Denne varme sommerdagen nede i Loen gjorde Skåla til et meget aktuelt turmål. Med sine 1848 moh. og omkring 1800 høydemeter stigning er Skåla en skikkelig fjelltur. På en trykkende varm sommerdag som denne frister det også med en forfriskende tur opp i høyden.
En heftig opptur
Turen starter nokså brått med bratt sti opp gjennom skogen. Oppe på den frodige sletta i Fosdalen er det rennende vann og godt å ta en pause og drikke litt før neste etappe i høyfjellsterreng.
I skålavatnet underveis er det mulighet for litt nedkjøling, og herfra er det også kort vei opp på vesleskåla som har flott utsikt til Loen.
Muligheter for overnatting
Om man ikke vil ned samme dag er det sengeplasser både i Skålabu og i selve Skålatårnet, som er selvbetjent.
Soloppgangen alene er helt sikkert verdt en overnatting her oppe. Utsikten er storslagen, og spesielt mot Jostedalsbreen med fjelltoppene som stikker opp av isbreen.
Skålatårnet ble bygget i 1891 og det var distriktslegen i området som stod bak ideen og oppføringen. Den tynne og klare luften mente han ville være spesielt bra for de med tuberkulose.
Luften, og ikke minst oppstigningen er sikkert også veldig bra for alle oss andre som tar turen hit opp.
Spektakulær utsikt
Oppsummering
Dette er en tur som virkelig er verdt alle høydemeterene i motbakke. Med enestående utsikt i alle retninger bør en overnatting vurderes for å få med seg soloppgang og lyset ellers i døgnets forskjellige tider.
Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2468 meter over havet var et mål denne sommerferien, og heldigvis hadde jeg værgudene på min side denne dagen. Ofte ligger det tåke og skyer her oppe så det er absolutt å anbefale å gå denne turen når det er godvær. For da er utsikten fra toppen virkelig spektakulær og vidstrakt. På en klar dag man se Jostedalsbreen, Snøhetta, Glittertind og mange flere breer og topper.
Om man starter fra Spiterstulen er det en del snø som må tråkkes fra Keilhaus topp og siste etappe til hytta på toppen, så gode sko er et must. Nok mat, drikke underveis og gode klær er selvsagt også viktig for turen er nokså krevende. Selv fikk jeg erfare at siste biten opp til hytta ble tung etter å ha undervurdert energibehovet.
Hytta på toppen er betjent i turistsesongen og heldigvis var det enkel mat som pølser og brus og kaffe å få kjøpt. Den har store vinduer så en kan sitte inne og nyte utsikten om det er kald vind.
Kartet under viser mitt spor til toppen. Alternativt kan man følge en guidet tur over Styggebreen fra Juvasshytta. Den ruten gir færre høydemeter å bestige men farlige bresprekker dekket av snø krever både kunnskap og utstyr for brevandring.
Denne skituren startet på Hindsæter og fortsatte gjennom Veodalen til Glitterheim og videre til Gjendesheim. Det ble mange opplevelser underveis i det gode været.
Det eneste jeg kunne ønsket meg var mere snø. Her ved Hindsæter var det barmark mange steder. Nokså harde løyper å gå på blir det også når snøen smelter om dagen og fryser om natten. Jeg smurte med swix blå extra og håpet på det beste.
Her forsøkte jeg å ta en snarvei opp til Veodalen men møtte på ei stri elv med iskaldt smeltevann. Den ville jeg ikke engang forsøke å komme meg over, så jeg gikk tilbake til start og overnattet på Hindsæter. På veien tråkket jeg på ei tue og hørte en høy lyd fra den ene skia som ble hardt belastet. Ingen synlige skader, men skaden skulle vise seg å utvikle seg underveis på resten av turen.
Neste dag gikk det bedre. Veodalen ligger fremfor meg og endelig har jeg funnet sporet!. I denne dalen har jegere jaktet på villrein langt tilbake i tid. Blant andre Jon Gjende hadde dette som jaktmark. Det fortelles at en gang ble han overrumplet av uvær og måtte søke ly i ei tom hytte. Der var ikke ved, så han holdt varmen gjennom natta i hytta med å bære på en stein.
