I Sykkylven finnes mange av toppene i området rundt Hjørundfjorden som kalles Sunnmørsalpene. Ystevasshornet er en av disse, en middels krevende tur med grei tilkomst fra R.V.60 mellom Stranda og Sykkylven.
En god sti ved siden av autovernet leder meg fra den store parkeringen lengst nord, og til den mindre plassen der turen begynner.
Turen starter ved den minste parkeringen ved kommunegrensen og skiltet til Tindeskarvatnet.
Etter grusveien opp mot drikkevannskilden der stien tar til trekker jeg pusten gjennom nesen og kjenner lukten av høst. Det er noe spesielt med høstluften, en anelse av at sommeren er over og vinteren lurer oppe i høyden. Et tre står i silhuett mot den blå himmelen. Det er hvitt i lyset fra solen og jeg undres om det er frost der oppe.
Et nokså merkvedig syn med tre som så ut som de var frosset og med snø i lufta.
Den første stigningen går greit med stedvis tillagede trinn av stein. Når det flater ut kommer det til syne et nydelig fjellandskap. Elven til høyre som renner fra det lille vannet må passeres før stien går over til steinur videre oppover. Noen små varder viser veien oppover.
Stien leder ned til elven, og etter at elven er krysset går den videre opp til høyre ledsaget av noen oppreiste steiner og små varder.
I dette landskapet får tankene uforstyrret leve i hodet mens pulsen kommer opp i et godt mosjonsnivå. Den friske luften og lyset gjør godt for kropp og sinn etter sykehusoppholdet og flere uker uten trening.
Fra der stien slutter et stykke over vannet er det steinur videre opp mot toppen. Utsikt sørover mot Tindeskarvatnet.På toppen med flott utsikt og ei bratt fjellside ned mot Holebotnen.Utsikt til Velledalen og havet langt der ute.Slogen på 1564 m.o.h. ruver bakom de nærmeste fjellene.
Fotografiske utskeielser på vei ned i lav ettermiddagssol.
Juni er en fin årstid for fjellturer ved kysten. Her er det bart mens snøen fortsatt dekker toppene i Sunnmørsalpane. Gamlemsveten med sine 790 m.o.h. er en slik topp som jeg denne gangen kombinerte med et par andre turmål i nærheten.
Kanskje er jeg en av de siste gjenlevende turbloggere i disse dager, men det får så være. Jeg får sitte og lese og humre hvis jeg blir gammel og dårlig til beins.
Opptur med opplevelser
Jeg startet turen ved hundepensjonatet ved Gamlemselva der det er plass til noen få biler. Det er også andre stier til toppen, som fra Hildre eller grusveien fra Søvika som er kjørbar helt til topps når det ikke er snø.
Oppover langs elva er stien god, og stedvis er det lagt stein som er gode å gå på.
Gamle murer av et slags byggverk ved elven står igjen fra gamle dager. «Tyskedammen»- kanskje det har vært et lite vannkraftverk eller en demning?
Stien oppover er godt tillaget og bukter seg gjennom en jungel av bjørketrær
Litt lengre oppe ligger «Uksebakken». Et skilt forteller at en okse skal ha ramla ned i elva og slått seg ihel her. Det er nok ei sann historie, for det er bratt ned og lett å miste fotfestet. Jeg passer godt på hvor jeg tråkker, for jeg har ikke lyst til å bli ukse nummer to i elva.
Over tregrensen flater det ut et stykke. Elva krysses der det står et dødt tre og det blir gradvis blir mer stein og lyng oppover. Stien blir vanskeligere å se, men det går greit å følge kabeltraseen oppover.
Over tregrensen på vei oppover langs elva er det god sti til elven passeres.
Hurlaveten
Jeg tar til venstre og følger et traktorspor oppover mot Hurlaveten som på avstand minner litt om ei pyramide av gråstein.
Disse vetene finnes på de fleste fjelltopper og markerer grenser, men fungerer også som veimerker på fjellet. Fiskere bruker de også som godt synlige landmerker sett fra sjøen.
