I Sykkylven finnes mange av toppene i området rundt Hjørundfjorden som kalles Sunnmørsalpene. Ystevasshornet er en av disse, en middels krevende tur med grei tilkomst fra R.V.60 mellom Stranda og Sykkylven.
En god sti ved siden av autovernet leder meg fra den store parkeringen lengst nord, og til den mindre plassen der turen begynner.
Turen starter ved den minste parkeringen ved kommunegrensen og skiltet til Tindeskarvatnet.
Etter grusveien opp mot drikkevannskilden der stien tar til trekker jeg pusten gjennom nesen og kjenner lukten av høst. Det er noe spesielt med høstluften, en anelse av at sommeren er over og vinteren lurer oppe i høyden. Et tre står i silhuett mot den blå himmelen. Det er hvitt i lyset fra solen og jeg undres om det er frost der oppe.
Et nokså merkvedig syn med tre som så ut som de var frosset og med snø i lufta.
Den første stigningen går greit med stedvis tillagede trinn av stein. Når det flater ut kommer det til syne et nydelig fjellandskap. Elven til høyre som renner fra det lille vannet må passeres før stien går over til steinur videre oppover. Noen små varder viser veien oppover.
Stien leder ned til elven, og etter at elven er krysset går den videre opp til høyre ledsaget av noen oppreiste steiner og små varder.
I dette landskapet får tankene uforstyrret leve i hodet mens pulsen kommer opp i et godt mosjonsnivå. Den friske luften og lyset gjør godt for kropp og sinn etter sykehusoppholdet og flere uker uten trening.
Fra der stien slutter et stykke over vannet er det steinur videre opp mot toppen. Utsikt sørover mot Tindeskarvatnet.På toppen med flott utsikt og ei bratt fjellside ned mot Holebotnen.Utsikt til Velledalen og havet langt der ute.Slogen på 1564 m.o.h. ruver bakom de nærmeste fjellene.
Fotografiske utskeielser på vei ned i lav ettermiddagssol.
Juni er en fin årstid for fjellturer ved kysten. Her er det bart mens snøen fortsatt dekker toppene i Sunnmørsalpane. Gamlemsveten med sine 790 m.o.h. er en slik topp som jeg denne gangen kombinerte med et par andre turmål i nærheten.
Kanskje er jeg en av de siste gjenlevende turbloggere i disse dager, men det får så være. Jeg får sitte og lese og humre hvis jeg blir gammel og dårlig til beins.
Opptur med opplevelser
Jeg startet turen ved hundepensjonatet ved Gamlemselva der det er plass til noen få biler. Det er også andre stier til toppen, som fra Hildre eller grusveien fra Søvika som er kjørbar helt til topps når det ikke er snø.
Oppover langs elva er stien god, og stedvis er det lagt stein som er gode å gå på.
Gamle murer av et slags byggverk ved elven står igjen fra gamle dager. «Tyskedammen»- kanskje det har vært et lite vannkraftverk eller en demning?
Stien oppover er godt tillaget og bukter seg gjennom en jungel av bjørketrær
Litt lengre oppe ligger «Uksebakken». Et skilt forteller at en okse skal ha ramla ned i elva og slått seg ihel her. Det er nok ei sann historie, for det er bratt ned og lett å miste fotfestet. Jeg passer godt på hvor jeg tråkker, for jeg har ikke lyst til å bli ukse nummer to i elva.
Over tregrensen flater det ut et stykke. Elva krysses der det står et dødt tre og det blir gradvis blir mer stein og lyng oppover. Stien blir vanskeligere å se, men det går greit å følge kabeltraseen oppover.
Over tregrensen på vei oppover langs elva er det god sti til elven passeres.
Hurlaveten
Jeg tar til venstre og følger et traktorspor oppover mot Hurlaveten som på avstand minner litt om ei pyramide av gråstein.
Disse vetene finnes på de fleste fjelltopper og markerer grenser, men fungerer også som veimerker på fjellet. Fiskere bruker de også som godt synlige landmerker sett fra sjøen.
På Hurlaveten med god utikt til Nordøyane. Masta på Gamlemsveten stikker opp i bagrunnen.
Et par hundre meter mot Nordvest står det en annen varde med god utsikt ned mot Lepsøybrua og fyret. Underveis passeres flere store steinheller som en eller annen gang har blitt reist opp slik at de nesten ligner gravstøtter. Men det er vel heller noen som har villet etterlate seg et spor her.
Den 800m lange Lepsøybrua som strekker seg over over Lepsøyrevet ble åpnet i 2021.
Videre opp til veten
Herfra er det lett å fortsette opp til Gamlemsveten. Underveis passerer jeg ei slette der en slags spove-fugl holder til. Antakelig hekker den her oppe. Den gir fra seg en hul ensom lyd, og ingen andre lyder høres.