Nede i dalen møtte jeg selv på flere flokker med rein. Om det var villrein er jeg ikke sikker på, men flotte dyr var det iallefall.
Reven var også ute denne dagen. Jeg oppdaget den plutselig mens jeg satt og spiste matpakken. Den stod og stirret på meg og hadde tydelig lyst på ei brødskive. Et imponerende stort dyr på nært hold. Jeg la igjen litt mat til den når jeg gikk videre, men da var den allerede på vei oppover fjellsiden på motsatt side av dalen. Lur som den er kom den sikkert tilbake for å sjekke etter at jeg var borte.
Etter overnatting og en veldig god frokost på Glitterheim fant jeg ut at været var ideelt for en tur til selveste Glittertind. Det måtte bli nå eller aldri. Litt misunnelig ble jeg på de som gikk med flott randonee utstyr, men oppdaget fort at oppstigningen gikk vel så bra med mine fjellski med lavere vekt.
Det ble ny overnatting på Glitterheim turisthytte før turen gikk videre mot Gjendesheim. Planen den dagen var å gå via Styggehøbrean og ned til Memurubu, men skien ble stadig svakere, så jeg endret ruten underveis til Gjendesheim via Russvatnet.
Jeg var i ukjent terreng og merket raskt at det krever trening å orientere seg i kart og terreng. DNT løypenettet godt merket, men det er likevel ikke veiskilt på fjellet. Endrede forhold kan gjøre at skiløyper på et gammelt skikart ikke stemmer lengre.
Målet var nådd og inntrykkene kunne sige inn mens jeg satt ved peisen og studerte isen på gjendesjøen vel nede på Gjendesheim. DNT hadde satt opp buss fra hytten og jeg fikk skyss tilbake til bilen. Det ble en fin og hyggelig avslutning på turen.
Oppsummering
Jotunheimen blir regnet som et av de flotteste turområdene i Norge, og det kan jeg si meg enig i. Men på dager med dårlig vær er nok disse fjellene like ugjestmilde og krevende som de er flotte på solskinnsdager som disse.
Denne sommerferien i 2108 brukte jeg til å padle indre del av Sognefjorden. En reise i et historisk fjordlandskap der både Vikinger og de som har hatt fjorden som levebrød i eldre tider har ferdes. Under har jeg samlet historien sammen med en kort video og noen bilder.
Det var nærmest tropevarme i Skjolden lengst inne i Sognefjorden da jeg fant parkering og lastet kajakken med utstyr. Shorts og t-skjorte var alt som trengtes av bekledning på en slik dag. Etter en kveldsøkt i båten gikk jeg i land på Ongulnes for å overnatte der. Det kan være langt mellom gode teltplasser i fjorden så det kan være lurt å se seg ut noen muligheter på forhånd.
Natten hadde jeg planlagt i sovepose, men fluene ble for innpåslitne og ut på natten måtte teltet måtte finnes frem. Sommernatten var lys og varm, men jeg sovnet som en stein da fluene ikke kunne finne meg lengre.
Til Urnes
Neste morgen startet med frokost og kaffe ned ved sjøen. I overflaten er det mye ferskvann på grunn av elvene som renner ned i fjorden. Det skal være ørret i fjorden, men jeg kunne ikke se tegn til den mens jeg inntok morgenkaffen ved sjøkanten. Kanskje er vannet for varmt for fisken. Målet denne dagen var Urnes for å se på en av de eldste stavkirkene i Norge. Den er datert til ca. år 1140 og det har før den tid også stått flere kirker på samme tomten. Den har flotte utskjæringer og er et staselig byggverk.
Utpå ettermiddagen padlet jeg videre utover fjorden og endte opp på Fodnes der jeg slo leir. Her deler Sognefjorden seg i tre armer; Lustrafjorden, Årdalsfjorden og Lærdalsfjorden. Sammen med en frisk bris innover fjorden lagde dette nokså mye strømsjø. Rundt Ombandsneset kom det i tillegg en stor turbåt med en fart som lagde optimalt med hekkbølger. Båtføreren på flybridgen så seg ikke engang bakover etter å ha passert. En lastet tur kajakk velter ikke så lett, men likevel. Strøm sjø er noe man fort kan oppleve i fjorder som dette der tidevannet får stor hastighet.
