Klar til nedkjøring den nokså bratte ruta til breen.
Denne dagen hadde Kenneth, Hans Kristian og jeg en nydelig topptur til Finnan ved Trollstigen i Rauma. En nokså krevende og variert tur i det flotte vårværet som var denne dagen. Vi teltet ved veien for å komme oss tidlig av gårde Lørdag morgen. Snøen og føret var fint selv om solen varmet nokså godt utover dagen.
Teltleir ved vegen. En vindstille kveld. Hans Kristian hadde med bord og ved!
Oppstigningen fra breen var en nokså bratt og smal løype, men gikk fint mens snøen var fast nokså tidlig på dagen. Videre mot toppen var stigningen jevn og fin å gå.
Turen fra parkeringen er noe lengre enn til nabofjellet Alnestind, og vi fulgte dalen til enden av breen før løypen svinger til venstre mot Trollbotnen og videre langs ryggen mot toppen.
Fra oppstigningen fra breen til platået som fører videre mot toppenMange hadde tatt turen til Finnen denne flotte dagen. Oppover mot toppen etter kneika opp fra breen var passert.
Ned kjørte vi ikke samme rute som opp, men valgte ruten som går ned mot øst. Nokså bratt før vi kom ned til breen. Herfra var det flotte bakker og fint å renne.
Vindstille og flott utsikt fra toppenFra nedkjøringen
En ny erfaring denne turen var å ta med førstehjelpssett. Da jeg skulle ta av fellene på vei opp laget stålkanten på skien et nokså dypt kutt i en finger. Jeg oppdaget det ikke før det var røde spor i snøen bak meg. Et papir fungerte som midlertidig bandasje. Kenneth hadde heldigvis orden i tursekken og fikk stoppet blødningen oppe på Finnan. Stålkanter kan være livsfarlige hvis en er uheldig.
En stor takk igjen til gutten med turfølge som kom etter oss fant tripod stativet mitt i skisporet. Enda et høydepunkt på denne flotte dagen!:). Ting forsvinner fort når man kaver i fjellet hvis de ikke er godt sikret.
Flott utsikt, men snøføyk kunne tydelig sees fra toppene lengre mot Sør.
Andre Februar 2020 ble det en ny mulighet til å prøve Randonee utstyret igjen. Snøfall og kaldere vær hadde omsider funnet veien til våre kanter. Og når det snør her så kan det fort bli store mengder i fjellene. Auskjeret i Stordalen er mitt første egentlig mål og skal være en overkommelig tur for en nybegynner på slike ski.
Værmeldingen var ikke særlig god med snø og vind i høyden. Men jeg det ble likevel en tur opp til toppen av skitrekket for å vurdere forholdene derfra. Da får man uansett trim og prøvd seg litt i nedoverbakken etterpå.
For skitrekket var snøen kjærkommen etter en uvanlig mild vinter så langt i år, og mange hadde tatt turen til skitrekket. Etter at ski fellene var satt på og bindingenes hel-støtte justert for motbakke gikk oppturen greit. Høy puls og litt kaving i løssnøen hører med.
På toppen av trekket sto solen på sitt høyeste, og snøværet så et øyeblikk til å lette. Å fortsette videre var ikke aktuelt uten godt vær, og jeg bestemte meg for å ta en kaffepause for å se på forholdene en stund.
Tett snøvær i Februar hindret meg i å nå toppen denne dagen.
Ruten opp til Auskjeret i Stordalen skal normalt være nokså trygg når en følger fjellryggen. Men nysnø som i dag er ustabil og svake lag i snøen kan fort gi etter når tyngden av snø bygger seg opp i skrått terreng. Vinden vil også flytte snøen og bygge den opp i store mengder på le siden av fjellene. Å ferdes alene i rasutsatt terreng er spesielt farlig. Flere i lag kan man kanskje berge hverandre forutsatt at man holder stor nok avstand. Ras kan bli svært store og bevege seg langt og hurtig. Å følge fjellrygger, bruke sunn fornuft og holde god avstand til bratt terreng er nok lurt. DNT holder egne skred kurs der man får lære mye mer om skred og sikkerhet i fjellet.