Den siste bakken forseres, og straks er jeg på Veten. Her kan man finne en lun vegg ved ett av byggene for radio og tv-senderen.
Nedoverbakker
Fra veten følger jeg grusveien nedover et stykke til fjellryggen og følger denne nedover mot Reinhausen. Litt merkelig med disse navnene som har «Rein» i navnet. Kanskje er de eldgamle og fra den tiden det ble jaktet rein i fjellene.
Turens høyeste pungt er Gamlemsveten med storslagen utsikt over havet, øyene, fjell og fjord.Grusveien nedover fra toppen.Neste etappe gikk jeg litt utenfor allfarvei og fulgte ryggen nedover mot Reinhausen.Ålesund blir nokså liten i disse omgivelsene. Men flott er den i kveldssola!
Fuglen i solnedgangen
Sola nærmer seg horisonten og lager en enestående flott gullfarge på himmel og sjø.
Gullhav.Ei lerke stiller seg opp som et fint motiv i kveldssola.
I nedoverbakkene går beina nesten av seg selv og tankene får frihet til å surre rundt i hodet. Ofte løser jeg problemer på denne måten, borte fra de daglige gjøremål og rutiner, og sett fra et nytt perspektiv.
Kart og stigning
Kart over området med rute.Stigningsdiagram med de to bratteste bakkene oppover avmerket.
Oppsummering
I alt var dette en meget flott og overkommelig tur med utsikt over hav og land med flere severdigheter underveis, også i motbakken langs elva.
Fire timer på hele runden brukte jeg i noenlunde normalt tempo. Bor du i Ålesund behøver du ikke reise så langt for å finne flotte fotturer.
Husk å ta med gode gode vanntette sko, klær for skiftende vær og nok mat.
På en godværsdag kan Kvitegga by på en utrolig utsikt i alle retninger.
Tett opp mot 1500 m.o.h. ruver Kvitegga over Synnylvsfjorden, omtrent der fjorden deler seg og fjordarmene fortsetter mot Geiranger og Hellesylt. Sent i April må du regne med å bære skiene noen hundre høydemeter, men du verden. Det er verdt det!
Gårdagens tur til Blæja sitter fortsatt i beina, men denne dagen som er en av de siste i April vil jeg opp på Kvitegga. Flere dager med høytrykk har gitt stabile snøforhold og solen skinner fra skyfri himmel.
Bilparkering ved Ljøen er ved utsiktspunktet t.v. i bildet. Her er det også toalett. Camping er ikke tillatt, men det koster ikke noe å parkere her.
På slike turer er det smart å ta en ekstra sjekk ved bilen for å være sikker på at alt nødvendig utstyr er med, slik som varme klær, solbriller, skredutstyr, telefon og matpakke.
Oppstigning i solskinn og varme
Omtrent 860 høydemeter med stigning til toppen tar ca. 3 timer men avhenger mye av form og føre. Det er fint opparbeidet gangsti opp til Ljøsetra hvor du også krysser den historiske Trondhemske postvei underveis.
Denne veien ble bygget på slutten av 1700 tallet mellom Bergen og Molde, og de som reiste her den tiden risikerte å treffe på både ville dyr og landeveisrøvere.
Ved Ljøsetra løsner jeg skiene fra sekken og spenner de på skistøvlene. Turskoene jeg brukte opp får hvile og lufte seg noen timer sammen med mange andre skopar her. Idet jeg starter på den første snøflekken ser jeg ei boks med Coca-Cola er godt plantet ned snøen. Eieren gleder seg nok til denne!
Oppstigning med spetakulær utsikt innover mot Geirangerfjorden.
Solen står på sitt høyeste under oppstigningen av de bratteste bakkene og vannflasken er virkelig god å ha for å erstatte væsketapet. Å tenke på at svetting ellers gjør gode ting for helsen, som å kvitte seg med tungmetaller hjelper til med å holde motivasjonen oppe. Oppe ved Egga er utsikten innover mot Geirangerfjorden virkelig verdt å nyte ei god stund. Bildet over et fra turen nedover.
På toppen
På en godværsdag kan Kvitegga by på en utrolig utsikt i alle retninger.Panorama mot Sørvest, i retming mot Grodas og Horningdal.Panorama mot Nord. Etter et nokså bratt parti er det flatt terreng videre til toppen.
Det er blitt sent på dag og jeg føler meg ikke stor når jeg sitter alene på toppen og skuer utover dette mektige landskapet. Men det er vindstille og solen varmer. Matpakke og termos. Nå kan jeg ikke ha det bedre! Mot sør i Stryn kan jeg se Skåla som strekker seg mot himmelen, og i Nord mektige topper i retning mot Sykkylven.