Da jeg våknet neste morgen var det oppblåsbare liggeunderlaget helt flatt og tomt for luft. En trone fra et tre hadde laget hull mens jeg pumpet det opp i gresset kvelden før. Visst er slike underlag lette å bære, men det skal heller ikke mye til før punktering er et faktum. Resten av turen berget jeg med å legge klær under underlaget som madrass.
Fra Fodnes er det ikke langt til Lærdalsøyri, så dette ble et dele mål neste dag. I Lærdal var det varmt som i en ovn, og utpå dagen kom det plutselig en skikkelig floing med mørkeblå skyer, regn og kraftig vind. Heldigvis var jeg trygt på land og etter den hadde spaknet padlet jeg videre til Kaupanger.
Kaupanger
Kaupanger var et stort handelsted i vikingtiden og hit kom mange seilende fra nært og fjernt. Fjordmuseet er absolutt verd et besøk. Her er det utstilt båter og utstyr som ble brukt til båtbygging og fiske fra eldre tid, den gang fjorden var full av all slags stor fisk.
Etter at det hadde regnet heftig lettet det utpå ettermiddagen og jeg satte kursen innover mot Nærøyfjorden. Regnværet hadde gitt god anledning til å studere både museum og den gamle kirken her.
Budabukti ble neste leirplass. Regnværet hadde klarnet luften og solen kom frem igjen. Jeg passerte Veiløse Frønningen som i sin glanstid var et sentrum der godset eide store områder og tjente godt på tømmer som ble eksportert med skip.
Nærøyfjorden og Gudvangen
På tur innover fjorden gikk jeg i land på Holmung gård. Bonden fortalte om den gamle gravhaugen på gården som vitner om drift her langt tilbake i historien. Denne skal en gang inneholdt gullskatter som en forsvant ei mørk natt.
I Gudvangen ligger den rekonstruerte vikingbyen Njardarheim. Et imponerende arbeid er lagt ned her med realistiske bygninger, marked og omvisninger. Dagen ble avsluttet med en konsert der det ble brukt blåse instrumenter fra den tiden. Stemningen og musikken førte tilhørerende tusen år tilbake i tid.
Gudvangen var et av høydepunktene på turen, selv om jeg også var her på kajakk tur med venner noen år tidligere. Dette er en fjord som kan besøkes flere ganger.
Tilbake til Skjolden
På turen tilbake var jeg innom Vangsnes, Balestrand og Esefjorden. I Balestrand ligger det flotte og ærverdige Kviknes hotell, mens statuen av Fridjov den store speider utover fra Vangsnes på andre siden av fjorden.
Oppsummering
Det ble en lang, men ikke kjedelig tur. En gang i fremtiden kan jeg tenke meg å padle hele fjorden til ende, men kanskje ikke alene.
Jeg var heldig som hadde godt og stabilt vær under nesten hele turen. I fjorder kan vind og strøm ofte gå i hver sin retning, og da kan det oppstå strømsjø med vanskelige padleforhold. Fallvinder fra fjellene kan også være et faremoment, selv om det om sommeren ofte er stabilt vær med mindre vind.
Bjørnsund er et flott turmål for havkajakk og denne turen startet ved Hollingsholmen ved Molde, rundt utsiden av Aukra før vi krysset havstykket ut til øyene.
Øystein fortjener en stor takk som arrangerte denne flotte turen hit ut.
De trange gatene mellom trehusene og hvordan bebyggelsen er tilpasset naturkreftene og et hardt klima gir særpreg. Her ute har folk i levd av havet i ualminnelige tider og bodd fast i alle fall siden 1500 tallet.
Bjørnsund har også vært ei viktig havn for båter på vei over den farlige Hustadvika. Bergene har vært dekket av torsk som ble tørket til klippfisk som var den viktigste inntektskilden. Sild, sei og hummer gav nok også et viktig bidrag. Det rike fisket tiltrakk mange, og i 1946 bodde det 534 mennesker her ute.
