Gid du satt på Lesten sa folk her ute på øya i gamle dager, hvis det var noen som hadde oppført seg dårlig. Lesten er det ville fjellområdet lengst mot vest på Godøya med Lestaskjæret like utenfor.
Det er ikke rart at folk trodde hekser holdt til der oppe på Kjerringtindane i gamle dager.
Fra der stien slutter og videre mellom gamle steinras og store kampesteiner er det nødvendig å følge merkingen nøye. Denne gangen var min Far med på turen. Underveis fant vi jettegryter og tydelige skiller i bergene der flytende lava engang har blitt til stein.
Langs sørsiden av Godøya er det et steinete og svært kuppert landskap å gå i. Et karrig landskap som sjøen har formet i tusenvis av år. En interessant plass å utforske med kajakk når sjøen er rolig.En pause i sola må til.Fra venstre ligger Flø, Leinøya, Remøya og Runde.
To svarte ravner hadde slått seg til oppe i den utilgjengelige fjellsiden og holdt oss under nøye oppsikt. Helt ut på Lesten kom vi ikke denne dagen, det får bli en annen gang. Nye snøbyer farget horisonten mørkegrå, og vi fant det tryggest å snu i tide.
Hurrungane i bakgrunnen er ett av de villeste fjellparti i Norge med mange topper på over 2000m høyde.
Fanaråken ligger 2068 moh. Om man ikke er med i løpet «Fanaråken opp» er en tur i roligere tempo absolutt verdt å få med seg om man bor på Turtagrø turisthytte, eller camper i området.
1200 meter med stigning gir utmerket mosjon uansett tempo og stien opp er godt tilrettelagt. Ei dame hadde endatil en stor ryggsekk med telt og mat på vei oppover.
Utsikten mot Hurrungane er spesielt imponerende, og hyggelig betjening på Fanaråk hytta bydde også på nydelige nybakte kanelboller denne dagen i fellesferien.
Tåke og regn var det nok av den dagen jeg startet turen. Turtagrø har alltid vært et populært hotell for de som vil gå og klatre i Hurrungane.
Jeg parkerte bilen ved Turtagrø hotell og satte opp teltet i Heljedalen mens regnet øste ned.
Spor etter gammel seterdrift her jeg teltet på vei til Fanaråken. Tåken lovet ikke godt for neste dag, men været overrasker stadig.Til kvelden sluttet det å regne. Tåken og mørket og gjorde stemningen nokså spøkelsesaktig før jeg krøp ned i soveposen.
Til topps
Det er laget mange gode steintrapper på ruten opp mot toppen, og det gjør turen mindre slitsom.
Det er to hytter på toppen, der den eldste har vært bemannet værstasjon og brukes i dag til overnatting. Den andre hytta er Norges høyest beliggende turisthytte.
Fanaråkhytta har vært en bemannet metrologisk stasjon og fungerer i dag som DNT hytte ved siden av Skagastølsbu.
Gråvær nede i dalen kvelden før lovet ikke godt vær, men tåken lettet opp på toppen og gav en fantastisk utsikt mot Hurrungane og de store fjellviddene med breer.
Hurrungane er blant Norges villeste fjellparti med mange topper på over 2000 m.o.h.
Turen ned gikk via Keiserpasset og dalen derfra nedover mot Turtagrø er lett å gå, veldig flott og gir en variert tur. Tankene får fred og frihet mens inntrykkene kan synke inn.
Styggedalen som fører nedover fra Keisarpasset ble en fin avslutning på denne turen.
Oppsummering
En slik tur er et minne for livet og gjør godt for kropp og sjel. Regnværet og sol på toppen gav turen kontrast og frisk luft.
Hyttene på toppen gir også utmerket mulighet for overnatting uten å måtte bære tungt på turen opp.
Enkelte ganger blir turen til underveis, og uten noen fast plan. Vær og føre blir ofte det som avgjør og slik var det denne vårdagen i Mai. Uten kart hadde jeg forvillet meg inn i Seljebotn, mest fordi det var et ski område jeg ikke har utforsket tidligere og delvis fordi været var grått og en ski tur innover dalen kunne være spennende nok.