Den spisse Nokkenibba peker opp mot skyene t.v. i bildet. Skåla 1800 m.o.h. viser omtrent midt på bildet.
Turen ned på hardt føre
Over det spisseste partiet over egga fant jeg det tryggest å ta av skiene for å passere et litt bratt parti, omtrent der sporene slutter midt på bildet under.
Et kort stykke over egga er det nokså smalt.
Temperaturen synker fort når solen kommer lavere på himmelen, og det skal ikke mye til før det fryser en tynn hinne på snøen som gir gjennomslagsføre. Da blir det blir vanskeligere å svinge, og det kreves fart og mere kraft i svingene for å trenge gjennom den harde overflaten.
Sen ettermiddag med synkende tempetatur og gjennomslagsføre.En liten pause på vei nedover for å studere den flotte utsikten innover mot Geirangerfjorden. Snøgrensen kryper fort oppover fjellsidene.
Rute og stigning
Kart med omtrentlig rute til toppen. Fra rv.60 følges gangveien opp til Ljøsetra.Moderat stigning med et kort parti ved 2,5km der stigningen er ca.35gr. Kneika like før toppen har ca.25gr. stigning og kan være litt glatt hvis snøoverflaten er frosset.
Oppsummering
En ny topp i samlingen, og denne er en av de flotteste så langt, mye på grunn av det fine været med god sikt. Det er lange dager på denne årstiden, men temperaturen faller fort under null grader i denne høyden slik at snøoverflaten og føret kan bli hardt. Jeg gikk denne turen på Randonee ski, med fjellski med og gode skifeller og stålkanter vil nok fungere fint også.
Siste dagene i April er vel sent å starte topptursesongen, men slik ble det i år. Men bedre sent enn aldri.
Mange fjelltopper har ofte flere navn, og slik er det også med Lisjenibba og Blæja er nok et mere unikt navn på denne populære toppen .
Turen startet fra Fivelstadhaugen ved «Villa Nordangdal»
På r.v. 655 mellom Øye og Hellesylt er det skiltet til Nibbedalsveien. Starten på løypa følger samme rute som sommerruten til Tyssenaustet og ved gården like ved Villa Nordangdal er det parkering (Vipps 50kr i 2024).
Snøgrensen kryper fort oppover i April/Mai, men med litt bæring kan du fortsatt få flotte ski-toppturer også på denne tiden. På ca.500 m.o.h. kunne ski og sko løsnes fra sekken. Turskoene plasserte jeg ved et stort gjenkjennelig tre. Da er det lettere å finne de på vei ned.
Oppstigningen fra Fivelstadhaugen er ikke spesielt bratt og byr på nedkjøring som er overkommelig for de fleste.Utsikt utover den langstrakte Hjørundfjorden med Fjelltoppen Jakta nede t.h. og Maratind nede t.v.Antakelig er det Storhornet 1540 m.o.h. som ruver litt t.v. i bildet.En ny topp som lenge har stått på ønskelisten er endelig på plass i samlingen.
Det var vindstille og kjølig på toppen mens noen snøflak dalte sakte ned fra skyene. Da går tiden fort mens du sitter her oppe og studerer alle toppene og landskapet rundtom.
Omtrent kl.20 startet jeg nedkjøringen samme rute som jeg gikk opp. Solen hadde kommet lavt så det hadde frosset på et tynt islag på snøen.Det ble gjennomslagsføre nesten hele veien ned, som er ofte ulempen med å starte turen såpass sent på dagen. Da blir det vanskeligere å få til gode svinger.
Jeg gikk turen med randonee ski, men fjellski burde også egne seg godt siden stigningen er moderat mellom ca.7 og 30 grader.
En flott og trivelig tur fra den ville Nordangdalen. En utrolig utsikt, spesielt mot Hjørundfjorden og fjellene mot Sør. En del bæring av ski og utstyr må til sent i sesongen, men det er det absolutt verdt.
Ei helg i Februar 2024 bestemte jeg meg for å bli med på Skiklubbens kurs i frikjøring på ski. Kurset varte fra Fredag kveld til Søndag ettermiddag, og prisen på 1700kr inkluderte mat og overnatting på hytta.
Standalhytta, hvor kurset holdes ligger 380 m.o.h med topper som Sætretind og Kolåstind like utenfor døra. Hytta har en lang og interessant historie fra tiden Ålesundere reiste til Store Standal med båt og gikk på ski hit opp, og frem til vår tid hvor vi lett kommer hit etter et par timer med bil og en fergetur fra Ålesund.
Vinter på Standalhytta.
