Grønn fjellside før stien går over i steinur mot toppen. Skogen vokser raskt i fjella og antakelig trives den godt i varmere klima og stigende Co2 nivå i lufta.
Fra Fiksdalen, omtrent fem kilometer fra Vatne starter stien opp til Tindfjellet. Av turene her ute er dette en favoritt for mange som bor i området, da den er variert og går både gjennom variert terreng opp mot toppen.
Parkering finnes et par hundre meter øst for der stien starter.
En avstikker ned til elva «Sagåna» som renner på venstre side gav mulighet til å fylle opp med drikke.
Første del av turen går mellom store Grantrær, langs elva «Sagåna»
Den frodige dalen og elva som strekker seg mot Vestre er en fin utsikt og verdt et stopp underveis.
Til høyre for vestrevatna kan en fortsette til Vestre hvis toppen ikke er målet.
På toppen er utsikten super mot Nordøyane og fjelltoppene i sør om man snur seg den veien. Også Runde kan sees langt i Vest.
Utsikt mot Ålesund. Litt til venstre for varden kan Runde skimtes i horisonten.
Vinden her oppe var kjølig, og selv på denne midtsommer dagen er det godt å få på tørre klær og jakke før matpakken og utsikten nytes i ro og mak.
Nede til venstre ligger Vestre og Vestrefjorden.Blåskjerdingen ligger nokså nært-Et populært turmål både sommer og vinter.
Lene har dradd i gang langtur med kajakk denne helgen, og ferden går til Smøla. Åtte år er gått siden sist jeg padlet i dette utrolige området som tåler besøk både to og flere ganger i livet. Kajakken blir fullastet og vi er fire padlere på turen- Lene, Kenneth, Jason, som alle er svært erfarne kajakkpadlere, og meg selv.
Etter tre fergereiser og et par timer i bilen ankom vi Smøla kajakk hvor vi overnattet til Lørdag morgen. Her fikk hyggelig mottakelse og en trivelig kveld i det velutstyrte uthuset ved stranden som også gav le for den kjølige nora-vinden.
Fra Smøla kajakk. En hyggelig start på turen med toaletter, dusj i låven og uthus ved stranden
Vinden blåste også friskt Lørdag men så lenge den kom mest fra siden var fremdriften bra og vi passerte snart Veiholmen før vi gikk i land for en strekk og matpause på Haugjela fyr ytterst ute i Nordvest.
Et gammelt sjømerke som har levd over mang en vinterstormHaugjela fyr er 28m høyt og huset fyrbøter frem til det ble automatisert ca.1988.Siesta med god kamuflasje i fjellduken!
Det var en stor opplevelse å padle rundt i havna på Veiholmen med sine mange avkroker og gamle trehus bebyggelse. En Pistasj is på den lokale kaffebaren smakte nydelig før kursen ble satt mot sørvest. Noravinden i ryggen sørget for god fart og etter hvert surf når vi kom et stykke fra land. I slike forhold langt fra land er det godt å være flere, og slikt turfølge er en betryggelse i seg selv.
I god surf og strømsjø kan en tungt lastet turkajakk periodevis være begravet i sjø så det er viktig å passe på at alle lukedeksler er på og tette.
En gapahuk på Svanøya gav god le og nok en trivelig kveld før ferden videre. Underveis hit prøvde jeg fiskelykken og fikk en lyr på sluken. Da var ikke valget av middag vanskelig og blodfersk lyr på steikepanna smakte nydelig etter en slik dag. Dunjakka glemte jeg i bilen, og fjellduken var god å ha. Den fungerte også helt greit som sovepose.
Gapahuken på Svanøya var kjærkommen i den kalde noravinden
Lørdag padlet vi videre gjennom skærgården sørover. Underveis så flere sjø-ørreter som var oppe i overflaten, men de lot seg ikke lure til å bite. Kanskje var sluken eller dorgefarten for stor, men muligheten burde absolutt være til stede i de strømfylte sundene.
Kveld, bål og middag!
Søndag gikk turen videre langs sørsiden og gjennom flere sund med nokså sterkt strøm og geiter som tilskuere.
Geitene er nyskjerrige tilskurere når vi padler forbi.
