Gid du satt på Lesten sa folk her ute på øya i gamle dager, hvis det var noen som hadde oppført seg dårlig. Lesten er det ville fjellområdet lengst mot vest på Godøya med Lestaskjæret like utenfor.
Det er ikke rart at folk trodde hekser holdt til der oppe på Kjerringtindane i gamle dager.
Fra der stien slutter og videre mellom gamle steinras og store kampesteiner er det nødvendig å følge merkingen nøye. Denne gangen var min Far med på turen. Underveis fant vi jettegryter og tydelige skiller i bergene der flytende lava engang har blitt til stein.
Langs sørsiden av Godøya er det et steinete og svært kuppert landskap å gå i. Et karrig landskap som sjøen har formet i tusenvis av år. En interessant plass å utforske med kajakk når sjøen er rolig.En pause i sola må til.Fra venstre ligger Flø, Leinøya, Remøya og Runde.
To svarte ravner hadde slått seg til oppe i den utilgjengelige fjellsiden og holdt oss under nøye oppsikt. Helt ut på Lesten kom vi ikke denne dagen, det får bli en annen gang. Nye snøbyer farget horisonten mørkegrå, og vi fant det tryggest å snu i tide.
Hurrungane i bakgrunnen er ett av de villeste fjellparti i Norge med mange topper på over 2000m høyde.
Fanaråken ligger 2068 moh. Om man ikke er med i løpet «Fanaråken opp» er en tur i roligere tempo absolutt verdt å få med seg om man bor på Turtagrø turisthytte, eller camper i området.
1200 meter med stigning gir utmerket mosjon uansett tempo og stien opp er godt tilrettelagt. Ei dame hadde endatil en stor ryggsekk med telt og mat på vei oppover.
Utsikten mot Hurrungane er spesielt imponerende, og hyggelig betjening på Fanaråk hytta bydde også på nydelige nybakte kanelboller denne dagen i fellesferien.
Tåke og regn var det nok av den dagen jeg startet turen. Turtagrø har alltid vært et populært hotell for de som vil gå og klatre i Hurrungane.
Jeg parkerte bilen ved Turtagrø hotell og satte opp teltet i Heljedalen mens regnet øste ned.
Spor etter gammel seterdrift her jeg teltet på vei til Fanaråken. Tåken lovet ikke godt for neste dag, men været overrasker stadig.Til kvelden sluttet det å regne. Tåken og mørket og gjorde stemningen nokså spøkelsesaktig før jeg krøp ned i soveposen.
Til topps
Det er laget mange gode steintrapper på ruten opp mot toppen, og det gjør turen mindre slitsom.
Det er to hytter på toppen, der den eldste har vært bemannet værstasjon og brukes i dag til overnatting. Den andre hytta er Norges høyest beliggende turisthytte.
Fanaråkhytta har vært en bemannet metrologisk stasjon og fungerer i dag som DNT hytte ved siden av Skagastølsbu.
Gråvær nede i dalen kvelden før lovet ikke godt vær, men tåken lettet opp på toppen og gav en fantastisk utsikt mot Hurrungane og de store fjellviddene med breer.
Hurrungane er blant Norges villeste fjellparti med mange topper på over 2000 m.o.h.
Turen ned gikk via Keiserpasset og dalen derfra nedover mot Turtagrø er lett å gå, veldig flott og gir en variert tur. Tankene får fred og frihet mens inntrykkene kan synke inn.
Styggedalen som fører nedover fra Keisarpasset ble en fin avslutning på denne turen.
Oppsummering
En slik tur er et minne for livet og gjør godt for kropp og sjel. Regnværet og sol på toppen gav turen kontrast og frisk luft.
Hyttene på toppen gir også utmerket mulighet for overnatting uten å måtte bære tungt på turen opp.
Enkelte ganger blir turen til underveis, og uten noen fast plan. Vær og føre blir ofte det som avgjør og slik var det denne vårdagen i Mai. Uten kart hadde jeg forvillet meg inn i Seljebotn, mest fordi det var et ski område jeg ikke har utforsket tidligere og delvis fordi været var grått og en ski tur innover dalen kunne være spennende nok.