Etter en Fredagskveld med nydelig blåskjellsuppe og orientering om kurset i frikjøring tilbragte vi Lørdagen i skianlegget på Ørsta skisenter, omtrent tyve minutter med bil fra Standalhytta. Her startet dagen med gruppeinndeling og teknikk trening i preparerte bakker. Senere fikk vi prøve oss i dypere snø og i oppkjørte bakker.
Etter grunnleggende instruksjon i oppkjørte bakker får vi prøve oss i løssnøen.En nokså kulete og oppkjørt skibakke gir nok av utfordringer.
Etter lunch oppe på «kafe Vidsyn» hvor de også serverte baccalao for sultne alpinister gikk vi topptur til Veirahaldet. Herfra er det flotte bakker tilbake til heisen og utprøving av nylært teknikk.
Spetakulær utsikt i retning mot Ørsta med Kyrkjetinden og Saudehornet lengst til høyre.
Lørdags kvelden tilbake på hytta var det god stemning i matsalen. Etter en nydelig middag med Gulash og pudding til dessert gav «planken» stor underholdning og mye moro.
Arne er mesteren bak denne fantastiske Gulash retten på Lørdags kvelden.Ut på kvelden ble planken funnet frem og de mykeste kom seg under uten berøring. Til stor jubel og applaus fra tilskuerene.Peisen varmer godt i matsalen mens den forteller litt av skiklubbens historie.
På søndag fikk vi prøve våre nye ski-ferdigheter med tur til «Fingeren» som gir en lang og fin nedkjøring tilbake til hytta.
Mange historier har blitt til her, og på vei oppover fikk vi høre om hvor lett det er å komme inn i skredfarlig område når det er vær med dårlig sikt.
De spreke damene må bremses litt før de forsvinner fra oss andre. Arne forteller om ruten videre, og vurderer skredfaren.I god driv opp til lunsjpausen ved fjellveggen. Fingeren er toppen som stikker opp litt til venstre i bildet.
På nedturen får vi gode muligheter til å øve på det vi lærte dagen i forveien. God kjørestilling og riktig vektfordelig er viktig for å lage fine svinger og spare på kreftene.
Føstemann setter utfor den bratteste biten av turen. Langt der nede ser vi også litt av Hjørundfjorden.
Tilbake på hytten satte vi til livs restene av Gulash gryten, ordnet rommene og pratet om løst og fast, om kurset, og ikke minst om hvor heldige vi var med været denne helgen.
Oppsummering
Det er svært mye å plukke opp på en helg som denne. Gamle uvaner på ski kan erstattes med riktig teknikk, og et stort miljø som dette kan gi mange innspill og råd når det gjelder skisporten. Standalhytta og områdene rundt er enestående og været viste seg også fra sin gode side. Sammen med trivelige folk og nydelig mat ble totalopplevelsen et minne for livet. Takk for ei flott og lærerik helg!
Det er sent i Oktober og snøen har lagt seg langt nedover toppane i Sunnmørsalpane. Men her ute i havgapet er det fortsatt mulig å gå på barmark, prøve fiskelykken og kanskje få med nokre gode bilder heim. Denne gangen går turen til Store Hestevatnet ved Brattvåg på Sunnmøre.
Sekken er full av utstyr og vekten merkes i motbakken opp fra vassverket. Men det er ikke langt opp til vatnet og teltet kommer opp uten store problemer. Big Agnes teltet er lite og lett å bære med seg på fjellet.
Flere lag med klær trengs i den iskalde austavinden. Målet er å lage mat på bål istedenfor primus, kanskje en stekt ørret hvis jeg er heldig.
Jeg lager til bålet og henter fiskestanga i skumringen. Dagene har blitt korte. Etter noen kast hugger en fisk til og jeg sveiver den inn i stor spenning. Men nei..der kom den seg løs. Også senen vaset seg i mørket så ørreten fikk være i fred i kveld.
Det får bli en pakke med turmat tilsatt varmt vann til middag tenker jeg og fyrer opp ei fyrstikk for å tenne bålet. Jeg har jukset litt og tatt med tennbriketter. Men nei, de er sikkert for gamle og brenner ikke, det virker mere som de er flammesikre. Flere fyrstikker fyres opp under tynne kvister, prøver å lage le men stikkene slukner like fort i den friske austavinden. Det er mørkt og kaldt og gode råd er dyre.
Det ble turmix til middag og fotografering av stjernehimmel med et beskjedent nordlys før jeg kryper ned i soveposen mens vinden rusker godt i teltet. Vintertelt er dette ikke, men forhåpentligvis står det ei natt med frisk vind.
