Etter flere dager med høytrykk og sol på Sunnmøre kunne jeg ikke motstå å hente topptur skiene ut fra kjellerboden og kjøre til Stordalen. En noe kort planleggingsfase gjorde at det ble tur alene denne gangen.
Kvelden før hadde jeg studert kart for bratthet, skredvarsel og utløpssoner for skred og lagt ruten sikrest mulig i terrenget. Det er 24.April og snøen har satt seg nokså bra etter denne perioden med stabilt og kaldt vær.
Turen fra Parkeringen ved skitrekket er omtrent 10,5km hver vei og jeg brukte 4t 8min opp, og omtrent 2 timer ned og tilbake til bilen. Stigning er omtrent 1080m om en regner at parkeringen på Overøyane ligger fire hundre meter over havet.
Det er et bra stykke å gå fra parkeringen. Men Jolbotn er flott dal og absolutt verdt turen. Randonee ski er ikke det beste utstyret i flatt terreng som dette, men med gode støvler og skifeller går det nokså greit.
Gode gamle fjellski med solide bindinger hadde sikkert fungert meget bra denne dagen. Det er ikke nødvendig å bruke en månedslønn på ski for å komme seg på topptur, og med øvelse blir svingteknikken fort bedre.
Selv om det er kaldt og stabilt vær vil solen og stigende dag temperatur gjøre snøen våtere utover dagen. Løs og våt snø har lett for å rase, spesielt i fjellsider som vender mot solen, som på bildet under.
Tidlig morgen er et godt tidspunkt å begynne turen på. Stillet, fred og fast fin snø. Litt lengre oppe var det skispor mot toppen. Litt brattere enn der jeg tenkte å gå etter planen, men jeg fulgte disse siden de fulgte ryggen på åsene oppover. Som Monsen sier «følg rygg og vær trygg».
Det ble mange vendinger på vei oppover mot den store buen som toppen danner. Men gradvis ble stigningen slakere, og jeg var oppe. Vindstille, sol og utsikt over mange hundre fjell og topper. Alle stavtak og høydemeter var absolutt verdt dette!.
Nedkjøringen var veldig flott og passelig bratt de fleste stedene. Bortsett fra rett under toppen var snøen blitt mykere og fin å svinge i. Jeg rente med dalen der jeg hadde sett at terrenget virket tryggest.
I nedoverbakkene på slike ski har jeg opplevd at det går utrolig fort å komme på vidvanke om en mister stedsansen. Så orientering er minst like viktig da som på vei oppover. Å holde seg til sporene fra turen opp er nok lurt, selv om de kan forsvinne i snødrev og vanskelig å se på hard snø.
Oppsummert var dette en flott og nokså lang tur i terreng for det meste slakere enn tredve grader. Neste gang vil jeg ha med en liter vann og litt snacks å tygge på vei opp i tillegg til matpausen på toppen.
