Oppdatert 08.09.24
9.7.24:No har jeg ferie og er jeg lei av å vente på neste høytrykk. Alt er med i bilen, fjellsko, kajakk tørrdrakt, stilongs, solkrem, kamera og alt mulig.
I dag går turen fra Ålesund mot Eikesdalsvatnet 🙂.
Været er skiftende og etter middagen ser jeg at det blir sol og lite vind fra kl. 04 og utover formiddagen. Legger meg derfor kl. 21.
Brannen
10.7:Desverre tok turen ei beklagelig og uventa vending. Jeg fikk nokså alvorlig brannskade etter primus uhell og er på Haukeland brannskadeavdeling hvor jeg er i de beste hender. Bandasje på begge armer.
Hendelsesforløp denne dagen:
03.30:Våkner av meg selv etter en tidlig kveld i soveposen og kikker ut. Sola skinner på toppene rundt vannet og himmelen er blå.Vindstille. Kajakken ligger klar nede ved vannet. Kanskje rekker jeg også å rigge opp fotoutstyret og ta noen bilder mens morgendisen hviler over landskapet.
03.45:Kryper ut av posen og setter meg opp på benken i bilen. Setter frem primusen slik jeg bruker og fyller på rødsprit. Uten briller og i lite lys. Søler litt og tørker det vekk med papir. Bruker å åpne sidedøra og bakdøra for lufting, men ikke denne gangen. Skjønner ikke hvorfor.
I lyset fra fyrstikken ser jeg at brenneren er for full med rødsprit. Dette vet jeg er feil bruk. Øynene ser men hånden med fyrstikken er nok for rask til at synsintrykket rekker å utløse alarm i hodet.
Først nå, tre uker senere kom jeg fram til at det var slik det skjedde. Dette dunkle bildet av den fulle brenneren som oppsto i brøkdelen av et sekund har surret i bakhodet og vært vanskelig å plassere før nå.
Rødsprit består for det meste av etanol som er svært lettantennelig og brenner med flammetemp. på 1920 gr. C. Det skal ikke mere enn 45 gr.C til for å skade kroppsvev.
Feriestart
04.00: Jeg tenner på primusen. Rødspriten utvider seg av varmen og renner over kanten på brenneren. Like etter er det fyr på isopor luggeunderlaget der den står og en høy flamme slår opp.
Den skulle jeg ha kvelt med soveposen, men etterpåklokskap hjelper lite. Underlaget som allerede hadde rødspitsøl brant som krutt. Mener tanken slo meg at det som brenner må ut. Kom meg ut døra i ei fart og fikk tak i underlaget, soveposen, klær og papir som brente.
Jeg hørte lyden av brann og kjente sterk varme. I den skremmende opplevelsen når brannen tar overtaket blir vi små. Et rasende uhyre som fortærer alt i dets vei. Antakelig var det her primusen fulgte med ut mens den veltet og brennende rødsprit sprutet omkring.
Etter at alt var ute brant det fortsatt rødsprit på plastgulvet i bilen og jeg visste det bare var sekunder før plasten her tok fyr.
Kunne ikke godta at bilen brente, så jeg slo ned flammene med flate hender.
Brannskader var helt ute av tankene. Det hele var reflekshandling og med fokus på å slukke.
Hadde jeg bare hatt brannslukker og brannteppe i bilen kunne utfallet blitt mye bedre.
Jeg blir nokså fort oppmerksom på brannskaden og hiver meg over kaikanten ut i Eikesdalsvatnet. Ligger der ei stund og holder hendene i vannet til jeg går på land.
På land går jeg til toalettet på kaihuset og surrer papir rundt nevene. Går litt rundt og virrer. Jeg trenger iallefall hjelp, den konklusjonen ble klar etter hvert.
Hiver den våte trusa jeg hadde på og får på meg noe tørre klær.
Hjelpen kommer
04.33:Jeg får ringt 113 etter ambulanse. Det er ikke så enkelt med sveipeskjerm på mobilen og svidde fingre. De får ikke inn min posisjon. Antakelig på grunn av høye fjell rundt. Etter ei stund finner jeg et husnummer og gatenavn og formidler på tlf.
