Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Vårskitur til Liahornet i Stranda

Denne dagen hadde jeg planlagt å gå til Blåtind fra Liabygda, via Liahornet.

Det var Fredag 21.4 og avspasering på jobb var i boks.

Nede i lia er det full vår med fuglekvitter i skogen. Jeg festet skiene og ski støvlene på sekken for å gå opp til snø grensen. Da kan stavene brukes som «gåstaver». Dette fungerer veldig godt.

Turklar ved bilen
Klar til tur ved parkering i Liabygda.
Meg gående oppover med ski på ryggen
Skikkelig vårstemning med fuglekvitter og susende humler.

Oppe ved Liasetra henger jeg turskoene på en stolpe for å slippe å ha de i sekken. Det skulle vise seg senere å gjøre returen litt mere komplisert.

Svetten renner nedover pannen så solbrillene dugger. Pannebånd har jeg glemt, men headoveren fungerer utmerket rundt hodet.

Jeg savner shortsen, og den fora turbuksa fra Bergans er i varmeste laget.

Neste gang skal jeg ha sjekkliste i bilen. Det mest nødvendige blir ofte med, men om turen blir riktig god ligger i detaljene.

Terrenget oppover er litt variert og jeg følger Stikk UT! merkingen til varden. Det er få skispor å se, og jeg setter meg ned for å studere ryggen mot Blåtinden. Skal jeg opp dit må jeg først ned den nokså bratte østsiden av Liahornet. Selv om snøen er fast er der nokså mye stein.

Det er fristende å spise matpakken her, og slik blir det. Det virker lite klokt å ta fatt på noe med usikkert utfall når det er så flott her jeg sitter.

Snøkledde fjell landskap med Slogen
Fantastisk utsikt mot Slogen midt i bildet. Det er fortsatt mye snø i fjellene

Nedkjøring med forvikling

Nedover går det fort og det er fine bakker. Så moro at jeg plutselig ikke er sikker på hvor løypen opp gikk. Det blir en tur i bjørkeskog før jeg finner sporet med gps.

Å studere kart og terreng også på vei ned er nok fornuftig.

Litt lengre nede ser jeg Liasetra oppe i bakkene. Jeg trodde ikke det ble flere motbakker, men skal jeg ha sko resten av turen er det bare en ting å gjøre.

En liten strafferunde, men fin også. Å gå opp til hyttene og renne ned er utvilsomt en fin plass å øve på for de som er ferske på ski.

Hytter på Lisætra med snødekt bakke
Liasetra har en fin bakke til å øve ski teknikk.

Oppsummering

På en fin vårdag er dette en veldig flott og overkommelig skitur. Lette ski med stålkanter og feller gjør det omtrent som å gå med tursko oppover.

Kart med gps spor
Jeg fulgte Stikk Ut! merkingen til toppen.

Til neste helg kommer. fortsettelse med historien om turen til Blåtinden.

Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Ski-topptur til Veirahaldet i Ørsta

Fra Ørsa skisenter på Bondalseidet et flott turmål. Å gå fra parkeringen er en mulighet, men mange velger skitrekket første del av turen.

Det er tidlig morgen og været er nydelig, så jeg velger å starte fra bilen denne dagen.

Å gå oppover den oppkjørte løypen er kanskje ikke et godt valg, den er hard og preparert og nokså bratt for stor fart nedover.

Rød løype tråkke maskin mot blå himmel
Løypetråkke maskin som turfølge oppover.

Men vel oppe på fjellet tok jeg til venstre og der var det er et stort flott terreng for å gå tur, også om det ikke er toppen som er målet.

I den øverste enden av skitrekket starter løypen som går til Veirahaldet, og mange ville ta turen denne dagen. Nysnøen fra i går har laget et flere centimeter tykt dekke på toppen av eldre snø, og føret for nedkjøring skulle være flott.

Turen til Veirahaldet er populær fra toppen av skitrekket.

Jeg kommer i prat med en pensjonist på vei oppover og strever med å holde følge opp til toppen. Det er utvilsomt mange spreke folk der det er mye fjell, akkurat som i Sveits.

På toppen av Veirahaldet med god utsikt til Ørsta, fjelltopper og daler i alle retninger.
Utsikt mot Grøthornet og Grøtdalstindane
Utsikt mot Grøthornet og Grøtdalstindane f.v.

Etter nedkjøring fra toppen er det bare noen stavetak til Vidsyn kafe som har gode vafler, kaffe og mye annet. Å sitte på verandaen og nyte utsikten mot Kvanndalen og høye topper er absolutt å anbefale.

