Helt i slutten av September kan en vente seg litt av hvert i fjellet, men denne dagen var det varmt inne i fjordene. Jeg pakket sekken og satte kursen til Vaksvika. I enden av bomvegen er det god parkeringsplass. En grusvei fører til Gjellesætra der stien begynner.
Stien starter her ved Gjellesætra.
Første etappe går gjennom skog før den fortsetter gjennom både våt myr og tørrere terreng opp til Litlebotnvatnet. Fra vatnet er det tydelig sti videre som blir gradvis mindre synlig oppover steinura, men også her var det merket med røde stikker mot toppen som ligger 1302 m.o.h. Utsikten til Storfjorden, Vaksvik og fjellene og vatna i dalene rundt toppen er meget flott.
Solnedganger og høstfarger kan vært en spesielt flott opplevelse fra en fjelltopp. Utsikt Storfjorden i Vest.Grytavatnet og Lauparen i bakgrunnen.
På denne tiden av året blir det tidlig mørkt om kveldene og på vei tilbake var det skumring allerede nede ved Litlebotnvatnet og før jeg var nede ved tregrensen var det bekmørkt.
I mørket mistet jeg stien selv om jeg hadde hodelykt. Mobiltelefon med kart berget meg denne gangen, men selv med GPS kan orientering bli vanskelig når det er bekmørkt i alle retninger. Selv om solnedgangen var flott fikk jeg erfare at det er lurt å beregne nok tid til turen tilbake, og ikke å undervurdere høstmørket.
Men ned kom jeg omsider denne gangen også etter en lærerik tur i et svært flott fjellområde.
Brudefølgjet er navnet på egga med de markante taggene langs toppen. Og fantasien ser fort skikkelser som balanserer oppover på den spisse egga.
Fra noen steder ved sjøen ligner Lauparen på en pyramide og skiller seg ut i landskapet der den strekker seg opp mot skyene. Turen er nokså krevende og stigningen mot toppen rimelig bratt. Bildet under er fra Giskesundet.
Lauparen skiller seg ut med sin spisse topp i fjellrekken mot øst.Fra parkeringen starter stien opp mot Gryta-vatnet og Lauparen. Underveis kan man også ta av til venstre mot Blåfjell.Svartvassegga underveis til toppen. Snøbreen var nokså stor i år etter en vinter med mye snø i fjellet. Sist jeg gikk her for noen år tilbake var breen knapt synlig.
Siste biten mot toppen var litt sørpete på grunn av nysnø, men ikke verre enn at det var greit å gå. Rett før toppen finnes det laget til et rekkverk man kan holde seg i. Mange tok turen hit denne Søndagen, og denne siste kneika dannet en liten kø av glade og spente fjellbestigere.
Strevet blir fort glemt når en kan stå ved varden og nyte utsikten. Tomrefjorden med den nye brua og Molde i bakgrunnen var lett å se og lengre vest også Godøyfjellet som stikker opp ute i havet.
Tresfjorden med Molde i Bakgrunnen. Brua kan skimtes ved utløpet av fjorden.
Lauparvegen som fører til parkeringsplassen er bomvei og holdes åpen også om vinteren. Jeg har ikke gått her på ski, men terrenget opp til vannet og rundt Blåfjellet ser ut til å passe fint for turski.
Gryta vatnet passeres mot toppen og er et populært mål i seg selv. Flott plassert mellom fjellene rundt.Litt snø har rukket å legge seg på toppen 30. September og vinden var nokså kjølig. Upåklagelig utsikt!Kart over området
Ålesund friluftsråd drifter gjeste brygger og toalett her på Storholmen. Husk å rydde opp søppel!
Rett utenfor Langevåg ligger store og små holmer tett, omtrent tretti stykker til sammen. En stille dag tidlig i September bestemte jeg meg for å padle over fjorden og bruke dagen her ute.
Hessafjorden kan være værhard så det er best å sjekke værmeldingen og ta sine forholdsregler. Sikkert er det i allefall at vi som bor her har et svært flott område for havpadling nesten rett utenfor stuedøren!
Rester av en gammel bygning i Urvika. Kanskje et fiskemottak fra den gangen sildefisket førte store rikdommer til land.Geitene kjøler seg ned i fjæra første dagen i September.
