Fra Ørsa skisenter på Bondalseidet et flott turmål. Å gå fra parkeringen er en mulighet, men mange velger skitrekket første del av turen.
Det er tidlig morgen og været er nydelig, så jeg velger å starte fra bilen denne dagen.
Å gå oppover den oppkjørte løypen er kanskje ikke et godt valg, den er hard og preparert og nokså bratt for stor fart nedover.
Løypetråkke maskin som turfølge oppover.
Men vel oppe på fjellet tok jeg til venstre og der var det er et stort flott terreng for å gå tur, også om det ikke er toppen som er målet.
I den øverste enden av skitrekket starter løypen som går til Veirahaldet, og mange ville ta turen denne dagen. Nysnøen fra i går har laget et flere centimeter tykt dekke på toppen av eldre snø, og føret for nedkjøring skulle være flott.
Turen til Veirahaldet er populær fra toppen av skitrekket.
Jeg kommer i prat med en pensjonist på vei oppover og strever med å holde følge opp til toppen. Det er utvilsomt mange spreke folk der det er mye fjell, akkurat som i Sveits.
På toppen av Veirahaldet med god utsikt til Ørsta, fjelltopper og daler i alle retninger. Utsikt mot Grøthornet og Grøtdalstindane f.v.
Etter nedkjøring fra toppen er det bare noen stavetak til Vidsyn kafe som har gode vafler, kaffe og mye annet. Å sitte på verandaen og nyte utsikten mot Kvanndalen og høye topper er absolutt å anbefale.
Oppsummering
Det som gav mest inntrykk fra denne turen er den lange flotte nedkjøringen fra toppen. Dette er også en trygg tur med tanke på skred og utmerket om en vil ha en tur alene for å lade batterier, trimme og klarne tankene.
Pyttbudalen er en svært flott dal på vei opp til Pyttbua. Her er det mulighet til å se ville dyr og oppleve urørt natur. Det har lenge vært en tanke å gå denne turen på ski med pulk og telt. Mest for opplevelsen, men også for å teste rødsprit primusen og hvor langt jeg klarer å gå med pulken. Pyttegga er også et mål hvis formen og været holder.
Med pulk i motbakke
Det å gå med pulk er god mosjon, litt som å padle kajakk der en slipper å bære vekt og i flatt terreng er det bare friksjon som gir motstand. Å slippe sekken på ryggen avlaster og gir større turglede etter min mening.
I motbakke blir det tyngre, men arbeid og energibruk blir i teorien omtrent det samme som å bære sekk.
Pyttbudalen er grei slik sett, uten alt for mye stigning og Randonee ski har gode feller som egner seg godt til å dra pulk.
Pulken egner seg godt til vintertelting og turer i moderat terreng. Drag har jeg laget av tau og veistikker.(Biltema har disse).
Vintertelting
Etter ca. 5 timer er solen på vei ned bak fjellene og det er på tide å finne en plass å sette opp teltet. I dette været nesten uten vind skal det gå greit.
Jeg finner et flatt område og trakker det hardt med skiene.
Snøplugger for teltet har jeg laget av 30cm lange trelister med hull i ene enden og spiss i andre enden. De er lette og fungerer fint.
Når teltet er oppe lemper jeg inn alt utstyr og graver en kuldegrop ved inngangen. Da blir det litt varmere i teltet samtidig som der blir mulig å sitte godt.
Den kaldeste luften legger seg i kuldegropen og gir bedre temperatur lengre oppe i teltet.
En god vintersovepose og enda bedre liggeunderlag er nødvendig. Kuldegjennomslag fra snøen kjennes fort under baken og gir fort søvnløse netter. Jeg har med to isopor underlag, men må likevel legge sitteunderlag og klær under disse. Oppblåsbare underlag kan være gode så lenge de fungerer, men med pulk spiller noen gram ekstra ingen stor rolle og det enkleste er ofte det beste i vinterfjellet.
Ullundertøyet beholder jeg på i soveposen, da er det varmt og tørt neste dag. Jeg fyller drikkeflasken med varmt vann og legger den i fot-enden av posen. Da varmer den en god stund, og vannet er ikke frosset i morgen tidlig. Men pass på at det er en skikkelig tett flaske.
Kulden fra snøen slår gjennom utrolig mye isopor. To slike undelag blir også i minste laget for ei god natt.
Det er tid for middag og Trangia primusen fyres opp. Dette blir spennende for det blir ingen middag uten ild.
Det er rundt null grader og tar litt tid før rødspriten fatner i. Men så brenner det og snart er medbrakt kyllingryte varm.
Ut på natten våkner jeg og tar med kameraet ut av teltet. Månen skinner og snøen er opplyst som om det skulle vært dagslys.
Nattfotografering i måneskinn.