Oppsummering

Det som gav mest inntrykk fra denne turen er den lange flotte nedkjøringen fra toppen. Dette er også en trygg tur med tanke på skred og utmerket om en vil ha en tur alene for å lade batterier, trimme og klarne tankene.

Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Med ski og pulk i Puttbudalen

Pyttbudalen er en svært flott dal på vei opp til Pyttbua. Her er det mulighet til å se ville dyr og oppleve urørt natur. Det har lenge vært en tanke å gå denne turen på ski med pulk og telt. Mest for opplevelsen, men også for å teste rødsprit primusen og hvor langt jeg klarer å gå med pulken. Pyttegga er også et mål hvis formen og været holder.

Med pulk i motbakke

Det å gå med pulk er god mosjon, litt som å padle kajakk der en slipper å bære vekt og i flatt terreng er det bare friksjon som gir motstand. Å slippe sekken på ryggen avlaster og gir større turglede etter min mening.

I motbakke blir det tyngre, men arbeid og energibruk blir i teorien omtrent det samme som å bære sekk.

Pyttbudalen er grei slik sett, uten alt for mye stigning og Randonee ski har gode feller som egner seg godt til å dra pulk.

Pulken egner seg godt til vintertelting og turer i moderat terreng. Drag har jeg laget av tau og veistikker.(Biltema har disse).

Vintertelting

Etter ca. 5 timer er solen på vei ned bak fjellene og det er på tide å finne en plass å sette opp teltet. I dette været nesten uten vind skal det gå greit.

Jeg finner et flatt område og trakker det hardt med skiene.

Snøplugger for teltet har jeg laget av 30cm lange trelister med hull i ene enden og spiss i andre enden. De er lette og fungerer fint.

Når teltet er oppe lemper jeg inn alt utstyr og graver en kuldegrop ved inngangen. Da blir det litt varmere i teltet samtidig som der blir mulig å sitte godt.

Den kaldeste luften legger seg i kuldegropen og gir bedre temperatur lengre oppe i teltet.

En god vintersovepose og enda bedre liggeunderlag er nødvendig. Kuldegjennomslag fra snøen kjennes fort under baken og gir fort søvnløse netter. Jeg har med to isopor underlag, men må likevel legge sitteunderlag og klær under disse.
Oppblåsbare underlag kan være gode så lenge de fungerer, men med pulk spiller noen gram ekstra ingen stor rolle og det enkleste er ofte det beste i vinterfjellet.

Ullundertøyet beholder jeg på i soveposen, da er det varmt og tørt neste dag. Jeg fyller drikkeflasken med varmt vann og legger den i fot-enden av posen. Da varmer den en god stund, og vannet er ikke frosset i morgen tidlig. Men pass på at det er en skikkelig tett flaske.

Kulden fra snøen slår gjennom utrolig mye isopor. To slike undelag blir også i minste laget for ei god natt.

Det er tid for middag og Trangia primusen fyres opp. Dette blir spennende for det blir ingen middag uten ild.

Det er rundt null grader og tar litt tid før rødspriten fatner i. Men så brenner det og snart er medbrakt kyllingryte varm.

Ut på natten våkner jeg og tar med kameraet ut av teltet. Månen skinner og snøen er opplyst som om det skulle vært dagslys.

Lite tre kater skygge i motlys fra månen
Nattfotografering i måneskinn.

Når jeg stikker hodet opp av soveposen neste morgen står solen høyt på himmelen og har varmet opp teltet. Herlig, og dagen starter med en kaffe. Skyggen av en fugl som sitter på spaden ute viser som skygge gjennom telt duken.

Dagstur til Pyttegga

Skal jeg på pyttegga er dette rette dagen!. Snøen er fast etter natten og Yr.no melder fint vær. En halv time senere sitter jeg på trappen på Pyttbua. Justerer på randonee skoene og tar av et lag med klær. Noen har overnattet der og hilser god morgen.

Oppover mot Puttegga ser jeg ikke noen andre. Det er bare sol og helt stille. Flere pauser må til, og verste tabben var å glemme drikkeflasken med vann i teltet.
Men termosen med te og ei appelsin holder meg gående. Langsomt kommer toppen til syne, og der sitter det to mennesker, nesten overaskende etter flere timer uten folk i ren villmark.

Termosen jeg fikk i gave på jobb har også fått prøve seg og har bestått med glans.

Her er det utsikt som kan gi hjertebank. Hele Trollheimen, Karitind og Trollveggen blir nesten for mye.

Det unge paret hadde gått tra Veltdalshytta og til Karitind en halvtime før jeg startet fra teltet. Nå satt de her etter å ha tilbakelagt hele egga derfra og opp hit. Til meg snakket de flytende Norsk, men Tysk seg imellom. Jeg spurte ikke hvor det kom fra for dette måtte være Sveitsere.