Utover dagen varmet også solen skikkelig og den tar hardt på skinnet når en sitter i en kajakk. Solkrem hadde jeg ikke med, men hetten og kragen på tørrdrakten beskyttet godt.
Ny dag på havetKenneth i sin Rockpool kajakkJason øver sving teknikkOmtrent 65 kilometer ble turen til sammen etter tre dagers padling
Klar til nedkjøring den nokså bratte ruta til breen.
Denne dagen hadde Kenneth, Hans Kristian og jeg en nydelig topptur til Finnan ved Trollstigen i Rauma. En nokså krevende og variert tur i det flotte vårværet som var denne dagen. Vi teltet ved veien for å komme oss tidlig av gårde Lørdag morgen. Snøen og føret var fint selv om solen varmet nokså godt utover dagen.
Teltleir ved vegen. En vindstille kveld. Hans Kristian hadde med bord og ved!
Oppstigningen fra breen var en nokså bratt og smal løype, men gikk fint mens snøen var fast nokså tidlig på dagen. Videre mot toppen var stigningen jevn og fin å gå.
Turen fra parkeringen er noe lengre enn til nabofjellet Alnestind, og vi fulgte dalen til enden av breen før løypen svinger til venstre mot Trollbotnen og videre langs ryggen mot toppen.
Fra oppstigningen fra breen til platået som fører videre mot toppenMange hadde tatt turen til Finnen denne flotte dagen. Oppover mot toppen etter kneika opp fra breen var passert.
Ned kjørte vi ikke samme rute som opp, men valgte ruten som går ned mot øst. Nokså bratt før vi kom ned til breen. Herfra var det flotte bakker og fint å renne.
Vindstille og flott utsikt fra toppenFra nedkjøringen
En ny erfaring denne turen var å ta med førstehjelpssett. Da jeg skulle ta av fellene på vei opp laget stålkanten på skien et nokså dypt kutt i en finger. Jeg oppdaget det ikke før det var røde spor i snøen bak meg. Et papir fungerte som midlertidig bandasje. Kenneth hadde heldigvis orden i tursekken og fikk stoppet blødningen oppe på Finnan. Stålkanter kan være livsfarlige hvis en er uheldig.
En stor takk igjen til gutten med turfølge som kom etter oss fant tripod stativet mitt i skisporet. Enda et høydepunkt på denne flotte dagen!:). Ting forsvinner fort når man kaver i fjellet hvis de ikke er godt sikret.
Ute på kanten med kameraet, men fuglene er langt nede..
Denne påsken innbød ikke været til topptur eller langtur på ski, men Runde var snøfritt og har mye terreng for fjellskoene. Havsulen var allerede på plass i fjellhyllene selv om det bare så vidt er April og en kald nordvestkuling feier mot fjellveggen.
Ei Alke er litt av en akrobat i den sterke vinden!
Jeg hadde med teltet og brukte to dager til å vandre rundt i fjellet og prøve å få noen fugler i kamerasøkeren. Ryggsekken ble så full at jeg måtte henge en pakksekk utenpå for å få med alt. Men det er ikke så lange turen før en er oppe på fjellet og jeg slo opp teltet et stykke fra stien.
Det skal visst være et navn på denne steinen. Jeg får kalle den for vokteren av fuglefjellet inntil videre!
Første dagen gikk jeg stien langs fjellveggen og dag to til Vardane som er høyeste punktet på øya med 332 moh. ,før ny tur til fuglefjellet og ned til fyret. Da var det mørkt når jeg kom tilbake til teltet og sovnet som en stein.
Det er veldig mye å se men størst inntrykk gjorde den store havørna som kom glidende majestetisk mens den snudde på hodet og kikket ned på meg.
Havørna observerer det meste jeg foretar meg her oppeEnda en jeger i fuglefjellet. Kråken står og spekulerer antakelig på om jeg har noe mat til overs
Litt sørgelig er det å se all plasten fuglene bygger reir av, men vi får håpe og tro at verden går riktig vei etter hvert.
Havsulene på reir i fjellveggenDet er litt av et skue utover havet denne kvelden!
Runde er også velkjent for sølvskatten som dykkere fant fra seilskuten Akerendam som forliste i det farlige farvannet utenfor øya i 1725. Skatten er utstilt på Runde museum.
Tauing er effektivt for å få med all plasten til fastlandet.