Når jeg stikker hodet opp av soveposen neste morgen står solen høyt på himmelen og har varmet opp teltet. Herlig, og dagen starter med en kaffe. Skyggen av en fugl som sitter på spaden ute viser som skygge gjennom telt duken.
Dagstur til Pyttegga
Skal jeg på pyttegga er dette rette dagen!. Snøen er fast etter natten og Yr.no melder fint vær. En halv time senere sitter jeg på trappen på Pyttbua. Justerer på randonee skoene og tar av et lag med klær. Noen har overnattet der og hilser god morgen.
Oppover mot Puttegga ser jeg ikke noen andre. Det er bare sol og helt stille. Flere pauser må til, og verste tabben var å glemme drikkeflasken med vann i teltet. Men termosen med te og ei appelsin holder meg gående. Langsomt kommer toppen til syne, og der sitter det to mennesker, nesten overaskende etter flere timer uten folk i ren villmark.
Termosen jeg fikk i gave på jobb har også fått prøve seg og har bestått med glans.
Her er det utsikt som kan gi hjertebank. Hele Trollheimen, Karitind og Trollveggen blir nesten for mye.
Det unge paret hadde gått tra Veltdalshytta og til Karitind en halvtime før jeg startet fra teltet. Nå satt de her etter å ha tilbakelagt hele egga derfra og opp hit. Til meg snakket de flytende Norsk, men Tysk seg imellom. Jeg spurte ikke hvor det kom fra for dette måtte være Sveitsere.
De eneste jeg møtte på turen til Puttegga 1999 m.o.h. var disse to som også hadde vært på Karitinden litt tidligere på dagen.
Nedkjøring fra toppen er ren nytelse og passelig bratt for meg.
Tilbake i teltet er det igjen middagstid. Jeg fyller gryten på Trangia primusen med snø og legger på stekepannen som lokk for å få bedre effekt.
Snøen må først smelte og deretter må vannet nå 100°C. Jeg døser i soveposen og det er helt stille en lang stund. Men så kommer det lyder og noen minutter senere koker det.
Det tok en liten time, men så var middagen ferdig. Det tok litt tid, men på tur er det ingenting som haster. Det fine med denne primusen er at den er enkel, pålitelig og veier lite. Den brenner nokså lenge, og å smelte snø, varme middag og vann, koke kaffe og kosefyre etterpå gikk fint uten at den ble tom for rødsprit.
Det er dampen av rødspriten som brenner, og når det er kaldt blir det lite damp og litt vanskelig å få den til å tenne. Det selges en spesiell forvarmer for kalde temperaturer, men i dag gikk det nokså greit uten.
Middag på Trangia stormkjøkken tar litt tid men fungerer godt også på skitur.
Ved fyring i telt med primus er det viktig åpne alle lufteåpninger slik at det ikke blir farlig gass i teltet. Jeg bruker også å grave ei hylle i snøen under primusen slik at varmen ikke når opp i telt duken. Mange har brent ned teltet med primus, og det er en katastrofe høyt til fjells.
Høgtunga
Som Pyttegga er dette en nokså trygg tur med terreng under tredve graders helling. Ved å gå opp forbi rundhaugen og lågtunga kan du få en rundtur med flott nedkjøring til Pyttbua. Selv om utikten ikke helt kan måle seg med Puttegga, er den meget flott og abolutt verdt jobbingen i motbakke.
Nedkjøring i nydlig landskap ned mot Pyttbua. Høgtunga 1912 m.o.h. ligger bakerst og til høyre i bildet.
Røyskatten
Det er alltid spennede å se ville dyr fra teltet. Røyskatten visste nok at jeg var her siden den pilte veldig fort over snøen. Antakelig for å drikke vann i elva. At den finner mat her oppe i snøen er nokså uforståelig, men da må det finnes mindre dyr her også. Kanskje mus eller lemmen. Kveldens underholdning var i alle fall berget.
Røysekatten på kveldstur utenfor teltet.En fin detalj med Hilleberg teltet er muligheten til å sitte og speide etter dyr gjennom denne åpningen.
Turen tilbake
Sleden min er litt problematisk i nedoverbakker med det provisoriske draget uten god styring. Den kommer fort på siden av skiene i litt bratte bakker. Men da er det en mulighet å snu magebetet, la den få renne først og bremse med skiene.
Nedover dalen går jeg gjennom bjørkeskog og lavere nede gran og furu. Gammelpyttbua er avmerket på kartet og jeg går nyskjerrig forbi og ser etter rester av bygninger. Snøen ligger som et teppe og skjuler alle spor etter folk og historie.
På venstre side av løypa passerer jeg Kabbesætra. Et minnesmerke forteller om fonna som raste fra Kabbetinden og tok ti menneskeliv og hele buskapen i 1816.