Ambulansen ble første møte med fantastiske mennesker i helsevesenet. Der ble jeg overvåket og beroliget mens sårene ble nedkjølt. Ei stund sank kroppstemp. mot 35.4 før den begynte å stige. Kanskje på grunn av kroppens reaksjon på skaden. Silje passer på meg i bilen, beroliger og følger alle regler til pungt og prikke mens blålysene haster avgårde i sommernatten.
I Molde
06.30: Ankommer Molde sykehus (ca). Her er et lag med mange slags spesialister og overlege klare. Lur føler jeg meg ikke, men ellers fungerer alt det viktige. Sårene blir tatt hånd om mens jeg ligger i narkose, og klargjort for videre behandling.
Nevene er oppblåste på grunn av væske kroppen tar fra blodbanen og pumper ut i hudlaget. Væske blir tilført intravenøst for å erstatte dette. Mange brannofre omkommer på grunn av denne typen av væsketap.
Sykehuset organiserer henting av bilen, og Trond med følge stiller opp og henter bilen hjem. Rørende med slik hjelp i en vanskelig situasjon. Tusen takk!
15.00:(ca) Ambulanseflyet lander på Flesland. Turen i lufta var en god opplevelse under disse omstendighetene.
Til Haukeland
En ny ambulanse frakter meg fra Flesland flyplass til Haukeland universietssykehus hvor jeg blir lagt inn på brannskade avdelingen. Ei ung sykepleierske, Marte, sitter ved min side bake i bilen.
Vi kommer i prat og hun forteller at hun har valgt helse studiet etter å ha prøvd både Ingeniør og Jus. Jeg sier at det viktigste er å havne på rett plass til slutt, og det er lett å se at hun er skapt til å hjelpe mennesker.
Enerom på Haukeland er luksus, men godt for en nyankommet pasient. Marianne passer på meg og andre kommer innom. Også Olav, en ivrig kajakkpadler på min alder. Litt kajakkprat lyser opp i sinnet og gir nytt mot.
11.7:Bedøvelse av nerver i begge hender for å fjerne brent hud med ekstrat. Nye bandasjer som inneholder væske. Undersøkelse av øyelege og heldigvis ingen øyeskader. Øyevipper er borte.
Flytting til nytt rom. Lånt penn for å bruke på mobilskjerm. Marianne og Anne går skift, passer på og pleier etter alle kunstens regler. Litt spøk og galgenhumor hjelper til med å holde motet oppe.
Pålegging av donorhud og kunstig ytterhud på venstre hånd som hadde mest skade mens bedøvelsen enda virker. Ny bandasje på venstre hånd. No er det ferdig bandasje på begge hender.
Her jobber de effektivt.
12.7:Flytting til avdelingen for plastikkirurgi.
13.7:Flytting til sjukehushotellet. Fiskekaker og karbonader. Proteiner er viktig for at sårene skal gro.
14.7:Tur til avdelingen for bandasjesjekk. Fikk dusjet delvis og vasket håret. Torsk til middag.
Ruslet tur ute rundt Årstad kirke. Englevakt tror jeg definitivt at jeg hadde. Prøver å summere opp siste dagene.
17.7: No kjenner jeg at det gror. Tok en Oksykondon tablett i natt og sov etterpå. Det er et opium som ligner morfinen jeg tar morgen og kveld. Disse stoffene er naturlige smertedempere og ikke vanedannende om de kun brukes mot smerte. Var hos Fysioterapeut for trening.
15.7:Venter på opersjon for hudtransparasjon, så har litt tid her no til å se bakover og oppdatere.
22.45: Rullet ut av operasjonsstuen. Det nede var de svært hyggelige og flinke. Roet meg ned før bedøvelsen. Så nå er en hudflikk fra låret flyttet til venstre hånd som erstatning for donorhuden. Endatil hadde kantinen satt av middag jeg fikk på senga etterpå!
16.7: Var redd narkosesøvn ville ødelegge nattesøvnen, men det ble ei god natt likevel. Frokost på sengen av Natalia, ei blid Sykepleierske, den typen som skaper fest i hverdagen og ro i sjelen.