Et nytt Exped liggeunderlag er med på denne turen og skal visstnok fungere også på snø. Men dynposen min for sommer og høst var litt kald denne natten og jeg våkner grytidlig. En lys ide dykker opp i hodet og får meg ut av posen, bjørkenever!. Jeg må finne ei gammel bjørk! No koker en kaffen på bålet og livet er staks litt bedre. Mens kaffen gjør underverker og bålet varmer tenker jeg på den store kontrasten mellom dette og krig og terror på tv-skjermen hjemme. Hvor heldig jeg er som kan sitte her og ha det godt.
En kaffekopp smaker ekstra godt når den lages på bål og drikkes i kjølig høstluft.
Mye kan tilsettes i havregrøten. Turmixen med frukt og nøtteblanding fikk her enda et nytt bruksområde. Melkepulver gir næring men har lett for å brenne seg fast i aluminiums gryten min. Da tilsetter jeg heller en god bit med meierismør.
Etter frokost er målet Synnalandsnipa, en lett tur som er populær å gå fra Brattvågen.
Varden på Synnalandsnipa. Solen har såvidt klatret over fjellene og kaster lys utover øyane.
Tilbake til teltet forsøker jeg fiskelykken men ørreten sover visst om dagen ser det ut til. Etter noe døsing i teltet tar jeg turen opp til «Hestehaudet». En topp med flott utsikt og godt sti fra Store hestevatnet.
Nesten oppe er utsikten til Haramsøya utmerket. På toppen av fjellet står vindmøllene som kom opp dit etter store protester. Det er nok litt farlig å mene noe om møllene, men vi må nok leve med de. En god ting er i alle fall at de lager ren energi, og på avstand er de ikke fullt så ruvende. Jeg synes det er vanskelig å konkludere, men kanskje må vi godta noen endringer hvis de kan bidra til å redde klimaet. Min gamle lærer brukte å si at «summen av lastene er konstant». Kanskje er det slik med denne saken også.
Harøya med de mye omstridte vindmøllene oppe på fjellet.Fra Hildrehesten er det fin utsikt mot Nordøyane. Lengre ute ligger Sandøya med Husøya (som også er forbundet med Ona) i bakrunnen.
Tilbake ved vannet og teltet prøver jeg fiskestangen igjen. Denne kvelden går det bedre og jeg får landet to fisker. Nokså små, men det holder til middag.
Trange sko er ikke bra. Det blir ikke plass til isolerene luft rundt foten og heller ikke plass til to sokker. Sterk varme er nok ikke særlig bra for fjellskoene, men jeg tørker de ved bålet. Sokkene beholdes på og tørker fort foran bålet. Tærne får også tilbake varmen.
Fukt fra elva i bakgrunnen og nattefrosten har laget iskappe på plantene. Et tydelig tegn på at vinteren og snø plutselig kan melde sin ankomst.
Ei ny natt kommer og denne gangen lar jeg de innerste kleslagene være på kroppen. Luen trekkes godt nedover ørene og posen snøres godt igjen. Det er viktig å ikke puste inn kald luft under søvnen, den vil bidra til å kjøle ned kroppen og øke energiforbruket. Denne natten sover jeg godt og kl.04 har jeg fått timene som trengs. Bålfyring, kaffe og rekordtidlig frokost blir det i dag.
Nordlyset har blitt sterkere, det danser på himmelen og lager et fint lysshow i mørket. Bortsett fra de røde lysene på vindmøllene er det ingen andre lyskilder her som forstyrrer.
Å trakke rundt og prøve å finne gode foto-motiver er mye av meningen og målet med turen. Nordlyset blir en flott bakgrunn helt til det forsvinner i grålysningen.
Teltet fungerer både som bolig og motiv. Med lys innvendig er det også lett i finne det igjen når jeg rangler ute på jakt med kameraet.
Nordlyset og vindmøllene på Haramsøya konkurerer om oppmerksomheten ute i havgapet.Nordlys i de siste minuttene før dagen begynner å gry.Det ble mange forsøk på fotografering av nordlyset. Dette med furutrær i forgrunnen og vannet er kanskje ett av de mest vellykka.
Det er blitt Lørdag og dagslyset begynner såvidt å bli synlig. Først blåaktig og gradvis over til mere rødt. Noen bilder til blir det før turen går tilbake til teltet, men ikke noen som kan konkurrere med nordlyset.
Det blå lyset like før soloppgang og det røde lyset etter soloppgang kalles ofte blåtimen og gultimen. Magiske minutter for alle fotografer.
På veien hjem er det mange opplevelser som er med i bagasjen. Ofte trenger vi ikke reise så langt for å få de, og i vårt fylke ligger fine pærler ofte rett utenfor stuedøra.