Ærverdig laftehus på Sjugurgarden ved parkeringen på Brøste.
Oppsummering
Dette er den lengste turen jeg har gått med pulken og det slakke terrenget i dalen egner seg godt til denne. Toppturene fra teltet var flottere enn jeg hadde forventet på forhånd og fister absolutt til nye besøk. Kanskje med lettere oppakkning og overnatting på Pyttbua neste gang. Turen ble gjennomført 1.4.23 til 4.4.23
Ved Skålakanten 399 m.o.h. deler løypa seg, og her er det skiltet til Nivane, Vikeskåla, Saudehornet og Vallahornet.
Det er tidlig i April og snøen har begynt å krype oppover fjellsidene i Ørsta.
Værmeldingen lover sol, men vind og nedbør utpå ettermiddagen. Snøen har satt seg etter en lang periode med pent vær og Varsom varslet viser moderat skredfare.
Parkering
Det er god parkering i enden av den bratte Vikegeila, og herfra er det skiltet videre oppover.
Til Vallahornet
Noen karer parkerer samtidig og skal på Saudehornet som har samme rute et godt stykke oppover. På populære turer som denne, blir det ofte tilfeldig noen å slå følge med oppover.
Ved et lite bygg 399 moh. er det skiltet retningen til toppene i nærheten. Like ved ligger også gapahuken i Skåla. En bedre middag etter toppuren er absolutt en mulighet her.
Der stien begynner er det også rennende vann med muligheter for å fylle opp drikkeflasken om det ikke er frosset.
Etter oppstigning gjennom dalen og til Dybdalshytta 539 m.o.h. dreier ruten gradvis mot Vallahornet med det mektige Saudehornet på venstre side.
Dybdalshytta ligger 539 m.o.h. Til venstre ligger Saudehornet, Vallahornet til høyre i bildet.
Utsikten fra toppen er flott med Ørsta nedenfor og fjelltoppene mot nord.
Fra venstre sees Ørstafjorden, Nivane og VardehornetPå Vallahornet
Jeg sitter en stund og ser ni mennesker på vei opp det bratte Saudehornet som ruver 300m over meg. De har skiene festet på ryggsekken og går til fots, for det er bratt.
Flere skiløpere på vei opp den bratte ryggen til Saudehornet. Her kreves kunnskap om skred og gode ferdigheter på ski.
Fra toppen renner jeg en bue for å få med litt av Saudehornet også. Jeg hører nok til de som vil renne langt, heller enn fort og bratt.
Vel nede ved Gapahuken ca. 400 m.o.h. tar jeg en pause. Dagen er fortsatt ung og solen skinner.
Til Nivane
Ryggsekken tømmes for alt unødvendig og gjemmes i en pakksekk. Klær, vann, nødutstyr og sjokolade blir med til Nivane.
Jeg hekter meg på som sistemann i et turfølge. Oppstigningen er noe brattere enn Vallahornet men vurderes som trygg denne dagen.
Fra oppstigningen mot Nivane. Med sol og motbakke måtte jakke og lue pakkes ned i sekken.
Det å vende under oppstigning er en spesiell teknikk som går bedre etter hvert.
Ved vending til venstre gjelder å støtte seg på stavene, sette frem venstre ski i retningen du skal og strekke høyre fot bakover slik at ski-tuppen kommer over snøen og skien kan settes ned ved siden av den venstre skien.
Utsikten som åpenbarer seg oppe på Nivane er utrolig, og jeg ser endatil Giske ute i havet der nord. Litt av en kontrast mot de luftige toppene i forgrunnen!
En utrolig utsikt helt ut til øyene i havet med Akslahornet lengst til høyre.
Vardehornet
Men her er det ikke langt til Vardehornet. Været frister meg dit, og det tar omtrent tyve minutter. Finværet kan på denne måten lokke turgåere stadig høyere til fjells.
Vardehornet ligger ikke så langt fra Nivane og kan nåes hvis det er nok sjokolade i sekken :).
Der oppe smaker siste sjokoladen ekstra godt. Men ute i havet truer blå skyer og det lukter lavtrykk. Her vil jeg ikke bli værende, for været kan skifte på minutter her oppe.
Bindinger vries for nedkjøling og hempene som låser skoene slåes ned. Låsen på bindingen har to stiller, og det er viktig å bruke stillet som tillater at skien løser ut hvis man faller hardt i utforbakke.
Snart er jeg på tur ned, og for en nedkjøring! . Jeg svinger ned til venstre for Nivane og svinger nedover lange strekk i myk snø. Ferske spor viser at flere har rennt ned her, men Varsom appen viser likevel en potensiell utløpssone for skred her. Ikke noe sted å oppholde seg lenge.
Omtrent en time etter jeg kom ned til bilen begynte det å snø nokså tett, og jeg er glad for å være nede fra toppene.