Moderne tider gjorde at folk flyttet og tok annet arbeid, og i 1971 var det bare to beboere igjen. I dag er det lite annet enn bebyggelsen som vitner om det gamle miljøet som engang eksisterte her ute mot havet.
I dag er det heldigvis etterkommere og andre som bruker husene som feriebolig og holder de i stand. Vi ble godt mottatt og fikk lov til å telte på fotballbanen, så gjestfriheten mot sjøfarende eksisterer fortsatt.
Nest dag padlet vi over til Nordre Bjørnsund og besøkte fyret og isbjørn statuen på øyas høyeste pungt.
Storholmen ligger langt ute i havet utenfor Giske. Hit ut må en ha gode værmeldinger og god sikt for å padle med kajakk. Men denne flotte sommerdagen var muligheten der, og jeg rakk heldigvis å hive kajakken på biltaket og kjøre til Vigra der vi startet turen.
Etter omtrent to timer var havstykket tilbakelagt og fyret kunne studeres nærmere. En padletur rundt gav respekt for holmen. Strøm sammen med havdønninger på utsiden laget selv på en slik dag nok bevegelse til å skjønne at her er enorme krefter i sving når vinterstormene og storhavet raser mot de bratte klippene.
Fyret står på Storholmen, men det er også to andre holmer her ute, Måseholmen som vi var iland på, og Skarvholmen litt lengre ute. I det 29 meter høye tårnet der øverste delen er støpejern bodde det i sin tid Fyrvokter og to assistenter. Der hadde de også kjøkken og proviant er det å lese i boken «Norges fyr». Huset nedenfor fyret var opprinnelig naust, som senere ble bygget på i høyden til å inneholde bla. fellesrom. Herfra er det også laget skinnegang for småbåt ned til sjøen der den ble løftet med kran.
Før det ble ordning med helikopter i 1970 kunne de som bodde her bli isolert her ute i flere uker i strekk hvis været var dårlig. Det er ingen havn eller kai for båt, så forsyninger kunne de bare få når været tillot å komme så nærme med båt at mat, avis og annet kunne heises opp med kranen. Fyret sto ferdig i 1920, og i 1962 fikk det strømforsyning fra aggregat.
I 1980 ble fyret automatisert så nå er det bare sjøfuglene som lever her ute til daglig. Fyret ligger ca.12 km fra Blimsanden på Vigra, og vi brukte omtrent to timer hver vei.
Oppsummering
Ved å padle så langt fra fastlandet er man utvilsomt utsatt for en økt risiko. Å studere værmelding og ha godt følge er desto mere viktig på en slik tur. Denne dagen klaffet alt og det ble en uforglemmelig tur.
I dag sitter jeg hemme og ser fyrlykten blinke langt der ute. En gang må jeg tilbake dit, for holmen, utsikten og den rå lukten av hav er helt spesiell her ute.
Ved å følge kysten nordover langs Nordøyane kommer man til de ytterste øyene Husøya og Ona. Hit tok vi turen sommeren 2017 med start fra Roald på Vigra. En lang og flott tur, ut mellom Haramsøya og Flemsøya og videre langs Fjørtoft, Harøya og Finnøya.
Vi teltet ved Storesanden på sørsiden av Husøya. Herfra er det fin gå avstand til Husøyvågen og over broen til det gamle fyret på Ona.
Om været er godt er det også flott med en kveldstur rundt øyene i kajakken.
Etter overnatting i telt på Husøya padlet vi til Steinshavn og Finnøy havstuer der vi hadde en trivelig kveld med god middag og god seng.
Audun og Kyrre padlet hele veien tilbake til Roald fra Ona og satte den ene rekorden etter den andre i antall sjømil. Jeg og Øystein padlet fra Steinshamn og tok lunch på Ulla fyr før vi padlet siste etappen til Roald.
Oppsummering
Igjen en lang og flott tur med været på vår side. Nordøyane byr på padling i både åpent hav og mere beskyttet farvann. Kajakken gir tilkomst selv i de grunneste områdene langs land og er et ideelt fremkomstmiddel her ute.