Under er et kart over området. Ikke bare holmene er flotte, men også å padle langs land og besøke den gamle Devold fabrikken er absolutt å anbefale. Der kan en få både klær, mat og kaffe, om noe av dette mangler om bord. Ved kaien ligger det flotte dampskipet Thorolf fortøyd.
Skandinavias eldste dampskip bygget i tre ligger fortøyd her ved Devoldfabrikken i Langevåg.
Dette innlegget er fra kajakkturen til Midfjorden og området rundt siste dagen ei August 2020. Jeg var med venner og vi hadde en flott tur under varierende forhold.
Kajakkene ble lempet av og bilene parkert i Leirvågen et stykke fra Vestnes. I lav ettermiddags sol gikk turen ut fjorden til Futholmen ved den historiske øya Tautra.
God stemning i ettermiddags sol, til tross for en del vind når vi krysser over fjorden.Første ettermiddag på fjorden.
Det er ikke alltid lett å finne plass til syv telt på en liten holme der terrenget er nokså kupert. Men til slutt finner alle en liten bot for kvelden og det oppblåsbare liggeunderlaget kompenserer godt for kuler og stein.
En liten mygg, «knott» er svært aktiv her ute, og millionvis av de ønsker svette padlere velkommen. Til tross for størrelsen biter de små krypene skikkelig fra seg.
Når bålet også ble fyrt opp måtte knotten rømme og resten av kvelden kunne nytes med gode historier og løsning av verdensproblemer.
Kvelds stemning før første overnatting på Futholmen.Maten smaker nydelig etter mange timer i kajakken. Mørket kommer tidlig i slutten av August og bålet lyser godt opp.
Neste morgen lovet godt med blå himmel og sol. Jeg var tidlig oppe og ruslet en tur rundt holmen mens morgensola steg opp i øst. Snart luktet det egg og bacon over holmen og pakking til neste etappe var like etter i gang.
Morgenstemning og pakking for en ny dag.
Midt på fjorden under kryssing til Otrøya dukket det opp et lasteskip i det fjerne. Spørsmålet som melder seg ved hver slik situasjon dukket opp igjen. Vente, eller padle raskere og passere foran? Vi valgte å samle oss og vente, som viste seg å være lurt. Disse skipene kommer gjerne med rundt 20 knops fart og det beste er ofte å vente istedenfor å prøve, og kanskje komme på kollisjonskurs. Da kan det fort bli panikk og dårlige beslutninger både hos styrmannen på broen og padlere som kanskje padler i alle retninger. Den store propellen suger vannet ned langs skroget før den akselererer det akterover for å gi skipet fremdrift. Å komme inntil skutesiden med en liten kajakk blir antakelig lite trivelig.
Vel over fjorden glir vi videre langs Otrøya mens praten går livlig. Et gammelt torpedobatteri passeres. Det ser ikke ut til å ha tatt skade av årene siden 2. verdenskrig da det ble bygget som en del av «Festung Norwegen». Betongen er uten sprekker og mørke glugger speider fortsatt utover fjorden gjennom solide murer.
Dette torpedobatteriet fra 2.verdenskrig er i forbausende god stand etter så mange år ved sjøkanten.
Årneset ved innløpet til Midsundet var et passende sted for å strekke på beina og innta lunsjen. Lene var den eneste som våget å bade mens vi karene satt på land og hadde nok med kaffe og matpakken. Vinden kom plutselig fra Nord og like etter bar det hvitt i Midsundet.
Lunsj og bading i September.Fyrlykta på Årneset viser vei ved innløpet til Midsundet.
Pausen med påfyll av mat og drikke kom godt med der vinden rett imot gav en frisk tur til Midsund. Der fikk vi nye krefter med god mottakelse og is i sola på den lokale kroa. På tilbaketuren under broa over Midsundet var humøret høyt mens vinden gjorde at vi nesten slapp å padle for å holde god fart mens vi passerte under Midsund broa.
Dårlig vær og kald vind gjorde at ruten ble endret og teltene ble i stedet satt opp på Storholmen ved Dryna. Hit kom også den åttende padleren som hadde reist fra jobb og hjem for å få et par dager på fjorden. Frisk vind holdt i alle fall knotten borte, og ei lun vik bidro til nok en trivelig kveld.