Å beskrive alle som har pleiet meg blir for mye. Men de har mange fellestrekk. Stolte og opptatte av sitt fag, blide, omsorgsfulle og flotte på hver sin måte. Engler på jorden og limet i det gode arbeidsmiljøet. Blant andre Silje, og Monica som ikke har fast stilling enda, men elsker sitt arbeid.
Hilste på Maria som hadde operert meg og som kom for å sjekke at alt var vel. Ei svært hyggelig ung dame som helt sikkert ikke setter fyr på bilen sin. Operasjonen hadde gått fint fortalte hun med de samme vennlige og skarpe øyne som mottok meg kvelden før i operasjonssalen. Hva jeg sa husker jeg ikke, men det kunne umulig være noe lurt siden det sto nokså stille i hodet.
11.30:Møte med fysioteraput Bernt Marius. Snart nyutdannet turnus og allerede svært dyktig. Posetiv vurdering og øvelser som jeg skal gjøre selv. Etter lunch tilbake til hotellet. Kyllingryte smakte godt og gir bra med proteiner.
I morgen er det bl.a. sjekk av bandasjer. Noe av det viktigste nå er at sårene ikke blir betent.
17.7: Var på avdelingen og fikk fysioterapi og sjekk av bandasjer. Alt ser fint ut. Når jeg får av en del bandasjer må jeg få tak i noe romslige sivile klær. Slik at det ikke ser ut som jeg har rømt fra en institusjon når jeg er utenfor og lufter meg. Kjøttkaker, kalkunskiver. Dropper desserten.
18.7: I dag har jeg fått rensing av sår, fysioterapi og nye lettere bandasjer. Dette innlegget startet som en ferietur så jeg må kankje finne en ny tittel snart. Det var ikke slike feriedager jeg ønsket. Men når det først har skjedd finnes det ikke bedre sted å være. Fiskegrateng, poteter og champignong på sykehushotellet i dag.
En innlagt lærer her forklarer at det er mange handlinger vi gjør uten å tenke. Jeg antar at oppfyringen av brenneren gikk halvveis på automatikk morgenen da ulykken inntraff.
19.7: En Oksykondon kl. 02. Sov til 06.30. Møte på avd. for fysio og henting av medisiner.
Kristine er fysioterapeut siden min faste hadde fri. Dyktig og nøyaktig dame. Etter dette blir det hvile til i kveld før jeg tar en ny runde med øvelser på egenhånd. Det gjør godt men er helt oppe i smertegrensen og tapper utrolig med energi. Tar morfintablett en time før trening. Går også en runde ute og griper rundt rekkverk, skiltstenger og sparkesykkelhåndtak for å trene opp grepet. Pizza til middag.
20.7: Utvilsomt en av sommerens varmeste dager i Bergen. Var hos Overlege Hai med søster på sykehuset for sjekk og ny bandasje på venstre hånd.
Fingrene hadde rød farge som er et godt tegn. Fjernet stifter som den gamle innerbandasjen var festet i huden med.
Ikke behagelig men Hai som er en human og jordnær kar gir meg et par tabletter, og snart er jeg i en god sus. Her er både midlene og ekspertisen til også å dempe unødvendig lidelse.
Neven er mer bevegelig og med mindre smerte uten disse stiftene.
En kar i resepsjonen hadde tre tusen kroner som jeg fikk kjøpe med Vipps. Ikke mange går rundt med lommebok og sedler, så her var jeg igjen ufattelig heldig!. Den vise mann får jeg kalle han siden mobiltelefon og noen få klesplagg var det eneste jeg rakk å ta med fra ulykkesstedet.
Ovnsbakt sei til middag. Kokkene og betjeningen på hotellet må få en stor del av æren for fremgangen min. Velger fisk om jeg kan, tross alt er jeg i Bergen.
21.7: En Oksykondon utpå natten, men ellers sov jeg godt. Frokost og en prat med andre pasienter før trening og tur til avdelingen for å hente nye tabletter. Fikk moderlig stell av bandasjen på høyre hånd i samme ærend. Det klør under bandasjene ved sengetid og jeg tar det som et tegn på at det gror.
