Juni er en fin årstid for fjellturer ved kysten. Her er det bart mens snøen fortsatt dekker toppene i Sunnmørsalpane. Gamlemsveten med sine 790 m.o.h. er en slik topp som jeg denne gangen kombinerte med et par andre turmål i nærheten.
Kanskje er jeg en av de siste gjenlevende turbloggere i disse dager, men det får så være. Jeg får sitte og lese og humre hvis jeg blir gammel og dårlig til beins.
Opptur med opplevelser
Jeg startet turen ved hundepensjonatet ved Gamlemselva der det er plass til noen få biler. Det er også andre stier til toppen, som fra Hildre eller grusveien fra Søvika som er kjørbar helt til topps når det ikke er snø.
Oppover langs elva er stien god, og stedvis er det lagt stein som er gode å gå på.
Gamle murer av et slags byggverk ved elven står igjen fra gamle dager. «Tyskedammen»- kanskje det har vært et lite vannkraftverk eller en demning?
Stien oppover er godt tillaget og bukter seg gjennom en jungel av bjørketrær
Litt lengre oppe ligger «Uksebakken». Et skilt forteller at en okse skal ha ramla ned i elva og slått seg ihel her. Det er nok ei sann historie, for det er bratt ned og lett å miste fotfestet. Jeg passer godt på hvor jeg tråkker, for jeg har ikke lyst til å bli ukse nummer to i elva.
Over tregrensen flater det ut et stykke. Elva krysses der det står et dødt tre og det blir gradvis blir mer stein og lyng oppover. Stien blir vanskeligere å se, men det går greit å følge kabeltraseen oppover.
Over tregrensen på vei oppover langs elva er det god sti til elven passeres.
Hurlaveten
Jeg tar til venstre og følger et traktorspor oppover mot Hurlaveten som på avstand minner litt om ei pyramide av gråstein.
Disse vetene finnes på de fleste fjelltopper og markerer grenser, men fungerer også som veimerker på fjellet. Fiskere bruker de også som godt synlige landmerker sett fra sjøen.
På Hurlaveten med god utikt til Nordøyane. Masta på Gamlemsveten stikker opp i bagrunnen.
Et par hundre meter mot Nordvest står det en annen varde med god utsikt ned mot Lepsøybrua og fyret. Underveis passeres flere store steinheller som en eller annen gang har blitt reist opp slik at de nesten ligner gravstøtter. Men det er vel heller noen som har villet etterlate seg et spor her.
Den 800m lange Lepsøybrua som strekker seg over over Lepsøyrevet ble åpnet i 2021.
Videre opp til veten
Herfra er det lett å fortsette opp til Gamlemsveten. Underveis passerer jeg ei slette der en slags spove-fugl holder til. Antakelig hekker den her oppe. Den gir fra seg en hul ensom lyd, og ingen andre lyder høres.
Den siste bakken forseres, og straks er jeg på Veten. Her kan man finne en lun vegg ved ett av byggene for radio og tv-senderen.
Nedoverbakker
Fra veten følger jeg grusveien nedover et stykke til fjellryggen og følger denne nedover mot Reinhausen. Litt merkelig med disse navnene som har «Rein» i navnet. Kanskje er de eldgamle og fra den tiden det ble jaktet rein i fjellene.
Turens høyeste pungt er Gamlemsveten med storslagen utsikt over havet, øyene, fjell og fjord.Grusveien nedover fra toppen.Neste etappe gikk jeg litt utenfor allfarvei og fulgte ryggen nedover mot Reinhausen.Ålesund blir nokså liten i disse omgivelsene. Men flott er den i kveldssola!
Fuglen i solnedgangen
Sola nærmer seg horisonten og lager en enestående flott gullfarge på himmel og sjø.
Gullhav.Ei lerke stiller seg opp som et fint motiv i kveldssola.
I nedoverbakkene går beina nesten av seg selv og tankene får frihet til å surre rundt i hodet. Ofte løser jeg problemer på denne måten, borte fra de daglige gjøremål og rutiner, og sett fra et nytt perspektiv.
Kart og stigning
Kart over området med rute.Stigningsdiagram med de to bratteste bakkene oppover avmerket.