På Hurlaveten med god utikt til Nordøyane. Masta på Gamlemsveten stikker opp i bagrunnen.
Et par hundre meter mot Nordvest står det en annen varde med god utsikt ned mot Lepsøybrua og fyret. Underveis passeres flere store steinheller som en eller annen gang har blitt reist opp slik at de nesten ligner gravstøtter. Men det er vel heller noen som har villet etterlate seg et spor her.
Den 800m lange Lepsøybrua som strekker seg over over Lepsøyrevet ble åpnet i 2021.
Videre opp til veten
Herfra er det lett å fortsette opp til Gamlemsveten. Underveis passerer jeg ei slette der en slags spove-fugl holder til. Antakelig hekker den her oppe. Den gir fra seg en hul ensom lyd, og ingen andre lyder høres.
Den siste bakken forseres, og straks er jeg på Veten. Her kan man finne en lun vegg ved ett av byggene for radio og tv-senderen.
Nedoverbakker
Fra veten følger jeg grusveien nedover et stykke til fjellryggen og følger denne nedover mot Reinhausen. Litt merkelig med disse navnene som har «Rein» i navnet. Kanskje er de eldgamle og fra den tiden det ble jaktet rein i fjellene.
Turens høyeste pungt er Gamlemsveten med storslagen utsikt over havet, øyene, fjell og fjord.Grusveien nedover fra toppen.Neste etappe gikk jeg litt utenfor allfarvei og fulgte ryggen nedover mot Reinhausen.Ålesund blir nokså liten i disse omgivelsene. Men flott er den i kveldssola!
Fuglen i solnedgangen
Sola nærmer seg horisonten og lager en enestående flott gullfarge på himmel og sjø.
Gullhav.Ei lerke stiller seg opp som et fint motiv i kveldssola.
I nedoverbakkene går beina nesten av seg selv og tankene får frihet til å surre rundt i hodet. Ofte løser jeg problemer på denne måten, borte fra de daglige gjøremål og rutiner, og sett fra et nytt perspektiv.
Kart og stigning
Kart over området med rute.Stigningsdiagram med de to bratteste bakkene oppover avmerket.
Oppsummering
I alt var dette en meget flott og overkommelig tur med utsikt over hav og land med flere severdigheter underveis, også i motbakken langs elva.
Fire timer på hele runden brukte jeg i noenlunde normalt tempo. Bor du i Ålesund behøver du ikke reise så langt for å finne flotte fotturer.
Husk å ta med gode gode vanntette sko, klær for skiftende vær og nok mat.
Det er sent i Oktober og snøen har lagt seg langt nedover toppane i Sunnmørsalpane. Men her ute i havgapet er det fortsatt mulig å gå på barmark, prøve fiskelykken og kanskje få med nokre gode bilder heim. Denne gangen går turen til Store Hestevatnet ved Brattvåg på Sunnmøre.
Sekken er full av utstyr og vekten merkes i motbakken opp fra vassverket. Men det er ikke langt opp til vatnet og teltet kommer opp uten store problemer. Big Agnes teltet er lite og lett å bære med seg på fjellet.
Flere lag med klær trengs i den iskalde austavinden. Målet er å lage mat på bål istedenfor primus, kanskje en stekt ørret hvis jeg er heldig.
Jeg lager til bålet og henter fiskestanga i skumringen. Dagene har blitt korte. Etter noen kast hugger en fisk til og jeg sveiver den inn i stor spenning. Men nei..der kom den seg løs. Også senen vaset seg i mørket så ørreten fikk være i fred i kveld.
Det får bli en pakke med turmat tilsatt varmt vann til middag tenker jeg og fyrer opp ei fyrstikk for å tenne bålet. Jeg har jukset litt og tatt med tennbriketter. Men nei, de er sikkert for gamle og brenner ikke, det virker mere som de er flammesikre. Flere fyrstikker fyres opp under tynne kvister, prøver å lage le men stikkene slukner like fort i den friske austavinden. Det er mørkt og kaldt og gode råd er dyre.
