Denne turen har vært et turmål helt siden jeg hørte om Kolåstind og denne Søndagen skulle drøm bli til virkelighet. Med sine 1432 meter over havet ruver toppen som en konge blant Sunnmørsalpene der den strekker seg majestetisk opp mot skyene.
Det har ikke vært mer snø i fjellene på over femti år, og turen startet på Søndag etter ei trivelig helg på Standalhytta. Været hadde vært ustabilt i helgen, men solen kom etter hvert frem og turen gikk opp gjennom Kvanndalen der snørasene hadde herjet den siste tiden.
I dag var snøen noe fastere og jeg antok at det meste hadde allerede rast ned fra fjellene.
Oppe på Appelsinhaugen er det tid for pause og jeg studerer ruten videre oppover mot Stretet, den trange passasjen før en kommer ut på breen mot toppen.
Her er det nokså bratt og best å holde seg til venstre mot fjellet og over bresprekkene litt lengre nede.
Fjellsiden vender mot nord så snøen bør være fastere enn partier mot sør som er utsatt for direkte sol om dagen.
Oppe i Stretet kom den ruvende toppen til syne. Et mektig syn som jeg vil huske lenge.
Videre over breen var jeg heldig og fikk følge av lokalkjente. Det er alltid en god regel å lytte til, og rådføre seg med de som har vært her før.
Ferden gikk videre og snart var vi ved foten av Kolåstinden.
En stor sprekk oppe i siden ble vurdert som utrygg og hindret veien videre det siste stykket.
På andre siden av sprekken er den siste stigningen mot toppen skikkelig bratt, og med så mye snø ville vi ikke ta noen sjanse. Det er mildvær og løsner slike mengder med tung snø her oppe i den bratte siden så er man i en nokså dårlig situasjon.
Utsikten var likevel allerede formidabel og man kan skue østover mot Sætretind og ned mot Standal ved fjorden. Toppen får vente til en annen gang når snø forholdene er bedre.
