Enkelte ganger blir turen til underveis, og uten noen fast plan. Vær og føre blir ofte det som avgjør og slik var det denne vårdagen i Mai. Uten kart hadde jeg forvillet meg inn i Seljebotn, mest fordi det var et ski område jeg ikke har utforsket tidligere og delvis fordi været var grått og en ski tur innover dalen kunne være spennende nok.
Fra den innerste gården Seljebotn der jeg startet turen.Et fint gammelt hus bygget på gamlemåten med lafting og torvtak.
En gårdbruker inne i dalen foreslo at jeg kunne gå opp fjellsiden til Geita botnen, så ville jeg i alle fall få litt luft under vingene. Ikke lenge etter gikk turen videre, over en liten bro og videre opp langs fjellsiden mot vest. Seljebotn er en frodig dal, og store bjørketrær står oppe i fjellsiden. Oppe i skaret var jeg over tregrensen og kunne skue innover den store skålformede dalen som heter Geita botnen.
Bjørkeskog oppover mot skaret mot Geitabotn.Utsikt nedover mot Seljebotn.
Sikten og været hadde bedret seg, så det var fristende å gå videre, og selv om man ikke bør stole på tidligere skispor fulgte jeg eksisterende spor videre oppover mot ryggen mot nord og videre til venstre mot Langhaughornet. Mye snø og mildt vær hadde økt rasfaren, så da er det viktig å ikke bevege seg i bratt terreng (over 30gr.) og holde god avstand til fonner og snø som kan rase ut. Solskinn om dagen gjør snøen raskt bløt og øker faren for ras betydelig.
Turen oppover langs ryggen gir flott utsikt både mot Stordal, Seljebotn og Overøye. Etter å ha passert Langhaughornet kom en ny mektig topp til syne, selveste Kvitegga!
Utsikt innover mot ski anlegget på Overøye og Stor-elva som renner nedover dalen.
Siste stykket før toppen er nokså bratt, men vel verdt strevet og med panoramautsikt i alle retninger. Vindstille og mildvær gjorde at jeg ble sittende en god stund ved varden og nyte utsikten.
På Kvitegga med utsikt ned mot Stordalen og øyane ute i havgapet.
Turen ned ble også en opplevelse i varierende terreng og avslutning i slakke svinger mellom de store bjørketrærne. Selv om det var overskyet og jeg hadde alpine solbriller var lyset så intenst at det ble svært vanskelig å se konturer i landskapet på vei ned.
Denne turen har vært et turmål helt siden jeg hørte om Kolåstind og denne Søndagen skulle drøm bli til virkelighet. Med sine 1432 meter over havet ruver toppen som en konge blant Sunnmørsalpene der den strekker seg majestetisk opp mot skyene.
Det har ikke vært mer snø i fjellene på over femti år, og turen startet på Søndag etter ei trivelig helg på Standalhytta. Været hadde vært ustabilt i helgen, men solen kom etter hvert frem og turen gikk opp gjennom Kvanndalen der snørasene hadde herjet den siste tiden. I dag var snøen noe fastere og jeg antok at det meste hadde allerede rast ned fra fjellene.
Oppe på Appelsinhaugen er det tid for pause og jeg studerer ruten videre oppover mot Stretet, den trange passasjen før en kommer ut på breen mot toppen. Her er det nokså bratt og best å holde seg til venstre mot fjellet og over bresprekkene litt lengre nede. Fjellsiden vender mot nord så snøen bør være fastere enn partier mot sør som er utsatt for direkte sol om dagen.
Oppe i Stretet kom den ruvende toppen til syne. Et mektig syn som jeg vil huske lenge.
Videre over breen var jeg heldig og fikk følge av lokalkjente. Det er alltid en god regel å lytte til, og rådføre seg med de som har vært her før. Ferden gikk videre og snart var vi ved foten av Kolåstinden.
En stor sprekk oppe i siden ble vurdert som utrygg og hindret veien videre det siste stykket. På andre siden av sprekken er den siste stigningen mot toppen skikkelig bratt, og med så mye snø ville vi ikke ta noen sjanse. Det er mildvær og løsner slike mengder med tung snø her oppe i den bratte siden så er man i en nokså dårlig situasjon.
Vi vurderte denne snøbroen over sprekken til å være nokså utrygg.
Utsikten var likevel allerede formidabel og man kan skue østover mot Sætretind og ned mot Standal ved fjorden. Toppen får vente til en annen gang når snø forholdene er bedre.