Bålet varmer godt og jager mygg og klegg mens vinden blåste friskt fra Nord på andre siden av holmen. Litt vel stort ble det nok..
Flåtten trives på holmer der hjort svømmer i land og sauer beiter. Mange av denne lille edderkoppen ble oppdaget og plukket av både underveis og da turen var ferdig.
Neste morgen var det fortsatt nordavind og vi gjorde unna frokosten raskere enn vanlig for å komme av gårde før vinden frisket på. Etter å ha pakket kajakken et par dager begynner ting å gå seg til og jobben blir mer rutinepreget. Lene hadde funnet et Norsk flagg på holmen som nå var festet på flytevesten og vaiet flott i vinden. Nå var vi klare!
På utsiden av Drynja øket vinden gradvis og sjøen ble grovere. Kajakken min, en Tahe Marine Wind 555 ligger godt i sjøen med lite vindfang. Roret er kjekt å ha ved siden av senkekjølen under slike forhold for å enkelt justere kursen. Høyere fribord hadde vært bra, men den bærer seg likevel godt selv med såpass tung last. Joda, absolutt fornøyd til tross for at tauet tauet til dekksukene har en latterlig dårlig innfesting. Her må jeg til med nye fester av et materiale som ikke ruster.
Tre bukker beitet på øya og var tydelig skeptiske til nye innbyggere da vi steg i land på Storholmen etter dagens økt. De glodde på kajakkene og på teltene da jeg kikket ut av teltet neste morgen, men ellers ikke å se. Kanskje var de redde for å bli grillet på bålet kvelden i forveien.
Morgenstemning på Storholmen. Bukkene holder nøye oppsyn med hva som skjer på holmen deres fra god avstand.
Siste dagen padler vi rundt Tautra og krysser igjen fjorden tilbake til bilene. Eventyret er over for denne gang.
Padler på Midfjorden i morgensolen.Sol og regn på vei tilbake til Leirvågen.
Spesiell takk til Øystein og Fredrik som stod for planlegging av denne flotte turen!
I blåtimen har en voksen hav-oter trengt seg inn på en annens område, og en vill slåsskamp finner sted før de med ville skrik havner i sjøen der kampen fortsetter til den ene gir seg og svømmer vekk.
Slikt kan man plutselig oppleve hvis man sitter stille i fjæra her langs den ville kystlinjen her ute i havgapet i Nordvest. Det er ikke sikkert en rekker å ta bilde, men minnet har man likevel for alltid. Naturen er vill, med kupert kyst terreng, sandstrender og frodige øyer.
Hvis den første Sunnmøring kom padlende rundt stad med skinnbåten sin, så er det ikke så rart om øyene her ble valgt som boplass. Historien som følger er fra en kajakktur mellom øyene i August 2020.
Larsnes
Fra Hallebygda
Her startet turen, og kajakken ble sjøsatt fra den flotte småbåthavnen i Grønevika. Larsnes og Hallebygda kjenner jeg godt, for her bodde mine besteforeldre som vi ofte besøkte med båt i min oppvekst. Larsnes mekaniske verksted er kjent for å bygge gode skip, og en fiskebåt står i slippen når jeg glir forbi kommune senteret.
Den sørvendte Hallebygda strekker seg flott utover Sandsfjorden og øyene utenfor. Trange sund og små holmer langs land gir en fin tur langs land, og en avstikker opp til Halleosen. Strømmen er stri og Hallevatnet tømmes for sjø. Hallebygda er slik jeg husker den, og den gamle skolen der min far sprang rundt som gutt står enda, godt bevart nede ved sjøen.
Voksa og Sandsøya
Naust og båter på Sandsøya.
Lengst ute mot Vest ute på Voksa ble kajakken tømt og teltet satt opp på land. I slikt kupert landskap med stein er det ofte litt utfordrende å finne en god teltplass. Men med tiden til hjelp og noe bæring av kajakk og utstyr står teltet tilslutt på fast grunn over flomålet.
Utpå kvelden ble fiskelykken testet og to små lyr halt på land og til steikepanna på primusen. Fersk fisk er utmerket sovemedisin, og det eneste jeg registrerte den natten var bølgeskvulp nedenfor teltet når floa var på sitt høyeste.