Utsikt mot Seljebotnen.
Lørdag 7.Mars var fridag og været gav mulighet til å utfordre Auskjeret på nytt. Sikten var god men vind på toppen av fjellet krevde nok klær i sekken. 6 minusgrader kjennes fort som dobbelt så mange når vinden blåser friskt. Det kunne sees snø føyk i fjellene lengre sør og noen vindkast kom også hit med god fart.
Auskjeret kommer til syne og litt lengre oppe kommer også solen frem over tåken.
Tett snø føyk kan som tåke gjøre at en mister sikt, går seg vill, og ikke finner ruten tilbake ned fra fjellet. Spaden var god å ha til å grave en sittegrop for å gi ly for vinden mens termosen og matpakken ble satt til livs. Hvis vinden skulle bli verre var her også nok snø til å lage en hule å krype ned i. Men solen var fremme og kastet sine stråler utover landskapet og gav et snev av varme, selv om det er tidlig i Mars enda.
Flott vær på vei mot toppen ved andre forsøk.
Både opp og ned gikk jeg med god avstand til skavlene som henger ut fra fjellet mot øst. En slik skavle henger i løse luften og en intetanende skiløper kan fort føre til at skavlen brekker. Da er det for sendt å snu, og mange har endt sine dager på denne måten.
Denne gangen lot fjellet meg kommet til toppen og se på dets fantastiske utsikt. Det er en gave man skal være glad for og en opplevelse som neppe kan beskrives fullt ut med bilder og film.
Denne flotte Februardagen spente Kenneth og jeg på oss skiene ved Ringset. Vi parkerte ved den game fabrikken og gikk opp til Ansoksætra, Ansokhornet, Jolgrøeggene og videre til Jogrøhornet. Turen var variert og relativt lang med både skog og høyfjellsterreng.
Kenneth underveis mot Jolgrøthornet med Sunnylvsfjorden i bakgrunnen.Jolgrøhornet kan sees fra varden på Jolgrøegga som ligger mellom de to toppene.
Siste motbakkene før Jolgrøthornet kjentes i kroppen og målet var nådd. Mange andre hadde også tatt turen hit denne flotte dagen for å stå på ski og nyte den flotte utsikten.
Jolgrøthornet er en svært populær topp på slike dager som dette.Mot Sunnylvsfjorden sett fra Jolgrøhornet. Skisporene våre viser vei mot Ansokhornet som er første toppen over fjorden.
Nedkjøringen var en fornøyelse på puddersnø fra Jolgrøhornet og ned til Ringsetsætra via Vardebakkane. Vi holdt god avstand til den bratte siden under Jolgrøeggene etter gode råd fra en lokalkjent nede i bygda. Nede i fjellsiden var det også mere snø enn på toppen der snøen ofte blåser bort i sterk vind.
Etter Ringsetsætra fulgte vi løpen som følger veien nedover mot Øygardsnakken og videre tilbake til Ringset.
Etter turen var vi enige om at den var virkelig flott både når det gjelder den lange turen langs egga og nedkjøringen i de lange bakkene ned fra toppen.
Oversikt over ruten vi fulgte opp (rød strek) og ned (blå strek) fra toppen.
Enkelte ganger blir turen til underveis, og uten noen fast plan. Vær og føre blir ofte det som avgjør og slik var det denne vårdagen i Mai. Uten kart hadde jeg forvillet meg inn i Seljebotn, mest fordi det var et ski område jeg ikke har utforsket tidligere og delvis fordi været var grått og en ski tur innover dalen kunne være spennende nok.
Fra den innerste gården Seljebotn der jeg startet turen.Et fint gammelt hus bygget på gamlemåten med lafting og torvtak.
En gårdbruker inne i dalen foreslo at jeg kunne gå opp fjellsiden til Geita botnen, så ville jeg i alle fall få litt luft under vingene. Ikke lenge etter gikk turen videre, over en liten bro og videre opp langs fjellsiden mot vest. Seljebotn er en frodig dal, og store bjørketrær står oppe i fjellsiden. Oppe i skaret var jeg over tregrensen og kunne skue innover den store skålformede dalen som heter Geita botnen.