Det var nok hvalen som ble funnet utenfor Sotra i 2017 som gjorde folk bevist på et av vår tids største problemer, all plasten som driver rundt i havet. Siden vi begynte å produsere plast for vel hundre år siden (Bakelitt) har den blitt kastet på havet og naturen ellers uten tanke på konsekvensene.
På vei ut til Synesholmen med start fra Synes.
De større plastproduktene brytes ned til stadig mindre biter og blir til slutt mikro og nanoplast som havner i næringskjeden. Disse partiklene blir spist av fisk, fugler, mindre skapninger i havet og til sist av oss mennesker øverst i kjeden. Litt søk på nettet viser at det er mye som fortsatt ikke er kjent når det gjelder hva som skjer videre med disse partiklene.
Mye av plasten i havet synker til bunns og blir oppløst der, kanskje så mye som 90%. Et viktig tiltak er derfor å hindre at plasten havner på sjøen og naturen ellers. Bevissthet, gode holdninger og opplæring av barn og unge er utvilsomt viktige tiltak.
Vi deler oss i to lag som tar hver sin vei rundt og over holmen for å lete etter plast som har drevet på land det siste året. Monica, Frode og Lene som har ryddet her i flere år kan rapportere om at det heldigvis minker på antall kilo plast for hvert år.
Rydding blir som reparasjon, men hvis flere gjør en innsats vil det hjelpe stort. Det enkleste er å ta med en sekk og rydde i eget nærområde og langs sjøen for de som bor der. Kajakken er som laget for slike operasjoner og kommer til på steder utilgjengelig for annen ferdsel.
Kenneth berger ei plastblåse mens båra dundrer mot utsiden av holmen.Taueline kommer til nytte når lastebåtene skal slepes i land. En imponerende godt organisert operasjon!Fangsten berges trygt til lands!
Omsmelting til gjenbruk er viktig for å redusere avfallet og det forskes på å lage plast med nye egenskaper. Kanskje kan noe av plasten også bli gjenbrukt til brennstoff eller blir spiselig for dyr. Kanskje gjenbruk gir plast avfallet økonomisk verdi, og en slags ordning med belønning for innlevering en mulighet i fremtiden.
Å filosofere er det letteste. Det som betyr mest er hva hver enkelt av oss gjør i hverdagen både når det gjelder rydding og forebygging.
En vellykket dag der vi fikk både padlet og samtidig gjort en innsats for miljøet. Takk for en trivelig tur :)!
Om plast: Bestanddelene i plast er hydrogen og karbon atomer som danner lange kjeder når råolje fordampes. Vanndamp brukes til å dele kjedene i små molekyler som er de minste byggeklossene i plast (eks. Eten). Når disse molekylene binder seg sammen dannes den enkleste plast typen som kalles polyetylen som typisk brukes i plastposer. Molekylene kan også være mer sammensatte enn den enklere Eten, og da får plasten andre egenskaper som styrke mot brudd, slag og glans som eks. ABS plast som det lages bla. plast kajakker av. Tilsetninger av forskjellige stoffer gjør den eks. motstandsdyktig mot brann eller mer elastisk. Plast kan deles i to typer; den som kan smeltes om og gjenbrukes (Termoplast) og den som ikke kan smeltes om (Herdeplast).
Flott utsikt, men snøføyk kunne tydelig sees fra toppene lengre mot Sør.
Andre Februar 2020 ble det en ny mulighet til å prøve Randonee utstyret igjen. Snøfall og kaldere vær hadde omsider funnet veien til våre kanter. Og når det snør her så kan det fort bli store mengder i fjellene. Auskjeret i Stordalen er mitt første egentlig mål og skal være en overkommelig tur for en nybegynner på slike ski.
Værmeldingen var ikke særlig god med snø og vind i høyden. Men jeg det ble likevel en tur opp til toppen av skitrekket for å vurdere forholdene derfra. Da får man uansett trim og prøvd seg litt i nedoverbakken etterpå.
For skitrekket var snøen kjærkommen etter en uvanlig mild vinter så langt i år, og mange hadde tatt turen til skitrekket. Etter at ski fellene var satt på og bindingenes hel-støtte justert for motbakke gikk oppturen greit. Høy puls og litt kaving i løssnøen hører med.