Utsikt mot Sætretindane i Nord.Breen ved Kolåstinden er stor etter en spesielt snørik vinter. De andre på vei ned mot Stretet mens jeg stopper for å ta et bilde.Spor fra min GPS opp til Kolåstinden.
Havtåken lå lavt innover fjellene denne morgenen, men med solgløtt i værmeldingen og forhåpning om lettere vær utover dagen tok jeg denne dagen ferge over Storfjorden til Festøya i Ørsta.
Fra Ørsta er det omtrent fem og en halv kilometer til Brudevoll der jeg svingte av riksvei 655 og kjørte bomveien helt til bilen møtte snøgrensen og ikke ville være med lengre. Sandhornet med sine 909 meter over havet og knapt seks hundre meter stigning er langt fra blant de høyeste fjellene i Ørsta, men en relativt trygg og ikke altfor bratt tur.
Bomvei ved Barstad i Follestaddalen
Et stykke over tregrensen kom solen frem og kastet sitt lys over tåkeskyene som hvilte i landskapet lengre nede. Snøen var nokså fast så tidlig om dagen og rasfaren bør være liten her, i allefall om en følger ruten. En annen alenegående skiløper sørget også for godt selskap oppover bakkene, og med slikt vær fikk turen en flott start!
Over tåken på vei opp
Lengre oppe i fjellsiden ble utsikten gradvis videre, og snart var det utsikt til havet som i dag var dekket av et grått teppe av tåke. Mot toppen kommer den mektige Kolåstinden gradvis til syne og ruver majestetisk over både tåke og toppene rundt.
Å sitte her oppe med en slik utsikt er ubeskrivelig og man kjenner seg liten i et slikt landskap. Matpakke, termos og varme klær pakkes opp og utsikten kan studeres nærmere. Kart bør alltid være med, og er også kjekt å ha med for å finne navnet på fjellene rundt.
Saudehornet til venstre.Romedalstinden midt i bildet.
Tåken kan plutselig overraske, så etter en stund her oppe er det tid for å spenne på skiene og gi seg i kast med bakkene. Den vide dalen har et enormt areal til nedkjøring og jeg får øvet på svingteknikken.
Solen har gjort snøen litt mykere i løpet av dagen, men fortsatt fast og fin og jeg prøver å holde skiene samlet i svingene. Fort går det ikke, men nok til at det kjennes godt i beina.
Nede i dalen står et jakt-tårn og jeg klatrer opp og setter meg i stolen, hviler beina og ser opp mot Sandhornet og skisporene som fører opp. Det er nesten som det sier «kom igjen, en tur til». Men jeg takker nei, og lener meg bakover i jaktstolen, kanskje en annen dag, og helt sikkert et annet år!
Bilturen tilbake til fergen gikk videre gjennom dalen, til Store og ytre Standal. På veien utover langs Hjørundfjorden hadde ei svær snøfonn lagt seg over tunellen og vitner om hvilke snømengder som kan komme rasende her inne i fjordene.
Vaksvikfjellet camping har god parkering for en tur til Høgsvora som jeg hadde bestemt meg for å bestige denne dagen. Parkeringen betales med Vipps (50kr i 2024). Her finnes det også toalett.
Etter et par kilometer i slakk motbakke fra Sollisætra fjellet ligger der med blå himmel i bakgrunnen. Geitenibba på andre siden av dalen er også en spennende tur herfra, men det må bli en annen gang.
Et stykke etter kryssingen av elva begynner stigningen. Pulsen stiger, men utsikten blir flottere til høyere man kommer. Snart ser jeg Ålesund og øyene ute i havet som er snøfrie og i sterk kontrast med de hvite fjellene rundt. En må nesten bare stoppe og la det sige inn mens pulsen roer seg litt. Høgsvora ligger 1163 meter over havet og oppstigningen er nokså seig før selve toppen.
Utsikt mot Storfjorden og havet der Sukkertoppen og Godøya så vidt kan sees.
Utsikten er formidabel i alle retninger og Storfjorden er også synlig der den bukter seg innover mot Geiranger mellom hvite fjelltopper.
Siste biten opp til Høgsvora . Tanken på utsikt, matpakken og termosen gir ny motivasjon.
En Ravn svever forbi mens jeg sitter her og jeg lurer på om den kan finne mat her oppe. Nede i den bratte dalen på motsatt side av oppstigningen har et snøskred brøytet seg vei gjennom skogen. I slikt vær går det an å sitte på toppene nokså lenge og studere utsikten, men snart er skiene på beina igjen og nedover venter flotte bakker.