Fra den innerste gården Seljebotn der jeg startet turen.Et fint gammelt hus bygget på gamlemåten med lafting og torvtak.
En gårdbruker inne i dalen foreslo at jeg kunne gå opp fjellsiden til Geita botnen, så ville jeg i alle fall få litt luft under vingene. Ikke lenge etter gikk turen videre, over en liten bro og videre opp langs fjellsiden mot vest. Seljebotn er en frodig dal, og store bjørketrær står oppe i fjellsiden. Oppe i skaret var jeg over tregrensen og kunne skue innover den store skålformede dalen som heter Geita botnen.
Bjørkeskog oppover mot skaret mot Geitabotn.Utsikt nedover mot Seljebotn.
Sikten og været hadde bedret seg, så det var fristende å gå videre, og selv om man ikke bør stole på tidligere skispor fulgte jeg eksisterende spor videre oppover mot ryggen mot nord og videre til venstre mot Langhaughornet. Mye snø og mildt vær hadde økt rasfaren, så da er det viktig å ikke bevege seg i bratt terreng (over 30gr.) og holde god avstand til fonner og snø som kan rase ut. Solskinn om dagen gjør snøen raskt bløt og øker faren for ras betydelig.
Turen oppover langs ryggen gir flott utsikt både mot Stordal, Seljebotn og Overøye. Etter å ha passert Langhaughornet kom en ny mektig topp til syne, selveste Kvitegga!
Utsikt innover mot ski anlegget på Overøye og Stor-elva som renner nedover dalen.
Siste stykket før toppen er nokså bratt, men vel verdt strevet og med panoramautsikt i alle retninger. Vindstille og mildvær gjorde at jeg ble sittende en god stund ved varden og nyte utsikten.
På Kvitegga med utsikt ned mot Stordalen og øyane ute i havgapet.
Turen ned ble også en opplevelse i varierende terreng og avslutning i slakke svinger mellom de store bjørketrærne. Selv om det var overskyet og jeg hadde alpine solbriller var lyset så intenst at det ble svært vanskelig å se konturer i landskapet på vei ned.
Gytri camping er et fint utgangspungt for å padle kajakk på Oldevatnet. Her satte vi opp teltene og satte kajakkene på vannet neste morgen. Værgudene var i godlynne og vatnet ligger speilblankt. Med fiskekort regnet vi med å lure ørreten langs den tolv kilometer lange turen rundt vannet.
Utsikt over Oldevatnet fra teltåpningen tidlig morgen.Øystein og Fredrik på vatnet.Fredrik prøver fiskelykken fra kajakken.Oldevatnet virker lite på kartet, men det er omtrent tolv kilometer om en padler rundt langs land.
En liten ørret ble fangsten denne gangen. Den ble til grillmat mens historien om fangsten gjorde fisken større utpå kvelden.
Lovatnet
Neste dag lastet vi kajakkene på biltaket og kjørte til Lovatnet. Vatnet lå foran oss som et smaragd grønt speil hele veien innover mot Nesdal og Kjenndalsbre fjellstue. Oppe i Ramnefjell viser fortsatt tydelig spor etter rasulykken i 1905 da fjellet rate ut og flodbølgen herjet bygdene langs vatnet.
I det trange sundet ved Nesdal er det flott. Fra kajakken ser vi store steiner fra raset like under overflaten.
Men tiden leger alle sår, og naturen her inne er like vakker som den også kan være lunefull. Opplevelsen av å gli på overflaten og la blikket vandre rundt får tankene til å dreie seg om lite annet enn ren nytelse.
Etter lunsj ved Nesdal gikk turen videre innover til Kjenndalsbre fjellstue.
Snart er vi i enden av vatnet og tar en god pause i Nesdal før retur til bilene.
Ettermiddag og på vei tilbake på det blikkstille vatnet.
Oppsummering
Oldevatnet og Lovatnet er naturperler, og med kajakk får en mulighet til å oppleve også disse flotte delene av Stryn.