På toppen av trekket sto solen på sitt høyeste, og snøværet så et øyeblikk til å lette. Å fortsette videre var ikke aktuelt uten godt vær, og jeg bestemte meg for å ta en kaffepause for å se på forholdene en stund.
Tett snøvær i Februar hindret meg i å nå toppen denne dagen.
Ruten opp til Auskjeret i Stordalen skal normalt være nokså trygg når en følger fjellryggen. Men nysnø som i dag er ustabil og svake lag i snøen kan fort gi etter når tyngden av snø bygger seg opp i skrått terreng. Vinden vil også flytte snøen og bygge den opp i store mengder på le siden av fjellene. Å ferdes alene i rasutsatt terreng er spesielt farlig. Flere i lag kan man kanskje berge hverandre forutsatt at man holder stor nok avstand. Ras kan bli svært store og bevege seg langt og hurtig. Å følge fjellrygger, bruke sunn fornuft og holde god avstand til bratt terreng er nok lurt. DNT holder egne skred kurs der man får lære mye mer om skred og sikkerhet i fjellet.
Utsikt mot Seljebotnen.
Lørdag 7.Mars var fridag og været gav mulighet til å utfordre Auskjeret på nytt. Sikten var god men vind på toppen av fjellet krevde nok klær i sekken. 6 minusgrader kjennes fort som dobbelt så mange når vinden blåser friskt. Det kunne sees snø føyk i fjellene lengre sør og noen vindkast kom også hit med god fart.
Auskjeret kommer til syne og litt lengre oppe kommer også solen frem over tåken.
Tett snø føyk kan som tåke gjøre at en mister sikt, går seg vill, og ikke finner ruten tilbake ned fra fjellet. Spaden var god å ha til å grave en sittegrop for å gi ly for vinden mens termosen og matpakken ble satt til livs. Hvis vinden skulle bli verre var her også nok snø til å lage en hule å krype ned i. Men solen var fremme og kastet sine stråler utover landskapet og gav et snev av varme, selv om det er tidlig i Mars enda.
Flott vær på vei mot toppen ved andre forsøk.
Både opp og ned gikk jeg med god avstand til skavlene som henger ut fra fjellet mot øst. En slik skavle henger i løse luften og en intetanende skiløper kan fort føre til at skavlen brekker. Da er det for sendt å snu, og mange har endt sine dager på denne måten.
Denne gangen lot fjellet meg kommet til toppen og se på dets fantastiske utsikt. Det er en gave man skal være glad for og en opplevelse som neppe kan beskrives fullt ut med bilder og film.
Denne flotte Februardagen spente Kenneth og jeg på oss skiene ved Ringset. Vi parkerte ved den game fabrikken og gikk opp til Ansoksætra, Ansokhornet, Jolgrøeggene og videre til Jogrøhornet. Turen var variert og relativt lang med både skog og høyfjellsterreng.
Kenneth underveis mot Jolgrøthornet med Sunnylvsfjorden i bakgrunnen.Jolgrøhornet kan sees fra varden på Jolgrøegga som ligger mellom de to toppene.
Siste motbakkene før Jolgrøthornet kjentes i kroppen og målet var nådd. Mange andre hadde også tatt turen hit denne flotte dagen for å stå på ski og nyte den flotte utsikten.
Jolgrøthornet er en svært populær topp på slike dager som dette.Mot Sunnylvsfjorden sett fra Jolgrøhornet. Skisporene våre viser vei mot Ansokhornet som er første toppen over fjorden.
Nedkjøringen var en fornøyelse på puddersnø fra Jolgrøhornet og ned til Ringsetsætra via Vardebakkane. Vi holdt god avstand til den bratte siden under Jolgrøeggene etter gode råd fra en lokalkjent nede i bygda. Nede i fjellsiden var det også mere snø enn på toppen der snøen ofte blåser bort i sterk vind.
Etter Ringsetsætra fulgte vi løpen som følger veien nedover mot Øygardsnakken og videre tilbake til Ringset.
Etter turen var vi enige om at den var virkelig flott både når det gjelder den lange turen langs egga og nedkjøringen i de lange bakkene ned fra toppen.
Oversikt over ruten vi fulgte opp (rød strek) og ned (blå strek) fra toppen.