Kajakken var selvsagt med da jeg jobbet en periode hos Simek AS i Flekkefjord. Etter lange dager på verftet var det flott å kunne ta seg en runde på fjorden.
Her er det også egen kajakk-klubb og mange som padler raske konkurranse båter. Ikke så rart siden dette er hjembyen til Erik Verås Larsen som har flere OL-gull i padling.
Flekkefjord har også en flott og velbevart bydel med gamle trehus som absolutt er verdt et besøk. En trapp herfra fører opp til en høyde med flott utsikt over fjorden og byen.
Her er også flere mål for turpadling som Hildra og øyene inne i Stols-fjorden, Lafjorden og Flekkefjorden. Hildra ligger sentralt i skipsleia og har en flott sørlandsidyll. Padler en gjennom det idylliske Hildrasundet er det åpent hav på utsiden av øyene.
Flere ganger padlet jeg de smale kanalene innover til Lavoll, og da kan det være godt å avpasse med tidevannet slik at en har strømmen med seg.
Oppe i fjellsiden ved Loia ligger jernbanen fra den gangen det gikk tog til Flekkefjord. Den ble nedlagt når folk begynte å bruke bil og fly.
Hadde jeg hatt mer tid ville jeg utforsket mye mer av sørlands-skjærgårdens kanaler og innsjøer. Her er det fortsatt mye upløyd padlemark.
Sommeren 2016 var jeg heldig og fikk være med min Far langs kysten fra Giske og opp til Sørvær i Finnmark. Vi brukte fire uker på denne reisen og jeg fikk sett kysten fra småbåtleia. Den går nærmere land enn der hurtigruten og større skip seiler. Her har også våre forfedre rodd og seilet til torskefiske i eldre tider. Reisen startet på saga øya Giske utenfor Ålesund og vi besøkte mange flotte og historiske steder langs leia.
Fra turen har jeg mange bilder, men har sortert ut de beste og her, og laget en link til alle bildene nederst i posten.
På første del opp til Kristiansund besøkte vi Bjørnsund og Grip. Begge er gamle fiskevær ute i havet. Her ble det fisket og tørket klippfisk i store mengder og gav levebrød til innbyggerne her ute på den tiden.
Vi besøkte også den flotte kystbyen Kristiansund før vi satte kursen nordover Trondheimsleia og tok kvelden på Magretun der det idag er gjestgiveri. Her er også fint å ta seg en runde på gamle stier langsmed sjøen. En naturhavn i gamle dager, og her er fortsatt jernringer som seilskutene fortøyde i når de ankret opp her.
Herfra gikk reisen til Uthaug på Ørlandet. Her lånte vi sykler og syklet til Austrått fort. Flere markante personer har regjert på fortet, b.l.a. Ingerd av Austrott som eide mye land i tiden adelen regjerte. Ikke rart de ble velstående med slike store jorder og gratis arbeidskraft.
Oppover kysten er det mange strekninger som er ubeskyttet mot storhavet. Et av disse er Folla. Men før vi seilte over folla overnattet vi på Sandvikberget. Lugaren ombord er ikke noe luksushotell, men køya gjorde jobben, og det er fint å våkne til lyden av pyroen som varmer og suser. Under kveldsturen i fjæra fant vi noe som lignet veldig på ei steinøks. Kanskje fra steinalderen (Se bilde i samlingen under). Vi plasserte den på en stein, så forhåpentligvis har de som har greie på slikt tatt seg av den.
Været var fint så Folla bød ikke på problemer, og vi kom til Abelsvær. Dette er også et svært gammelt handelssted og har nok huset mang en frossen fisker på vei opp til Lofoten i åpen båt. Hoved huset er idag privat eid. Vi trodde først det var et museum og tok en liten runde i huset. Husfruen var heldigvis svært hyggelig og fortalte litt om bygget før vi vandret videre på kvelds runden her ute.
Et annet spesielt sted før Rørvik er Nærøya. Her er også mye historie og spor etter hus, og en slette som antakelig er brukt til kappridning. En gammel kirke er her også og vitner om at det har vært et sentralt sted den tiden all trafikk langs kysten gikk sjøveien.