Utpå ettermiddagen kom lavtrykket som yr.no hadde meldt om.
Hva skulle jeg ha gjort om dette været kom mens jeg var på toppen og all sikt forsvant? Om det var mobildekning ville jeg prioritert å rapportere om situasjonen.
Spaden er i sekken, så å grave en snøhule ville antakelig være lurt. Om jeg kom i tvil ville jeg utløst nødpeilesenderen som ligger i sekken. Der har jeg også en lett vindsekk av folie.
Oppsummering
En uforglemmelig tur i et fantastisk fjell landskap, og samtidig en påminnelse om hvor lunefult været kan være i fjellet.
Flott vær og fine høstfarger oppe ved Heimste Veltdalsvatnet.
Dei første menneskene vandret i Tafjordfjella for ca.8000 år siden. De jaktet på og levde av villrein og det de ellers kunne finne i fjellene. Spennende krigshistorie finnes det også spor etter her oppe. Noen fine dager i September gikk jeg en runde i gamle fotefar mellom turisthyttene.
Fra Zakariasdammen til Reindalsseter
Første etappe av turen er forholdsvis kort og etter et par timers gange er jeg oppe på Reindalsseter som er selvbetjent på denne årstiden. Herfra er det merkede stier til en menge turmål og et fint utgangspunkt for turer i Tafjordfjella. Reindalsfossen som buldrer nedover mot dammen er verdt en god pause og litt energi påfyll på vei oppover.
Reindalsfossen fører store mengder vann til Zakariasdammen.
Hytta har også en spennende historie fra siste verdenskrig da Joachim Rønneberg måtte hente mat her for å overleve der de bodde lengre oppe i fjellet under operasjon fieldfare.
Opp Veltdalen til Veltdalshytta
Morgenstemning ved Reindalsseter.
Villere og flottere natur en Veltdalen er nok vanskelig å finne der den snor seg oppover med bratte fjellsider over en frodig dalbunn med store eiketrær nederst i dalen. Lengre oppover blir terrenget mindre grønt og gradvis overgang til et vilt og grått steinlandskap. Underveis passerer jeg tre små elver som kaster seg utfor den bratte fjellveggen og fortsetter nedover i fritt fall.
Et slør av pulverisert vann driver langs de ville fjellsidene.
Dagstur til Karitind
Etter en kveld i trivelig selskap på hytta er Karitind målet denne dagen. Jeg velger å gå stien mot Pyttbua og ta av der et skilt angir «Pyttbua via Karitind omtrent 1500 m.o.h. På høyeste punktet tar jeg til venstre og følger østryggen opp til toppen 1982 m.o.h.
Utsikten fra toppen på en klar dag som denne er utrolig og jeg kan se både Veltdalen og de store fjellområdene i alle retninger.
Utsikten oppe fra Karitinden er enestående og overrasker mange som er her for første gang.
Tilbake fulgte jeg fjellryggen i retning Veltdalshytta og dreide til venstre mot vannene ned mot stien jeg fulgte opp.
Denne dagen hadde flere funnet veien til hytta. Verden er ikke så stor og etter ei boks med bacalao ble jeg bedre kjent med andre Sunnmøringer. Endatil folk fra Holland hadde funnet veien hit denne Lørdags kvelden. Det er ikke annet å gjøre enn å prøve å være litt sosial, og som oftest ender det bra. I ett av byggene ved Veldalshytta er det museum fra tiden det var anleggsarbeid i forbindelse med kraftverket og historie fra operasjon fieldfare. Spennende historie som absolutt verdt å få med seg når en er her oppe.
Ei natt i Fieldfarehytta
Neste natt lånte jeg soveposer på Veltdalshytta, og overnattet i Fieldfarehytta som ligger en kort spasertur herfra. Hytta som står her i dag er en nøyaktig kopi. Det er flott å ligge her og høre fjellvannet skvulpe rett ved køya hvis det blåser. Kanskje våkne til vindstille, sol og et safirgrønt fjellvann utenfor døra
Å overnatte i Fieldfarehytta som ligger mesterlig godt skjult i terrenget er en spesiell opplevelse. Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther bygget denne som sin base og bodde her fra sommeren 1944 til våren 1945.
Karene som bodde her siste verdenskrig hadde utvilsom noen fine dager om sommeren, men også mange dager og netter som var kalde. Tungt arbeid var det også å skaffe mat og hente utstyr som ble sluppet i fallskjerm. Natten da de sprengte Stuguflåten bru i Romsdalen Januar 1945 var den kaldeste på hele vinteren.
