Denne påsken innbød ikke været til topptur eller langtur på ski, men Runde var snøfritt og har mye terreng for fjellskoene. Havsulen var allerede på plass i fjellhyllene selv om det bare så vidt er April og en kald nordvestkuling feier mot fjellveggen.
Jeg hadde med teltet og brukte to dager til å vandre rundt i fjellet og prøve å få noen fugler i kamerasøkeren. Ryggsekken ble så full at jeg måtte henge en pakksekk utenpå for å få med alt. Men det er ikke så lange turen før en er oppe på fjellet og jeg slo opp teltet et stykke fra stien.
Første dagen gikk jeg stien langs fjellveggen og dag to til Vardane som er høyeste punktet på øya med 332 moh. ,før ny tur til fuglefjellet og ned til fyret. Da var det mørkt når jeg kom tilbake til teltet og sovnet som en stein.
Det er veldig mye å se men størst inntrykk gjorde den store havørna som kom glidende majestetisk mens den snudde på hodet og kikket ned på meg.
Litt sørgelig er det å se all plasten fuglene bygger reir av, men vi får håpe og tro at verden går riktig vei etter hvert.
Runde er også velkjent for sølvskatten som dykkere fant fra seilskuten Akerendam som forliste i det farlige farvannet utenfor øya i 1725. Skatten er utstilt på Runde museum.
Det var nok hvalen som ble funnet utenfor Sotra i 2017 som gjorde folk bevist på et av vår tids største problemer, all plasten som driver rundt i havet. Siden vi begynte å produsere plast for vel hundre år siden (Bakelitt) har den blitt kastet på havet og naturen ellers uten tanke på konsekvensene.
De større plastproduktene brytes ned til stadig mindre biter og blir til slutt mikro og nanoplast som havner i næringskjeden. Disse partiklene blir spist av fisk, fugler, mindre skapninger i havet og til sist av oss mennesker øverst i kjeden. Litt søk på nettet viser at det er mye som fortsatt ikke er kjent når det gjelder hva som skjer videre med disse partiklene.
Mye av plasten i havet synker til bunns og blir oppløst der, kanskje så mye som 90%. Et viktig tiltak er derfor å hindre at plasten havner på sjøen og naturen ellers. Bevissthet, gode holdninger og opplæring av barn og unge er utvilsomt viktige tiltak.
Rydding blir som reparasjon, men hvis flere gjør en innsats vil det hjelpe stort. Det enkleste er å ta med en sekk og rydde i eget nærområde og langs sjøen for de som bor der. Kajakken er som laget for slike operasjoner og kommer til på steder utilgjengelig for annen ferdsel.
Omsmelting til gjenbruk er viktig for å redusere avfallet og det forskes på å lage plast med nye egenskaper. Kanskje kan noe av plasten også bli gjenbrukt til brennstoff eller blir spiselig for dyr. Kanskje gjenbruk gir plast avfallet økonomisk verdi, og en slags ordning med belønning for innlevering en mulighet i fremtiden.
Å filosofere er det letteste. Det som betyr mest er hva hver enkelt av oss gjør i hverdagen både når det gjelder rydding og forebygging.
Om plast: Bestanddelene i plast er hydrogen og karbon atomer som danner lange kjeder når råolje fordampes. Vanndamp brukes til å dele kjedene i små molekyler som er de minste byggeklossene i plast (eks. Eten). Når disse molekylene binder seg sammen dannes den enkleste plast typen som kalles polyetylen som typisk brukes i plastposer. Molekylene kan også være mer sammensatte enn den enklere Eten, og da får plasten andre egenskaper som styrke mot brudd, slag og glans som eks. ABS plast som det lages bla. plast kajakker av. Tilsetninger av forskjellige stoffer gjør den eks. motstandsdyktig mot brann eller mer elastisk. Plast kan deles i to typer; den som kan smeltes om og gjenbrukes (Termoplast) og den som ikke kan smeltes om (Herdeplast).
Andre Februar 2020 ble det en ny mulighet til å prøve Randonee utstyret igjen. Snøfall og kaldere vær hadde omsider funnet veien til våre kanter. Og når det snør her så kan det fort bli store mengder i fjellene. Auskjeret i Stordalen er mitt første egentlig mål og skal være en overkommelig tur for en nybegynner på slike ski.
Værmeldingen var ikke særlig god med snø og vind i høyden. Men jeg det ble likevel en tur opp til toppen av skitrekket for å vurdere forholdene derfra. Da får man uansett trim og prøvd seg litt i nedoverbakken etterpå.
For skitrekket var snøen kjærkommen etter en uvanlig mild vinter så langt i år, og mange hadde tatt turen til skitrekket. Etter at ski fellene var satt på og bindingenes hel-støtte justert for motbakke gikk oppturen greit. Høy puls og litt kaving i løssnøen hører med.