Rørvik er også verdt et stopp og en runde for å se på de gamle trehusene og Hurigruten som anløper her.
Tjøtta var Hårek sitt bosted i vikingetiden og har i mere enn to tusen år fungert som senter for de som eide jorden, både her og vide områder omkring.
Underveis hadde vi en flott tur bla. forbi skjærene Melsteinen og Helgelandsflæsa. Det siste har et flott og veldig spesielt sjømerke formet som en kjegle. Når det er storm og bølgene bryter der det er ti meter dypt ligger nok disse badet i et inferno av hvitt skum.
Det ble også tid til et stopp på Vevelstad. Der har de et flott museum som viser levemåten folk hadde før strøm og drivstoff var oppfunnet. Blant annet Interessan lesing om skårungene som rodde lofotfiske. Peder Olsen rodde lofotfiske i 36 år i åpen båt og ble 94 år gammel. Han ble beæret med medalje, men uten at han mente medalje hadde noe for seg.
På Tjøtta brukte vi noe tid til å besøke Hårek sin gård, samt monumentet på krigskirkegården fra andre verdenskrig der 2500 omkom ved senkingen av lasteskipet «Rigel». Måtte slikt aldri hende igjen. Hårek sin øy må vel nesten spanderes et par bilder.
Petter Dass hadde sikkert holdt en tordentale hvis vi ikke hadde stoppet på Alstadhaug. Her hadde han sitt bosted og foruten kirken og museum er her også en statue av denne kjente presten.
Videre nordover reiste vi gjennom det gjennom det smale sundet mellom Lurøya og Stigen. Her er det smalt, og bare mindre båter kan passere.
Svartisen var et av de store høydepunktene. Vi var opp til breen og studerte den blå isen. Bilder av skip på fjorden her viste at den tydelig at isen har minket mye siden den gangen. Båtturen inn den smale fjorden er en opplevelse i seg selv og det er ikke rart breen har vært et mål for både grever og konglige. I dag arrangeres det turer på breen fra turistsenteret.
På Rødøya gikk vi tur og jeg var på fjellet Rødøyløven. Utsikten derfra er utrolig flott utover hundrevis av holmer mot sørvest og nordover mot Loftveggen. Øya har i alle tider vært sentral med beliggenhet i skipsleia. Folk har bodd og levd her i minst fem tusen År. En sølvskatt har blitt funnet på Havnøya like ved. Her fikk vi kjøpe etterlengtet kaffe, og været ser ut til å bedre seg.
Etter en stopp på Inndyr passerte vi Landegode og skjæret «Kjøpmannen» på vei mot Lødingen i Lofoten. Kjøpmannen måtte skårungen hilse på når båtene rodde på Torskefiske i gamle dager. Ellers ble det ikke godt fiskeri mente de.
Lødingen ligger sentralt til i leia og siste stopp før Tjeldsundet som bukter seg som en kanal oppover mot Harstad. Her renner strømmen stridt, så det er viktig å avpasse gjennomfarten sammen med tidevannet.
Harstad en en fin by. Her er mye gammel trehusbebyggelse og kort vei til flotte turområder på Hinnøya og havet utenfor med øyer og holmer. Trondenes var boplassen til Asbjørn Selsbane i vikingtiden og Trondenes historiske senter er absolutt verdt et besøk for den som er innteressert.
Bjarkøya nord for Harstad er en fredelig øy. Her var det ingen biltrafikk og flott å rusle rundt for å strekke på beina. En gang gikk Tore Hund på stiene her. Vikingene seilte langt mot nord og dette var hjemplassen til denne høvdingen som har fått en minnestein her ute. Strid var det mye av også den tiden, og hans siste slag var på Stiklestad i 1030 mot Olav den Hellige sin hær.
Fra Bjarkøy gikk ferden nordover, gjennom Finnsrenna mellom Finnsnes og Senja.
En dag blir for lite i Tromsø, men vi rakk å gå over broen og se på Ishavskatedralen og polarmuseet. Tromsø har mange flotte gamle trehus og trivelig sentrum.