Padling rundt Erkna er en opplevelse utenom det vanlige. Men farvannet er ubeskyttet og med grunner og fall som kan bryte når det kommer havdønninger.
Erkna ligger omtrent syv kilometer nordvest i havet fra Giske. Mens innlandet ligger hvitt av snø padlet vi hit ut med start fra Øygardshavna, med en stopp på Synesholmen underveis.
Med kajakkene pakket og klare gjøres siste forberedelser. Målet er Erkna som kan sees i bakgrunnen mellom moloene. Fra Øygardshamna på Giske. Pause på Synesholmen. Vi går på land for en strekk på beina og en matbit i lav Januar sol.
Her ute var det et par grader varmere og snøfritt. Eneste beboere vi fant var noen villsauer som beitet gress også denne kalde januardagen. Landskapet på Erkna kan minne på Færøyane når en ser den fra sjøen i en kajakk.
Fyret brukes i dag som feriested og øya som sauebeite om sommeren. I dag var det stort sett bare havørn og sjøfugl å se av liv. På vei rundt øya.Tommy og Philip ute ved Erkna.
Etter å ha padlet rundt øya der vi så både ørn og sjøfugler var det tid for en varm lunsj i solveggen oppe ved fyret, og samling av krefter til turen tilbake til Giske. Vinden var rolig, men å ha den imot istedenfor i ryggen senker farten og krever ny energi.
Kajakkene bæres på land og mat og klær pakkes ut for en god pause på land. Slike dager krever flere lag med ull under tørrdraken samt tørre klær for skifte.Oppe ved fyret er det ikke bare fantastisk utsikt. Her er også le for vinden og en liten lunk fra solen mens vi lager til mat.Utsikten fra fyret er storslagen med Giske, Ålesund og de hvite Sunnmørs alpane i bakgrunnen.
Å padle om vinteren i kald sjø har klart større risiko, men sammen i en erfaren gruppe som dette føler vi oss likevel trygge om noe skulle skje. Trening på redning av hverandre og utstyr som nødpeilesender, nødbluss og varme klær under tørrdrakten gir gode forutsetninger om noen får problem.
På vei hjem ved solnedgang. Lyset er fantastisk og sørger for god stemning på turen tilbake til Giske.En fantastisk dag sammen med en enestående gruppe av havpadlere. Takk for turen!
Tilbake på Giske var vi alle enig om at Søndagen var brukt på best mulig måte og med unike opplevelser som vil huskes lenge.
På utsiden av Giske med Synnes til høyre og Erkna lengst til venstre i bildet.
Tretten padlere møter opp og sjøsetter kajakken denne kjølige Desember ettermiddagen. Det kunne være fristene å innta godstolen og tv-skjermen, men denne gjengen vil heller ut å oppleve solnedgang i kajakk om vinteren.
Varme klær og gode padlehansker må til for å padle kajakk i Desember. Giske øya i bakgrunnen.Når solen forsvinner i havet er vi klare for turen rundt Giske.
En skulle tro at det er en kald opplevelse å padle om vinteren, men med bevegelse og varme klær er ikke temperaturen noen stor hindring. I kajakken blir det også litt varme fra den halvdelen av kroppen som er under sprut trekket.
Havet er likevel kaldt og risikoen større om en havner i sjøen, så flere sammen gir også større sikkerhet om noen er uheldig å velte.
Etter solen går ned blir lyset blått før det er helt mørkt og vi opplever den spesielle stemningen vinterpadling kan gi på utsiden av Giske. Sjøen er rolig men dønninger lager likevel bevegelse over det grunne Giskerevet.
Vinterpadling er spesielt og ofte flottere enn andre årstider når det gjelder lys og stemning.Staurneset på Giske.
Det er mye stein under overflaten og lett å padle på grunn, men med hodelykt og lav fart kommer alle greit fram videre sørover langs land.
Snart er det så mørkt at vi ikke kjenner igjen ansiktene og bare lysene viser hvor kajakkene er.
Vinden frisker på og vi lager bål på Giske istedenfor Havstein som var planen opprinnelig. Bein og fingre blir fort kalde på land og bålet sørger for varm mat og opptining av kalde tær før vi inntar kajakken og padler siste etappe til Skjong.