De eneste jeg møtte på turen til Puttegga 1999 m.o.h. var disse to som også hadde vært på Karitinden litt tidligere på dagen.

Nedkjøring fra toppen er ren nytelse og passelig bratt for meg.

Tilbake i teltet er det igjen middagstid. Jeg fyller gryten på Trangia primusen med snø og legger på stekepannen som lokk for å få bedre effekt.

Snøen må først smelte og deretter må vannet nå 100°C. Jeg døser i soveposen og det er helt stille en lang stund. Men så kommer det lyder og noen minutter senere koker det.

Det tok en liten time, men så var middagen ferdig. Det tok litt tid, men på tur er det ingenting som haster. Det fine med denne primusen er at den er enkel, pålitelig og veier lite. Den brenner nokså lenge, og å smelte snø, varme middag og vann, koke kaffe og kosefyre etterpå gikk fint uten at den ble tom for rødsprit.

Det er dampen av rødspriten som brenner, og når det er kaldt blir det lite damp og litt vanskelig å få den til å tenne. Det selges en spesiell forvarmer for kalde temperaturer, men i dag gikk det nokså greit uten.

Middag på Trangia stormkjøkken tar litt tid men fungerer godt også på skitur.

Ved fyring i telt med primus er det viktig åpne alle lufteåpninger slik at det ikke blir farlig gass i teltet. Jeg bruker også å grave ei hylle i snøen under primusen slik at varmen ikke når opp i telt duken. Mange har brent ned teltet med primus, og det er en katastrofe høyt til fjells.

Høgtunga

Som Pyttegga er dette en nokså trygg tur med terreng under tredve graders helling. Ved å gå opp forbi rundhaugen og lågtunga kan du få en rundtur med flott nedkjøring til Pyttbua. Selv om utikten ikke helt kan måle seg med Puttegga, er den meget flott og abolutt verdt jobbingen i motbakke.

Nedkjøring i nydlig landskap ned mot Pyttbua. Høgtunga 1912 m.o.h. ligger bakerst og til høyre i bildet.

Røyskatten

Det er alltid spennede å se ville dyr fra teltet. Røyskatten visste nok at jeg var her siden den pilte veldig fort over snøen. Antakelig for å drikke vann i elva. At den finner mat her oppe i snøen er nokså uforståelig, men da må det finnes mindre dyr her også. Kanskje mus eller lemmen. Kveldens underholdning var i alle fall berget.

Røyeskatt løper i snøen
Røysekatten på kveldstur utenfor teltet.
Åpning i teltduken for å se ut
En fin detalj med Hilleberg teltet er muligheten til å sitte og speide etter dyr gjennom denne åpningen.

Turen tilbake

Sleden min er litt problematisk i nedoverbakker med det provisoriske draget uten god styring. Den kommer fort på siden av skiene i litt bratte bakker. Men da er det en mulighet å snu magebetet, la den få renne først og bremse med skiene.

Nedover dalen går jeg gjennom bjørkeskog og lavere nede gran og furu. Gammelpyttbua er avmerket på kartet og jeg går nyskjerrig forbi og ser etter rester av bygninger. Snøen ligger som et teppe og skjuler alle spor etter folk og historie.

På venstre side av løypa passerer jeg Kabbesætra. Et minnesmerke forteller om fonna som raste fra Kabbetinden og tok ti menneskeliv og hele buskapen i 1816.

Ærverdig laftehus på Sjugurgarden. Skog i bakgrunnen.
Ærverdig laftehus på Sjugurgarden ved parkeringen på Brøste.

Oppsummering

Dette er den lengste turen jeg har gått med pulken og det slakke terrenget i dalen egner seg godt til denne. Toppturene fra teltet var flottere enn jeg hadde forventet på forhånd og fister absolutt til nye besøk. Kanskje med lettere oppakkning og overnatting på Pyttbua neste gang. Turen ble gjennomført 1.4.23 til 4.4.23

Kart med spor til Puttegga og Høgtunga
Spor til Puttegga og Høgtunga.
Kategorier
Møre og Romsdal På ski

Ski-topptur til Vallahornet, Nivane og Vardehornet i Ørsta

Det er tidlig i April og snøen har begynt å krype oppover fjellsidene i Ørsta.

Værmeldingen lover sol, men vind og nedbør utpå ettermiddagen. Snøen har satt seg etter en lang periode med pent vær og Varsom varslet viser moderat skredfare.

Parkering

Det er god parkering i enden av den bratte Vikegeila, og herfra er det skiltet videre oppover.

Til Vallahornet

Noen karer parkerer samtidig og skal på Saudehornet som har samme rute et godt stykke oppover. På populære turer som denne, blir det ofte tilfeldig noen å slå følge med oppover.