I dag er her rundt 30 fastboende og mange har hus her bare som feriebolig. På Sandsøya fant jeg gravstedene til mine til mine oldeforeldre og tippoldeforeldre. I kajakken over vika til Sandsøya var det ikke vanskelig å forstille seg at nettopp her har de seilt og rodd for levebrødet opp gjennom tidene.
Ved Voksa ligger Hestholmen og Flatøyna. De grunne sundene og området rundt øyene ellers er et virkelig flott område å padle i.
På Sandsøya kan en tilbringe hele sommeren, eller minst et par dager om man skal se hele øya. Dolsteinshola som er en heller havet i forhistorisk tid har gravd langt innover i fjellet. Det henger et tau en kan bruke for å komme helt til bunns, men da bør man i alle fall ikke ha på findressen. Fra stien kan en også gå til øyas høyeste punkt «Rinden» og sti langs fjellryggen videre mot øst og ned til bebyggelsen.
Sandshamn var et stort fiskevær på 1800 tallet og er i dag en populær havn å besøke for småbåtfolket. Fiskernes hus som tidligere var plassert på Flåvær selger god middag og er absolutt verdt et besøk.
Kvamsøya
Fra Kvamsøya
Skal en lete etter den første Sunnmøring så er Kvamsøya rett plass å begynne. Her er det funnet de eldste spor etter bosetting på Sunnmøre. De store gravhaugene vitner om at betydningsfulle personer må ha holdt til her ute den gangen.
På en stille dag som jeg var heldig å få, er padle turen rundt vestspissen av øya en mulighet. Farvannet er ubeskyttet og åpent. Havdønning og bølger som bryter over fluder vil reflekteres fra fjellet. Sammen med strøm som kan være sterk her ute vil dette rote opp sjøen og fort gjøre turen mer spennende enn man hadde tenkt. Sikkerhetsutstyr som tørrdrakt, redningsvest, flyte element for åre, lensepumpe og nødpeilesender/vhf må være på plass på slike steder. Selv på en varm sommerdag. Vill og uberørt natur er det i alle fall , med Stad tre-fire sjømil lengre mot vest.
Ved butikken der ferga legger til Kvamsøya kan man låne sykkel og ta en rundtur på øya. Gården Støylen ligger fint plassert mellom hav og fjell ved veien på sørsiden og er en sentral gård med mye historie. Her er også steinstøtte til minne om Bernt Støylen som er oppvokst her.
Nonshornet har flott utsikt mot Riste og Stad og stien dit er lett å finne fra stadion. Rett utenfor moloen på Kvamsøya ble det Tyske lasteskipet «Hans Leonhardt» med tre tusen tonn sprengstoff i lasterommet bombet av allierte fly under 2.verdenskrig. Eksplosjonen laget en flodbølge som kastet flere båter på land og fortsatt finnes det stålbiter fra skipet rundt om på øya (ref. Kvamsøy Sogelag).
Riste
De var tett på naturen og elementene de som bodde her ute på Riste gård.
På utsiden av Kvamsøya ligger Riste, en svært spesiell øy som minner om Færøyene og skinner som en grønn oase i havet. Gamle hus murer vitner om bosetting fra tidlig på 1500 tallet og frem til 1964. Ristegården (bilde) ligger der fortsatt, og blir holdt ved like av en forening i området. Å leve her ute uten strøm og telefon var nok ikke alltid enkelt. Noen ganger i Julen kom de seg ikke over Ristesundet med båt på grunn av storm, og da ble det feiring her ute mens snøfokk og sjøsprøyt ulte rundt pipa.
På utsiden er det steile klipper og rotete hav, så jeg padlet ikke rundt øya. Mang en fisker har omkommet her opp gjennom tidene. Alene i kajakk er det alltid best å holde risikonivået så lavt som mulig.
Frekøyane
Frekøy
Å padle kajakk rundt disse øyene og holmene litt lengre mot vest er virkelig flott. Er det vindstille en tidlig morgen kan en sitte i kajakken og ikke bare se og kjenne den ramsalte havlufta, men også høre lyden av bruset av dønninger som bryter i fludene lengre ute, fisk som vaker i sjøflaten og havsule som stuper etter fisk fra stor høyde.