Rute fra min gps. Hold god avstand fra bratt terreng.
Tur-rapport , Høgsvora 10.02.24
Bilde fra de flotte forholdene 10.02.24. Omtrent 50cm totalt med snø og tykt lag med nysnø øverst. Noe hardt og lite snø oppe ved varden.
Fjellet Herda ved Overøye i Stordalen er en passende topp for en nybegynner på Randonee ski. Dalen fra Overøye og innover mot Trollkyrkjegarden er omkranset av fjell i alle retninger så her er det nok topper å velge i, både for meg som nybegynner og sikkert også for viderekomne.
De siste dagene hadde det vært Nysnø og mildvær, og på Varsom.no var det advart mot rasfare i området. Jeg hadde derfor bestemt meg for å planlegge ruten nøye for å unngå utsatte områder.
NVE sitt bratthetskart er et flott verktøy med fargekoder som angir terrengets bratthet og hvilke områder som kan rammes av skred. Sammen med skredvarsel gir et godt grunnlag for å ferdes trygt. Likevel er egne vurderinger og observasjoner også viktig for vår sikkerhet i vinterfjellet.
Å telte i på vinterstid har jeg gjort en del ganger tidligere og erfart at det blir mye å bære når alt skal være med i en ryggsekk.
Denne gangen hadde jeg derfor skaffet meg en pulk, og var spent på hvordan den ville fungere. Draget har jeg laget av veistikker fra Biltema, og tau som er festet i hoftebeltet.
Pulken fungerte fint i flatt terreng og i motbakker. Utfordringen viste seg å være i nedoverbakke fordi pulken har begrenset styring med et slikt enkelt drag som dette.
Pulken er noe tung å dra på i motbakke, men det hadde blitt mere slitsomt å ha alt utstyret i ryggsekken.
Innover langs dalen var det slutt på ski sporene, og pulken fikk prøve seg i løssnøen. Overflaten av løs-snøen bærer de brede randonee skiene mine godt, og pulken glir fint etter.
Etter noen hundre meter fant jeg en flate som passet fint for telting. Terrenget videre var avskåret av elver som hadde gravd dype elveleier. Jeg innså fort at det ville bli tungt å ta seg videre innover dalen i slikt kupert terreng. Opp og frem må man, enten det er med ryggsekk eller pulk.
Starten på ruten som jeg hadde planlagt videre opp til toppen var nærme, så beslutningen var enkel å ta. Jeg tråkket snøen hard med skiene og slo opp teltet her.
Ski og staver kan også brukes til bardunering, men det er kjekt å ha nok plugger hvis man vil bruke ski utstyret til en liten kveldstur.
EI flat bot blir til en god teltplass ved Kvitlestølen.Hilleberg teltet mitt er lunt og godt ved overnatting på vinterstid.Hjemmelagde snøplugger til teltet fungerer godt.
Natt til Søndag blåste det godt og vindkastene hørtes på lang avstand utenfor teltet når de kom buldrende gjennom dalen. Som om de var rasende på teltet mitt og kom for å ta det.
Da er det godt å ligge i soveposen og vite at teltet står sikkert! Klok av skade hadde jeg denne gangen med to liggeunderlag. Det er minimum, for det blir fort kaldt under baken selv med en varm sovepose.
Stekt ball er ikke letteste type turmat. Men på kortere turer med slede fungerer det bra. Godt når man er sulten er det i alle fall!Ikke mye er så fredelig som overnatting i teltet vinterstid. Varm sovepose og godt liggeunderlag er helt avgjørende for ei behagelig natt.
På toppen er utsikten flott. Man ser både Ausskjeret og mange andre topper i området. Jeg var heldig som var på toppen akkurat idet solen kikket frem og kastet et skarpt lys over de snøkledde toppene. Men vinden økte på mens jeg satt ved varden og spiste, og snart var jeg på vei nedoverbakke.
Utsikt innover mot Pusken. Mot venstre i bildet ligger fjelltoppen Ørastolen. Dyrdalstinden lengst til høyre.Vinterskyer i Vest der solen skinner på Auskjeret (t.v.) og Ørastolen.
Det å svinge med brede randonee ski ser lett ut, men jeg innser at det krever øvelse. Mye ploging og fall på vei nedover. Sikkert til god underholdning for hyttefolket nede i dalen!
