UnderSolen TurlivSite owner.
Dette flotte utkikkstårnet har stått på toppen av byfjellet Aksla siden 1949 og ble gitt i gave til byen fra Ålesundere som flyttet til Amerika.
Rundskue er et populært turmål for Ålesundere, og har en gått trappene opp til fjellstua er det vel verdt å fortsette turen videre til dette flotte tårnet.
Utsikten er fantastisk sommer som vinter og en har panorama utsikt både utover havet og innover mot de storslagne Sunnmørs alpene.
Det er siste helgen i Februar og jeg har meldt med på topptur kurs arrangert av Ålesund skiklubb. Kurset skal holde sted på Standalhytta og jeg er på vei med ferge over storfjorden fra Solavågen.
Snøen daler ned i store flak mens fergen finner veien til Festøya på andre siden av fjorden.
Veien snor seg innover langs Hjørundfjorden før jeg tar fatt på svingene oppover fra Standal til hytta.
Standalhytta drives i dag av Ålesund skiklubb og ligger flott til mellom ville fjell og flott natur.
En varm og god suppe gjorde sitt til en trivelig kveld med god stemning blant folk som hadde kommet både nært og langveis ifra.
Turen for Lørdag ble planlagt med orientering om terreng og rutevalg. Vind og vær hadde ført til økt rasfare og ruten ble planlagt med dette som utgangpunkt.
Lørdag morgen var det kaldere, nesten skyfritt og gode utsikter til en flott tur. Snø føyk på toppene avslørte at det blåste der oppe i høyden.
Høgevatnet i ytre Stordal var målet denne dagen. Fra Høgevatnet er det også muligheter til å fortsette til Grønetinden hvis vær og føre tillater det. Fra Grønetinden er det flott utsikt over Molladalen.
Vi holdt oss til den planlagte ruten og nytt spor ble tråkket opp i sikkert terreng. Eksisterende spor er ikke nødvendigvis en sikker rute, og spesielt ikke når rasfaren er stor som i dag.
Selv om det ikke ble topptur denne dagen var det en flott tur i et variert terreng. Det ble også nok høyde til å øve på nedkjøring, og med kyndig veiledning gikk iallefall noen svinger i løssnøen nogenlunde bra.
Det går nok lenge før svingteknikken blir god, men nedturen gav nye utfordringer og erfaringer i løssnø og varierende bratthet.
Et fall gir myk landing så det gjelder bare å tørre å få nok fart til å svinge.
Tilbake på hytten hadde vinden øket på og været var ikke lengre like godt. Dagen ble avsluttet med god stemning i badstuen, nydelig middag og hyggelig samvær.
Natten var mørk og vindfull, men Søndag morgen hadde vinden løyet og Fingeren utmerket seg som et passende tur mål etter at hytten var ferdig ryddet og vasket.
Fingeren er en mye gått tur i dette området og vi brukte omtrent to timer opp til skaret. Den bratte fjellsiden på høyre side under oppstigningen krever kunnskap om snøforhold og skredfare.
Vel nede skinte solen og på turen hjem og jeg kunne ikke la være å stoppe for å nyte synet av Hjørundfjorden som badet i lys og hvit snø.
Det er ikke rart at noen reiser lang vei for å komme hit.
Ålesund skiklubb har et enestående miljø og kunnskaper om ski og terreng oppabeidet gjennom flere generasjoner.
Vil du lære om ski, sikkerhet of fjellvett vil jeg anbefale å sjekke ut Aask sin hjemmeside med kurs og arrangementer.
Takk for ei flott helg på Standalhytta :).
Fjellet Herda ved Overøye i Stordalen er en passende topp for en nybegynner på Randonee ski.
Dalen fra Overøye og innover mot Trollkyrkjegarden er omkranset av fjell i alle retninger så her er det nok topper å velge i, både for meg som nybegynner og sikkert også for viderekomne.
De siste dagene hadde det vært Nysnø og mildvær, og på Varsom.no var det advart mot rasfare i området. Jeg hadde derfor bestemt meg for å planlegge ruten nøye for å unngå utsatte områder.