Mellom Tromsø og Sørøya er kysten åpen og mange strekk er lange og utsatte mot storhavet. Det er langt mellom folk, og en får følelse av villmark. Landskapet er vidstrakt og tynt befolket. Man får god tid til å sitte å filosofere og studere småsteder som glir forbi når en reiser på denne måten. Omsider dukket Loppa opp ute på Lopphavet og det ble siste stopp før vi ankom Sørvær. På Loppa ingen biler og noen har feriehus her. En lang tur måtte til, etter all stillesittingen ombord. Etter å ha ruslet gjennom det som var av bebyggelse og pratet litt med noen loppværinger gikk vi så langt veien rakk mot nord og over fjellet tilbake til båten. Loppa har et spesielt landskap av sandjord og store områder med skiferheller langs sjøen.
Sørvær er som et klondike for sjark fiskere som jakter på torsken ute på Lopphavet. Havet her oppe er barskt og værhardt, men ofte rikt på fisk når torsken siger inn om våren. Sørøya består av eldgamle fjell, en steil og opprevet kystlinje og store vidder med beitemarker for rein. Vill og vakker, akkurat som havet.
Geirangerfjorden kan vel neppe oppleves på bedre måte enn fra en kajakk. Denne dagen var perfekt for en slik tur der vi tok kajakkene på fergen til Hellesylt og padlet tilbake til Geiranger. I Mai er det fortsatt kaldt i sjøen så tørrdrakt var passende antrekk. Etter sjøsetting i Hellesylt padlet vi på speilblank sjø med Matvika som første mål.
Fjorden kan overraske også i slikt vær, og et brak hørtes oppe i fjellsiden. En enorm grå blanding av snø og stein kom i stor fart fra høyden. Jeg tenkte at dette er min siste dag og bråsnudde kajakken mens jeg ropte «snu» til Jill som kom padlende rett bak.
Heldigvis stoppet raset før det nådde sjøen så denne gangen gikk det bra. Men vi lærte i allefall å holde god avstand til fjellveggene etter dette.
Matvika på andre siden av fjorden har opplevd dette mange ganger, og mye verre en dette når stabbefonna raser om våren. Et gammelt bilde viser at snøføyk strekker seg tvers over fjorden og glassvinduene i huset i Matvika har visstnok knust på grunn av lufttrykket. Da ville jeg ikke vært på fjorden i kajakk eller noen annen båt. Også mindre steinsprang har tidligere tatt liv i fjorden og selv små steiner blir livsfarlige når de kommer i fritt fall.
Pause trengs etter strekket fra Hellesylt og her så vi også nye ras som buldret på andre siden av fjorden.Et snøras har stor fart nedover fjellsiden men stopper før det når fjorden. Bildet er tatt fra Matvika og ligner det vi opplevde på andre siden av fjorden.Den gamle fjellgården Matvika ligger lunt til mot sør og er en eldgammel boplass. Her er det gode forhold for å dyrke frukt.
Resten av turen ble heldigvis mindre spennende og vi fikk oppleve den speilblanke fjorden fra sin beste side helt frem til Geiranger.
Jill i fint sig innover speilblank fjord. Å padle her slike dager er en utrolig opplevelse.Fossen «De syv søstre» i Geirangerfjorden. Et imponerende skue fra kajakken!En drømmedag på fjorden.Fra Matvika og videre innover mot Geiranger. Fortsatt vindstille og flott padlevær.Underveis tilbake til Geiranger.Homlung ligger høyt oppe i den bratte fjellsiden. Hit er det mulig å komme seg ved å følge sti fra Geiranger sentrum.
Oppsummering
Geirangerfjorden er et verdensarv område med svært mye båt og skipstrafikk i den lyse årstiden. I slikt vær var denne turen en uforglemmelig opplevelse. I fjordene kan det også blåse, og da kan bølger og fallvinder fra fjellene være lumske. For sikkerheten er det også viktig å holde god avstand til bratte fjellsider da steiner og ras kan kommer fra fjellveggene over.
Når sikkerheten er ivaretatt så er det å gli lydløst langs land i en kajakk er den ultimate måten å oppleve fjorden på.