Det ble turmix til middag og fotografering av stjernehimmel med et beskjedent nordlys før jeg kryper ned i soveposen mens vinden rusker godt i teltet. Vintertelt er dette ikke, men forhåpentligvis står det ei natt med frisk vind.
Et nytt Exped liggeunderlag er med på denne turen og skal visstnok fungere også på snø. Men dynposen min for sommer og høst var litt kald denne natten og jeg våkner grytidlig. En lys ide dykker opp i hodet og får meg ut av posen, bjørkenever!. Jeg må finne ei gammel bjørk! No koker en kaffen på bålet og livet er staks litt bedre. Mens kaffen gjør underverker og bålet varmer tenker jeg på den store kontrasten mellom dette og krig og terror på tv-skjermen hjemme. Hvor heldig jeg er som kan sitte her og ha det godt.
En kaffekopp smaker ekstra godt når den lages på bål og drikkes i kjølig høstluft.
Mye kan tilsettes i havregrøten. Turmixen med frukt og nøtteblanding fikk her enda et nytt bruksområde. Melkepulver gir næring men har lett for å brenne seg fast i aluminiums gryten min. Da tilsetter jeg heller en god bit med meierismør.
Etter frokost er målet Synnalandsnipa, en lett tur som er populær å gå fra Brattvågen.
Varden på Synnalandsnipa. Solen har såvidt klatret over fjellene og kaster lys utover øyane.
Tilbake til teltet forsøker jeg fiskelykken men ørreten sover visst om dagen ser det ut til. Etter noe døsing i teltet tar jeg turen opp til «Hestehaudet». En topp med flott utsikt og godt sti fra Store hestevatnet.
Nesten oppe er utsikten til Haramsøya utmerket. På toppen av fjellet står vindmøllene som kom opp dit etter store protester. Det er nok litt farlig å mene noe om møllene, men vi må nok leve med de. En god ting er i alle fall at de lager ren energi, og på avstand er de ikke fullt så ruvende. Jeg synes det er vanskelig å konkludere, men kanskje må vi godta noen endringer hvis de kan bidra til å redde klimaet. Min gamle lærer brukte å si at «summen av lastene er konstant». Kanskje er det slik med denne saken også.
Harøya med de mye omstridte vindmøllene oppe på fjellet.Fra Hildrehesten er det fin utsikt mot Nordøyane. Lengre ute ligger Sandøya med Husøya (som også er forbundet med Ona) i bakrunnen.
Tilbake ved vannet og teltet prøver jeg fiskestangen igjen. Denne kvelden går det bedre og jeg får landet to fisker. Nokså små, men det holder til middag.
Trange sko er ikke bra. Det blir ikke plass til isolerene luft rundt foten og heller ikke plass til to sokker. Sterk varme er nok ikke særlig bra for fjellskoene, men jeg tørker de ved bålet. Sokkene beholdes på og tørker fort foran bålet. Tærne får også tilbake varmen.
Fukt fra elva i bakgrunnen og nattefrosten har laget iskappe på plantene. Et tydelig tegn på at vinteren og snø plutselig kan melde sin ankomst.
Ei ny natt kommer og denne gangen lar jeg de innerste kleslagene være på kroppen. Luen trekkes godt nedover ørene og posen snøres godt igjen. Det er viktig å ikke puste inn kald luft under søvnen, den vil bidra til å kjøle ned kroppen og øke energiforbruket. Denne natten sover jeg godt og kl.04 har jeg fått timene som trengs. Bålfyring, kaffe og rekordtidlig frokost blir det i dag.
Nordlyset har blitt sterkere, det danser på himmelen og lager et fint lysshow i mørket. Bortsett fra de røde lysene på vindmøllene er det ingen andre lyskilder her som forstyrrer.
Å trakke rundt og prøve å finne gode foto-motiver er mye av meningen og målet med turen. Nordlyset blir en flott bakgrunn helt til det forsvinner i grålysningen.
Teltet fungerer både som bolig og motiv. Med lys innvendig er det også lett i finne det igjen når jeg rangler ute på jakt med kameraet.