Fra den innerste gården Seljebotn der jeg startet turen.Et fint gammelt hus bygget på gamlemåten med lafting og torvtak.
En gårdbruker inne i dalen foreslo at jeg kunne gå opp fjellsiden til Geita botnen, så ville jeg i alle fall få litt luft under vingene. Ikke lenge etter gikk turen videre, over en liten bro og videre opp langs fjellsiden mot vest. Seljebotn er en frodig dal, og store bjørketrær står oppe i fjellsiden. Oppe i skaret var jeg over tregrensen og kunne skue innover den store skålformede dalen som heter Geita botnen.
Bjørkeskog oppover mot skaret mot Geitabotn.Utsikt nedover mot Seljebotn.
Sikten og været hadde bedret seg, så det var fristende å gå videre, og selv om man ikke bør stole på tidligere skispor fulgte jeg eksisterende spor videre oppover mot ryggen mot nord og videre til venstre mot Langhaughornet. Mye snø og mildt vær hadde økt rasfaren, så da er det viktig å ikke bevege seg i bratt terreng (over 30gr.) og holde god avstand til fonner og snø som kan rase ut. Solskinn om dagen gjør snøen raskt bløt og øker faren for ras betydelig.
Turen oppover langs ryggen gir flott utsikt både mot Stordal, Seljebotn og Overøye. Etter å ha passert Langhaughornet kom en ny mektig topp til syne, selveste Kvitegga!
Utsikt innover mot ski anlegget på Overøye og Stor-elva som renner nedover dalen.
Siste stykket før toppen er nokså bratt, men vel verdt strevet og med panoramautsikt i alle retninger. Vindstille og mildvær gjorde at jeg ble sittende en god stund ved varden og nyte utsikten.
På Kvitegga med utsikt ned mot Stordalen og øyane ute i havgapet.
Turen ned ble også en opplevelse i varierende terreng og avslutning i slakke svinger mellom de store bjørketrærne. Selv om det var overskyet og jeg hadde alpine solbriller var lyset så intenst at det ble svært vanskelig å se konturer i landskapet på vei ned.
Gytri camping er et fint utgangspungt for å padle kajakk på Oldevatnet. Her satte vi opp teltene og satte kajakkene på vannet neste morgen. Værgudene var i godlynne og vatnet ligger speilblankt. Med fiskekort regnet vi med å lure ørreten langs den tolv kilometer lange turen rundt vannet.
Utsikt over Oldevatnet fra teltåpningen tidlig morgen.Øystein og Fredrik på vatnet.Fredrik prøver fiskelykken fra kajakken.Oldevatnet virker lite på kartet, men det er omtrent tolv kilometer om en padler rundt langs land.
En liten ørret ble fangsten denne gangen. Den ble til grillmat mens historien om fangsten gjorde fisken større utpå kvelden.
Lovatnet
Neste dag lastet vi kajakkene på biltaket og kjørte til Lovatnet. Vatnet lå foran oss som et smaragd grønt speil hele veien innover mot Nesdal og Kjenndalsbre fjellstue. Oppe i Ramnefjell viser fortsatt tydelig spor etter rasulykken i 1905 da fjellet rate ut og flodbølgen herjet bygdene langs vatnet.
I det trange sundet ved Nesdal er det flott. Fra kajakken ser vi store steiner fra raset like under overflaten.
Men tiden leger alle sår, og naturen her inne er like vakker som den også kan være lunefull. Opplevelsen av å gli på overflaten og la blikket vandre rundt får tankene til å dreie seg om lite annet enn ren nytelse.
Etter lunsj ved Nesdal gikk turen videre innover til Kjenndalsbre fjellstue.
Snart er vi i enden av vatnet og tar en god pause i Nesdal før retur til bilene.
Ettermiddag og på vei tilbake på det blikkstille vatnet.
Oppsummering
Oldevatnet og Lovatnet er naturperler, og med kajakk får en mulighet til å oppleve også disse flotte delene av Stryn.
En varm sommerdag gir mulighet til å pakke ned tørrdrakten og bruke noe lettere antrekk.
Hva som kan følge med kajakken fra sjøvann til ferskvann kan være vanskelig å vite. Men siden det er et miljø som er forskjellig fra havet vil jeg anbefale å vaske kajakken med ferskvann før den brukes i slike vann. For å være på den sikre siden.