Bjørkeskog oppover mot skaret mot Geitabotn.Utsikt nedover mot Seljebotn.
Sikten og været hadde bedret seg, så det var fristende å gå videre, og selv om man ikke bør stole på tidligere skispor fulgte jeg eksisterende spor videre oppover mot ryggen mot nord og videre til venstre mot Langhaughornet. Mye snø og mildt vær hadde økt rasfaren, så da er det viktig å ikke bevege seg i bratt terreng (over 30gr.) og holde god avstand til fonner og snø som kan rase ut. Solskinn om dagen gjør snøen raskt bløt og øker faren for ras betydelig.
Turen oppover langs ryggen gir flott utsikt både mot Stordal, Seljebotn og Overøye. Etter å ha passert Langhaughornet kom en ny mektig topp til syne, selveste Kvitegga!
Utsikt innover mot ski anlegget på Overøye og Stor-elva som renner nedover dalen.
Siste stykket før toppen er nokså bratt, men vel verdt strevet og med panoramautsikt i alle retninger. Vindstille og mildvær gjorde at jeg ble sittende en god stund ved varden og nyte utsikten.
På Kvitegga med utsikt ned mot Stordalen og øyane ute i havgapet.
Turen ned ble også en opplevelse i varierende terreng og avslutning i slakke svinger mellom de store bjørketrærne. Selv om det var overskyet og jeg hadde alpine solbriller var lyset så intenst at det ble svært vanskelig å se konturer i landskapet på vei ned.
Denne turen har vært et turmål helt siden jeg hørte om Kolåstind og denne Søndagen skulle drøm bli til virkelighet. Med sine 1432 meter over havet ruver toppen som en konge blant Sunnmørsalpene der den strekker seg majestetisk opp mot skyene.
Det har ikke vært mer snø i fjellene på over femti år, og turen startet på Søndag etter ei trivelig helg på Standalhytta. Været hadde vært ustabilt i helgen, men solen kom etter hvert frem og turen gikk opp gjennom Kvanndalen der snørasene hadde herjet den siste tiden. I dag var snøen noe fastere og jeg antok at det meste hadde allerede rast ned fra fjellene.
Oppe på Appelsinhaugen er det tid for pause og jeg studerer ruten videre oppover mot Stretet, den trange passasjen før en kommer ut på breen mot toppen. Her er det nokså bratt og best å holde seg til venstre mot fjellet og over bresprekkene litt lengre nede. Fjellsiden vender mot nord så snøen bør være fastere enn partier mot sør som er utsatt for direkte sol om dagen.
Oppe i Stretet kom den ruvende toppen til syne. Et mektig syn som jeg vil huske lenge.
Videre over breen var jeg heldig og fikk følge av lokalkjente. Det er alltid en god regel å lytte til, og rådføre seg med de som har vært her før. Ferden gikk videre og snart var vi ved foten av Kolåstinden.
En stor sprekk oppe i siden ble vurdert som utrygg og hindret veien videre det siste stykket. På andre siden av sprekken er den siste stigningen mot toppen skikkelig bratt, og med så mye snø ville vi ikke ta noen sjanse. Det er mildvær og løsner slike mengder med tung snø her oppe i den bratte siden så er man i en nokså dårlig situasjon.
Vi vurderte denne snøbroen over sprekken til å være nokså utrygg.
Utsikten var likevel allerede formidabel og man kan skue østover mot Sætretind og ned mot Standal ved fjorden. Toppen får vente til en annen gang når snø forholdene er bedre.
Utsikt mot Sætretindane i Nord.Breen ved Kolåstinden er stor etter en spesielt snørik vinter. De andre på vei ned mot Stretet mens jeg stopper for å ta et bilde.Spor fra min GPS opp til Kolåstinden.
Vaksvikfjellet camping har god parkering for en tur til Høgsvora som jeg hadde bestemt meg for å bestige denne dagen. Parkeringen betales med Vipps (50kr i 2024). Her finnes det også toalett.