Kajakk på grunt hav gir god oversikt over havbunnen. Mens jeg glir over den lyse sanden fundrer jeg på om det er like mye liv der som på overflaten. Da jeg vokste mener jeg at det var det mere liv og bevegelse. Små kreps, sjøstjerner og lignende skapninger. Også en og annen sjøhest var å sjå i fjøra den gangen. Forsvinner havets innsekter? Småfisk og maneter svømmer likevel ubekymret rundt i tareskogen denne morgenen ved fyret.
Frekøy fyr var bemannet til 1979 og flere fyrvoktere har hatt fast bolig på fyret i opp til tyve år i strekk. Nå virker fyret litt ensomt og forlatt når jeg glir forbi rett under fyrlykten. Men like flott er det her ute i dag som den gangen.
Storholmen
Fra Storholmen
Her står bygninger fra tiden her var fiskemottak og på toppen av holmen er det flott utsikt til solnedgangen. Gravhauger viser at holmen har vært bebodd også i steinalderen. No blir den brukt til beite for sauer og geiter. En ulempe er at de er oppe grytidlig, og garantert har funnet de flotteste teltplassene lenge før padleren ankommer. Men dette er også morsomme dyr som var svært nyskjerrige på holmens nye beboer.
Haugsholmen
Haugsholmen
På Haugsholmen kan man lese at her bla. har vært tingsted, handelsted og lennsmann sete fra 1600 tallet. Skipene ankret ofte opp her når været var for dårlig til å fortsette rundt Stad. Bygningene er fremdeles velholdte og flotte der de ligger ved sjøen her ytterst ute i Vanylvsfjorden.
Dagene her ute gav opplevelser og minner som vil huskes lenge. Godt vær satte en ekstra spiss på turen, og området i slike forhold er et mekka for havkajakk padling. Knotten kan være plagsom på kveldstid, så husk å ta med myggolje.
Å våkne en slik morgen uten å ha planlagt dagen på forhånd er vel nesten utilgivelig. Men da er det i grunnen bare å ta på seg skoene og kaste pil på kartet. For så heldige er vi Sunnmøringer, med turterreng og fjell omtrent rett utenfor døren.
Denne flotte dagen, og kanskje årets varmeste, landet pilen på Hellandshornet som ligger en times biltur fra Ålesund og 866 meter over havet. Stien fra parkeringen på Helland går nokså bratt opp gjennom skogen, men flater ut når en kommer over tregrensen.
Stien starter like ved parkeringsplassen på Helland som har bra med plass.Stien går langs kanten opp til Ramnfloget der den flater ut før ny oppstigning mot toppen.Ramnfloget lever opp til navnet og gir flott utsikt nordover fjorden. Dryna og Midøya kan sees f.v.
Ved Ramnfloget går stien helt på kanten, og gir en sval bris og flott utsikt mot landskapet før siste etappe over sletten og til høyre og opp steinura mot toppen. Det er lurt å ha med drikkevann, jeg fant ikke elver på vei oppover denne stien på en slik tørr dag.
Utsikten fra toppen er spesiell her helt ute mot havet, og spesielt øyene som ligger på rekke og rad gir øyet noe å studere på. De grønne slettene ute på Haramsøya skinner i kontrast mot det mørke havet, slik de har gjort siden istiden.
Nå skal det bygges en vindmølle park der oppe på fjellet, i sterk motsetning til hva folk ønsker. De store møllene vil skade fugler og dominere utsikten fra både sjø og land i dette spesielle landskapet. Er det virkelig nødvendig, og verdt prisen?
Flott utsikt fra varden og ned mot Helland og Brattvåg rett over vågen.
Nordøyane kan sees i bakgrunnen.Et lite stykke fra toppen ligger denne Steinhytta som kan gi ly om man blir overrasket av dårlig vær.
Oppsummering
Dette er en av de mange topper på Sunnmøre med spetakulær havutsikt. Turen går i variert terreng og er nokså krevende for de fleste. Om man vil ha en lengre tur er det også flott å fortsette videre til Keipen og Storfjellet (950 m.o.h.). Jeg glemte å få med bilde av den flotte varden på toppen så det blir i allefall minst en tur til opp hit.