22.7: Fortsetter med 10mg. morfin morgen og kveld sammen med Parscept. En Oksynorm også i natt. En nokså vanlig dag med henting av medisin, fysio og egentrening. Morgenkaffe med to kreftpasienter jeg har blitt kjent med hjelper på en ellers litt ensformig hverdag.
Jeg sitter ute ei stund i det flotte været og tenker på at det blir godt å bli ferdig og reise hjem. Dagens nydelige middag var laks og kylling, poteter og grønnsaker.
23.7: Det klødde en del i natt og i dag har jeg fått Aniramin tabletter mot kløe. Fra i dag av er det halvering av morfindosene og Oksynorm i bakhånd hvis det trengs. Fysio behandling kl. 11.
Et lite rift på en finger ender ender med fullt sårstell og nye bandasjer på begge hender. Ingen liten jobb, men Helle lever og ånder for dette. Føler meg som en laks med lakselus som blir plukket på av en leppefisk. Ytterst profesjonelt og med stor omhu skjer det mens ei nyutdannet Sykepleier følger med for å lære.
Jeg sitter med en kaffe i kantina og ser utover urtehagen i 3.etg. der noen ansatte på sykehuset spiser sin lunsj.
Vi er priviligerte i Norge med et slikt helsevesen. Uvurderlige goder som onde tyranner sender sine raketter mot i krigsherjede land mens de selv hviler og kuer sitt folk i sine gullforgylte palasser.
Utendørs
Sletten senteret har jeg hørt om siden jeg kom hit. Ser for meg at folk kommer hit i sine sykehusklær og går ut smilende og glade i sitt nye antrekk . Gamle og unge, halte og skakke. Med sol fra skyfri himmel er dette er dagen for en slik spasertur. En halvtime senere er jeg på senteret og står i en butikk med ei t-skjorte i hånden.
Har du rømt?
Spørsmålet kommer på ren bergensdialekt fra en Securitas vakt på kjøpesentetet som plutselig står ved siden av meg. En spøk tenker jeg først..men nei det er alvorlig ment.
Mens jeg forsøker å forklare situasjonen tenker jeg at de snart kommer med ei sprøyte og legger meg inn på ei ny avdeling.
Men etter en telefon roer det seg og jeg får handle ferdig. Jeg fortsetter til neste etasje for å kjøpe en shorts. Der møter jeg tre politibetjenter i uniform, som jeg gir samme forklaring og forsikrer at jeg ikke kommer fra psykriatisk avdeling.
Systemet fungerer, og det er godt å vite at jeg blir passet på. Sykehuset har ansvar for sine pasienter også når de er ute. Sover godt etter en dag med friskluft. Ellers beklager jeg virkelig hendelsen på kjøpesenteret.
24.7: Henting av medisiner og billett for en tur hjem!
25.7: Henting av 5 mg Oksycondon tabletter som skal taes ved behov. Nå blir det å hvile og la sårene gro frem til Tirsdag.
26.7: En 5mg. Okycondon kl.02, 08 og 20. Behovet for smertestillende bør begynne å avta etterhvert som sårene blir mindre.
27.7: Øvelser går nokså smertefritt. Å strekke ut albuen er verst. Noe væske trekker ut i bandasjen på innsiden av albue.
Infeksjon
30.7: Første fly til Bergen og ny jobb for Helle som plukker av alle bandasjer. Sjekk og stell av sår og ny bandasje på v. h. Stafylokokk infeksjon ble funnet og jeg blir værende her til den er borte. Det forklarer hvorfor det har vært vondt å rette ut albuen siste dagene. Påsmurt antibakteriell krem. Måltaking for kompresjonstrekk på v. h. Fortsetter med 3x5mg Oksykondon+paracept.
31.7: Nytt sårstell og bandasje på v.h. Det blir bestemt at det trengs å transpatere hud til innsiden av hånden ved albuen. Med det unngåes det at bevegeligheten blir redusert på grunn av at huden krymper litt når sårene gror. Også gir det mulighet til å fjerne betent vev. Flamaszin salven har ellers virket godt og satt en stopper for steptokokkene. Dette er runde bakterier som formerer seg i sårene og lager smerte og rødfarge. Jeg skjønner at helbereding av brannskade ofte byr på overaskelser og ofte krever tilpassing underveis. Det er ledig kapasitet nede i operasjonssalen, så det skjer nok i hvert øyeblikk 👍.