Å fiske for hånd fra båt ligger nok dypt i våre gener her på kysten så det er ikke rart pulsen stiger når torsken plutselig biter på kroken. Torskefiske på kysten her foregår vanligvis tidlig om våren når torsken kommer inn fra storhavet for å gyte, men kyst-torsk finnes her hele året og denne dagen var vi i Giskesundet for å prøve lykken.
Sjark fiskeren må ofte tidlig opp, og i grålysningen er vi på vei til fiskeplassen og lysende lanterner viser at både krabbefiskere og snurrevad båter allerede er på plass. Jeg speider etter bøyer og flytetau om fort kan snare seg rundt propellen hvis man ikke er oppmerksom. Her er både de som lever av fiskeri og de som jakter på fisk til middag eller for salg på fiskemottak for å spe på pensjonen.
Kyst torsken lever blant annet av Sil som vi finner mange av når tosken kappes og sprettes. Det virker som her er en god bestand i år av denne lille fisken som også kalles for Tobis. Om natten graver silen seg ned i sandbunnen, men om dagen kommer den opp for å jakte på mat og da lever den et utrygt liv.
Lang tid kan gå mellom hver gang en fisk hales om bord, men torsken kan også plutselig bite og flere hales om bord samtidig. En lunefull fisk som det ikke er så lett å bli klok på, og som noen ganger også setter tålmodigheten på prøve. Da er det ikke annet å gjøre enn å studere utsikten og filosofere over stort og smått mens en står der og pilker.
Vi fikk mest mellomstor fisk og noen småtorsk som kalles «kroppung». Men også noen store fisker beit på pilken og da var det stor spenning med å få berget den trygt om bord.
Men nok er nok, og når solen står høyt på himmelen suler vi opp snøret og setter kursen til Ålesund for å selge fangsten. Timelønnen til fiskeren blir neppe særlig stor, men noen får fersk fisk av høy kvalitet på bordet, og vi er noen fine opplevelser der ute i sundet.
Helt i slutten av September kan en vente seg litt av hvert i fjellet, men denne dagen var det varmt inne i fjordene. Jeg pakket sekken og satte kursen til Vaksvika. I enden av bomvegen er det god parkeringsplass. En grusvei fører til Gjellesætra der stien begynner.
Stien starter her ved Gjellesætra.
Første etappe går gjennom skog før den fortsetter gjennom både våt myr og tørrere terreng opp til Litlebotnvatnet. Fra vatnet er det tydelig sti videre som blir gradvis mindre synlig oppover steinura, men også her var det merket med røde stikker mot toppen som ligger 1302 m.o.h. Utsikten til Storfjorden, Vaksvik og fjellene og vatna i dalene rundt toppen er meget flott.
Solnedganger og høstfarger kan vært en spesielt flott opplevelse fra en fjelltopp. Utsikt Storfjorden i Vest.Grytavatnet og Lauparen i bakgrunnen.
På denne tiden av året blir det tidlig mørkt om kveldene og på vei tilbake var det skumring allerede nede ved Litlebotnvatnet og før jeg var nede ved tregrensen var det bekmørkt.
I mørket mistet jeg stien selv om jeg hadde hodelykt. Mobiltelefon med kart berget meg denne gangen, men selv med GPS kan orientering bli vanskelig når det er bekmørkt i alle retninger. Selv om solnedgangen var flott fikk jeg erfare at det er lurt å beregne nok tid til turen tilbake, og ikke å undervurdere høstmørket.
Men ned kom jeg omsider denne gangen også etter en lærerik tur i et svært flott fjellområde.
Brudefølgjet er navnet på egga med de markante taggene langs toppen. Og fantasien ser fort skikkelser som balanserer oppover på den spisse egga.
Fra noen steder ved sjøen ligner Lauparen på en pyramide og skiller seg ut i landskapet der den strekker seg opp mot skyene. Turen er nokså krevende og stigningen mot toppen rimelig bratt. Bildet under er fra Giskesundet.