På toppen av trekket sto solen på sitt høyeste, og snøværet så et øyeblikk til å lette. Å fortsette videre var ikke aktuelt uten godt vær, og jeg bestemte meg for å ta en kaffepause for å se på forholdene en stund.
Ruten opp til Auskjeret i Stordalen skal normalt være nokså trygg når en følger fjellryggen. Men nysnø som i dag er ustabil og svake lag i snøen kan fort gi etter når tyngden av snø bygger seg opp i skrått terreng. Vinden vil også flytte snøen og bygge den opp i store mengder på le siden av fjellene. Å ferdes alene i rasutsatt terreng er spesielt farlig. Flere i lag kan man kanskje berge hverandre forutsatt at man holder stor nok avstand. Ras kan bli svært store og bevege seg langt og hurtig. Å følge fjellrygger, bruke sunn fornuft og holde god avstand til bratt terreng er nok lurt. DNT holder egne skred kurs der man får lære mye mer om skred og sikkerhet i fjellet.
Lørdag 7.Mars var fridag og været gav mulighet til å utfordre Auskjeret på nytt. Sikten var god men vind på toppen av fjellet krevde nok klær i sekken. 6 minusgrader kjennes fort som dobbelt så mange når vinden blåser friskt. Det kunne sees snø føyk i fjellene lengre sør og noen vindkast kom også hit med god fart.
Tett snø føyk kan som tåke gjøre at en mister sikt, går seg vill, og ikke finner ruten tilbake ned fra fjellet. Spaden var god å ha til å grave en sittegrop for å gi ly for vinden mens termosen og matpakken ble satt til livs. Hvis vinden skulle bli verre var her også nok snø til å lage en hule å krype ned i. Men solen var fremme og kastet sine stråler utover landskapet og gav et snev av varme, selv om det er tidlig i Mars enda.
Både opp og ned gikk jeg med god avstand til skavlene som henger ut fra fjellet mot øst. En slik skavle henger i løse luften og en intetanende skiløper kan fort føre til at skavlen brekker. Da er det for sendt å snu, og mange har endt sine dager på denne måten.
Denne gangen lot fjellet meg kommet til toppen og se på dets fantastiske utsikt. Det er en gave man skal være glad for og en opplevelse som neppe kan beskrives fullt ut med bilder og film.
Denne flotte Februardagen spente Kenneth og jeg på oss skiene ved Ringset. Vi parkerte ved den game fabrikken og gikk opp til Ansoksætra, Ansokhornet, Jolgrøeggene og videre til Jogrøhornet. Turen var variert og relativt lang med både skog og høyfjellsterreng.
Siste motbakkene før Jolgrøthornet kjentes i kroppen og målet var nådd. Mange andre hadde også tatt turen hit denne flotte dagen for å stå på ski og nyte den flotte utsikten.
Nedkjøringen var en fornøyelse på puddersnø fra Jolgrøhornet og ned til Ringsetsætra via Vardebakkane. Vi holdt god avstand til den bratte siden under Jolgrøeggene etter gode råd fra en lokalkjent nede i bygda. Nede i fjellsiden var det også mere snø enn på toppen der snøen ofte blåser bort i sterk vind.
Etter Ringsetsætra fulgte vi løpen som følger veien nedover mot Øygardsnakken og videre tilbake til Ringset.
Etter turen var vi enige om at den var virkelig flott både når det gjelder den lange turen langs egga og nedkjøringen i de lange bakkene ned fra toppen.
Erkna ligger omtrent syv kilometer nordvest i havet fra Giske. Mens innlandet ligger hvitt av snø padlet vi hit ut med start fra Øygardshavna, med en stopp på Synesholmen underveis.
Her ute var det et par grader varmere og snøfritt. Eneste beboere vi fant var noen villsauer som beitet gress også denne kalde januardagen. Landskapet på Erkna kan minne på Færøyane når en ser den fra sjøen i en kajakk.
Etter å ha padlet rundt øya der vi så både ørn og sjøfugler var det tid for en varm lunsj i solveggen oppe ved fyret, og samling av krefter til turen tilbake til Giske. Vinden var rolig, men å ha den imot istedenfor i ryggen senker farten og krever ny energi.
Å padle om vinteren i kald sjø har klart større risiko, men sammen i en erfaren gruppe som dette føler vi oss likevel trygge om noe skulle skje. Trening på redning av hverandre og utstyr som nødpeilesender, nødbluss og varme klær under tørrdrakten gir gode forutsetninger om noen får problem.
Tilbake på Giske var vi alle enig om at Søndagen var brukt på best mulig måte og med unike opplevelser som vil huskes lenge.