Rønnebergstien tilbake til Reindalsseter
Fra Fieldfarehytta gikk jeg stien som Rønneberg brukte til Reindalsseter. Som oftest for å hente mat som de hadde lite av der oppe i høyfjellet. Ruten går opp skaret mellom Naushornet og Tordnose og passerer Femånvatnet ikke langt fra stedet der Rønneberg karene bodde i telt før de flyttet ned til Veltdalshytta, og senere til fieldfarehytta
Fra Rønnebergstien i fjellsiden nedover Huldrekoppen kikker jeg ned til venstre mot Sørebotn. På ei av hyttene kunne jeg lese om et par som en gang fant spor etter en tolv meter lang sirkulær gjenstand som tydeligvis hadde vært i bakken her. Den hadde meid ned en mengde trær og laget spor. Ja, hvem vet hva som skjer i det skjulte i slike avsidesliggende daler.
Ved starten av Rønneberg råsa som går oppe i fjellsiden med flott utsikt nedover mot Huldrekoppen og Reidalsseter.
Nesten nede ved Reindalsseter kommer jeg over et skilt til Jacobsaga. Det er absolutt verd å bruke en time på denne avstikkeren i lett terreng. En gang var det stor produksjon av material fra eik som har gode vekst vilkår i denne dalen.
Å slippe å bære mat, telt og sovepose gjør turen behagelig, og å overnatte på DNT hyttene er ren luksus her oppe i høyfjellet, spesielt når det begynner å bli kaldt om nettene. Rein så jeg ikke denne gangen, men turen gav mange andre fine opplevelser og en god opplading til hverdagen hjemme.
Inspirasjonen til denne turen har jeg fått ved at jeg passerer statuen av Joachim Rønneberg ved rådhuset i Ålesund hver dag, og blitt interessert i å se nærmere på et av områdene i Tafjordfjella som disse karene skulte seg i under siste verdenskrig.
Kart over området.
Referanser: -«Tungtvannssabotøren» skrevet av Gunnar Myklebust -Årbok for Sunnmøre 2005 -Bok om Tafjordfjella (finnes på Reindalsseter turisthytte)
Fjordene våre er blant de aller flotteste steder å padle med en havkajakk. Lange og ville, men også lunefulle og skumle om været ikke spiller på lag. Sommeren byr ofte på roligere vindforhold og behagelig temperatur både i luften og sjøen. Tafjord er på UNESCO sin liste over verdensarv-steder, men mindre kjent enn Geirangerfjorden. Med noen feriedager igjen og kajakk på biltaket tok jeg turen til Valldal og sjøsatte kajakken der.
Sylteormen som Olav den hellige skal ha kastet opp i fjellsiden med ei åre etter en hard kamp ute på fjorden.
Sagnet om sjøormen
En info plansje på Valldal fjordhotell beskriver litt av historien da Olav den hellige kom til Valldal i 1029. Mange historier og sagn finnes i Valldal fra den begivenheten og sylteormen er nok mest kjent. Lett synlig som den er oppe i fjellveggen over fjorden.
Overnatting i det fri
Hengekøyen burde fungere bra i fjorden her det er mye trær og begrenset med teltplasser. Men den var ikke med på denne turen så jeg fant ei flate ved Oksneset som var stor nok til liggeunderlaget og soveposen. I slikt vær og sommer trenger en ikke mye annet om været er godt og stabilt. Det eneste som forstyrret roen var en ferist på andre siden av fjorden som laget en smell for hver bil som passerte der, men etter hvert ble det stille og jeg sovnet til lyden av fosser som bruste ned i fjorden.
Makrell finnes i fjorden på denne årstiden og en fisker sløyer kveldens fangst.
Primus, kaffe og litt mat må også være med, om en ikke vil fylle steikepanna med fersk makrell fra fjorden.
Fjordpadling og klippfisk-middag i Tafjord
Fjorden var blikkstille da jeg padlet videre innover i morgentimene. Oppe i den bratte fjellsiden kunne jeg se en mengde trær med rotvelt, så vinterstormene og fallvinder fra fjellene herjer nok skikkelig i fjorden på den kalde årstiden.
Små og store fosser finnes det flere av langs Tafjorden, som denne ved Geitvika.
Langs fjorden finnes fjellgårder som Kastet og Korsnes. En fottur opp for å se på disse er sikkert spennende. På denne turen ble det ikke, men kanskje en annen gang.
Et par timer går fort i kajakken, og snart var jeg framme i Tafjord bygda. I 1934 ble dette lille stedet rammet av en voldsom tsunami da fjellpartiet «Langhammeren» raste ned i fjorden og mange omkom. Såret etter raset er godt synlig i fjellsiden.
Det er godt å strekke på beina etter lang tid i kajakken. Forskjellig å se er det absolutt i denne flotte bygda. Fundergaten har gamle hus med informasjon om historie og folk som har bodd her.
Fra Taford med de gamle husene i Fundergata til venstre.I Tafjord er det sommer så snart solen kikker frem.