Lauparen skiller seg ut med sin spisse topp i fjellrekken mot øst.Fra parkeringen starter stien opp mot Gryta-vatnet og Lauparen. Underveis kan man også ta av til venstre mot Blåfjell.Svartvassegga underveis til toppen. Snøbreen var nokså stor i år etter en vinter med mye snø i fjellet. Sist jeg gikk her for noen år tilbake var breen knapt synlig.
Siste biten mot toppen var litt sørpete på grunn av nysnø, men ikke verre enn at det var greit å gå. Rett før toppen finnes det laget til et rekkverk man kan holde seg i. Mange tok turen hit denne Søndagen, og denne siste kneika dannet en liten kø av glade og spente fjellbestigere.
Strevet blir fort glemt når en kan stå ved varden og nyte utsikten. Tomrefjorden med den nye brua og Molde i bakgrunnen var lett å se og lengre vest også Godøyfjellet som stikker opp ute i havet.
Tresfjorden med Molde i Bakgrunnen. Brua kan skimtes ved utløpet av fjorden.
Lauparvegen som fører til parkeringsplassen er bomvei og holdes åpen også om vinteren. Jeg har ikke gått her på ski, men terrenget opp til vannet og rundt Blåfjellet ser ut til å passe fint for turski.
Gryta vatnet passeres mot toppen og er et populært mål i seg selv. Flott plassert mellom fjellene rundt.Litt snø har rukket å legge seg på toppen 30. September og vinden var nokså kjølig. Upåklagelig utsikt!Kart over området
Ålesund friluftsråd drifter gjeste brygger og toalett her på Storholmen. Husk å rydde opp søppel!
Rett utenfor Langevåg ligger store og små holmer tett, omtrent tretti stykker til sammen. En stille dag tidlig i September bestemte jeg meg for å padle over fjorden og bruke dagen her ute.
Hessafjorden kan være værhard så det er best å sjekke værmeldingen og ta sine forholdsregler. Sikkert er det i allefall at vi som bor her har et svært flott område for havpadling nesten rett utenfor stuedøren!
Rester av en gammel bygning i Urvika. Kanskje et fiskemottak fra den gangen sildefisket førte store rikdommer til land.Geitene kjøler seg ned i fjæra første dagen i September.
Under er et kart over området. Ikke bare holmene er flotte, men også å padle langs land og besøke den gamle Devold fabrikken er absolutt å anbefale. Der kan en få både klær, mat og kaffe, om noe av dette mangler om bord. Ved kaien ligger det flotte dampskipet Thorolf fortøyd.
Skandinavias eldste dampskip bygget i tre ligger fortøyd her ved Devoldfabrikken i Langevåg.
Dette innlegget er fra kajakkturen til Midfjorden og området rundt siste dagen ei August 2020. Jeg var med venner og vi hadde en flott tur under varierende forhold.
Kajakkene ble lempet av og bilene parkert i Leirvågen et stykke fra Vestnes. I lav ettermiddags sol gikk turen ut fjorden til Futholmen ved den historiske øya Tautra.
God stemning i ettermiddags sol, til tross for en del vind når vi krysser over fjorden.Første ettermiddag på fjorden.
Det er ikke alltid lett å finne plass til syv telt på en liten holme der terrenget er nokså kupert. Men til slutt finner alle en liten bot for kvelden og det oppblåsbare liggeunderlaget kompenserer godt for kuler og stein.
En liten mygg, «knott» er svært aktiv her ute, og millionvis av de ønsker svette padlere velkommen. Til tross for størrelsen biter de små krypene skikkelig fra seg.
Når bålet også ble fyrt opp måtte knotten rømme og resten av kvelden kunne nytes med gode historier og løsning av verdensproblemer.
Kvelds stemning før første overnatting på Futholmen.Maten smaker nydelig etter mange timer i kajakken. Mørket kommer tidlig i slutten av August og bålet lyser godt opp.
Neste morgen lovet godt med blå himmel og sol. Jeg var tidlig oppe og ruslet en tur rundt holmen mens morgensola steg opp i øst. Snart luktet det egg og bacon over holmen og pakking til neste etappe var like etter i gang.
Morgenstemning og pakking for en ny dag.