17.00: Operasjonen er ferdig og har gått fint. Glad det er gjort så slipper jeg å ligge her å tenke på det.
På firemannsrom igjen og håper på god søvn til natta. En dose med antibiotika er også innabords, så nå får vi håpe at infeksjoner er historie. Flere på rommet ligger her med infeksjon som har oppstått i relativt små sår, så det er skumle saker å undervurdere.
1.8: Cassandra med flott Hardangerdialekt og fra selveste Jon Fosse si heimbygd passer på meg i dag med flid og stor omhu. Fortsatt intravenøs antibiotika fire ganger i døgnet for å ta knekken på de farlige bakteriene. En luftetur ut i urtehagen ved cafeen i 3.etg.
No er det viktig at ingen bakterier overlever antibiotika behandlingen så jeg må stå løpet ut. De sterkeste bakteriene lever lengst, og får de sjansen tar de gjerne et nachspiel i sårene og formerer seg videre der.
2.8: Finevær hjemme og instagram poster fra flotte fjellturer. Da er det ikke her jeg helst vil være. Etter frokost blir jeg liggende og døse i sengen mens jeg hører en kar på rommet fortelle spinnville historier fra Sotra i gamle dager, d.v.s. nitti tallet.
Det er blitt ettermiddag og endelig er slanger fjernet fra hånden. No skal antibiotika nivået holdes oppe med tabletter istedenfor intravenøst, og jeg flytter tilbake til sykehushotellet.
Antibiotika gjør at huden ikke tåler sol så ettermiddagsturen blir på stiene i Møllendal gravlund. Her ligger skipsredere og fiskere, fattige og rike, alle helt like. Innser at livet er en ferdsel på tynn is, der kursen kan endre retning når som helst, og med et lite feiltrinn kan ende blant alle de som hviler under mine skosåler her. Hva betyr mest, er alt tilfeldig, og hvorfor er vi her?
Istedenfor å grave meg ned i vanskelige spørsmål velger jeg å kjenne på lykken som velter opp og takke helsevesenet og min skaper. Jeg lever!
3.8: 5mg oksykondon kl. 02.30. Var på avd. i dag og fikk ny bandasje på donorsted på begge bein. Gårsdagens vandring oppover trappene til Ulriken var nok i tøffeste laget. Bandasjer på beina hadde sklidd ned, så fikk pålegg om kortere turer siden det er i donorstedet det er størst sjeanse for infeksjon. Legen sier strabasene nok også er forklaringen på smertene i natt, og heldigvis går jeg på antibiotika. Skarpsindig diagnose fra en kommende sympatisk versjon av «Dr.House» på Haukeland. En ny infeksjon nå er det aller siste jeg vil ha, og Sindre spøker med å finne en rullestol for å sikre at bandasjene forblir der de skal.
4.8: Helg på sykehus kan være kjedelig, så det hjelper med en tur for sårsjekk og medisin henting.
Blir sittende en stund nede ved inngangen og se på syke i alle varianter. Noen ser ut som krokete bandasjerte spøkelser der de sakte siger over det svære flislagde gulvet og triller på infusjonsstativet sitt. Undres på hva som skjedde de ute i livet og tenker at jeg er heldig.
Paracept og dicloxacilin (antibiotika). Det regner og jeg har funnet ei bok i biblioteket. Det hjelper også. «Laks opp og skjemt i mente» av Oluf Kjukum.
5.8: I dag har v.hånd fått på kompresjonshanske. Denne skal hindre at det blir arr etterhvert som sårene gror. Spesiallaget hanske på vei fra Spania skal etterhvert erstatte denne.
Også operasjonen ved albue leddet har fått grundig sjekk og ny bandasje av Karoline. Det ser fint ut og ingen tegn til infeksjon. Sølvbandasjen som dreper bakterier og er stiftet til huden der skal være på til Torsdag. Endelig er jeg ferdig med all smertestillende medisin. I alt en god dag på alle områder.