Nordlyset og vindmøllene på Haramsøya konkurerer om oppmerksomheten ute i havgapet.Nordlys i de siste minuttene før dagen begynner å gry.Det ble mange forsøk på fotografering av nordlyset. Dette med furutrær i forgrunnen og vannet er kanskje ett av de mest vellykka.
Det er blitt Lørdag og dagslyset begynner såvidt å bli synlig. Først blåaktig og gradvis over til mere rødt. Noen bilder til blir det før turen går tilbake til teltet, men ikke noen som kan konkurrere med nordlyset.
Det blå lyset like før soloppgang og det røde lyset etter soloppgang kalles ofte blåtimen og gultimen. Magiske minutter for alle fotografer.
På veien hjem er det mange opplevelser som er med i bagasjen. Ofte trenger vi ikke reise så langt for å få de, og i vårt fylke ligger fine pærler ofte rett utenfor stuedøra.
Med egen bil er parkeringsplassen i Venjesdalen et fint utgangspungt for en fottur over Romsdalseggen. Det smaleste partiet over egga er bare åpen for ferdsel i retning mot Åndalsnes, så returen til bilen må gå på merket sti via Høgnosa og kaffebua. Det er en nokså lang tur som tok meg syv timer med pauser. Runden er absolutt å anbefale, og et fint alternativ til den vanlige turen fra Venjesdalen til Åndalsnes.
Parkeringen har toalett og elva Glutra renner like ved hvis du vil skylle skoene eller fylle drikkeflasken. Parkeringsautomaten var litt vanskelig å bli venn med, men ba meg til slutt om å sette inn bankkortet. Det er også mulig å betale på nett.
Parkering for personbil koster 100kr i 2023.
Om du vil gå i fred i egne tanker er det fint å begynne å gå tidlig. Denne dagen begynte med klar himmel og flott sensommervær.
Hvem skulle tro at være ble slik etter skybruddet kvelden før.
Med frokost ved bilen er jeg klar for den populære Romsdalseggen.
Nedre del av stien består av steintrapper som gir en flott start på oppstigningen.
Etter omtrent 500m stigning svinger stien mot venstre videre oppover mot et flatt parti med en storslagen utsikt mot Trollveggen og Rauma som slynger seg nedover Romsdalen.
Hvis beina og pusten fortsatt fungerer bra så er også Blånebba innen rekkevidde herfra.
Romsdalen med Romsdalshorn t.v. og Trollveggen på motsatt side. Åndalsnes sett fra Mjelvafjellet.De mektige Trolltindane var innhyllet i skyer denne morgenen. Mange klatrere har besteget Trollveggen, men også mange har omkommet underveis mot toppene.
Turen går videre over eggen og opp til Mjelvafjellet. Selve eggen er nokså smal men nokså grei å spasere over. Partiene før og etter kan oppleves som litt mere krevende, men her er det laget kjetting til å holde seg i.
Etter nedstigningen fra Mjelvafjellet følger jeg skiltingen og tar av til høyre mot Høgnosa.
Åndalsnes sett ifra Høgnosa.
Stien fører videre ned i Jamnåbotn, og her ligger Kaffikjelbua som er åpen. På en slik solrik dag er det godt å sette seg inn her for en liten pause og studere bildene på veggen.
Kaffikjelbua er bygget av lokale ildsjeler og fraktet hit opp med helikopter i 1988.
På vei ned treffes ofte Vikingsau. De liker seg på stien, men kan klare seg ute hele året i alt slags terreng. De har dobbelt lag med pels og kjøttet er spesielt smakfult.
Gammalnorsk sau er også kalt Vikingsau. Den er hardfør og klarer seg ute hele året.Kart over området
Flott vær og fine høstfarger oppe ved Heimste Veltdalsvatnet.
Dei første menneskene vandret i Tafjordfjella for ca.8000 år siden. De jaktet på og levde av villrein og det de ellers kunne finne i fjellene. Spennende krigshistorie finnes det også spor etter her oppe. Noen fine dager i September gikk jeg en runde i gamle fotefar mellom turisthyttene.
