Denne dagen hadde jeg planlagt å gå til Blåtind fra Liabygda, via Liahornet.
Det var Fredag 21.4 og avspasering på jobb var i boks.
Nede i lia er det full vår med fuglekvitter i skogen. Jeg festet skiene og ski støvlene på sekken for å gå opp til snø grensen. Da kan stavene brukes som «gåstaver». Dette fungerer veldig godt.
Oppe ved Liasetra henger jeg turskoene på en stolpe for å slippe å ha de i sekken. Det skulle vise seg senere å gjøre returen litt mere komplisert.
Svetten renner nedover pannen så solbrillene dugger. Pannebånd har jeg glemt, men headoveren fungerer utmerket rundt hodet.
Jeg savner shortsen, og den fora turbuksa fra Bergans er i varmeste laget.
Neste gang skal jeg ha sjekkliste i bilen. Det mest nødvendige blir ofte med, men om turen blir riktig god ligger i detaljene.
Terrenget oppover er litt variert og jeg følger Stikk UT! merkingen til varden. Det er få skispor å se, og jeg setter meg ned for å studere ryggen mot Blåtinden. Skal jeg opp dit må jeg først ned den nokså bratte østsiden av Liahornet. Selv om snøen er fast er der nokså mye stein.
Det er fristende å spise matpakken her, og slik blir det. Det virker lite klokt å ta fatt på noe med usikkert utfall når det er så flott her jeg sitter.
Nedkjøring med forvikling
Nedover går det fort og det er fine bakker. Så moro at jeg plutselig ikke er sikker på hvor løypen opp gikk. Det blir en tur i bjørkeskog før jeg finner sporet med gps.
Å studere kart og terreng også på vei ned er nok fornuftig.
Litt lengre nede ser jeg Liasetra oppe i bakkene. Jeg trodde ikke det ble flere motbakker, men skal jeg ha sko resten av turen er det bare en ting å gjøre.
En liten strafferunde, men fin også. Å gå opp til hyttene og renne ned er utvilsomt en fin plass å øve på for de som er ferske på ski.
Oppsummering
På en fin vårdag er dette en veldig flott og overkommelig skitur. Lette ski med stålkanter og feller gjør det omtrent som å gå med tursko oppover.
Til neste helg kommer. fortsettelse med historien om turen til Blåtinden.