Oppsummering
I alt var dette en meget flott og overkommelig tur med utsikt over hav og land med flere severdigheter underveis, også i motbakken langs elva.
Fire timer på hele runden brukte jeg i noenlunde normalt tempo. Bor du i Ålesund behøver du ikke reise så langt for å finne flotte fotturer.
Husk å ta med gode gode vanntette sko, klær for skiftende vær og nok mat.
Grønn fjellside før stien går over i steinur mot toppen. Skogen vokser raskt i fjella og antakelig trives den godt i varmere klima og stigende Co2 nivå i lufta.
Fra Fiksdalen, omtrent fem kilometer fra Vatne starter stien opp til Tindfjellet. Av turene her ute er dette en favoritt for mange som bor i området, da den er variert og går både gjennom variert terreng opp mot toppen.
Parkering finnes et par hundre meter øst for der stien starter.
En avstikker ned til elva «Sagåna» som renner på venstre side gav mulighet til å fylle opp med drikke.
Første del av turen går mellom store Grantrær, langs elva «Sagåna»
Den frodige dalen og elva som strekker seg mot Vestre er en fin utsikt og verdt et stopp underveis.
Til høyre for vestrevatna kan en fortsette til Vestre hvis toppen ikke er målet.
På toppen er utsikten super mot Nordøyane og fjelltoppene i sør om man snur seg den veien. Også Runde kan sees langt i Vest.
Utsikt mot Ålesund. Litt til venstre for varden kan Runde skimtes i horisonten.
Vinden her oppe var kjølig, og selv på denne midtsommer dagen er det godt å få på tørre klær og jakke før matpakken og utsikten nytes i ro og mak.
Nede til venstre ligger Vestre og Vestrefjorden.Blåskjerdingen ligger nokså nært-Et populært turmål både sommer og vinter.
Gid du satt på Lesten sa folk her ute på øya i gamle dager, hvis det var noen som hadde oppført seg dårlig. Lesten er det ville fjellområdet lengst mot vest på Godøya med Lestaskjæret like utenfor.
Det er ikke rart at folk trodde hekser holdt til der oppe på Kjerringtindane i gamle dager.
Fra der stien slutter og videre mellom gamle steinras og store kampesteiner er det nødvendig å følge merkingen nøye. Denne gangen var min Far med på turen. Underveis fant vi jettegryter og tydelige skiller i bergene der flytende lava engang har blitt til stein.
Langs sørsiden av Godøya er det et steinete og svært kuppert landskap å gå i. Et karrig landskap som sjøen har formet i tusenvis av år. En interessant plass å utforske med kajakk når sjøen er rolig.En pause i sola må til.Fra venstre ligger Flø, Leinøya, Remøya og Runde.
To svarte ravner hadde slått seg til oppe i den utilgjengelige fjellsiden og holdt oss under nøye oppsikt. Helt ut på Lesten kom vi ikke denne dagen, det får bli en annen gang. Nye snøbyer farget horisonten mørkegrå, og vi fant det tryggest å snu i tide.
Hurrungane i bakgrunnen er ett av de villeste fjellparti i Norge med mange topper på over 2000m høyde.
Fanaråken ligger 2068 moh. Om man ikke er med i løpet «Fanaråken opp» er en tur i roligere tempo absolutt verdt å få med seg om man bor på Turtagrø turisthytte, eller camper i området.
1200 meter med stigning gir utmerket mosjon uansett tempo og stien opp er godt tilrettelagt. Ei dame hadde endatil en stor ryggsekk med telt og mat på vei oppover.
Utsikten mot Hurrungane er spesielt imponerende, og hyggelig betjening på Fanaråk hytta bydde også på nydelige nybakte kanelboller denne dagen i fellesferien.
Tåke og regn var det nok av den dagen jeg startet turen. Turtagrø har alltid vært et populært hotell for de som vil gå og klatre i Hurrungane.
Jeg parkerte bilen ved Turtagrø hotell og satte opp teltet i Heljedalen mens regnet øste ned.
Spor etter gammel seterdrift her jeg teltet på vei til Fanaråken. Tåken lovet ikke godt for neste dag, men været overrasker stadig.Til kvelden sluttet det å regne. Tåken og mørket og gjorde stemningen nokså spøkelsesaktig før jeg krøp ned i soveposen.