Midt på fjorden under kryssing til Otrøya dukket det opp et lasteskip i det fjerne. Spørsmålet som melder seg ved hver slik situasjon dukket opp igjen. Vente, eller padle raskere og passere foran? Vi valgte å samle oss og vente, som viste seg å være lurt. Disse skipene kommer gjerne med rundt 20 knops fart og det beste er ofte å vente istedenfor å prøve, og kanskje komme på kollisjonskurs. Da kan det fort bli panikk og dårlige beslutninger både hos styrmannen på broen og padlere som kanskje padler i alle retninger. Den store propellen suger vannet ned langs skroget før den akselererer det akterover for å gi skipet fremdrift. Å komme inntil skutesiden med en liten kajakk blir antakelig lite trivelig.
Vel over fjorden glir vi videre langs Otrøya mens praten går livlig. Et gammelt torpedobatteri passeres. Det ser ikke ut til å ha tatt skade av årene siden 2. verdenskrig da det ble bygget som en del av «Festung Norwegen». Betongen er uten sprekker og mørke glugger speider fortsatt utover fjorden gjennom solide murer.
Dette torpedobatteriet fra 2.verdenskrig er i forbausende god stand etter så mange år ved sjøkanten.
Årneset ved innløpet til Midsundet var et passende sted for å strekke på beina og innta lunsjen. Lene var den eneste som våget å bade mens vi karene satt på land og hadde nok med kaffe og matpakken. Vinden kom plutselig fra Nord og like etter bar det hvitt i Midsundet.
Lunsj og bading i September.Fyrlykta på Årneset viser vei ved innløpet til Midsundet.
Pausen med påfyll av mat og drikke kom godt med der vinden rett imot gav en frisk tur til Midsund. Der fikk vi nye krefter med god mottakelse og is i sola på den lokale kroa. På tilbaketuren under broa over Midsundet var humøret høyt mens vinden gjorde at vi nesten slapp å padle for å holde god fart mens vi passerte under Midsund broa.
Dårlig vær og kald vind gjorde at ruten ble endret og teltene ble i stedet satt opp på Storholmen ved Dryna. Hit kom også den åttende padleren som hadde reist fra jobb og hjem for å få et par dager på fjorden. Frisk vind holdt i alle fall knotten borte, og ei lun vik bidro til nok en trivelig kveld.
Bålet varmer godt og jager mygg og klegg mens vinden blåste friskt fra Nord på andre siden av holmen. Litt vel stort ble det nok..
Flåtten trives på holmer der hjort svømmer i land og sauer beiter. Mange av denne lille edderkoppen ble oppdaget og plukket av både underveis og da turen var ferdig.
Neste morgen var det fortsatt nordavind og vi gjorde unna frokosten raskere enn vanlig for å komme av gårde før vinden frisket på. Etter å ha pakket kajakken et par dager begynner ting å gå seg til og jobben blir mer rutinepreget. Lene hadde funnet et Norsk flagg på holmen som nå var festet på flytevesten og vaiet flott i vinden. Nå var vi klare!
På utsiden av Drynja øket vinden gradvis og sjøen ble grovere. Kajakken min, en Tahe Marine Wind 555 ligger godt i sjøen med lite vindfang. Roret er kjekt å ha ved siden av senkekjølen under slike forhold for å enkelt justere kursen. Høyere fribord hadde vært bra, men den bærer seg likevel godt selv med såpass tung last. Joda, absolutt fornøyd til tross for at tauet tauet til dekksukene har en latterlig dårlig innfesting. Her må jeg til med nye fester av et materiale som ikke ruster.
Tre bukker beitet på øya og var tydelig skeptiske til nye innbyggere da vi steg i land på Storholmen etter dagens økt. De glodde på kajakkene og på teltene da jeg kikket ut av teltet neste morgen, men ellers ikke å se. Kanskje var de redde for å bli grillet på bålet kvelden i forveien.
Morgenstemning på Storholmen. Bukkene holder nøye oppsyn med hva som skjer på holmen deres fra god avstand.
Siste dagen padler vi rundt Tautra og krysser igjen fjorden tilbake til bilene. Eventyret er over for denne gang.
Padler på Midfjorden i morgensolen.Sol og regn på vei tilbake til Leirvågen.