En varm sommerdag gir mulighet til å pakke ned tørrdrakten og bruke noe lettere antrekk.
Hva som kan følge med kajakken fra sjøvann til ferskvann kan være vanskelig å vite. Men siden det er et miljø som er forskjellig fra havet vil jeg anbefale å vaske kajakken med ferskvann før den brukes i slike vann. For å være på den sikre siden.
Å fiske for hånd fra båt ligger nok dypt i våre gener her på kysten så det er ikke rart pulsen stiger når torsken plutselig biter på kroken. Torskefiske på kysten her foregår vanligvis tidlig om våren når torsken kommer inn fra storhavet for å gyte, men kyst-torsk finnes her hele året og denne dagen var vi i Giskesundet for å prøve lykken.
Sjark fiskeren må ofte tidlig opp, og i grålysningen er vi på vei til fiskeplassen og lysende lanterner viser at både krabbefiskere og snurrevad båter allerede er på plass. Jeg speider etter bøyer og flytetau om fort kan snare seg rundt propellen hvis man ikke er oppmerksom. Her er både de som lever av fiskeri og de som jakter på fisk til middag eller for salg på fiskemottak for å spe på pensjonen.
Kyst torsken lever blant annet av Sil som vi finner mange av når tosken kappes og sprettes. Det virker som her er en god bestand i år av denne lille fisken som også kalles for Tobis. Om natten graver silen seg ned i sandbunnen, men om dagen kommer den opp for å jakte på mat og da lever den et utrygt liv.
Lang tid kan gå mellom hver gang en fisk hales om bord, men torsken kan også plutselig bite og flere hales om bord samtidig. En lunefull fisk som det ikke er så lett å bli klok på, og som noen ganger også setter tålmodigheten på prøve. Da er det ikke annet å gjøre enn å studere utsikten og filosofere over stort og smått mens en står der og pilker.
Vi fikk mest mellomstor fisk og noen småtorsk som kalles «kroppung». Men også noen store fisker beit på pilken og da var det stor spenning med å få berget den trygt om bord.
Men nok er nok, og når solen står høyt på himmelen suler vi opp snøret og setter kursen til Ålesund for å selge fangsten. Timelønnen til fiskeren blir neppe særlig stor, men noen får fersk fisk av høy kvalitet på bordet, og vi er noen fine opplevelser der ute i sundet.
På de første turene jeg hadde med de nye randonee støvlene merket jeg at de klemte hardt på innsiden av anklene, men regnet med at de ville gå seg til og forme seg etter foten med tiden.
Men det gjorde de ikke, og løsningen ble å blokke ut skoene hos en forhandler som hadde kunnskap og utstyr til dette.
Støvlene og inner-sko varmes opp i en spesial ovn og puter limes på foten der støvlene klemmer. Deretter spennes støvlene stramt rundt foten mens de er varme og putene vil presse ut områdene på skoen der det trykker slik at materialet i støvelen får ny form i de områdene. Støvlene være på foten til de kjølner så form endringen blir varig. Ikke behagelig fotbehandling, men mot å lide på tur er dette et lite problem.
Etter dette har støvlene vært meget gode. Godt utført jobb av XXL i Ålesund!
Isolasjon som festes utenpå de oppvarmede støvlene
Glassfiber kompositt er sterkt og lett, men den største trusselen er dype skrammer og slag. Skrammer er lett å lage og oftest skjer det ved grunnstøting på skarpe steiner. Skrammer som går gjennom polyester laget og inn på glassfiber kjernen må repareres så snart som mulig, både for å stoppe lekkasje og forhindre at sjøvann trekker inn i skroget og ødelegger materialet.
En vakker dag falt kajakken min halvannen meter ned på en betong kai og slo hull i skroget ved akterenden, før den spratt opp igjen, landet opp ned og laget en skramme også på den grønne gelcoaten på dekket ved baugen. En lite hyggelig opplevelse var det, men når det først har skjedd er det lite annet å gjøre enn å reparere.