Til topps
Det er laget mange gode steintrapper på ruten opp mot toppen, og det gjør turen mindre slitsom.
Det er to hytter på toppen, der den eldste har vært bemannet værstasjon og brukes i dag til overnatting. Den andre hytta er Norges høyest beliggende turisthytte.
Fanaråkhytta har vært en bemannet metrologisk stasjon og fungerer i dag som DNT hytte ved siden av Skagastølsbu.
Gråvær nede i dalen kvelden før lovet ikke godt vær, men tåken lettet opp på toppen og gav en fantastisk utsikt mot Hurrungane og de store fjellviddene med breer.
Hurrungane er blant Norges villeste fjellparti med mange topper på over 2000 m.o.h.
Turen ned gikk via Keiserpasset og dalen derfra nedover mot Turtagrø er lett å gå, veldig flott og gir en variert tur. Tankene får fred og frihet mens inntrykkene kan synke inn.
Styggedalen som fører nedover fra Keisarpasset ble en fin avslutning på denne turen.
Oppsummering
En slik tur er et minne for livet og gjør godt for kropp og sjel. Regnværet og sol på toppen gav turen kontrast og frisk luft.
Hyttene på toppen gir også utmerket mulighet for overnatting uten å måtte bære tungt på turen opp.
I blåtimen har en voksen hav-oter trengt seg inn på en annens område, og en vill slåsskamp finner sted før de med ville skrik havner i sjøen der kampen fortsetter til den ene gir seg og svømmer vekk.
Slikt kan man plutselig oppleve hvis man sitter stille i fjæra her langs den ville kystlinjen her ute i havgapet i Nordvest. Det er ikke sikkert en rekker å ta bilde, men minnet har man likevel for alltid. Naturen er vill, med kupert kyst terreng, sandstrender og frodige øyer.
Hvis den første Sunnmøring kom padlende rundt stad med skinnbåten sin, så er det ikke så rart om øyene her ble valgt som boplass. Historien som følger er fra en kajakktur mellom øyene i August 2020.
Larsnes
Fra Hallebygda
Her startet turen, og kajakken ble sjøsatt fra den flotte småbåthavnen i Grønevika. Larsnes og Hallebygda kjenner jeg godt, for her bodde mine besteforeldre som vi ofte besøkte med båt i min oppvekst. Larsnes mekaniske verksted er kjent for å bygge gode skip, og en fiskebåt står i slippen når jeg glir forbi kommune senteret.
Den sørvendte Hallebygda strekker seg flott utover Sandsfjorden og øyene utenfor. Trange sund og små holmer langs land gir en fin tur langs land, og en avstikker opp til Halleosen. Strømmen er stri og Hallevatnet tømmes for sjø. Hallebygda er slik jeg husker den, og den gamle skolen der min far sprang rundt som gutt står enda, godt bevart nede ved sjøen.
Voksa og Sandsøya
Naust og båter på Sandsøya.
Lengst ute mot Vest ute på Voksa ble kajakken tømt og teltet satt opp på land. I slikt kupert landskap med stein er det ofte litt utfordrende å finne en god teltplass. Men med tiden til hjelp og noe bæring av kajakk og utstyr står teltet tilslutt på fast grunn over flomålet.
Utpå kvelden ble fiskelykken testet og to små lyr halt på land og til steikepanna på primusen. Fersk fisk er utmerket sovemedisin, og det eneste jeg registrerte den natten var bølgeskvulp nedenfor teltet når floa var på sitt høyeste.
I dag er her rundt 30 fastboende og mange har hus her bare som feriebolig. På Sandsøya fant jeg gravstedene til mine til mine oldeforeldre og tippoldeforeldre. I kajakken over vika til Sandsøya var det ikke vanskelig å forstille seg at nettopp her har de seilt og rodd for levebrødet opp gjennom tidene.
Ved Voksa ligger Hestholmen og Flatøyna. De grunne sundene og området rundt øyene ellers er et virkelig flott område å padle i.