Etter et par kilometer i slakk motbakke fra Sollisætra fjellet ligger der med blå himmel i bakgrunnen. Geitenibba på andre siden av dalen er også en spennende tur herfra, men det må bli en annen gang.
Et stykke etter kryssingen av elva begynner stigningen. Pulsen stiger, men utsikten blir flottere til høyere man kommer. Snart ser jeg Ålesund og øyene ute i havet som er snøfrie og i sterk kontrast med de hvite fjellene rundt. En må nesten bare stoppe og la det sige inn mens pulsen roer seg litt. Høgsvora ligger 1163 meter over havet og oppstigningen er nokså seig før selve toppen.
Utsikt mot Storfjorden og havet der Sukkertoppen og Godøya så vidt kan sees.
Utsikten er formidabel i alle retninger og Storfjorden er også synlig der den bukter seg innover mot Geiranger mellom hvite fjelltopper.
Siste biten opp til Høgsvora . Tanken på utsikt, matpakken og termosen gir ny motivasjon.
En Ravn svever forbi mens jeg sitter her og jeg lurer på om den kan finne mat her oppe. Nede i den bratte dalen på motsatt side av oppstigningen har et snøskred brøytet seg vei gjennom skogen. I slikt vær går det an å sitte på toppene nokså lenge og studere utsikten, men snart er skiene på beina igjen og nedover venter flotte bakker.
Rute fra min gps. Hold god avstand fra bratt terreng.
Tur-rapport , Høgsvora 10.02.24
Bilde fra de flotte forholdene 10.02.24. Omtrent 50cm totalt med snø og tykt lag med nysnø øverst. Noe hardt og lite snø oppe ved varden.
Et stort høytrykk ligger utenfor Ålesund og lager strålende vær og fremdeles mye snø i fjellene. Kvelden før var målet klart og ski, termos og ryggsekk henta fram. Blåskjerdingen er en topp som ligger flott til ute ved havet og forruten havutsikt kan en se nord-øyene, Molde, og fjellheimen om man vender seg mot sør og øst.
Nede i Nakkedalen der jeg har parkert bilen varmer solen godt og jeg må bære skiene noen meter før turen kan starte. Det er utvilsomt vår, fuglene kvitrer og trærne har allerede fått grønne skudd.
Toppen ligger 1061 meter over havet. Stigningen fra dalen er omtrent 570 meter, og oppover bakkene blir det etter hvert varmt så både lue og jakke må pakkes ned i sekken. Skifellene har godt grep og snart er jeg halvveis og over tregrensen. Fuglekvitteret stilner og utsikten begynner å komme til syne.
Fremdeles skiføre ute ved kysten sent i April. Behagelig stigning mens toppen kommer til syne.
Stigningen er nokså slakk og bare den siste biten før toppen er noe brattere. Jeg stopper en stund før siste kneika og får pusten igjen mens jeg studerer utsikten mot Molde. Den er storslagen herfra med fjorden og fjellene rundt.
Panoramabilde mot Nord.
Oppover møtte jeg noen andre, en av de har knekt teleskopstaven i motbakken men hadde heldigvis med tape for å reparere.
Toppen har en stor flate med store steinheller spedt utover. Turgåere har reist mange heller på høykant så de står som en skog der oppe. Enda mer utsikt kommer til syne og nå kan jeg se hele sirkelen rundt. De hvite toppene innover fjellene og det blå havet gir store kontraster.
Lepsøy, Haramsøy, Flemsøy og den flate Fjørtofta lengst ute i havet f.v.Havutsikt. t.v. ligger Midøya. Molde med de hvite fjellene over t.h.
Det er vindstille og solen varmer godt der jeg setter meg ved varden. Varm drikke og matpakke inntas mens øyet skuer innover fjellene.
En får ikke lyst ned igjen herfra på en slik dag, men etter hvert blir det kjølig og skiene spennes på. Det er flotte nedoverbakker men en må være forsiktig der det er steinur slik at ikke skiene blir skadet.