Etter hvert ble jeg sulten og da jeg fant ut at campingen ved båthavna serverte klippfisk middag med bacon, ertestuing og poteter var ikke valget vanskelig. Den kan absolutt anbefales!.
Turen tilbake til Valldal
Ei lita oppvakt jente badet ved kajakken da jeg skulle starte på tilbaketuren og spurte om det er fint å padle kajakk. Ja, sier jeg, jeg ser veldig mye fint. Hai også? spurte hun. Ja hai også svarte jeg litt for fort. Det stemmer ikke, men kanskje en dag ser jeg haien også. I alle fall så jeg niser som jaktet på makrell i fjorden.
Ville fosser og bratte fjellsider. Er Huldra ute av fjellet dusjer i fossen?.
Da jeg rundet Oksneset på vei tilbake fikk jeg også kjenne litt på brisen som ofte blåser innover fra Norddalsfjorden om ettermiddagen. Fjellveggen under sylteormen sender bølgene i retur, og sammen med tidvis mye strøm i den smale fjorden kan det fort bli nok å hanskes med. Strømsjø oppstår når vind og strøm går hver sin retning. Stillest her er det antakelig morgen/formiddag eller senere på kvelden.
Gården Osen ligger fint til ved utløpet. Laksefiske har nok vært en viktig næring her opp gjennom tiden.
Litt usikker var jeg på om Dalsfjorden skulle bli en del av denne ferieturen, men med oppholdsvær og gode meldinger var jeg ikke lengre i tvil. Kajakken ble sjøsatt på småbåt havna i Dale, og snart var et nytt eventyr i gang.
Denne gangen hadde jeg med teltet, overnattet, og morgenfugl som jeg er fikk jeg hele Søndagen på fjorden.
Det er godt å få opp teltet og krype ned i soveposen etter en tur på fjorden.
Innover til Bygstad padlet jeg på nordsiden av fjorden som er ubebygde fjellsider med skog helt ned til havflaten. Det smakte ikke mye salt av vannet. Elvene fører store mengder ferskvann ut i fjorden, og ikke minst Gaular vassdraget som ender innerst i fjorden.
Fuktig og mildt klima gir god næring til alt grønt som vokser i fjellsidenMorgenstemning på fjorden.
Etter å passert det trange sundet ved Bygstad kom jeg inn i bassenget der Gaular elva ender ut i fjorden. Her inne er det utrolig flott og en helt annen opplevelse enn å se det fra bilen.
Ved utløpet til Gaular vassdraget innerst i fjorden. Mye laks finner veien opp i elven for å gyte.
Mang en stor laks er blitt halt i land her av fluefiskerne som stod langs elva. Men storfangsten uteble mens jeg spiste lunsjen og fulgte spent med på fisket.
Tilbake stoppet jeg for å studere Laukelandsfossen nærmere. Hvis det ikke hadde begynt å regne ville jeg gjerne ha badet i bassenget nedenfor fossen.
Men et fasinende skue var det likevel å se vannet bli pulverisert til stadig mindre dråper på vei nedover fjellsiden.
Laukelandsfossen er imponerende og endrer i en lagune som skal være fin å bade i.
Det sies at Dalsfjorden er en av Norges flotteste fjorder. Det er ikke vanskelig å være enig i. Det er også et feriehus i Bjørvika som helt sikkert er et fint stoppested om en ikke vil telte underveis. Sprekinger kan nok også padle tur/retur samme dag.
Lite er vel så flott som å padle kajakken på et blikkstille fjellvann en tidlig morgen. Jeg parkerte bilen på Hestad. Landtungen med broen skiller Viksdalsvatnet fra Hestadfjorden. Turen fra Hestad til Viksdal tok ca. tre timer. Jeg padlet ut på Hestadfjorden og videre under broen og forbi den flotte trekirken som ligger på ladtungen.
Ofte er det aller finest å padle i morgentimeneLandskapet er spesielt flott ved Hestad med flere viker.Hestad kapell ligger på landtungen fra siste istid og ble gjenreist av lokalbefolkningen i 1805. Fra 1100 tallet lå her en stavkirke.En fraflyttet gård speiler seg i vannet og minner om eldre tider.
På Viksdal er det best å stige på land på sørsiden av elven der butikken ligger. Jeg strandet på andre siden der det var port med lås. Men isen fikk utebli denne gangen, og matpakken gjorde nytten.
Tilbake padlet jeg fra Nes til Nes på sørsiden av vannet som også var en flott opplevelse!.
Ettermiddag og retur til Hestad på speilblankt fjellvann.
Om du er på disse trakter med kajakk på biltaket kan jeg absolutt anbefale en runde på idylliske Viksdalsvatnet.