På Sandsøya kan en tilbringe hele sommeren, eller minst et par dager om man skal se hele øya. Dolsteinshola som er en heller havet i forhistorisk tid har gravd langt innover i fjellet. Det henger et tau en kan bruke for å komme helt til bunns, men da bør man i alle fall ikke ha på findressen. Fra stien kan en også gå til øyas høyeste punkt «Rinden» og sti langs fjellryggen videre mot øst og ned til bebyggelsen.
Sandshamn var et stort fiskevær på 1800 tallet og er i dag en populær havn å besøke for småbåtfolket. Fiskernes hus som tidligere var plassert på Flåvær selger god middag og er absolutt verdt et besøk.
Kvamsøya
Fra Kvamsøya
Skal en lete etter den første Sunnmøring så er Kvamsøya rett plass å begynne. Her er det funnet de eldste spor etter bosetting på Sunnmøre. De store gravhaugene vitner om at betydningsfulle personer må ha holdt til her ute den gangen.
På en stille dag som jeg var heldig å få, er padle turen rundt vestspissen av øya en mulighet. Farvannet er ubeskyttet og åpent. Havdønning og bølger som bryter over fluder vil reflekteres fra fjellet. Sammen med strøm som kan være sterk her ute vil dette rote opp sjøen og fort gjøre turen mer spennende enn man hadde tenkt. Sikkerhetsutstyr som tørrdrakt, redningsvest, flyte element for åre, lensepumpe og nødpeilesender/vhf må være på plass på slike steder. Selv på en varm sommerdag. Vill og uberørt natur er det i alle fall , med Stad tre-fire sjømil lengre mot vest.
Ved butikken der ferga legger til Kvamsøya kan man låne sykkel og ta en rundtur på øya. Gården Støylen ligger fint plassert mellom hav og fjell ved veien på sørsiden og er en sentral gård med mye historie. Her er også steinstøtte til minne om Bernt Støylen som er oppvokst her.
Nonshornet har flott utsikt mot Riste og Stad og stien dit er lett å finne fra stadion. Rett utenfor moloen på Kvamsøya ble det Tyske lasteskipet «Hans Leonhardt» med tre tusen tonn sprengstoff i lasterommet bombet av allierte fly under 2.verdenskrig. Eksplosjonen laget en flodbølge som kastet flere båter på land og fortsatt finnes det stålbiter fra skipet rundt om på øya (ref. Kvamsøy Sogelag).
Riste
De var tett på naturen og elementene de som bodde her ute på Riste gård.
På utsiden av Kvamsøya ligger Riste, en svært spesiell øy som minner om Færøyene og skinner som en grønn oase i havet. Gamle hus murer vitner om bosetting fra tidlig på 1500 tallet og frem til 1964. Ristegården (bilde) ligger der fortsatt, og blir holdt ved like av en forening i området. Å leve her ute uten strøm og telefon var nok ikke alltid enkelt. Noen ganger i Julen kom de seg ikke over Ristesundet med båt på grunn av storm, og da ble det feiring her ute mens snøfokk og sjøsprøyt ulte rundt pipa.
På utsiden er det steile klipper og rotete hav, så jeg padlet ikke rundt øya. Mang en fisker har omkommet her opp gjennom tidene. Alene i kajakk er det alltid best å holde risikonivået så lavt som mulig.
Frekøyane
Frekøy
Å padle kajakk rundt disse øyene og holmene litt lengre mot vest er virkelig flott. Er det vindstille en tidlig morgen kan en sitte i kajakken og ikke bare se og kjenne den ramsalte havlufta, men også høre lyden av bruset av dønninger som bryter i fludene lengre ute, fisk som vaker i sjøflaten og havsule som stuper etter fisk fra stor høyde.
Kajakk på grunt hav gir god oversikt over havbunnen. Mens jeg glir over den lyse sanden fundrer jeg på om det er like mye liv der som på overflaten. Da jeg vokste mener jeg at det var det mere liv og bevegelse. Små kreps, sjøstjerner og lignende skapninger. Også en og annen sjøhest var å sjå i fjøra den gangen. Forsvinner havets innsekter? Småfisk og maneter svømmer likevel ubekymret rundt i tareskogen denne morgenen ved fyret.