6.8: En tur innom avdelingen og fikk ny sjekk og bandasje på donorsåret. Det verket i natt og gul væske kom ut.
Bandasjen hadde sklidd ned og irritert såret. Hogne som er halvt Ålesunder renser og legger ny bandasje. Taper istedenfor å surre den rundt foten, slik det er gjort på venstre fot. Gode greier!
Ny spasertur til Sletten senter, i sivile klær denne gangen. Hos Sport1 fikk jeg ny t-skjorte som erstatning for den som revnet da jeg skulle dra den av. Bambus er et fint materiale, men antakelig litt svakt når det blir fuktig. Flott service!
7.8: Etter frokosten sitter jeg i entreen og ser ut på plaskregnet. Ei sommerkledd jente med gullfarget væske, antakelig østlending, spaserer freidig ut skyvedøren og forsvinner rundt hjørnet. Ett minutt senere kommer hun i retur mens det drypper fra de lange gylne hårlokkene. Gjennom det åpne vinduet på rommet roper en liten fra barnehagen utenfor. Mamma! Nei! Jeg vil ikke!
Jeg må bare si meg enig og utsetter turen til Sjøfartsmuseet.
Da kortene forsvant
Et uhell kommer sjelden alene sies det. Uten plastkortene kommer jeg ikke langt, og en ringerunde avslører at kortholderen min ligger hos Securitas på Sletten senteret der jeg var i går. Underveis får jeg oppleve skikkelig regnvær men er godt kledd.
Bergen uten regn ville ikke være bra tenker jeg og trekker inn den friske luften mens Ulriken leker gjemsel oppe i skodden.
Ei smilende ung securitas dame på sentetet gir meg kortene uten å ville ha noe i retur.
Det må være klimaet som har formet bergenserene slik. Like varme og hjertegode som regnet kan være kaldt og utrøstelig.
Ufortjent heldig igjen tenker jeg, og er dette flaks så har jeg brukt opp kvoten nå.
8.8: Ny tur til avd. for sårstell. Desverre ingen hjemtur fordi ny sjekk trengs på Søndag. Mest for å være sikker på at det ikke blir ny infeksjon. Anne skiftet bandasjer og kirurg fjernet stifter på v.h. ved albuen. Ny sølvbandasje her.
En god ting i dag var at jeg får slutte med antibiotika dicloxacillin tabletter. Magen likte de dårlig, og dette stoffer dreper også de gode bakteriene. Byttet i seksten paracept mot litt smerte i donorstedet på hørefoten. Måtte love å ikke ta alle på en gang.
Når jeg kommer ut i det fri må jeg huske å bruke femti-faktor solkrem på områdene som har vært skadet. Helst også dekke de til. Noterer her så jeg husker det, og andre kan minne meg på det.
En tur i biblioteket og leser om Lasse Gustavson. Brannmannen som overlevde gasseksplosjon i oljehavnen i Gøteborg og ble liggende tre måneder i koma. Da blir mine skader små i sammenligning.
9.8: Ei nokså regntung helg på sjukehus trenger en oppkvikker, så i dag spaserte jeg til Sjøfartsmuseet. Skip og båter fra vi padlet i uthulte stokker og frem til moderne skip er vel verdt et besøk om du er i Bergen!
10.8: I dag er det en mnd. siden ulykken skjedde. Lite å feire kanskje, men jeg får være glad det har gått så bra. Regnfull og lite spennende dag med tur opp til sjukehuset for å pløye gjennom nokre aviser.
Kokken bakker opp med kjøttkaker til middag og høytefoten er bedre når jeg spaserer rundt i nabolaget.
Ei lita jente er ute og lærer å sykle. Så flink du er! sier jeg. Hvor mange år tror du jeg er? kommer det kjapt tilbake. Tolv sier jeg. Syv sier hun. Jeg håper det går bra med henne og at moren kan trøste.
Magen er glad for at antibiotikaen forsvinner ut av systemet. Lyspunkter å gå mot gjør livet lettere. Fantastisk gullseier av Jakob Ingebrigsten på 5000m!