Å padle rundt Hestadfjorden er også en mulighet med samme utgangspunkt. Men jeg antar det er noe mindre spektakulært enn Viksdalsvatnet.
Etter flere dager med høytrykk og sol på Sunnmøre kunne jeg ikke motstå å hente topptur skiene ut fra kjellerboden og kjøre til Stordalen. En noe kort planleggingsfase gjorde at det ble tur alene denne gangen. Kvelden før hadde jeg studert kart for bratthet, skredvarsel og utløpssoner for skred og lagt ruten sikrest mulig i terrenget. Det er 24.April og snøen har satt seg nokså bra etter denne perioden med stabilt og kaldt vær.
Sporet opp viser i rød farge. Blå strek er mitt spor fra nedkjøringen.
Turen fra Parkeringen ved skitrekket er omtrent 10,5km hver vei og jeg brukte 4t 8min opp, og omtrent 2 timer ned og tilbake til bilen. Stigning er omtrent 1080m om en regner at parkeringen på Overøyane ligger fire hundre meter over havet.
Den runde Storebua med kan sees rett over mønet på denne gamle bygningen. Foran ligger den spisse Dyrdalstinden med sine 1371 m.o.h.Fra Overøyane er det oppkjørt løype helt inn til bunnen av Jolbotn og enda videre for den som vil gå på turski.
Det er et bra stykke å gå fra parkeringen. Men Jolbotn er flott dal og absolutt verdt turen. Randonee ski er ikke det beste utstyret i flatt terreng som dette, men med gode støvler og skifeller går det nokså greit.
Gode gamle fjellski med solide bindinger hadde sikkert fungert meget bra denne dagen. Det er ikke nødvendig å bruke en månedslønn på ski for å komme seg på topptur, og med øvelse blir svingteknikken fort bedre.
Selv om det er kaldt og stabilt vær vil solen og stigende dag temperatur gjøre snøen våtere utover dagen. Løs og våt snø har lett for å rase, spesielt i fjellsider som vender mot solen, som på bildet under.
Mange skred har gått ned fra Storlihornet som passeres på venstre side på vei innover Jolbotn.Det blir fort varmt under trøya i motbakke og sol selv om det enda er tidlig formiddag. I bakgrunnen ligger Jolbotn der jeg fulgte løypen oppover.
Tidlig morgen er et godt tidspunkt å begynne turen på. Stillet, fred og fast fin snø. Litt lengre oppe var det skispor mot toppen. Litt brattere enn der jeg tenkte å gå etter planen, men jeg fulgte disse siden de fulgte ryggen på åsene oppover. Som Monsen sier «følg rygg og vær trygg».
Det ble mange vendinger på vei oppover mot den store buen som toppen danner. Men gradvis ble stigningen slakere, og jeg var oppe. Vindstille, sol og utsikt over mange hundre fjell og topper. Alle stavtak og høydemeter var absolutt verdt dette!.
Fjell og topper i alle retninger. Med fare for å bomme gjetter jeg på at toppen til venstre er Slogen mens Jakta ligger omtrent midt øverst i bildet.Blå himmel og hvite fjell så langt øyet kan se.
Nedkjøringen var veldig flott og passelig bratt de fleste stedene. Bortsett fra rett under toppen var snøen blitt mykere og fin å svinge i. Jeg rente med dalen der jeg hadde sett at terrenget virket tryggest.
I nedoverbakkene på slike ski har jeg opplevd at det går utrolig fort å komme på vidvanke om en mister stedsansen. Så orientering er minst like viktig da som på vei oppover. Å holde seg til sporene fra turen opp er nok lurt, selv om de kan forsvinne i snødrev og vanskelig å se på hard snø.
Oppsummert var dette en flott og nokså lang tur i terreng for det meste slakere enn tredve grader. Neste gang vil jeg ha med en liter vann og litt snacks å tygge på vei opp i tillegg til matpausen på toppen.
Det er flere fjelltopper på denne store øya som strekker seg fra Dragsundet innerst i Skodjevika og vel helt ut til Nørvasundet i vest. Til daglig blir området på toppen av øya populært kalt for Emblemsfjellet.
Østrem er et populært startsted for skifolk takket være en god parkeringsplass og et stort løypenett oppe på fjellet som Emblem idrettslag holder i drift og preparerer.
Løyper fører fra parkeringen på Østrem til fjelletEtter oppstigningen passeres Skibua før løypene fører videre innover fjellet
Bakken opp veien langs Østremselva får pulsen til å stige litt, men ikke brattere enn at den med god festevoks kan gås uten å lage altfor for mange fiskebein-spor i snøen. «Blå ekstra» fungerte bra denne kalde morgenen. Ved Skibua er det informasjon med løypekart og en populær samlingsplass for å diskutere skismøring og vær. Skibua kan brukes av de som er medlemmer av idrettslaget.