Frekøy fyr var bemannet til 1979 og flere fyrvoktere har hatt fast bolig på fyret i opp til tyve år i strekk. Nå virker fyret litt ensomt og forlatt når jeg glir forbi rett under fyrlykten. Men like flott er det her ute i dag som den gangen.
Storholmen
Fra Storholmen
Her står bygninger fra tiden her var fiskemottak og på toppen av holmen er det flott utsikt til solnedgangen. Gravhauger viser at holmen har vært bebodd også i steinalderen. No blir den brukt til beite for sauer og geiter. En ulempe er at de er oppe grytidlig, og garantert har funnet de flotteste teltplassene lenge før padleren ankommer. Men dette er også morsomme dyr som var svært nyskjerrige på holmens nye beboer.
Haugsholmen
Haugsholmen
På Haugsholmen kan man lese at her bla. har vært tingsted, handelsted og lennsmann sete fra 1600 tallet. Skipene ankret ofte opp her når været var for dårlig til å fortsette rundt Stad. Bygningene er fremdeles velholdte og flotte der de ligger ved sjøen her ytterst ute i Vanylvsfjorden.
Dagene her ute gav opplevelser og minner som vil huskes lenge. Godt vær satte en ekstra spiss på turen, og området i slike forhold er et mekka for havkajakk padling. Knotten kan være plagsom på kveldstid, så husk å ta med myggolje.
Å våkne en slik morgen uten å ha planlagt dagen på forhånd er vel nesten utilgivelig. Men da er det i grunnen bare å ta på seg skoene og kaste pil på kartet. For så heldige er vi Sunnmøringer, med turterreng og fjell omtrent rett utenfor døren.
Denne flotte dagen, og kanskje årets varmeste, landet pilen på Hellandshornet som ligger en times biltur fra Ålesund og 866 meter over havet. Stien fra parkeringen på Helland går nokså bratt opp gjennom skogen, men flater ut når en kommer over tregrensen.
Stien starter like ved parkeringsplassen på Helland som har bra med plass.Stien går langs kanten opp til Ramnfloget der den flater ut før ny oppstigning mot toppen.Ramnfloget lever opp til navnet og gir flott utsikt nordover fjorden. Dryna og Midøya kan sees f.v.
Ved Ramnfloget går stien helt på kanten, og gir en sval bris og flott utsikt mot landskapet før siste etappe over sletten og til høyre og opp steinura mot toppen. Det er lurt å ha med drikkevann, jeg fant ikke elver på vei oppover denne stien på en slik tørr dag.
Utsikten fra toppen er spesiell her helt ute mot havet, og spesielt øyene som ligger på rekke og rad gir øyet noe å studere på. De grønne slettene ute på Haramsøya skinner i kontrast mot det mørke havet, slik de har gjort siden istiden.
Nå skal det bygges en vindmølle park der oppe på fjellet, i sterk motsetning til hva folk ønsker. De store møllene vil skade fugler og dominere utsikten fra både sjø og land i dette spesielle landskapet. Er det virkelig nødvendig, og verdt prisen?
Flott utsikt fra varden og ned mot Helland og Brattvåg rett over vågen.
Nordøyane kan sees i bakgrunnen.Et lite stykke fra toppen ligger denne Steinhytta som kan gi ly om man blir overrasket av dårlig vær.
Oppsummering
Dette er en av de mange topper på Sunnmøre med spetakulær havutsikt. Turen går i variert terreng og er nokså krevende for de fleste. Om man vil ha en lengre tur er det også flott å fortsette videre til Keipen og Storfjellet (950 m.o.h.). Jeg glemte å få med bilde av den flotte varden på toppen så det blir i allefall minst en tur til opp hit.
Dette flotte utkikkstårnet har stått på toppen av byfjellet Aksla siden 1949 og ble gitt i gave til byen fra Ålesundere som flyttet til Amerika. Rundskue er et populært turmål for Ålesundere, og har en gått trappene opp til fjellstua er det vel verdt å fortsette turen videre til dette flotte tårnet. Utsikten er fantastisk sommer som vinter og en har panorama utsikt både utover havet og innover mot de storslagne Sunnmørs alpene.
Vinterutsikt fra Rundskue mot øyene i Giske kommuneByfjellet Aksla med ulike ruter opp til Rundskue
Varm sommerdag på Skåla. Skålatårnet fungerer som en selvbetjent DNT hytte.