Spesiell takk til Øystein og Fredrik som stod for planlegging av denne flotte turen!
I blåtimen har en voksen hav-oter trengt seg inn på en annens område, og en vill slåsskamp finner sted før de med ville skrik havner i sjøen der kampen fortsetter til den ene gir seg og svømmer vekk.
Slikt kan man plutselig oppleve hvis man sitter stille i fjæra her langs den ville kystlinjen her ute i havgapet i Nordvest. Det er ikke sikkert en rekker å ta bilde, men minnet har man likevel for alltid. Naturen er vill, med kupert kyst terreng, sandstrender og frodige øyer.
Hvis den første Sunnmøring kom padlende rundt stad med skinnbåten sin, så er det ikke så rart om øyene her ble valgt som boplass. Historien som følger er fra en kajakktur mellom øyene i August 2020.
Larsnes
Fra Hallebygda
Her startet turen, og kajakken ble sjøsatt fra den flotte småbåthavnen i Grønevika. Larsnes og Hallebygda kjenner jeg godt, for her bodde mine besteforeldre som vi ofte besøkte med båt i min oppvekst. Larsnes mekaniske verksted er kjent for å bygge gode skip, og en fiskebåt står i slippen når jeg glir forbi kommune senteret.
Den sørvendte Hallebygda strekker seg flott utover Sandsfjorden og øyene utenfor. Trange sund og små holmer langs land gir en fin tur langs land, og en avstikker opp til Halleosen. Strømmen er stri og Hallevatnet tømmes for sjø. Hallebygda er slik jeg husker den, og den gamle skolen der min far sprang rundt som gutt står enda, godt bevart nede ved sjøen.
Voksa og Sandsøya
Naust og båter på Sandsøya.
Lengst ute mot Vest ute på Voksa ble kajakken tømt og teltet satt opp på land. I slikt kupert landskap med stein er det ofte litt utfordrende å finne en god teltplass. Men med tiden til hjelp og noe bæring av kajakk og utstyr står teltet tilslutt på fast grunn over flomålet.
Utpå kvelden ble fiskelykken testet og to små lyr halt på land og til steikepanna på primusen. Fersk fisk er utmerket sovemedisin, og det eneste jeg registrerte den natten var bølgeskvulp nedenfor teltet når floa var på sitt høyeste.
I dag er her rundt 30 fastboende og mange har hus her bare som feriebolig. På Sandsøya fant jeg gravstedene til mine til mine oldeforeldre og tippoldeforeldre. I kajakken over vika til Sandsøya var det ikke vanskelig å forstille seg at nettopp her har de seilt og rodd for levebrødet opp gjennom tidene.
Ved Voksa ligger Hestholmen og Flatøyna. De grunne sundene og området rundt øyene ellers er et virkelig flott område å padle i.
På Sandsøya kan en tilbringe hele sommeren, eller minst et par dager om man skal se hele øya. Dolsteinshola som er en heller havet i forhistorisk tid har gravd langt innover i fjellet. Det henger et tau en kan bruke for å komme helt til bunns, men da bør man i alle fall ikke ha på findressen. Fra stien kan en også gå til øyas høyeste punkt «Rinden» og sti langs fjellryggen videre mot øst og ned til bebyggelsen.
Sandshamn var et stort fiskevær på 1800 tallet og er i dag en populær havn å besøke for småbåtfolket. Fiskernes hus som tidligere var plassert på Flåvær selger god middag og er absolutt verdt et besøk.
Kvamsøya
Fra Kvamsøya
Skal en lete etter den første Sunnmøring så er Kvamsøya rett plass å begynne. Her er det funnet de eldste spor etter bosetting på Sunnmøre. De store gravhaugene vitner om at betydningsfulle personer må ha holdt til her ute den gangen.
På en stille dag som jeg var heldig å få, er padle turen rundt vestspissen av øya en mulighet. Farvannet er ubeskyttet og åpent. Havdønning og bølger som bryter over fluder vil reflekteres fra fjellet. Sammen med strøm som kan være sterk her ute vil dette rote opp sjøen og fort gjøre turen mer spennende enn man hadde tenkt. Sikkerhetsutstyr som tørrdrakt, redningsvest, flyte element for åre, lensepumpe og nødpeilesender/vhf må være på plass på slike steder. Selv på en varm sommerdag. Vill og uberørt natur er det i alle fall , med Stad tre-fire sjømil lengre mot vest.