Denne turen har vært et turmål helt siden jeg hørte om Kolåstind og denne Søndagen skulle drøm bli til virkelighet. Med sine 1432 meter over havet ruver toppen som en konge blant Sunnmørsalpene der den strekker seg majestetisk opp mot skyene.
Det har ikke vært mer snø i fjellene på over femti år, og turen startet på Søndag etter ei trivelig helg på Standalhytta. Været hadde vært ustabilt i helgen, men solen kom etter hvert frem og turen gikk opp gjennom Kvanndalen der snørasene hadde herjet den siste tiden. I dag var snøen noe fastere og jeg antok at det meste hadde allerede rast ned fra fjellene.
Oppe på Appelsinhaugen er det tid for pause og jeg studerer ruten videre oppover mot Stretet, den trange passasjen før en kommer ut på breen mot toppen. Her er det nokså bratt og best å holde seg til venstre mot fjellet og over bresprekkene litt lengre nede. Fjellsiden vender mot nord så snøen bør være fastere enn partier mot sør som er utsatt for direkte sol om dagen.
Oppe i Stretet kom den ruvende toppen til syne. Et mektig syn som jeg vil huske lenge.
Videre over breen var jeg heldig og fikk følge av lokalkjente. Det er alltid en god regel å lytte til, og rådføre seg med de som har vært her før. Ferden gikk videre og snart var vi ved foten av Kolåstinden.
En stor sprekk oppe i siden ble vurdert som utrygg og hindret veien videre det siste stykket. På andre siden av sprekken er den siste stigningen mot toppen skikkelig bratt, og med så mye snø ville vi ikke ta noen sjanse. Det er mildvær og løsner slike mengder med tung snø her oppe i den bratte siden så er man i en nokså dårlig situasjon.
Vi vurderte denne snøbroen over sprekken til å være nokså utrygg.
Utsikten var likevel allerede formidabel og man kan skue østover mot Sætretind og ned mot Standal ved fjorden. Toppen får vente til en annen gang når snø forholdene er bedre.
Utsikt mot Sætretindane i Nord.Breen ved Kolåstinden er stor etter en spesielt snørik vinter. De andre på vei ned mot Stretet mens jeg stopper for å ta et bilde.Spor fra min GPS opp til Kolåstinden.
Havtåken lå lavt innover fjellene denne morgenen, men med solgløtt i værmeldingen og forhåpning om lettere vær utover dagen tok jeg denne dagen ferge over Storfjorden til Festøya i Ørsta.
Fra Ørsta er det omtrent fem og en halv kilometer til Brudevoll der jeg svingte av riksvei 655 og kjørte bomveien helt til bilen møtte snøgrensen og ikke ville være med lengre. Sandhornet med sine 909 meter over havet og knapt seks hundre meter stigning er langt fra blant de høyeste fjellene i Ørsta, men en relativt trygg og ikke altfor bratt tur.
Bomvei ved Barstad i Follestaddalen
Et stykke over tregrensen kom solen frem og kastet sitt lys over tåkeskyene som hvilte i landskapet lengre nede. Snøen var nokså fast så tidlig om dagen og rasfaren bør være liten her, i allefall om en følger ruten. En annen alenegående skiløper sørget også for godt selskap oppover bakkene, og med slikt vær fikk turen en flott start!
Over tåken på vei opp
Lengre oppe i fjellsiden ble utsikten gradvis videre, og snart var det utsikt til havet som i dag var dekket av et grått teppe av tåke. Mot toppen kommer den mektige Kolåstinden gradvis til syne og ruver majestetisk over både tåke og toppene rundt.
Å sitte her oppe med en slik utsikt er ubeskrivelig og man kjenner seg liten i et slikt landskap. Matpakke, termos og varme klær pakkes opp og utsikten kan studeres nærmere. Kart bør alltid være med, og er også kjekt å ha med for å finne navnet på fjellene rundt.
Saudehornet til venstre.Romedalstinden midt i bildet.
Tåken kan plutselig overraske, så etter en stund her oppe er det tid for å spenne på skiene og gi seg i kast med bakkene. Den vide dalen har et enormt areal til nedkjøring og jeg får øvet på svingteknikken.
Solen har gjort snøen litt mykere i løpet av dagen, men fortsatt fast og fin og jeg prøver å holde skiene samlet i svingene. Fort går det ikke, men nok til at det kjennes godt i beina.