11.8: Formen føles god og jeg går ned til Vågen i det flotte været denne formiddagen. Tidligere arbeidsoppdrag og ikke minst dagene denne sommeren har gjort på en slags måte Bergen til mitt andre hjem. Flott er den når solen tørker opp regnet fra gatene i de trange smauene. Besøkte Fotograf Reidar Storaker og fikk se på hans flotte utstilling av kunstfoto.
12.8: Nytt sårstell. Ei blemme har sprukket og etterlatt seg en litt hissig rødfarge. Den trenger et par dager før den er utenfor fare. Ikke annet å gjøte enn å være grei og lydig her.
Ettermiddagen tilbringes på Ulriken i lag med Sørlendingen jeg ble kjent med på hotellet. Ulriksbanen opp og de 1333 sherpa lagede trappetrinnene ned.
13.3: Fridag med spasertur langs fjellveien med besøk på Bergenhus festning. Jeg sitter lenge i Håkonshallen og kjenner på historiens sus. God fish&chips på fisketorget som deles med en måke som har lært seg tiggerkunsten. Retur går gjennom Nygårdsparken som er fylt av studenter som arrangerer bli kjent fest før høstsemesteret.
Jeg stopper ved ei bro i parken. Et fint motiv tenker jeg og plukker mobilen opp av lommen. Den får duge mens Canon kameraet ligger hjemme.
En ballong ligger ved kanten. Kanskje den ville live opp litt i bildet. Forsøker å kaste den utpå men gir opp. Mens jeg sitter ved kanten kommer et svakt vindpust fra riktig retning og fører ballongen over vannet. Ikke fortere enn at jeg rekker å fryse øyeblikket omtrent akkurat der jeg vil ha den. Andre vindpust kjente jeg ikke den kvelden hverken før eller siden.
14.3: Det er fortsatt noen små rifter og jeg får nye bandasjer. Fredag blir nok siste sårstell og utskriving.
15.8: Fjella i Bergen bader i regnskyer, så i dag reker jeg gatelangs iført regnklær. Et sårt tiltrengt frisørbesøk gir dagens spasertur et konkret mål. Det blir godt å få komme tilbake til hverdagen hjemme.
16.8: Maria tar det siste sårstellet. No ser det fint ut og bare ei sprukken blemme og småsår ved albuen gjenstår. Jeg får opplæring i å stelle sårene selv og blir skrevet ut. Den store dagen er kommet!
17.08: Jeg sitter på Bybanen på vei til flyplassen. Nesten uvirkelige minner fra siste måned opptar tankene.
På et sekund kan det uhyggelige skje og livet stå på hodet. Men du verden for et apparat vi har som står klare til å hjelpe.
Noen timer senere sitter jeg på verandaen hjemme og ser utover havet.
Men er dette slutten på historien? Blemmer kommer enda opp til hudoverflaten og truer med å sprekke.
26.8: Første dag på jobb er alltid spennende, spesielt er jeg spent på hånden. Helst burde kompresjonshansken vært på nå, men noen blemmer har etterlatt seg røde sår som må gro først. Ringer sykehuset som ber meg la fastlegen se på det. Det hele ender nokså fort med en ny runde antibiotika tabletter, salve og ei uke med sykemelding. Det var et skritt tilbake, men jeg er glad for at jeg tok kontakt med legen denne formiddagen.
27.8: No er jeg lei av sår og setter all fokus på pleie. Og det er nok å passe på med fire tabletter daglig, salve og fuktighetskrem som ikke må komme på sårene. Strekk øvelser fire ganger for dag. Vil etterhvert forsøke med plaster på sårene slik at jeg kan ta på hansken.
En stikkut tur på byfjellet blir det tid til. Det 1419m høye Jønshornet er såvidt synlig bak regnværet inne i Sunnmørsalpene mens den milde søraust brisen truer med å sende uværet til jugendbyen vår. Jeg rekker hjem med dråpene i nakken og turen er berget!
28.8: Det ser ut som sårene etter blemmene har grodd bra og er mindre røde. Dermed er det på tide å få på den mye omtalte kompresjonshansken.