Den største skaden var i akterenden der det i tillegg til hull også var flere sprekker i overflaten gelcoat laget fra hullet og helt opp til dekket.
Reparasjon:
Så langt akter på kajakken klarte jeg ikke å komme til fra innsiden, så jeg startet med å skjære et større hull rundt skaden og fjerne all skadet glassfiber.
Når hullet var renset med Aceton laget jeg et par bøter av glassfibermatte noen centimeter større enn hullet laget til noen sytråder slik at bøtene kunne stikkes ned i hullet fra utsiden og stammes mot skroget ved hjelp at trådene. Polyester og herder ble blandet og smurt på innsiden av hullet og glassfiber bøtene når alt var klart. Når dette hadde tørket en stund ble trådene fjernet. Jeg fylte på med Polyester og forsterket med små glassfiber remser fra utsiden i flere lag.
Bildet under er tatt etter at polyesteren er størknet.
Etter reparasjon av hullet
Neste steg var å slipe opp alle de små sprekkene i overflaten og fylle både de og selve skade stedet opp med ny gelcoat. Blanding av gelcoat og herder bør gjøres nøyaktig. Egentlig burde jeg nok ha brukt en gramvekt, men det gikk greit med øyemål. Jeg blandet også i litt parafinløsning som gjør at luft ikke kommer til under herdeprosessen. Da blir gelcoat blandingen til toppcoat som blir hardere.
For å slippe å pusse for mye tapet jeg over reparasjonen og glattet over tapen med fingeren. På dette stadiet innså jeg at det ville bli svært omfattende å fylle og pusse alle merkene i overflaten i tillegg til at gelcoaten heller ikke var helt riktig farge.
Løsningen min ble å fylle riper og pusse området så godt som mulig. Deretter mattet jeg ned hele skroget og malte to strøk med epoxy primer.
Deretter pusset jeg med stadig finere sandpapir og påførte to strøk med polyuretan maling med en fin rulle. Malingen har lett for å renne hvis det legges for tykt på, og da er det vanskelig å få overflaten fin, spesielt etter at den har begynt å herde.
Skaden på dekket ved baugen gikk fint å reparere ved å slipe opp skrammen, blande topp coat og fylle opp skaden med dette og legge tape over. Deretter pusset jeg med stadig finere sandpapir og avsluttet med våtslipepapir fuktet i vann til overflaten ble blank og glatt. Her hadde jeg fått kjøpe topp coat i riktig farge.
Reparasjon på baug før pussing
Resultat:
Epoxy grunning og polyuretan maling dannet en sterk og glatt overflate
Konklusjon:
Min erfaring fra denne operasjonen er at overflaten ble både glatt og sterk. Epoxy er sterkere enn polyester, så skulle jeg gjort dette igjen hadde jeg nok vurdert å bruke epoxy sparkel til reparasjon av hullet.
Med riktig farge på toppcoat hadde alternativet hadde vært å fortsette å fylle rifter og pusse med stadig finere papir til overflaten blir blank. Men ved så mye skade tror jeg metoden som beskrevet kan være et godt og raskere alternativ. Polyuretan malingen er laget for båtskrog og beskytter bra mot riper. Epoxy grunningen blir et hardt underlag som også hindrer vann i å trenge gjennom til glassfiber skroget.
Pussestøvet fra glassfiber reparasjon er svært helseskadelig så det er viktig å beskytte seg så godt som mulig med skikkelig støvmaske og helst også støvavsug.
Helt i slutten av September kan en vente seg litt av hvert i fjellet, men denne dagen var det varmt inne i fjordene. Jeg pakket sekken og satte kursen til Vaksvika. I enden av bomvegen er det god parkeringsplass. En grusvei fører til Gjellesætra der stien begynner.
Stien starter her ved Gjellesætra.
Første etappe går gjennom skog før den fortsetter gjennom både våt myr og tørrere terreng opp til Litlebotnvatnet. Fra vatnet er det tydelig sti videre som blir gradvis mindre synlig oppover steinura, men også her var det merket med røde stikker mot toppen som ligger 1302 m.o.h. Utsikten til Storfjorden, Vaksvik og fjellene og vatna i dalene rundt toppen er meget flott.