Fjellski med stålkanter er godt egnet på denne turen, og det er ofte lettere å gå med fjellski enn randonee utstyr.
Sandtinden ligger 1065 meter over havet i Ålesund kommune. Man kan parkerte ved skitrekket på Ørskogfjellet og gå opp langs den slakeste ryggen fra Måslia før en kommer til Jutevatnet. Å gå opp langs skitrekket er også et alternativ. Oppstigningen fra parkeringen er omtrent 780 meter og ikke spesielt bratt. Fjellet gir fin utsikt både mot fjellene i sør og havet mot vest. Herfra er det også mulig å fortsette et par kilometer til Sprovstinden (1194 m.o.h). I dag var vinden økende så jeg valgte å ikke gå dit.
Vinden tok vottene mine i et sekund jeg var uoppmerksom. Det siste jeg så av de var at de fløy over snøskavlene på toppen. De ligger nok fortsatt i den bratte hellingen mot nord.
Sandtinden med Sprovstinden (1194 m.o.h) i bakgrunnen.
Det var en mild dag med tolv grader, så snøen var kram og nokså tung å svinge i på vei ned. Det er April, så våren er nok i anmarsj.
Vinden var likevel lunefull med omtrent vindstille nede i dalen, men såpass sterk sønnavind på toppen at jakke, lue og votter absolutt ble nødvendig. På vei hjem viste temperatur måleren i bilen nitten grader celsius i lavlandet.
Sprovstind
30.04.2020 gikk jeg til Sandtinden igjen. Denne gangen var målet Sprovstind som kan nåes ved å følge ryggen videre mot øst. Været var flott i dag og det var nesten vindstille.
Bildet under er fra dagens tur på Sprovstinden. Denne gangen gikk jeg opp langs skitrekket som også en en fin tur.
En klar dag med fantastisk utsikt mot Vestnes.
Oppsummering
To fine topper som kan nåes med en liten times kjøring fra Ålesund. I perioder med sterk vind kan snøen på toppene blåse bort slik at det kommer frem stein. Utsikt mot både havet og Sunnmørsalpene er meget flott, så dette er turer som kan besøkes mere enn en gang. Fjellene er de samme, men vær og lys vil garantert gi en variert utsikt.
Heretter vil jeg feste vottene med ei snor eller lignende til skistavene slik at vinden ikke tar de med seg.
Kart med rute fra starten på skitrekket på Ørskogfjellet
Denne toppen som ligger 807 m.o.h. er ikke spesielt krevende å bestige og har forholdsvis slak stigning hele veien opp. Utsikten fra toppen er enestående og en trenger ikke å bekymre seg særlig mye for snøskred.
Landskapet ligger i vinterdvale og ikke en lyd annet en mine egne ski mot snøen kan høres. Spor etter liv kan sees i snøen, noen hardføre skapninger har tydeligvis vært ute og jaktet på mat før jeg var våken.
Fra Høgsætra i Engsetdalen.Reven har også vært ute på tur. Kanskje på rypejakt.Godt skiføre og flott terreng.
Det er vår og selv om det er tidlig dag merkes det at solen varmer nede i dalen. I motbakkene må jeg åpne på jakken for å slippe ut litt varme.
Noen lengre opp kan vinden merkes bedre, og lue og votter må på. Det blåser ofte her oppe, ut mot havet som fjellet ligger.
Oppover mot Svartevatnet og videre derfra til toppen.Sørvest vind lager skavler langs egga opp til toppen.
Fra toppen kan man skue utover hvitkledde fjell mot sør eller utover havet mot vest. Til venstre ligger Sporvstinden i Ørskog og lengre til høyre snor Storfjorden seg innover mot Hellesylt og Geiranger.
De snødekte Sunnmørsalpene kan sees mot sør.
Nedkjøringen er passelig bratt for en nybegynner og gir mulighet for lange svinger i behagelig fart. En løs hund hadde antakelig sett på meg som et dyr i flukt og kom rasende springende mot sitt bytte. Den var så nærme at jeg kunne se hvite tenner og ville øyne. Heldigvis hadde den korte bein så jeg klarte å renne fra den mens jeg hørte eieren brøle og kalle den for en «Rakkar». Stakkars hund som hadde en mislykket jakt og i tillegg fikk påpakning for det.