Fjellskiene glir godt også i disse fint preparerte løypene
Denne dagen har jeg ingen fast plan og velger løypen mot Storenakken og rundt Melsvatnet. Solen står lavt enda, og jeg går i skygge en stund mens området opp mot Østremsætra bader i sol og er mer populært. Likevel er det givende å gå her i fred og ro mens solen gløtter inn mellom trærne, og det eneste jeg hører er mine egne ski.
Stille og fredelig midt i langrennsløypen. Solen er velkommen etter en lang vinter
Der løypen vender tilbake tar jeg til høyre og kommer opp til Østremsætra og slår av en liten prat med et eldre par som er ferdig med kaffepausen og er klare for retur og nedoverbakker. Vi synser litt om løypen lengre oppe går rundt kubbane og tilbake til Østrem. Det varierer nok litt fra år til annet, og løypenettet er nok mest utbredt rundt påsketider.
Jeg fortsetter videre oppover og fortsetter mot vest langsmed Langevannet. Her slutter løypen, men fjellskiene flyter fint på snøen i retning mot gamle Emblemssæter. Noen spor i snøen røper at et lite dyr har valgt å gå over isen. Jeg funderer litt og tenker at dette dyret må være litt av en tøffing som bor, sover og spiser her hele vinteren uten telt og primus.
I fint terreng for fjellskiene
Når jeg kommer til demningen ved enden av vannet har den korte Januardagen begynt å skymes, så jeg snur og følger sporene mine tilbake. Turen videre rundt Kubbane blir i kupert og skogkledd terreng. Det får bli en annen gang.
Ved demningen på Langevannet
I går var det like flott vær, og jeg var oppe på Vasstrandegga(561m.o.h.) med fjellskiene. En fin avstikker om en har lyst på en liten topptur med slike ski. «Randonee» skiene er fine til høyere topper og bratte nedkjøringer, men fjellskiene er lettere å bevege seg med og gir etter min mening mer skiglede på turer som dette.
Dag går mot kveld og de siste solstrålene treffer linsen
Mest moro er tilbaketuren med flere fine nedoverbakker under rød himmel og med månen som er på tur over sunnmørs-alpene som selskap. Emblemsfjellet har mye å by på, både for den som vil mosjonere i det opplyste løypenettet, og for de som vil utforske resten av Uksnøya.
Siste biten opp til Høgsvora . Tanken på utsikt, matpakken og termosen gir ny motivasjon.
Endelig skinner solen fra skyfri himmel, og mens nyhetene er preget av omikron virus, sprengkulde og skyhøy strømpris bestemmer jeg meg for å finne frem skiene og få litt frisk og ren luft denne Søndagen. Det er meldt -14 grader på Høgsvora og måleren i bilen viser -10 når jeg parkerer ved campingen rett over veien for der løypen starter. Førti kroner vipses for parkering, og jeg er på vei oppover gjennom hyttefeltet på Sollisætra og videre opp gjennom dalen.
Høgsvora er en populær topp med kort vei til Ålesund, men i dag møtte jeg bare en håndfull andre på turen. Kulden og korte dager gjør nok sitt, men når kroppen får begynne på motbakke stiger temperaturen raskt. Etter noen hundre meter får dunjakka bytte plass med lettere antrekk. Underveis treffer jeg noen andre som er på vei til samme topp og alle gleder seg over det fine været.
Nederst i dalen sildrer det i elver og bekkene også i denne kulden. Etter passering av bekkene og noe kupert terreng nederst i dalen er jeg klar for bakkene oppover mot toppen.
Det er forholdsvis lite snø og kaldt så rasfaren er nok ikke betydelig, men tenker likevel det er best å holde god avstand til fjellsiden og terrengfeller på høyre side på vei oppover.
På toppen er det en svak bris, og når jeg stopper merkes det fort at det er mange effektive kuldegrader. Jeg er glad jeg har med en tørr ulltrøye og bytter i en fart. Lue, votter og dunjakken må igjen på. Noen minutter sittende med termosen og lunsj er et høydepunkt på turen.
Noen andre har også sett seg ut Høgsvora denne iskalde Novemberdagen.
En blir sjelden alene på slike turer og de jeg møter underveis blir en del av opplevelsen. En spøkefugl spør om jeg har tenkt å renne ned den stupbratte siden mot øst, nei.. så god er jeg ikke på skiene og den ruten er neppe tilrådelig.
Turen ned var flott med gode svinger i puddersnø. Det kan ikke festes til film og bilder, men må oppleves. Litt mer snø ville dekket steiner som stikker opp enkelte steder nedenfor toppen.
Dørstokken hjemme er nok høyere å komme seg over på denne årstiden, men det er sjelden jeg angrer når jeg tråkker over den andre veien etter en dag som dette.