Fra Zakariasdammen til Reindalsseter
Første etappe av turen er forholdsvis kort og etter et par timers gange er jeg oppe på Reindalsseter som er selvbetjent på denne årstiden. Herfra er det merkede stier til en menge turmål og et fint utgangspunkt for turer i Tafjordfjella. Reindalsfossen som buldrer nedover mot dammen er verdt en god pause og litt energi påfyll på vei oppover.
Reindalsfossen fører store mengder vann til Zakariasdammen.
Hytta har også en spennende historie fra siste verdenskrig da Joachim Rønneberg måtte hente mat her for å overleve der de bodde lengre oppe i fjellet under operasjon fieldfare.
Opp Veltdalen til Veltdalshytta
Morgenstemning ved Reindalsseter.
Villere og flottere natur en Veltdalen er nok vanskelig å finne der den snor seg oppover med bratte fjellsider over en frodig dalbunn med store eiketrær nederst i dalen. Lengre oppover blir terrenget mindre grønt og gradvis overgang til et vilt og grått steinlandskap. Underveis passerer jeg tre små elver som kaster seg utfor den bratte fjellveggen og fortsetter nedover i fritt fall.
Et slør av pulverisert vann driver langs de ville fjellsidene.
Dagstur til Karitind
Etter en kveld i trivelig selskap på hytta er Karitind målet denne dagen. Jeg velger å gå stien mot Pyttbua og ta av der et skilt angir «Pyttbua via Karitind omtrent 1500 m.o.h. På høyeste punktet tar jeg til venstre og følger østryggen opp til toppen 1982 m.o.h.
Utsikten fra toppen på en klar dag som denne er utrolig og jeg kan se både Veltdalen og de store fjellområdene i alle retninger.
Utsikten oppe fra Karitinden er enestående og overrasker mange som er her for første gang.
Tilbake fulgte jeg fjellryggen i retning Veltdalshytta og dreide til venstre mot vannene ned mot stien jeg fulgte opp.
Denne dagen hadde flere funnet veien til hytta. Verden er ikke så stor og etter ei boks med bacalao ble jeg bedre kjent med andre Sunnmøringer. Endatil folk fra Holland hadde funnet veien hit denne Lørdags kvelden. Det er ikke annet å gjøre enn å prøve å være litt sosial, og som oftest ender det bra. I ett av byggene ved Veldalshytta er det museum fra tiden det var anleggsarbeid i forbindelse med kraftverket og historie fra operasjon fieldfare. Spennende historie som absolutt verdt å få med seg når en er her oppe.
Ei natt i Fieldfarehytta
Neste natt lånte jeg soveposer på Veltdalshytta, og overnattet i Fieldfarehytta som ligger en kort spasertur herfra. Hytta som står her i dag er en nøyaktig kopi. Det er flott å ligge her og høre fjellvannet skvulpe rett ved køya hvis det blåser. Kanskje våkne til vindstille, sol og et safirgrønt fjellvann utenfor døra
Å overnatte i Fieldfarehytta som ligger mesterlig godt skjult i terrenget er en spesiell opplevelse. Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther bygget denne som sin base og bodde her fra sommeren 1944 til våren 1945.
Karene som bodde her siste verdenskrig hadde utvilsom noen fine dager om sommeren, men også mange dager og netter som var kalde. Tungt arbeid var det også å skaffe mat og hente utstyr som ble sluppet i fallskjerm. Natten da de sprengte Stuguflåten bru i Romsdalen Januar 1945 var den kaldeste på hele vinteren.
Rønnebergstien tilbake til Reindalsseter
Fra Fieldfarehytta gikk jeg stien som Rønneberg brukte til Reindalsseter. Som oftest for å hente mat som de hadde lite av der oppe i høyfjellet. Ruten går opp skaret mellom Naushornet og Tordnose og passerer Femånvatnet ikke langt fra stedet der Rønneberg karene bodde i telt før de flyttet ned til Veltdalshytta, og senere til fieldfarehytta
Fra Rønnebergstien i fjellsiden nedover Huldrekoppen kikker jeg ned til venstre mot Sørebotn. På ei av hyttene kunne jeg lese om et par som en gang fant spor etter en tolv meter lang sirkulær gjenstand som tydeligvis hadde vært i bakken her. Den hadde meid ned en mengde trær og laget spor. Ja, hvem vet hva som skjer i det skjulte i slike avsidesliggende daler.