Da jeg kom ned til Overøye hadde de mørke skyene laget alvor av trusselen om dårlig vær. Snøen lavet ned i store flak, og jeg kunne bare så vidt skimte toppen av Herda. Da var jeg glad jeg var kommet i le nede i dalen der bilen ventet ved skitrekket.
Det var noen store snø skavler til venstre langs ruten like før toppen, så det er nok lurt å holde god avstand fra disse. Det hjelper lite å gå i slakt terreng hvis raset kommer ovenfra. Herda skuffer ikke og bød til tross beskjeden høyde på både flott utsikt og fine bakker.
Mn rute til Herda. Til venstre viser også sporene til Auskjeret, fra en tidligere tur.
Denne skituren startet på Hindsæter og fortsatte gjennom Veodalen til Glitterheim og videre til Gjendesheim. Det ble mange opplevelser underveis i det gode været.
Hindsæter i Jotunheimen.
Det eneste jeg kunne ønsket meg var mere snø. Her ved Hindsæter var det barmark mange steder. Nokså harde løyper å gå på blir det også når snøen smelter om dagen og fryser om natten. Jeg smurte med swix blå extra og håpet på det beste.
Her forsøkte jeg å ta en snarvei opp til Veodalen men møtte på ei stri elv med iskaldt smeltevann. Den ville jeg ikke engang forsøke å komme meg over, så jeg gikk tilbake til start og overnattet på Hindsæter. På veien tråkket jeg på ei tue og hørte en høy lyd fra den ene skia som ble hardt belastet. Ingen synlige skader, men skaden skulle vise seg å utvikle seg underveis på resten av turen.
Neste dag gikk det bedre. Veodalen ligger fremfor meg og endelig har jeg funnet sporet!. I denne dalen har jegere jaktet på villrein langt tilbake i tid. Blant andre Jon Gjende hadde dette som jaktmark. Det fortelles at en gang ble han overrumplet av uvær og måtte søke ly i ei tom hytte. Der var ikke ved, så han holdt varmen gjennom natta i hytta med å bære på en stein.
Nede i dalen møtte jeg selv på flere flokker med rein. Om det var villrein er jeg ikke sikker på, men flotte dyr var det iallefall.
Reinflokk på vei over isen i Veodalen.En reinsdyrflokk krysser isen. Jeg satt stille bak en stein for ikke å skremme dyrene.
Reven var også ute denne dagen. Jeg oppdaget den plutselig mens jeg satt og spiste matpakken. Den stod og stirret på meg og hadde tydelig lyst på ei brødskive. Et imponerende stort dyr på nært hold. Jeg la igjen litt mat til den når jeg gikk videre, men da var den allerede på vei oppover fjellsiden på motsatt side av dalen. Lur som den er kom den sikkert tilbake for å sjekke etter at jeg var borte.
Reven som nyskjerrig studerte meg fra avstand.
Etter overnatting og en veldig god frokost på Glitterheim fant jeg ut at været var ideelt for en tur til selveste Glittertind. Det måtte bli nå eller aldri. Litt misunnelig ble jeg på de som gikk med flott randonee utstyr, men oppdaget fort at oppstigningen gikk vel så bra med mine fjellski med lavere vekt.
Det hjelper på motivasjonen når Glittertind kommer til syne.Utsikt fra Glittertind en flott påskedag i April.
Det ble ny overnatting på Glitterheim turisthytte før turen gikk videre mot Gjendesheim. Planen den dagen var å gå via Styggehøbrean og ned til Memurubu, men skien ble stadig svakere, så jeg endret ruten underveis til Gjendesheim via Russvatnet.
Den knekte skia ble stadig dårligere undeveis.
Jeg var i ukjent terreng og merket raskt at det krever trening å orientere seg i kart og terreng. DNT løypenettet godt merket, men det er likevel ikke veiskilt på fjellet. Endrede forhold kan gjøre at skiløyper på et gammelt skikart ikke stemmer lengre.
Målet var nådd og inntrykkene kunne sige inn mens jeg satt ved peisen og studerte isen på gjendesjøen vel nede på Gjendesheim. DNT hadde satt opp buss fra hytten og jeg fikk skyss tilbake til bilen. Det ble en fin og hyggelig avslutning på turen.
Å gå på ski over Gjendesjøen fra Memurubu er fullt mulig når isen er trygg.
Oppsummering
Jotunheimen blir regnet som et av de flotteste turområdene i Norge, og det kan jeg si meg enig i. Men på dager med dårlig vær er nok disse fjellene like ugjestmilde og krevende som de er flotte på solskinnsdager som disse.
