst til å korrigere for sidevind slik at kajakken ikke svinger seg for mye opp mot vinden.
Totalt sett var dette en flott tur. Jeg var nok ufortjent heldig med været, men denne gangen klaffet det til gangs!. En hengekøye hadde ikke vært så dumt i slikt landskap. Godt selskap hadde også vært kjekt, og uansett bør man ikke gjøre slike turer alene med hensyn til sikkerhet. Når det gjelder sikkerhet bør man også holde avstand til bratte fjellvegger inne i fjordene. Fallende stein kan treffe en kajakkpadler. Det har faktisk skjedd, med fatalt utfall. Selv har jeg opplevd skred nærme fjelleveggen i kajakk og da blir man nokså skremt. Spesielt om våren når snøen smelter er dette vanlig. Men jeg fikk prøvet nye båten på langtur, og det var nok det sammen med det flotte været som lokket meg avgårde denne gangen!
Storholmen ligger langt ute i havet utenfor Giske. Hit ut må en ha gode værmeldinger og god sikt for å padle med kajakk. Men denne flotte sommerdagen var muligheten der, og jeg rakk heldigvis å hive kajakken på biltaket og kjøre til Vigra der vi startet turen.
Etter omtrent to timer var havstykket tilbakelagt og fyret kunne studeres nærmere. En padletur rundt gav respekt for holmen, strøm sammen med slakke dønninger på utsiden laget selv på en slik dag nok bevegelse til å skjønne at her er enorme krefter i sving når vinterstormene og storhavet raser mot de bratte klippene.
Fyret står på Storholmen, men det er også to andre holmer her ute-Måseholmen som vi var iland på, og Skarvholmen litt lengre ute. I det 29 meter høye tårnet der øverste delen er støpejern bodde det i sin tid Fyrvokter og to assistenter. Der hadde de også kjøkken og proviant er det å lese i boken «Norges fyr». Huset nedenfor fyret var opprinnelig naust, som senere ble bygget på i høyden til å inneholde bla. fellesrom. Herfra er det også laget skinnegang for småbåt ned til sjøen der den ble løftet med kran.
Før det ble ordning med helikopter i 1970 kunne de som bodde her bli isolert her ute i flere uker i strekk hvis været var dårlig. Det er ingen havn eller kai for båt, så forsyninger kunne de bare få når været tillot å komme så nærme med båt at mat, avis og annet kunne heises opp med kranen. Fyret sto ferdig i 1920, og i 1962 fikk det strømforsyning fra aggregat.
I 1980 ble fyret automatisert så nå er det bare sjøfuglene som lever her ute til daglig. Fyret ligger ca.12 km fra Blimsanden på Vigra, og vi brukte omtrent to timer hver vei.
I dag sitter jeg hemme og ser fyrlykten blinke langt der ute. En gang må jeg tilbake dit, for holmen, utsikten og den rå lukten av hav må oppleves igjen.
Kajakken var selvsagt med da jeg jobbet en periode hos Simek i Flekkefjord. Etter lange dager på verftet var det flott å kunne ta seg en runde på sjøen når anledningen bød seg. Her er det også egen kajakk klubb og mange som padler raske konkurranse båter. Ikke så rart siden dette er hjembyen til Erik Verås Larsen som har flere OL-gull i padling. Flekkefjord har også en flott og velbevart bydel med gamle trehus som absolutt er verdt et besøk. En trapp herfra fører opp til en topp med flott utsikt over fjorden.
Her er også flere mål for turpadling som Hildra og øyene inne i Stols-fjorden, Lafjorden og Flekkefjorden. Hildra ligger sentralt i skipsleia og har en flott sørlandsidyll. Padler en gjennom det idylliske Hildrasundet er det åpent hav på utsiden av øyene.
Flere ganger padlet jeg de smale kanalene innover til Lavoll, og da kan det være godt å avpasse med tidevannet slik at en har strømmen med seg. Oppe i fjellsidene ved Loia ligger jernbanen fra den gangen det gikk tog til Flekkefjord. Den ble nedlagt når folk begynte å bruke bil og fly. Etter min mening ville dette vært et turistmål i dag. Kanskje toget igjen blir mer aktuelt i tiden som kommer, og med elektrisk drift.
Hadde jeg hatt mer tid ville jeg utforsket mye mer av sørlands-skjærgårdens kanaler og innsjøer. Her er fortsatt mye upløyd padlemark og en tur tilbake hit med kajakken må jeg minst en gang til.