Ved starten av Rønneberg råsa som går oppe i fjellsiden med flott utsikt nedover mot Huldrekoppen og Reidalsseter.
Nesten nede ved Reindalsseter kommer jeg over et skilt til Jacobsaga. Det er absolutt verd å bruke en time på denne avstikkeren i lett terreng. En gang var det stor produksjon av material fra eik som har gode vekst vilkår i denne dalen.
Å slippe å bære mat, telt og sovepose gjør turen behagelig, og å overnatte på DNT hyttene er ren luksus her oppe i høyfjellet, spesielt når det begynner å bli kaldt om nettene. Rein så jeg ikke denne gangen, men turen gav mange andre fine opplevelser og en god opplading til hverdagen hjemme.
Inspirasjonen til denne turen har jeg fått ved at jeg passerer statuen av Joachim Rønneberg ved rådhuset i Ålesund hver dag, og blitt interessert i å se nærmere på et av områdene i Tafjordfjella som disse karene skulte seg i under siste verdenskrig.
Kart over området.
Referanser: -«Tungtvannssabotøren» skrevet av Gunnar Myklebust -Årbok for Sunnmøre 2005 -Bok om Tafjordfjella (finnes på Reindalsseter turisthytte)
Denne helgen tok jeg med telt og gikk opp Gullmordalen fra Velleseter. Turen ble ble til underveis, men Brunstadhornet og Urkedalsegga var foreløpige mål. På denne tiden av året er det mulig å gå slike turer med en noe lettere sovepose. I alle fall om man ikke er i høyfjellet.
Om en vil slippe å bære for mye utstyr ligger DNT hytten Velleseter nede i dalen. Et flott utgangspunkt for dagsturer til de mange toppene i dette området.
Første dagen gikk jeg fra kraftverket på Brunstad og slo opp teltet oppe ved Gullmordalsvatnet.
Magisk kveldslys på Brekketindane etter solnedgangTidlig og kjølig morgen med Brekketindane i bakgrunnen.
Neste moren gikk jeg videre gjennom dalen som fører ned til Langsætra og tok en god pause. Herfra er Urkedalsegga innen rekkevidde, men opp dit ble det ble ikke tur denne gangen.
Velleseterhornet med noe av den gamle Langsetra i forgrunnen
Gullmorbreen har minket mye siden kartet mitt ble laget og turboken min beskriver dette som en bretur. Det er visst lenge siden.
En del av Gullmorbreen. Denne har minket mye siden turkartet mitt ble laget.Magisk kveldslys på Brekketindane etter solnedgangUtsikt fra teltet. Kveldslys med Straumshornet til høyre
Neste dag våknet jeg tidlig.Det var rim på ryggsekken ute og tåke i fjelltoppene.
Dramatisk landskap med de spisse tindene innhyllet i tåken
Klokken ni på morgenen var jeg oppe på Brunstadhornet. Tåken er borte og det er vindstille, sol og en utrolig utsikt. Det er flott å få starte turen tidlig før sola begynner å varme. Luften er ren og klar og fjellet er uforstyrret.
Den spisse toppen Slogen ruver i landskapet
Når jeg tenker på min mormor som brukte å gå fra Brunstad til Urke på besøk, så må hun ha vært sprek. De var nok sterke på den tiden og vant til å gå langt i fjellet. Bjørn var det nok også i disse fjellene på den tiden.
Denne helgen tråkket på noen av den samme stiene. Dalen og fjellene rundt byr på store opplevelser, også i vår tid.
Grønn fjellside før stien går over i steinur mot toppen. Skogen vokser raskt i fjella og antakelig trives den godt i varmere klima og stigende Co2 nivå i lufta.