Det er sommerferie og jeg har sittet hjemme ei uke mens tidenes uvær og flom har herjet i vårt land. Tørrdrakt er et godt antrekk i ruskevær, så hvorfor ikke planlegge en tur i nærområdet. I kajakk gjør ikke regnet så mye, bare den verste vinden kan ta seg ta en pause. Turen starter i morgen fra Hellesundet utenfor Vatne og jeg skal prøve å oppdatere dette innlegget underveis. Turvenner fra kajakkgruppen PØV er invitert, så det blir spennende om noen har tid til å bli med. Om jeg blir alene går det også fint.
Planlagt rute. Men vær og form avgjør hvordan den endelige turen blir.
11.08.23: Da er jeg i gang med en tur undersolen. Teltet er kommet opp på Harøya som er første leirplass.
Det er godt å få opp teltet etter en så lang strekning i kajakken.
Det er et godt stykke å padle fra Hellevika og hit ut, men jeg fikk oppleve havblikk over fjorden. En storslagen opplevelse der jeg kan skimte Runde mot sør og Hitra mot nord. Det ble en solotur, men ute i slik natur er jeg aldri alene.
Det er godt å gå når mye av dagen er tilbragt i kajakken og på øyens topp var solnedgangen virkelig flott!.
Solnedgangen på Harøyburet er flott.
12.08: I dag har jeg padlet videre, under broen til Finnøya og gjennom skjærgården utenfor. Vindstille i formiddag og pause på Kvaløya. No har jeg fått opp teltet på Store håværet rett utenfor Sandøya.
Disse blir middag, fisket fra berga.
Makrell er god middag etter en dag i kajakken. Ekstra god blir den på primusen utendørs!
her er det virkelig åpent landskap med et spesielt lys. Mot kvelden dukker knotten opp, men jeg svir litt lyng på primusen. Da blir de bedøvet ellet flykter. Klokken elleve er jeg i soveposen og slokner øyeblikkelig, mettet på makrell og gode opplevelser.
13.08:
Nok en flott dag med nydelig vær ute i havgapet. Padlet fra Store Håværet og rundt Sandøya. Skjærgården utenfor var meget flott med sandbunn og forskjellige sjøfugler.
Utenfor ligger Ona, Jeg kunne ha padlet dit men jeg er alene og tar ikke sjanser. Plutselig kan det bli væromslag ellet komme havtåke. En gåtur på Sandøya etterpå var utmerket for å løse opp litt i kroppen. Ei fredelig og sjarmerende øy som kan absolutt konkurere med den populære Ona.
No ligger jeg i teltet på Hestholmen utenfor Otra mens nyfisket kokt makrell putrer på primusen. Den beit villig på sluken og jeg fisket fra kajkken i dag. Nokre regndråper drypper på teltduken. Det er veldig greit å telte på holmen. Fredelig, og jeg slipper å tenke på 150 m. avstand til hus og hytter som allemannsretten krever. I morgen blir det nok å ta et besøk til Orten og vurdere vær og forhold for neste etappe.
Morgenstund.
14.08:
I dag var jeg oppe omtrent samtidig med sola. Kanskje var det hanen inne på Orten som vekket meg, den gol iallefall energisk utover morgenen. Mens jeg spiste frokost i teltet hørte jeg plutselig noe stort som landet på taket. Det var en falk, og like etterpå satte den seg på en stein.
Tannpussen og morgenvasken gjør jeg i sjøen for å spare på medbragt ferskvann.
På Orten vat det bare hanen som laget litt spetakkel, alt annet var meget rolig. Damen i postkontoret ruslet ned på kaia med ei tralle laget av øyas sveiseverksted hver gang ferga anløp. En fredelig perle og her bor folk som vil ha det slik. Vi får virkelig håpe de får beholde fergeforbindelsen her ute, uten den blir det nesten litt for stille.
I havna på Orten er det stille og rolig, som på resten av øya.Fra øyas høyeste pungt er det panoramautsikt over øyer, holmer og skjær så langt øyet rekker.
Fra Orten padlet jeg over fjorden til Kvaløya ved Magerøy der jeg har tatt kvelden. Utenfor teltet hører jeg milionvis av mygg. Foruten teltet er øyens høyeste pungt med litt vind et fint oppholdssted. Ellers hjelper det med langbukse, jakke og lua langt nedom ørene.
Makrell er det også mye av i sjøen og jeg fisket tre stykker underveis hit på en stingsild sluk. Makrellen sluker det meste. I dag stekte jeg fileter på pannen. Da blir den nydelig. Proteiner trengs når en padler og forflytter seg slik hele tiden.
Stekt nyfisket makrell.
Stekt makrell smaker ekstra godt på primus!
15.08:
I natt sov jeg godt. Fant ikke hodeputen i går kveld, men rullet sammen klær og la de under liggeundetlaget. Det fungerer utmerket. All vekt og plass som kan spares er gull verdt på tur, så kanskje jeg gjør det slik på nye turer også.