NVE sitt bratthetskart er et flott verktøy med fargekoder som angir terrengets bratthet og hvilke områder som kan rammes av skred.
Sammen med skredvarsel gir et godt grunnlag for å ferdes trygt. Likevel er egne vurderinger og observasjoner også viktig for vår sikkerhet i vinterfjellet.
Å telte i på vinterstid har jeg gjort en del ganger tidligere og erfart at det blir mye å bære når alt skal være med i en ryggsekk.
Denne gangen hadde jeg derfor skaffet meg en pulk, og var spent på hvordan den ville fungere. Draget har jeg laget av veistikker fra Biltema, og tau som er festet i hoftebeltet.
Pulken fungerte fint i flatt terreng og i motbakker. Utfordringen viste seg å være i nedoverbakke fordi pulken har begrenset styring med et slikt enkelt drag som dette.
Innover langs dalen var det slutt på ski sporene, og pulken fikk prøve seg i løssnøen. Overflaten av løs-snøen bærer de brede randonee skiene mine godt, og pulken glir fint etter.
Etter noen hundre meter fant jeg en flate som passet fint for telting. Terrenget videre var avskåret av elver som hadde gravd dype elveleier. Jeg innså fort at det ville bli tungt å ta seg videre innover dalen i slikt kupert terreng. Opp og frem må man, enten det er med ryggsekk eller pulk.
Starten på ruten som jeg hadde planlagt videre opp til toppen var nærme, så beslutningen var enkel å ta. Jeg tråkket snøen hard med skiene og slo opp teltet her.
Ski og staver kan også brukes til bardunering, men det er kjekt å ha nok plugger hvis man vil bruke ski utstyret til en liten kveldstur.
Natt til Søndag blåste det godt og vindkastene hørtes på lang avstand utenfor teltet når de kom buldrende gjennom dalen. Som om de var rasende på teltet mitt og kom for å ta det.
Da er det godt å ligge i soveposen og vite at teltet står sikkert!
Klok av skade hadde jeg denne gangen med to liggeunderlag. Det er minimum, for det blir fort kaldt under baken selv med en varm sovepose.
På toppen er utsikten flott. Man ser både Ausskjeret og mange andre topper i området. Jeg var heldig som var på toppen akkurat idet solen kikket frem og kastet et skarpt lys over de snøkledde toppene.
Men vinden økte på mens jeg satt ved varden og spiste, og snart var jeg på vei nedoverbakke.
Det å svinge med brede randonee ski ser lett ut, men jeg innser at det krever øvelse. Mye ploging og fall på vei nedover. Sikkert til god underholdning for hyttefolket nede i dalen!
Da jeg kom ned til Overøye hadde de mørke skyene laget alvor av trusselen om dårlig vær.
Snøen lavet ned i store flak, og jeg kunne bare så vidt skimte toppen av Herda. Da var jeg glad jeg var kommet i le nede i dalen der bilen ventet ved skitrekket.
Det var noen store snø skavler til venstre langs ruten like før toppen, så det er nok lurt å holde god avstand fra disse. Det hjelper lite å gå i slakt terreng hvis raset kommer ovenfra. Herda skuffer ikke og bød til tross beskjeden høyde på både flott utsikt og fine bakker.
Søre Smørhylla ligger 871 meter over havet med omtrent fem hundre meter stigning fra parkeringen ved skitrekket på Ørskogfjellet. Med korte dager midtvinters er dette en tur som er grei å rekke på ski mens solen er oppe.
Stigningen er slakk opp til Jutevatnet før den gradvis øker opp til skaret på sørsiden av toppen og videre til skaret mellom Søre og Nøre Smørhylla.
Fra vannet fulgte jeg ryggen opp til toppen og rakk akkurat de siste solstrålene mens jeg spiste matpakken og studerte utsikten.
Lav vintersol gir flott lys og lange skygger. Utsikten er flott både mot Vestnes, Moldefjorden, Jutevatnet med fjellene rundt og havet i Vest.