Fra Fiksdalen, omtrent fem kilometer fra Vatne starter stien opp til Tindfjellet. Av turene her ute er dette en favoritt for mange som bor i området, da den er variert og går både gjennom variert terreng opp mot toppen.
Parkering finnes et par hundre meter øst for der stien starter.
En avstikker ned til elva «Sagåna» som renner på venstre side gav mulighet til å fylle opp med drikke.
Første del av turen går mellom store Grantrær, langs elva «Sagåna»
Den frodige dalen og elva som strekker seg mot Vestre er en fin utsikt og verdt et stopp underveis.
Til høyre for vestrevatna kan en fortsette til Vestre hvis toppen ikke er målet.
På toppen er utsikten super mot Nordøyane og fjelltoppene i sør om man snur seg den veien. Også Runde kan sees langt i Vest.
Utsikt mot Ålesund. Litt til venstre for varden kan Runde skimtes i horisonten.
Vinden her oppe var kjølig, og selv på denne midtsommer dagen er det godt å få på tørre klær og jakke før matpakken og utsikten nytes i ro og mak.
Nede til venstre ligger Vestre og Vestrefjorden.Blåskjerdingen ligger nokså nært-Et populært turmål både sommer og vinter.
Ute på kanten med kameraet, men fuglene er langt nede..
Denne påsken innbød ikke været til topptur eller langtur på ski, men Runde var snøfritt og har mye terreng for fjellskoene. Havsulen var allerede på plass i fjellhyllene selv om det bare så vidt er April og en kald nordvestkuling feier mot fjellveggen.
Ei Alke er litt av en akrobat i den sterke vinden!
Jeg hadde med teltet og brukte to dager til å vandre rundt i fjellet og prøve å få noen fugler i kamerasøkeren. Ryggsekken ble så full at jeg måtte henge en pakksekk utenpå for å få med alt. Men det er ikke så lange turen før en er oppe på fjellet og jeg slo opp teltet et stykke fra stien.
Det skal visst være et navn på denne steinen. Jeg får kalle den for vokteren av fuglefjellet inntil videre!
Første dagen gikk jeg stien langs fjellveggen og dag to til Vardane som er høyeste punktet på øya med 332 moh. ,før ny tur til fuglefjellet og ned til fyret. Da var det mørkt når jeg kom tilbake til teltet og sovnet som en stein.
Det er veldig mye å se men størst inntrykk gjorde den store havørna som kom glidende majestetisk mens den snudde på hodet og kikket ned på meg.
Havørna observerer det meste jeg foretar meg her oppeEnda en jeger i fuglefjellet. Kråken står og spekulerer antakelig på om jeg har noe mat til overs
Litt sørgelig er det å se all plasten fuglene bygger reir av, men vi får håpe og tro at verden går riktig vei etter hvert.
Havsulene på reir i fjellveggenDet er litt av et skue utover havet denne kvelden!
Runde er også velkjent for sølvskatten som dykkere fant fra seilskuten Akerendam som forliste i det farlige farvannet utenfor øya i 1725. Skatten er utstilt på Runde museum.
Yste Skotet i Storfjorden er omgitt av frodig kulturmark som er blitt til gjennom mange generasjoner.
Hva er vel flottere enn en fjordatur i Mai. Det var en ettermiddag 17. Mai 2018 og solen skinte fra skyfri himmel. Et stabilt høytrykk hadde festet seg over Sunnmøre.
Jeg hadde noen fridager, og en tanke om å padle Ellingsøyfjorden, gjennom det strømfulle dragsundet og til den gamle fjellgården Skotet, ble realisert. Ellingsøyfjorden har mange perler og fine teltplasser.
Tidlig morgen i Ellingsøyfjorden. Spesiell bunn med stein. Her bør man padle forsiktig ellers kan det fort bli hull i båten.
Det stabile været gjorde at jeg tok med bare sovepose denne turen. På Vemøya var det nokså ujevnt og tett skog, men etterhvert fant jeg en flat bot under et tre til soveposen den første natten.