På øya er det en gravhaug, kanskje flere tusen år gammel. Slett ikke så verst utsikt for den som hviler her!.
Solnedgang over gravhaugen med Midøya i bakgrunnen.
Fra Kvaløya er det ikke langt til Misund, og etter pause med is her gjenstår Midfjorden før jeg er tilbake til bilen i Hellevika.
Dette gamle handels stedet er en fin attraksjon i havna.
Med litt vind i ryggen var jeg snart over fjorden. Utlært blir man aldri og for bedre sikkerhet burde jeg skiftet til tørrdrakt. Denne gangen var det ikke noe problem, men det er ikke bra å krysse en fjord med drakten nedpakket. Været kan skifte fort og Midfjorden kan være lumsk med strømsjø og fallvind fra fjellene.
Nå ligger jeg på sofaen og lar inntrykkene synke inn. For de ble mange og gode.
Med egen bil er parkeringsplassen i Venjesdalen et fint utgangspungt for en fottur over Romsdalseggen. Det smaleste partiet over egga er bare åpen for ferdsel i retning mot Åndalsnes, så returen til bilen må gå på merket sti via Høgnosa og kaffebua. Det er en nokså lang tur som tok meg syv timer med pauser. Runden er absolutt å anbefale, og et fint alternativ til den vanlige turen fra Venjesdalen til Åndalsnes.
Parkeringen har toalett og elva Glutra renner like ved hvis du vil skylle skoene eller fylle drikkeflasken. Parkeringsautomaten var litt vanskelig å bli venn med, men ba meg til slutt om å sette inn bankkortet. Det er også mulig å betale på nett.
Parkering for personbil koster 100kr i 2023.
Om du vil gå i fred i egne tanker er det fint å begynne å gå tidlig. Denne dagen begynte med klar himmel og flott sensommervær.
Hvem skulle tro at være ble slik etter skybruddet kvelden før.
Med frokost ved bilen er jeg klar for den populære Romsdalseggen.
Nedre del av stien består av steintrapper som gir en flott start på oppstigningen.
Etter omtrent 500m stigning svinger stien mot venstre videre oppover mot et flatt parti med en storslagen utsikt mot Trollveggen og Rauma som slynger seg nedover Romsdalen.
Hvis beina og pusten fortsatt fungerer bra så er også Blånebba innen rekkevidde herfra.
Romsdalen med Romsdalshorn t.v. og Trollveggen på motsatt side. Åndalsnes sett fra Mjelvafjellet.De mektige Trolltindane var innhyllet i skyer denne morgenen. Mange klatrere har besteget Trollveggen, men også mange har omkommet underveis mot toppene.
Turen går videre over eggen og opp til Mjelvafjellet. Selve eggen er nokså smal men nokså grei å spasere over. Partiene før og etter kan oppleves som litt mere krevende, men her er det laget kjetting til å holde seg i.
Etter nedstigningen fra Mjelvafjellet følger jeg skiltingen og tar av til høyre mot Høgnosa.
Åndalsnes sett ifra Høgnosa.
Stien fører videre ned i Jamnåbotn, og her ligger Kaffikjelbua som er åpen. På en slik solrik dag er det godt å sette seg inn her for en liten pause og studere bildene på veggen.
Kaffikjelbua er bygget av lokale ildsjeler og fraktet hit opp med helikopter i 1988.
På vei ned treffes ofte Vikingsau. De liker seg på stien, men kan klare seg ute hele året i alt slags terreng. De har dobbelt lag med pels og kjøttet er spesielt smakfult.
Gammalnorsk sau er også kalt Vikingsau. Den er hardfør og klarer seg ute hele året.Kart over området
Etter gårdagens tur til Liahornet vil jeg idag prøve meg på Blåtinden i Stranda. Jeg skriver litt om disse turene, mest for å ha en viss oversikt og notater. Å samle topper er vel også blitt en hobby etter hvert. Om andre finner noe interessant er det enda bedre :).
Parkeringen ved Stordal apartments hadde god plass og kort vei til løypen.
Oppstigning
Etter er en fin oppstigning i bjørkeskog langs kraftlinja kom jeg over tregrensen og ser mot toppen. Det er varmt så i dag har jeg går i shorts. Himmelen er skyfri med sol.
Siste etappe opp mot toppen. Ei humle suser forbi i den varme sola.
Turen går videre over den flate sletten og videre sørover langs åskammen opp skaret til der ryggen til toppen begynner.
Denne dagen var det godt synlig løype oppover.
Det eneste som bryter stillheten er ei fjellrype oppe i fjellsiden. Mennesker eller ville dyr er ikke å se.