Ofte kan det være lite snø så langt ute mot kysten, og da kan snøen blåse vekk oppe i høyden slik at stein og fjell kommer til syne. Da kan det være lett å skade skiene hvis en ikke er oppmerksom.
Fjellski er bedre egnet til turer som denne. Slike ski er lettere å gå med her som det er relativt flatt terreng.
Før jeg var tilbake til bilen var det allerede mørkt, så en god hodelykt må også være med på denne årstiden.
Området rundt Giske er ideelt for havkajakk, og denne turen sammen med DNT Ålesund og en gruppe av erfarne padlere ble en flott opplevelse.
Vi padlet fra Giske utenfor Ålesund og satte kursen mot Erkna via Fyret på Synes.
Turen gikk videre rundt Erkna før vi gikk på land.
Farvannet på utsiden er grunt og utsatt mot storhavet. Selv på denne stille dagen laget drag og dønninger noen utfordringer for ilandstigning.
En plast kajakk gir slik sett større muligheter og tåler mere. På utsiden av Erkna ble noen oppmerksom på en skikkelse som fløt i vannflaten lengre fremme med kontur som lignet skotupper og ansikt mot skyene.
Dønninger og undervannsskjær laget litt ekstra underholdning mens vi rundet det ytterste neset.
Vi kom frem til skikkelsen i havet som viste seg å være en trestamme!
Øya er vill og frodig og fra eldre tid er Erkna mye brukt til saue-beite. Fra fyret er utsikten spektakulær både innover Sunnmørsalpene og utover havet mot Vest. Her er det lunt å sitte i solveggen og innta en god lunsj medbrakt i kajakk.
Turen fortsatte videre til Rauden, eller Raunen som den kalles. En holme som ligger omtrent fire kilometer utenfor Alnes. Her er lite annet enn stein og berg, men også noen planter lever her ute.
Fra Rauden padlet vi tilbake til Giske. Dette ble en lang strekning etter en lang dag, men ingen klaget da vi steg på land etter en flott dag i sol og godt vær.
Dette er havpadling i åpent farvann og det bør ikke være første turen for en fersk padler. Men i en slik gruppe og med sikkerheten i første rekke kan det bli en svært hyggelig og flott opplevelse.
Disse øyene har en vill og frodig natur med gode muligheter for å se både ørn og sjøfugler av forskjellige arter. Derfor er det viktig å bevare de slik også for fremtiden.
Denne varme sommerdagen nede i Loen gjorde Skåla til et meget aktuelt turmål.
Med sine 1848 moh. og omkring 1800 høydemeter stigning er Skåla en skikkelig fjelltur. På en trykkende varm sommerdag som denne frister det også med en forfriskende tur opp i høyden.
Turen starter nokså brått med bratt sti opp gjennom skogen. Oppe på den frodige sletta i Fosdalen er det rennende vann og godt å ta en pause og drikke litt før neste etappe i høyfjellsterreng.
I skålavatnet underveis er det mulighet for litt nedkjøling, og herfra er det også kort vei opp på vesleskåla som har flott utsikt til Loen.
Om man ikke vil ned samme dag er det sengeplasser både i Skålabu og i selve Skålatårnet, som er selvbetjent.
Soloppgangen alene er helt sikkert verdt en overnatting her oppe.
Utsikten er storslagen, og spesielt mot Jostedalsbreen med fjelltoppene som stikker opp av isbreen.
Skålatårnet ble bygget i 1891 og det var distriktslegen i området som stod bak ideen og oppføringen. Den tynne og klare luften mente han ville være spesielt bra for de med tuberkulose.
Luften, og ikke minst oppstigningen er sikkert også veldig bra for alle oss andre som tar turen hit opp.
Dette er en tur som virkelig er verdt alle høydemeterene i motbakke. Med enestående utsikt i alle retninger bør en overnatting vurderes for å få med seg soloppgang og lyset ellers i døgnets forskjellige tider.
Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2468 meter over havet var et mål denne sommerferien, og heldigvis hadde jeg værgudene på min side denne dagen. Ofte ligger det tåke og skyer her oppe så det er absolutt å anbefale å gå denne turen når det er godvær.