Noen hadde også pyntet kajakken med julelys og lyste godt opp i den kalde vinterkvelden. Beklager at jeg ikke fikk til et bedre bilde!
Femten stykker teller vi nå etter to som hadde ventet på oss på Havstein kom padlende derfra og fikk varmet seg ved bålet. Tross vinden var turen vellykket og vi ønsker God Jul før bilen frakter oss hjem til godstolen.
Yste Skotet i Storfjorden er omgitt av frodig kulturmark som er blitt til gjennom mange generasjoner.
Hva er vel flottere enn en fjordatur i Mai. Det var en ettermiddag 17. Mai 2018 og solen skinte fra skyfri himmel. Et stabilt høytrykk hadde festet seg over Sunnmøre.
Jeg hadde noen fridager, og en tanke om å padle Ellingsøyfjorden, gjennom det strømfulle dragsundet og til den gamle fjellgården Skotet, ble realisert. Ellingsøyfjorden har mange perler og fine teltplasser.
Tidlig morgen i Ellingsøyfjorden. Spesiell bunn med stein. Her bør man padle forsiktig ellers kan det fort bli hull i båten.
Det stabile været gjorde at jeg tok med bare sovepose denne turen. På Vemøya var det nokså ujevnt og tett skog, men etterhvert fant jeg en flat bot under et tre til soveposen den første natten.
Skodjebruene ble åpnet for ferdsel i 1922 og brua på bildet er Europas lengste kvelvingsbru ifølge en tavle ved veien. Ingeniørkunst i ordets rette forstand.Dragsundet har tidvis sterk strøm og her kom jeg så vidt igjennom.
Etter å ha kommet velberget gjennom Skodje strømmen gikk ferden videre forbi Solnørvika der Solnør Gård ligger, og over fjorden til Røneset.
Der ble det en kort kaffepause i båten mens jeg pratet litt med besøkende som var der.
Jeg forstår godt de som vil bo slik, et nydelig sted, borte fra maset og nærme naturen. Herfra padlet jeg videre langs land innover fjorden. Det eneste som forstyrret freden var motorbåter som hastet avgårde innover mot Geiranger.
Det var godt å komme frem til målet og få strekke på beina etter såpass mange timer i kajakken. En bratt sti fører opp til Yste Skotet og derfra kan man gå videre til Me-Skotet og Inste Skotet.
Naustvika som ligger et par kilometer lengre inne i fjorden i le for Skothalsen er nok også et godt alternativ for iland stigning.
Å dyrke opp all jorden på Yste Skotet for hånd må ha vært et arbeid som har pågått i flere generasjoner.
Det er likevel godt forstålig at folk bosatte seg her hvor det er frodig og gode vilkår for dyr og matproduksjon. Å være her en dag det er omvisning ville vært interessant. De gamle husene har nok en lang og spennende historie å fortelle.
Inste Skotet ligger noen minutters gange fra Yste skotet.Ved Me-SKotet som ligger mellom Inste og Yste Skotet.
Tilbake padlet jeg et stykke forbi Røneset og tok kvelden der. Været var like flott og også denne natten ble tilbragt under et tre. Et løvtre gir iallefall litt beskyttelse mot uventet nedbør og en sovepose trenger ikke store flekken for å bli ei god seng.
En god pause med mat og kaffe i fjøra utenfor Sykkylven ble siste stopp før jeg padlet videre gjennom Vegsundet og mot Ålesund.
Kajakken min på denne turen er en Tahe Marine Wind 555. På denne turen fikk jeg testet den på langtur. Det lange skroget glir lett og den er god å sitte i. Både ror og skeg er ofte omdiskutert, men roret er fint ved langtur da man enkelt kan korrigere kursen og bruke all energien på fremdrift. Skeg er først og fremst til å korrigere for sidevind slik at kajakken ikke svinger seg for mye opp mot vinden.
Ei hengekøye hadde ikke vært så dumt i slikt landskap. Godt selskap hadde også vært kjekt.
Når det gjelder sikkerhet bør man også holde avstand til bratte fjellvegger inne i fjordene. Fallende stein kan treffe en kajakkpadler. Det har faktisk skjedd, med fatalt utfall.
Spesielt om våren når snøen smelter er dette vanlig.