Uansett hva slags villdyr som lurer i dette fjellet så blir det utvilsomt flere turer hit. Skitur til topper som ligger ut mot kysten er spesielt flotte med utsikt mot hav og fjorder.
Slike turer er godt egnet til fjellski. De er lettere enn randonee utstyr og velegnet her som det er mye flatt tur terreng og forholdsvis slake bakker for nedkjøring.
Godt skiføre på vei opp mot Høgevatnet på Ytre Standal.
Det er siste helgen i Februar og jeg har meldt med på topptur kurs arrangert av Ålesund skiklubb. Kurset skal holde sted på Standalhytta og jeg er på vei med ferge over storfjorden fra Solavågen. Snøen daler ned i store flak mens fergen finner veien til Festøya på andre siden av fjorden.
Veien snor seg innover langs Hjørundfjorden før jeg tar fatt på svingene oppover fra Standal til hytta. Standalhytta drives i dag av Ålesund skiklubb og ligger flott til mellom ville fjell og flott natur.
Store mengder med snø daler ned ved ankomst til Standalhytta.
En varm og god suppe gjorde sitt til en trivelig kveld med god stemning blant folk som hadde kommet både nært og langveis ifra. Turen for Lørdag ble planlagt med orientering om terreng og rutevalg. Vind og vær hadde ført til økt rasfare og ruten ble planlagt med dette som utgangpunkt.
Lørdag morgen var det kaldere, nesten skyfritt og gode utsikter til en flott tur. Snø føyk på toppene avslørte at det blåste der oppe i høyden. Høgevatnet i ytre Stordal var målet denne dagen. Fra Høgevatnet er det også muligheter til å fortsette til Grønetinden hvis vær og føre tillater det. Fra Grønetinden er det flott utsikt over Molladalen.
Oppstigningen gir flott utsikt nedover mot Hjørundfjorden.Snøforholdene og sikkerheten vurderes nøye underveis.
Vi holdt oss til den planlagte ruten og nytt spor ble tråkket opp i sikkert terreng. Eksisterende spor er ikke nødvendigvis en sikker rute, og spesielt ikke når rasfaren er stor som i dag.
Selv om det ikke ble topptur denne dagen var det en flott tur i et variert terreng. Det ble også nok høyde til å øve på nedkjøring, og med kyndig veiledning gikk iallefall noen svinger i løssnøen nogenlunde bra.
Det går nok lenge før svingteknikken blir god, men nedturen gav nye utfordringer og erfaringer i løssnø og varierende bratthet. Et fall gir myk landing så det gjelder bare å tørre å få nok fart til å svinge.
Tilbake på hytten hadde vinden øket på og været var ikke lengre like godt. Dagen ble avsluttet med god stemning i badstuen, nydelig middag og hyggelig samvær.
Natten var mørk og vindfull, men Søndag morgen hadde vinden løyet og Fingeren utmerket seg som et passende tur mål etter at hytten var ferdig ryddet og vasket.
Fingeren er en mye gått tur i dette området og vi brukte omtrent to timer opp til skaret. Den bratte fjellsiden på høyre side under oppstigningen krever kunnskap om snøforhold og skredfare.
Oppstigning mot Fingeren. Pulsen blir høy i motbakken men oppover går det!.
Vel nede skinte solen og på turen hjem og jeg kunne ikke la være å stoppe for å nyte synet av Hjørundfjorden som badet i lys og hvit snø. Det er ikke rart at noen reiser lang vei for å komme hit.
Hjørundfjorden i sett fra Vegsundet.
Oppsummering
Ålesund skiklubb har et enestående miljø og kunnskaper om ski og terreng oppabeidet gjennom flere generasjoner. Vil du lære om ski, sikkerhet of fjellvett vil jeg anbefale å sjekke ut Aask sin hjemmeside med kurs og arrangementer. Takk for ei flott helg på Standalhytta :).