Ved butikken der ferga legger til Kvamsøya kan man låne sykkel og ta en rundtur på øya. Gården Støylen ligger fint plassert mellom hav og fjell ved veien på sørsiden og er en sentral gård med mye historie. Her er også steinstøtte til minne om Bernt Støylen som er oppvokst her.
Nonshornet har flott utsikt mot Riste og Stad og stien dit er lett å finne fra stadion. Rett utenfor moloen på Kvamsøya ble det Tyske lasteskipet «Hans Leonhardt» med tre tusen tonn sprengstoff i lasterommet bombet av allierte fly under 2.verdenskrig. Eksplosjonen laget en flodbølge som kastet flere båter på land og fortsatt finnes det stålbiter fra skipet rundt om på øya (ref. Kvamsøy Sogelag).
Riste
De var tett på naturen og elementene de som bodde her ute på Riste gård.
På utsiden av Kvamsøya ligger Riste, en svært spesiell øy som minner om Færøyene og skinner som en grønn oase i havet. Gamle hus murer vitner om bosetting fra tidlig på 1500 tallet og frem til 1964. Ristegården (bilde) ligger der fortsatt, og blir holdt ved like av en forening i området. Å leve her ute uten strøm og telefon var nok ikke alltid enkelt. Noen ganger i Julen kom de seg ikke over Ristesundet med båt på grunn av storm, og da ble det feiring her ute mens snøfokk og sjøsprøyt ulte rundt pipa.
På utsiden er det steile klipper og rotete hav, så jeg padlet ikke rundt øya. Mang en fisker har omkommet her opp gjennom tidene. Alene i kajakk er det alltid best å holde risikonivået så lavt som mulig.
Frekøyane
Frekøy
Å padle kajakk rundt disse øyene og holmene litt lengre mot vest er virkelig flott. Er det vindstille en tidlig morgen kan en sitte i kajakken og ikke bare se og kjenne den ramsalte havlufta, men også høre lyden av bruset av dønninger som bryter i fludene lengre ute, fisk som vaker i sjøflaten og havsule som stuper etter fisk fra stor høyde.
Kajakk på grunt hav gir god oversikt over havbunnen. Mens jeg glir over den lyse sanden fundrer jeg på om det er like mye liv der som på overflaten. Da jeg vokste mener jeg at det var det mere liv og bevegelse. Små kreps, sjøstjerner og lignende skapninger. Også en og annen sjøhest var å sjå i fjøra den gangen. Forsvinner havets innsekter? Småfisk og maneter svømmer likevel ubekymret rundt i tareskogen denne morgenen ved fyret.
Frekøy fyr var bemannet til 1979 og flere fyrvoktere har hatt fast bolig på fyret i opp til tyve år i strekk. Nå virker fyret litt ensomt og forlatt når jeg glir forbi rett under fyrlykten. Men like flott er det her ute i dag som den gangen.
Storholmen
Fra Storholmen
Her står bygninger fra tiden her var fiskemottak og på toppen av holmen er det flott utsikt til solnedgangen. Gravhauger viser at holmen har vært bebodd også i steinalderen. No blir den brukt til beite for sauer og geiter. En ulempe er at de er oppe grytidlig, og garantert har funnet de flotteste teltplassene lenge før padleren ankommer. Men dette er også morsomme dyr som var svært nyskjerrige på holmens nye beboer.
Haugsholmen
Haugsholmen
På Haugsholmen kan man lese at her bla. har vært tingsted, handelsted og lennsmann sete fra 1600 tallet. Skipene ankret ofte opp her når været var for dårlig til å fortsette rundt Stad. Bygningene er fremdeles velholdte og flotte der de ligger ved sjøen her ytterst ute i Vanylvsfjorden.
Dagene her ute gav opplevelser og minner som vil huskes lenge. Godt vær satte en ekstra spiss på turen, og området i slike forhold er et mekka for havkajakk padling. Knotten kan være plagsom på kveldstid, så husk å ta med myggolje.