29.8: Gleden ble mindre da jeg våknet i natt av verk og blod fra et av sårene. Trykket fra hansken ble nok for stort og etter rens og salve vil jeg vente ei stund til før neste forsøk.
3.9: Nytt forsøk med hansken i går, men våknet i natt av at den presser blod ut av et tørt sår. Jeg får vente et par dager til med hansken. Plaster fester dårlig og løsner når hanske taes på.
8.9: Alle sår er lukket og jeg prøver å bruke kompresjons hanske hele døgnet som foreskrevet. Jeg våkner om natten på grunn av hansken og må ta den av frem til morgenen. Forhåpentligvis et forbigående problem.
2.11: Denne Lørdagen var jeg på Haukeland for kontroll. Alt ser fint ut og til sommeren vil nok behandlingen ansees som ferdig. Det kommer ingen flere blemmer og det viktigste fremover er å huske å strekke fem ganger om dagen slik at huden ikke skal bli stram.
Oppsummering
Ulykken
Andre å skylde på enn meg selv har jeg ikke. Heller ikke onde makter vil jeg bebreide for ulykken. Ofte skjer ulykker når flere risikofaktorer opptrer samtidig. Søvndrukken, lite lys og ivrighet tror jeg er noen avgjørene momenter.
Jeg trodde jeg hadde lært, men nei. Er der risiko så vil ulykken inntreffe før eller siden. Å være forutseende og fjerne risikomomenter i forkant kan forhindre mye elendighet. Og ulykken skjer som oftes svært fort, da er det som regel for sent å tenke.
At jeg hadde kaldt vann like ved har hatt stor betydning for å begrense skaden. Helst skulle jeg brukt mer tid i vannet.
Det kunne ha gått mye verre. Hadde jeg ikke fått åpnet sidedøren så hadde jeg omkommet der inne i bilen.
Helsevesenet
I et slikt tilfelle er det en utrolig god følelse å bli tatt hånd om av Helsevesenet. Kald, forbrent og delvis i sjokk kan jeg ikke forestille meg hvordan dette kunne endt uten de.
Blide og profesjonelle folk hele veien fra ambulansen på NordMøre til operasjonen på Haukeland. At jeg fikk komme hit til Brannskade avdelingen på Haukeland universitetssykehus er jeg svært takknemmelig for.
Det sies at denne avdelingen er best i verden når det gjelder brannskader. Om det lemner jeg ingen tvil.
En ting er i alle fall sikkert. Jeg betaler min skatt med stor glede!
Fremover
Turlivet skal ikke slutte etter dette, snarere tvert imot. Men det blir ikke uten brannslukker og brannduk i bilen. Helt sikkert bytter jeg til gassbrenner og lager mat utendørs når det er mulig.
Etterord og takk
Brannskade er noe av det værste vi kan utsette oss for. Kan dette innlegget forhindre bare ei ulykke i fremtiden så er jeg fornøyd. Det å skrive om hendelsen hjelper til å få tankene bort fra smerte og sortere inntrykkene.
En spesiell og sterk opplevelse er all støtten jeg får, og som har kommet fra langt flere enn jeg trodde var mulig. Både fra gamle og nye venner, kollegaer og via sosiale media.
At en av Guds engler var ved min side denne natten er jeg også overbevist om. Livet heretter er en ren gave med budskap om å sette pris på det og gjøre godt for andre mennesker.
Alle navn på de jeg møtte underveis klarer jeg ikke å huske og kanskje har jeg blandet navn. Kommenter gjerne i så fall!. Men alle er de like viktige i jobben med å få meg tilbake til hverdagen.
Når det gjelder brenneren, en Trangia med rødspritbrenner vil jeg heller ikke si et vondt ord om denne. Denne er gjennomprøvd i både friluftsliv og militært bruk. Den har tjent meg godt i årevis, er lydløs og soter ikke.
Problemet er feil bruk som inntraff i et mer eller mindre ubevist øyeblikk denne gangen. Akkurat da er den livsfarlig, og spesielt i små rom som bil, båt og telt.
Ved siden av overfylling er en annen vanlig feil å forsøke å fylle på brenneren mens den er varm. Rødspriten selvantenner ved svært lav temperatur, og da er det kort vei til ulykken.