Ved et lite bygg 399 moh. er det skiltet retningen til toppene i nærheten. Like ved ligger også gapahuken i Skåla. En bedre middag etter toppuren er absolutt en mulighet her.

Rennende elv med fjellene i bakgrunnen
Der stien begynner er det også rennende vann med muligheter for å fylle opp drikkeflasken om det ikke er frosset.

Etter oppstigning gjennom dalen og til Dybdalshytta 539 m.o.h. dreier ruten gradvis mot Vallahornet med det mektige Saudehornet på venstre side.

Dybdalshytta
Dybdalshytta ligger 539 m.o.h. Til venstre ligger Saudehornet, Vallahornet til høyre i bildet.

Utsikten fra toppen er flott med Ørsta nedenfor og fjelltoppene mot nord.

Panoramabilde mot Nivane og Vardehornet
Fra venstre sees Ørstafjorden, Nivane og Vardehornet
På Vallahornet
På Vallahornet

Jeg sitter en stund og ser ni mennesker på vei opp det bratte Saudehornet som ruver 300m over meg. De har skiene festet på ryggsekken og går til fots, for det er bratt.

Flere skiløpere på vei opp langs Saudehornet
Flere skiløpere på vei opp den bratte ryggen til Saudehornet. Her kreves kunnskap om skred og gode ferdigheter på ski.

Fra toppen renner jeg en bue for å få med litt av Saudehornet også. Jeg hører nok til de som vil renne langt, heller enn fort og bratt.

Vel nede ved Gapahuken ca. 400 m.o.h. tar jeg en pause. Dagen er fortsatt ung og solen skinner.

Til Nivane

Ryggsekken tømmes for alt unødvendig og gjemmes i en pakksekk. Klær, vann, nødutstyr og sjokolade blir med til Nivane.

Jeg hekter meg på som sistemann i et turfølge. Oppstigningen er noe brattere enn Vallahornet men vurderes som trygg denne dagen.

Utsikt til Ørsta
Fra oppstigningen mot Nivane. Med sol og motbakke måtte jakke og lue pakkes ned i sekken.

Det å vende under oppstigning er en spesiell teknikk som går bedre etter hvert.

Ved vending til venstre gjelder å støtte seg på stavene, sette frem venstre ski i retningen du skal og strekke høyre fot bakover slik at ski-tuppen kommer over snøen og skien kan settes ned ved siden av den venstre skien.

Utsikten som åpenbarer seg oppe på Nivane er utrolig, og jeg ser endatil Giske ute i havet der nord. Litt av en kontrast mot de luftige toppene i forgrunnen!

Utsikt mot havet i Nord
En utrolig utsikt helt ut til øyene i havet med Akslahornet lengst til høyre.

Vardehornet

Men her er det ikke langt til Vardehornet. Været frister meg dit, og det tar omtrent tyve minutter. Finværet kan på denne måten lokke turgåere stadig høyere til fjells.

Vardehornet med en skiløper på toppen
Vardehornet ligger ikke så langt fra Nivane og kan nåes hvis det er nok sjokolade i sekken :).

Der oppe smaker siste sjokoladen ekstra godt. Men ute i havet truer blå skyer og det lukter lavtrykk. Her vil jeg ikke bli værende, for været kan skifte på minutter her oppe.

Bindinger vries for nedkjøling og hempene som låser skoene slåes ned. Låsen på bindingen har to stiller, og det er viktig å bruke stillet som tillater at skien løser ut hvis man faller hardt i utforbakke.

Snart er jeg på tur ned, og for en nedkjøring! . Jeg svinger ned til venstre for Nivane og svinger nedover lange strekk i myk snø. Ferske spor viser at flere har rennt ned her, men Varsom appen viser likevel en potensiell utløpssone for skred her. Ikke noe sted å oppholde seg lenge.

Omtrent en time etter jeg kom ned til bilen begynte det å snø nokså tett, og jeg er glad for å være nede fra toppene.

Nedsnødd bil
Utpå ettermiddagen kom lavtrykket som yr.no hadde meldt om.

Hva skulle jeg ha gjort om dette været kom mens jeg var på toppen og all sikt forsvant? Om det var mobildekning ville jeg prioritert å rapportere om situasjonen.

Spaden er i sekken, så å grave en snøhule ville antakelig være lurt. Om jeg kom i tvil ville jeg utløst nødpeilesenderen som ligger i sekken. Der har jeg også en lett vindsekk av folie.

Oppsummering

En uforglemmelig tur i et fantastisk fjell landskap, og samtidig en påminnelse om hvor lunefult været kan være i fjellet.

Artikkelen er under arbeid.