Tretten padlere møter opp og sjøsetter kajakken denne kjølige Desember ettermiddagen. Det kunne være fristene å innta godstolen og tv-skjermen, men denne gjengen vil heller ut å oppleve solnedgang i kajakk om vinteren.
En skulle tro at det er en kald opplevelse å padle om vinteren, men med bevegelse og varme klær er ikke temperaturen noen stor hindring. I kajakken blir det også litt varme fra den halvdelen av kroppen som er under sprut trekket.
Havet er likevel kaldt og risikoen større om en havner i sjøen, så flere sammen gir også større sikkerhet om noen er uheldig å velte.
Etter solen går ned blir lyset blått før det er helt mørkt og vi opplever den spesielle stemningen vinterpadling kan gi på utsiden av Giske. Sjøen er rolig men dønninger lager likevel bevegelse over det grunne Giskerevet.
Det er mye stein under overflaten og lett å padle på grunn, men med hodelykt og lav fart kommer alle greit fram videre sørover langs land.
Vinden frisker på og vi lager bål på Giske istedenfor Havstein som var planen opprinnelig. Bein og fingre blir fort kalde på land og bålet sørger for varm mat og opptining av kalde tær før vi inntar kajakken og padler siste etappe til Skjong.
Femten stykker teller vi nå etter to som hadde ventet på oss på Havstein kom padlende derfra og fikk varmet seg ved bålet. Tross vinden var turen vellykket og vi ønsker God Jul før bilen frakter oss hjem til godstolen.
Hva er vel flottere enn en fjordatur i Mai. Det var en ettermiddag 17. Mai 2018 og solen skinte fra skyfri himmel. Et stabilt høytrykk hadde festet seg over Sunnmøre.
Jeg hadde noen fridager, og en tanke om å padle Ellingsøyfjorden, gjennom det strømfulle dragsundet og til den gamle fjellgården Skotet, ble realisert. Ellingsøyfjorden har mange perler og fine teltplasser.
Det stabile været gjorde at jeg tok med bare sovepose denne turen. På Vemøya var det nokså ujevnt og tett skog, men etterhvert fant jeg en flat bot under et tre til soveposen den første natten.
Etter å ha kommet velberget gjennom Skodje strømmen gikk ferden videre forbi Solnørvika der Solnør Gård ligger, og over fjorden til Røneset.
Der ble det en kort kaffepause i båten mens jeg pratet litt med besøkende som var der.
Jeg forstår godt de som vil bo slik, et nydelig sted, borte fra maset og nærme naturen. Herfra padlet jeg videre langs land innover fjorden. Det eneste som forstyrret freden var motorbåter som hastet avgårde innover mot Geiranger.
Det var godt å komme frem til målet og få strekke på beina etter såpass mange timer i kajakken. En bratt sti fører opp til Yste Skotet og derfra kan man gå videre til Me-Skotet og Inste Skotet.
Naustvika som ligger et par kilometer lengre inne i fjorden i le for Skothalsen er nok også et godt alternativ for iland stigning.
Å dyrke opp all jorden på Yste Skotet for hånd må ha vært et arbeid som har pågått i flere generasjoner.
Det er likevel godt forstålig at folk bosatte seg her hvor det er frodig og gode vilkår for dyr og matproduksjon. Å være her en dag det er omvisning ville vært interessant. De gamle husene har nok en lang og spennende historie å fortelle.
Tilbake padlet jeg et stykke forbi Røneset og tok kvelden der. Været var like flott og også denne natten ble tilbragt under et tre. Et løvtre gir iallefall litt beskyttelse mot uventet nedbør og en sovepose trenger ikke store flekken for å bli ei god seng.
En god pause med mat og kaffe i fjøra utenfor Sykkylven ble siste stopp før jeg padlet videre gjennom Vegsundet og mot Ålesund.
Kajakken min på denne turen er en Tahe Marine Wind 555. På denne turen fikk jeg testet den på langtur. Det lange skroget glir lett og den er god å sitte i. Både ror og skeg er ofte omdiskutert, men roret er fint ved langtur da man enkelt kan korrigere kursen og bruke all energien på fremdrift. Skeg er først og fremst til å korrigere for sidevind slik at kajakken ikke svinger seg for mye opp mot vinden.
Ei hengekøye hadde ikke vært så dumt i slikt landskap. Godt selskap hadde også vært kjekt.
Når det gjelder sikkerhet bør man også holde avstand til bratte fjellvegger inne i fjordene. Fallende stein kan treffe en kajakkpadler. Det har faktisk skjedd, med fatalt utfall.
Spesielt om våren når snøen smelter er dette vanlig.