Skodjebruene ble åpnet for ferdsel i 1922 og brua på bildet er Europas lengste kvelvingsbru ifølge en tavle ved veien. Ingeniørkunst i ordets rette forstand.Dragsundet har tidvis sterk strøm og her kom jeg så vidt igjennom.
Etter å ha kommet velberget gjennom Skodje strømmen gikk ferden videre forbi Solnørvika der Solnør Gård ligger, og over fjorden til Røneset.
Der ble det en kort kaffepause i båten mens jeg pratet litt med besøkende som var der.
Jeg forstår godt de som vil bo slik, et nydelig sted, borte fra maset og nærme naturen. Herfra padlet jeg videre langs land innover fjorden. Det eneste som forstyrret freden var motorbåter som hastet avgårde innover mot Geiranger.
Det var godt å komme frem til målet og få strekke på beina etter såpass mange timer i kajakken. En bratt sti fører opp til Yste Skotet og derfra kan man gå videre til Me-Skotet og Inste Skotet.
Naustvika som ligger et par kilometer lengre inne i fjorden i le for Skothalsen er nok også et godt alternativ for iland stigning.
Å dyrke opp all jorden på Yste Skotet for hånd må ha vært et arbeid som har pågått i flere generasjoner.
Det er likevel godt forstålig at folk bosatte seg her hvor det er frodig og gode vilkår for dyr og matproduksjon. Å være her en dag det er omvisning ville vært interessant. De gamle husene har nok en lang og spennende historie å fortelle.
Inste Skotet ligger noen minutters gange fra Yste skotet.Ved Me-SKotet som ligger mellom Inste og Yste Skotet.
Tilbake padlet jeg et stykke forbi Røneset og tok kvelden der. Været var like flott og også denne natten ble tilbragt under et tre. Et løvtre gir iallefall litt beskyttelse mot uventet nedbør og en sovepose trenger ikke store flekken for å bli ei god seng.
En god pause med mat og kaffe i fjøra utenfor Sykkylven ble siste stopp før jeg padlet videre gjennom Vegsundet og mot Ålesund.
Kajakken min på denne turen er en Tahe Marine Wind 555. På denne turen fikk jeg testet den på langtur. Det lange skroget glir lett og den er god å sitte i. Både ror og skeg er ofte omdiskutert, men roret er fint ved langtur da man enkelt kan korrigere kursen og bruke all energien på fremdrift. Skeg er først og fremst til å korrigere for sidevind slik at kajakken ikke svinger seg for mye opp mot vinden.
Ei hengekøye hadde ikke vært så dumt i slikt landskap. Godt selskap hadde også vært kjekt.
Når det gjelder sikkerhet bør man også holde avstand til bratte fjellvegger inne i fjordene. Fallende stein kan treffe en kajakkpadler. Det har faktisk skjedd, med fatalt utfall.
Spesielt om våren når snøen smelter er dette vanlig.
Gid du satt på Lesten sa folk her ute på øya i gamle dager, hvis det var noen som hadde oppført seg dårlig. Lesten er det ville fjellområdet lengst mot vest på Godøya med Lestaskjæret like utenfor.
Det er ikke rart at folk trodde hekser holdt til der oppe på Kjerringtindane i gamle dager.
Fra der stien slutter og videre mellom gamle steinras og store kampesteiner er det nødvendig å følge merkingen nøye. Denne gangen var min Far med på turen. Underveis fant vi jettegryter og tydelige skiller i bergene der flytende lava engang har blitt til stein.
Langs sørsiden av Godøya er det et steinete og svært kuppert landskap å gå i. Et karrig landskap som sjøen har formet i tusenvis av år. En interessant plass å utforske med kajakk når sjøen er rolig.En pause i sola må til.Fra venstre ligger Flø, Leinøya, Remøya og Runde.
To svarte ravner hadde slått seg til oppe i den utilgjengelige fjellsiden og holdt oss under nøye oppsikt. Helt ut på Lesten kom vi ikke denne dagen, det får bli en annen gang. Nye snøbyer farget horisonten mørkegrå, og vi fant det tryggest å snu i tide.