Snøen er fast og kjennes som betong. Det har vært en lang periode med sol og god dagtemperatur. Antakelig har svake snølag med skarpe krystaller smeltet sammen til ett dekke som fryser til om natten.
Men Monsens råd om å følge rygg og være trygg er kloke ord. Også i vinterfjellet.
Oppover ryggen er det nokså bratt et stykke, men fellene har godt feste. Jeg vender ofte og går i rolig tempo. Helstøttene på ski støvlene hjelper godt i slike motbakker.
Speilrefleks kameraet ligger i bilen og det hjelper også veldig. Mobilen i lomma gjør en god nok jobb i dagslys. En fantastisk oppfinnelse!
Solfest på toppen
Etter en sjokoladepause er jeg oppe. Selve Blåtind varden ligger litt lengre borte, men denne som brukes som stikk Ut! turmål er lettest tilgjengelig.
Nede i Dalene er det brunt og grønt med mye snø lengre oppe i fjellet. Som ei stor kake med melis på toppen.
Ei utrolig flott utsikt mot Stranda og Sunnmørsalpane.
Fra gårsdagen har jeg lært å ta med nok mat, og timen på toppen med matpakke, egg, appelsin og termos blir en solfest.
Appelsin og termos ved varden.
Variert nedkjøring
Nedkjøringen er fin, jeg velger omtrent samme rute som oppover og får varierte bakker å øve svinger på. Prøver å legge vekten og styre med ytterskien og bruke staven og knebøy i svingene.
På toppen oppdaget jeg rust på stålkantene på skiene. Det må pusses bort før det omdanner seg til gravrust som spiser opp stålet.
Vel nede løsnet håndreimen på staven fordi stiften som skal feste den hadde forsvunnet ut av hullet! Sikkert en Ingeniør som hadde en dårlig dag når dette ble konstruert.
Oppsummering
Dette er en av de flotteste randonee turer jeg så langt har gått på Sunnmøre. Været bidro nok også sterkt til akkurat det. Siste etappen før toppen var nokså bratt, så ski med stålkanter er nødvendig.
Matpause på toppen med spektakulær utsikt til fjell og fjord.
Denne dagen hadde jeg planlagt å gå til Blåtind fra Liabygda, via Liahornet.
Det var Fredag 21.4 og avspasering på jobb var i boks.
Nede i lia er det full vår med fuglekvitter i skogen. Jeg festet skiene og ski støvlene på sekken for å gå opp til snø grensen. Da kan stavene brukes som «gåstaver». Dette fungerer veldig godt.
Klar til tur ved parkering i Liabygda.Skikkelig vårstemning med fuglekvitter og susende humler.
Oppe ved Liasetra henger jeg turskoene på en stolpe for å slippe å ha de i sekken. Det skulle vise seg senere å gjøre returen litt mere komplisert.
Svetten renner nedover pannen så solbrillene dugger. Pannebånd har jeg glemt, men headoveren fungerer utmerket rundt hodet.
Jeg savner shortsen, og den fora turbuksa fra Bergans er i varmeste laget.
Neste gang skal jeg ha sjekkliste i bilen. Det mest nødvendige blir ofte med, men om turen blir riktig god ligger i detaljene.
Terrenget oppover er litt variert og jeg følger Stikk UT! merkingen til varden. Det er få skispor å se, og jeg setter meg ned for å studere ryggen mot Blåtinden. Skal jeg opp dit må jeg først ned den nokså bratte østsiden av Liahornet. Selv om snøen er fast er der nokså mye stein.
Det er fristende å spise matpakken her, og slik blir det. Det virker lite klokt å ta fatt på noe med usikkert utfall når det er så flott her jeg sitter.
Fantastisk utsikt mot Slogen midt i bildet. Det er fortsatt mye snø i fjellene
Nedkjøring med forvikling
Nedover går det fort og det er fine bakker. Så moro at jeg plutselig ikke er sikker på hvor løypen opp gikk. Det blir en tur i bjørkeskog før jeg finner sporet med gps.
Å studere kart og terreng også på vei ned er nok fornuftig.
Litt lengre nede ser jeg Liasetra oppe i bakkene. Jeg trodde ikke det ble flere motbakker, men skal jeg ha sko resten av turen er det bare en ting å gjøre.
En liten strafferunde, men fin også. Å gå opp til hyttene og renne ned er utvilsomt en fin plass å øve på for de som er ferske på ski.
Liasetra har en fin bakke til å øve ski teknikk.
Oppsummering
På en fin vårdag er dette en veldig flott og overkommelig skitur. Lette ski med stålkanter og feller gjør det omtrent som å gå med tursko oppover.
Jeg fulgte Stikk Ut! merkingen til toppen.
Til neste helg kommer. fortsettelse med historien om turen til Blåtinden.