Denne varme sommerdagen nede i Loen gjorde Skåla til et meget aktuelt turmål. Med sine 1848 moh. og omkring 1800 høydemeter stigning er Skåla en skikkelig fjelltur. På en trykkende varm sommerdag som denne frister det også med en forfriskende tur opp i høyden.
En heftig opptur
Turen starter nokså brått med bratt sti opp gjennom skogen. Oppe på den frodige sletta i Fosdalen er det rennende vann og godt å ta en pause og drikke litt før neste etappe i høyfjellsterreng.
Det er i motbakkene det går oppover. Skåla skimtes i det fjerne og her er det bare å fylle på med iskaldt drikkevann.
I skålavatnet underveis er det mulighet for litt nedkjøling, og herfra er det også kort vei opp på vesleskåla som har flott utsikt til Loen.
Gode trinn hjelper! I alle fall når det er snøfritt på fjellet. Her er det utført et meget godt arbeid.Denne hjelper på motivasjonen når det er lite energi igjen og 1800 høydemeter snart er besteget.
Muligheter for overnatting
Om man ikke vil ned samme dag er det sengeplasser både i Skålabu og i selve Skålatårnet, som er selvbetjent.
Den nye hytten harmonerer godt med tårnet og landskapet omkring.
Soloppgangen alene er helt sikkert verdt en overnatting her oppe. Utsikten er storslagen, og spesielt mot Jostedalsbreen med fjelltoppene som stikker opp av isbreen.
Skålatårnet ble bygget i 1891 og det var distriktslegen i området som stod bak ideen og oppføringen. Den tynne og klare luften mente han ville være spesielt bra for de med tuberkulose.
Luften, og ikke minst oppstigningen er sikkert også veldig bra for alle oss andre som tar turen hit opp.
Skålatårnet er et meget populært turmål. Det fungerer også som en selvbetjent DNT hytte.Inne i Skålatårnet var det godt å sette seg ned med en varm kaffe. Denne dagen var jeg også heldig å få kjøpe nybakte kanelboller her.
Spektakulær utsikt
Fra toppen kan en også se langt ut over Faleidsfjorden. Klar og fin utsikt mot Jostedalsbreen og fjelltoppen «Lodalskåpa» som markerer seg oppe til venstre i bildet.Utsikt mot Jostedalsbreen.
Oppsummering
Dette er en tur som virkelig er verdt alle høydemeterene i motbakke. Med enestående utsikt i alle retninger bør en overnatting vurderes for å få med seg soloppgang og lyset ellers i døgnets forskjellige tider.
Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2468 meter over havet var et mål denne sommerferien, og heldigvis hadde jeg værgudene på min side denne dagen. Ofte ligger det tåke og skyer her oppe så det er absolutt å anbefale å gå denne turen når det er godvær. For da er utsikten fra toppen virkelig spektakulær og vidstrakt. På en klar dag man se Jostedalsbreen, Snøhetta, Glittertind og mange flere breer og topper.
Ikke alle dager er som denne, så studer værmeldingen nøye. Her oppe kan været skifte på et øyeblikk.Styggebreen er ei alternativ rute til toppen hvis en starter turen fra Juvasshytta. Derfra arrangeres det guidet tur over breen.
Om man starter fra Spiterstulen er det en del snø som må tråkkes fra Keilhaus topp og siste etappe til hytta på toppen, så gode sko er et must. Nok mat, drikke underveis og gode klær er selvsagt også viktig for turen er nokså krevende. Selv fikk jeg erfare at siste biten opp til hytta ble tung etter å ha undervurdert energibehovet.
Hytta på toppen er betjent i turistsesongen og heldigvis var det enkel mat som pølser og brus og kaffe å få kjøpt. Den har store vinduer så en kan sitte inne og nyte utsikten om det er kald vind.
Kartet under viser mitt spor til toppen. Alternativt kan man følge en guidet tur over Styggebreen fra Juvasshytta. Den ruten gir færre høydemeter å bestige men farlige bresprekker dekket av snø krever både kunnskap og utstyr for brevandring.
Kart med mitt spor fra Spiterstulen til Galdhøpiggen.