Nede i dalen står et jakt-tårn og jeg klatrer opp og setter meg i stolen, hviler beina og ser opp mot Sandhornet og skisporene som fører opp. Det er nesten som det sier «kom igjen, en tur til». Men jeg takker nei, og lener meg bakover i jaktstolen, kanskje en annen dag, og helt sikkert et annet år!
Bilturen tilbake til fergen gikk videre gjennom dalen, til Store og ytre Standal. På veien utover langs Hjørundfjorden hadde ei svær snøfonn lagt seg over tunellen og vitner om hvilke snømengder som kan komme rasende her inne i fjordene.
Vaksvikfjellet camping har god parkering for en tur til Høgsvora som jeg hadde bestemt meg for å bestige denne dagen. Parkeringen betales med Vipps (50kr i 2024). Her finnes det også toalett.
Etter et par kilometer i slakk motbakke fra Sollisætra fjellet ligger der med blå himmel i bakgrunnen. Geitenibba på andre siden av dalen er også en spennende tur herfra, men det må bli en annen gang.
Et stykke etter kryssingen av elva begynner stigningen. Pulsen stiger, men utsikten blir flottere til høyere man kommer. Snart ser jeg Ålesund og øyene ute i havet som er snøfrie og i sterk kontrast med de hvite fjellene rundt. En må nesten bare stoppe og la det sige inn mens pulsen roer seg litt. Høgsvora ligger 1163 meter over havet og oppstigningen er nokså seig før selve toppen.
Utsikt mot Storfjorden og havet der Sukkertoppen og Godøya så vidt kan sees.
Utsikten er formidabel i alle retninger og Storfjorden er også synlig der den bukter seg innover mot Geiranger mellom hvite fjelltopper.
Siste biten opp til Høgsvora . Tanken på utsikt, matpakken og termosen gir ny motivasjon.
En Ravn svever forbi mens jeg sitter her og jeg lurer på om den kan finne mat her oppe. Nede i den bratte dalen på motsatt side av oppstigningen har et snøskred brøytet seg vei gjennom skogen. I slikt vær går det an å sitte på toppene nokså lenge og studere utsikten, men snart er skiene på beina igjen og nedover venter flotte bakker.
Rute fra min gps. Hold god avstand fra bratt terreng.
Tur-rapport , Høgsvora 10.02.24
Bilde fra de flotte forholdene 10.02.24. Omtrent 50cm totalt med snø og tykt lag med nysnø øverst. Noe hardt og lite snø oppe ved varden.
Dette fyret på Lepsøya kan man nå med en dags padling fra Ålesund om man er vandt til litt lengre turer. Sammen med padlevenner var jeg denne dagen igjen på tur.
Fra boken «Norges fyr» kan en lese at fyret har stått her siden 1879, og før den tid ble det brukt spesielle fyrskip som var ankret opp i den grunne passasjen mellom Lepsøya og fastlandet. Fyrlykten på det første skipet ble tent i 1856 og hadde oljelampe, fyrvokter, en matros og en dreng.
Jeg padlet fra Ålesund og ventet på de andre ved Kalvøya. En flokk niser kom fobi. Jeg lå helt stille og hørte når de var i vannflaten og pustet mens de passerte nokså nærme. Vanligvis er dette en sky skapning og bruker vanligvis å unngå kajakken, men denne gangen tror jeg ikke de registrerte at jeg var tilstede.
Flott vær og godt humør underveis over Grytafjorden.Fra Kalvøya.Omtrent halvveis ligger Terøya der vi var på land og fyllte på med mat og drikke.Her går ferden langs Gamlem mens praten går livlig om smått og stort.Vår padlerute fra Ålesund til Lepsøyrevet fyr.
Oppsummering
Padler du kajakk er Lepsøyrevet fyr er absolutt verd et besøk. Fyret har åpent siste søndag hver måned og har forskjellige utstillinger og arrangementer. Turen kan legges i beskyttet farvann langs øyene, mens utsiden av Bjørnøya er mere eksponert med Vigrafjorden og åpent hav mot nordvest. Hele dagen brukte vi på denne drøyt tretti kilometer lange turen. I dette været og i godt lag var turen en fornøyelse.