Solnedganger og høstfarger kan vært en spesielt flott opplevelse fra en fjelltopp. Utsikt Storfjorden i Vest.Grytavatnet og Lauparen i bakgrunnen.
På denne tiden av året blir det tidlig mørkt om kveldene og på vei tilbake var det skumring allerede nede ved Litlebotnvatnet og før jeg var nede ved tregrensen var det bekmørkt.
I mørket mistet jeg stien selv om jeg hadde hodelykt. Mobiltelefon med kart berget meg denne gangen, men selv med GPS kan orientering bli vanskelig når det er bekmørkt i alle retninger. Selv om solnedgangen var flott fikk jeg erfare at det er lurt å beregne nok tid til turen tilbake, og ikke å undervurdere høstmørket.
Men ned kom jeg omsider denne gangen også etter en lærerik tur i et svært flott fjellområde.
Brudefølgjet er navnet på egga med de markante taggene langs toppen. Og fantasien ser fort skikkelser som balanserer oppover på den spisse egga.
Fra noen steder ved sjøen ligner Lauparen på en pyramide og skiller seg ut i landskapet der den strekker seg opp mot skyene. Turen er nokså krevende og stigningen mot toppen rimelig bratt. Bildet under er fra Giskesundet.
Lauparen skiller seg ut med sin spisse topp i fjellrekken mot øst.Fra parkeringen starter stien opp mot Gryta-vatnet og Lauparen. Underveis kan man også ta av til venstre mot Blåfjell.Svartvassegga underveis til toppen. Snøbreen var nokså stor i år etter en vinter med mye snø i fjellet. Sist jeg gikk her for noen år tilbake var breen knapt synlig.
Siste biten mot toppen var litt sørpete på grunn av nysnø, men ikke verre enn at det var greit å gå. Rett før toppen finnes det laget til et rekkverk man kan holde seg i. Mange tok turen hit denne Søndagen, og denne siste kneika dannet en liten kø av glade og spente fjellbestigere.
Strevet blir fort glemt når en kan stå ved varden og nyte utsikten. Tomrefjorden med den nye brua og Molde i bakgrunnen var lett å se og lengre vest også Godøyfjellet som stikker opp ute i havet.
Tresfjorden med Molde i Bakgrunnen. Brua kan skimtes ved utløpet av fjorden.
Lauparvegen som fører til parkeringsplassen er bomvei og holdes åpen også om vinteren. Jeg har ikke gått her på ski, men terrenget opp til vannet og rundt Blåfjellet ser ut til å passe fint for turski.
Gryta vatnet passeres mot toppen og er et populært mål i seg selv. Flott plassert mellom fjellene rundt.Litt snø har rukket å legge seg på toppen 30. September og vinden var nokså kjølig. Upåklagelig utsikt!Kart over området
Ålesund friluftsråd drifter gjeste brygger og toalett her på Storholmen. Husk å rydde opp søppel!
Rett utenfor Langevåg ligger store og små holmer tett, omtrent tretti stykker til sammen. En stille dag tidlig i September bestemte jeg meg for å padle over fjorden og bruke dagen her ute.
Hessafjorden kan være værhard så det er best å sjekke værmeldingen og ta sine forholdsregler. Sikkert er det i allefall at vi som bor her har et svært flott område for havpadling nesten rett utenfor stuedøren!
Rester av en gammel bygning i Urvika. Kanskje et fiskemottak fra den gangen sildefisket førte store rikdommer til land.Geitene kjøler seg ned i fjæra første dagen i September.
Under er et kart over området. Ikke bare holmene er flotte, men også å padle langs land og besøke den gamle Devold fabrikken er absolutt å anbefale. Der kan en få både klær, mat og kaffe, om noe av dette mangler om bord. Ved kaien ligger det flotte dampskipet Thorolf fortøyd.
Skandinavias eldste dampskip bygget i tre ligger fortøyd her ved Devoldfabrikken i Langevåg.