Gid du satt på Lesten sa folk her ute på øya i gamle dager, hvis det var noen som hadde oppført seg dårlig. Lesten er det ville fjellområdet lengst mot vest på Godøya med Lestaskjæret like utenfor.
Fra der stien slutter og videre mellom gamle steinras og store kampesteiner er det nødvendig å følge merkingen nøye. Denne gangen var min Far med på turen. Underveis fant vi jettegryter og tydelige skiller i bergene der flytende lava engang har blitt til stein.
To svarte ravner hadde slått seg til oppe i den utilgjengelige fjellsiden og holdt oss under nøye oppsikt. Helt ut på Lesten kom vi ikke denne dagen, det får bli en annen gang. Nye snøbyer farget horisonten mørkegrå, og vi fant det tryggest å snu i tide.
Enkelte ganger blir turen til underveis, og uten noen fast plan. Vær og føre blir ofte det som avgjør og slik var det denne vårdagen i Mai. Uten kart hadde jeg forvillet meg inn i Seljebotn, mest fordi det var et ski område jeg ikke har utforsket tidligere og delvis fordi været var grått og en ski tur innover dalen kunne være spennende nok.
En gårdbruker inne i dalen foreslo at jeg kunne gå opp fjellsiden til Geita botnen, så ville jeg i alle fall få litt luft under vingene. Ikke lenge etter gikk turen videre, over en liten bro og videre opp langs fjellsiden mot vest. Seljebotn er en frodig dal, og store bjørketrær står oppe i fjellsiden. Oppe i skaret var jeg over tregrensen og kunne skue innover den store skålformede dalen som heter Geita botnen.
Sikten og været hadde bedret seg, så det var fristende å gå videre, og selv om man ikke bør stole på tidligere skispor fulgte jeg eksisterende spor videre oppover mot ryggen mot nord og videre til venstre mot Langhaughornet. Mye snø og mildt vær hadde økt rasfaren, så da er det viktig å ikke bevege seg i bratt terreng (over 30gr.) og holde god avstand til fonner og snø som kan rase ut. Solskinn om dagen gjør snøen raskt bløt og øker faren for ras betydelig.
Turen oppover langs ryggen gir flott utsikt både mot Stordal, Seljebotn og Overøye. Etter å ha passert Langhaughornet kom en ny mektig topp til syne, selveste Kvitegga!
Siste stykket før toppen er nokså bratt, men vel verdt strevet og med panoramautsikt i alle retninger. Vindstille og mildvær gjorde at jeg ble sittende en god stund ved varden og nyte utsikten.
Turen ned ble også en opplevelse i varierende terreng og avslutning i slakke svinger mellom de store bjørketrærne. Selv om det var overskyet og jeg hadde alpine solbriller var lyset så intenst at det ble svært vanskelig å se konturer i landskapet på vei ned.
Å fiske for hånd fra båt ligger nok dypt i våre gener her på kysten så det er ikke rart pulsen stiger når torsken plutselig biter på kroken. Torskefiske på kysten her foregår vanligvis tidlig om våren når torsken kommer inn fra storhavet for å gyte, men kyst-torsk finnes her hele året og denne dagen var vi i Giskesundet for å prøve lykken.
Sjark fiskeren må ofte tidlig opp, og i grålysningen er vi på vei til fiskeplassen og lysende lanterner viser at både krabbefiskere og snurrevad båter allerede er på plass. Jeg speider etter bøyer og flytetau om fort kan snare seg rundt propellen hvis man ikke er oppmerksom. Her er både de som lever av fiskeri og de som jakter på fisk til middag eller for salg på fiskemottak for å spe på pensjonen.
Kyst torsken lever blant annet av Sil som vi finner mange av når tosken kappes og sprettes. Det virker som her er en god bestand i år av denne lille fisken som også kalles for Tobis. Om natten graver silen seg ned i sandbunnen, men om dagen kommer den opp for å jakte på mat og da lever den et utrygt liv.
Lang tid kan gå mellom hver gang en fisk hales om bord, men torsken kan også plutselig bite og flere hales om bord samtidig. En lunefull fisk som det ikke er så lett å bli klok på, og som noen ganger også setter tålmodigheten på prøve. Da er det ikke annet å gjøre enn å studere utsikten og filosofere over stort og smått mens en står der og pilker.
Vi fikk mest mellomstor fisk og noen småtorsk som kalles «kroppung». Men også noen store fisker beit på pilken og da var det stor spenning med å få berget den trygt om bord.
Men nok er nok, og når solen står høyt på himmelen suler vi opp snøret og setter kursen til Ålesund for å selge fangsten. Timelønnen til fiskeren blir neppe særlig stor, men noen får fersk fisk av høy kvalitet på bordet, og vi er noen fine opplevelser der ute i sundet.