For da er utsikten fra toppen virkelig spektakulær og vidstrakt. På en klar dag man se Jostedalsbreen, Snøhetta, Glittertind og mange flere breer og topper.
Om man starter fra Spiterstulen er det en del snø som må tråkkes fra Keilhaus topp og siste etappe til hytta på toppen, så gode sko er et must.
Nok mat, drikke underveis og gode klær er selvsagt også viktig for turen er nokså krevende. Selv fikk jeg erfare at siste biten opp til hytta ble tung etter å ha undervurdert energibehovet.
Hytta på toppen er betjent i turistsesongen og heldigvis var det enkel mat som pølser og brus og kaffe å få kjøpt. Den har store vinduer så en kan sitte inne og nyte utsikten om det er kald vind.
Kartet under viser mitt spor til toppen. Alternativt kan man følge en guidet tur over Styggebreen fra Juvasshytta. Den ruten gir færre høydemeter å bestige men farlige bresprekker dekket av snø krever både kunnskap og utstyr for brevandring.
Denne skituren startet på Hindsæter og fortsatte gjennom Veodalen til Glitterheim og videre til Gjendesheim. Det ble mange opplevelser underveis i det gode været.
Det eneste jeg kunne ønsket meg var mere snø. Her ved Hindsæter var det barmark mange steder. Nokså harde løyper å gå på blir det også når snøen smelter om dagen og fryser om natten. Jeg smurte med swix blå extra og håpet på det beste.
Her forsøkte jeg å ta en snarvei opp til Veodalen men møtte på ei stri elv med iskaldt smeltevann. Den ville jeg ikke engang forsøke å komme meg over, så jeg gikk tilbake til start og overnattet på Hindsæter. På veien tråkket jeg på ei tue og hørte en høy lyd fra den ene skia som ble hardt belastet. Ingen synlige skader, men skaden skulle vise seg å utvikle seg underveis på resten av turen.
Neste dag gikk det bedre. Veodalen ligger fremfor meg og endelig har jeg funnet sporet!. I denne dalen har jegere jaktet på villrein langt tilbake i tid. Blant andre Jon Gjende hadde dette som jaktmark. Det fortelles at en gang ble han overrumplet av uvær og måtte søke ly i ei tom hytte. Der var ikke ved, så han holdt varmen gjennom natta i hytta med å bære på en stein.
Nede i dalen møtte jeg selv på flere flokker med rein. Om det var villrein er jeg ikke sikker på, men flotte dyr var det iallefall.
Reven var også ute denne dagen. Jeg oppdaget den plutselig mens jeg satt og spiste matpakken. Den stod og stirret på meg og hadde tydelig lyst på ei brødskive. Et imponerende stort dyr på nært hold. Jeg la igjen litt mat til den når jeg gikk videre, men da var den allerede på vei oppover fjellsiden på motsatt side av dalen. Lur som den er kom den sikkert tilbake for å sjekke etter at jeg var borte.
Etter overnatting og en veldig god frokost på Glitterheim fant jeg ut at været var ideelt for en tur til selveste Glittertind. Det måtte bli nå eller aldri.
Litt misunnelig ble jeg på de som gikk med flott randonee utstyr, men oppdaget fort at oppstigningen gikk vel så bra med mine fjellski med lavere vekt.
Det ble ny overnatting på Glitterheim turisthytte før turen gikk videre mot Gjendesheim. Planen den dagen var å gå via Styggehøbrean og ned til Memurubu, men skien ble stadig svakere, så jeg endret ruten underveis til Gjendesheim via Russvatnet.
Jeg var i ukjent terreng og merket raskt at det krever trening å orientere seg i kart og terreng. DNT løypenettet godt merket, men det er likevel ikke veiskilt på fjellet. Endrede forhold kan gjøre at skiløyper på et gammelt skikart ikke stemmer lengre.
Målet var nådd og inntrykkene kunne sige inn mens jeg satt ved peisen og studerte isen på gjendesjøen vel nede på Gjendesheim.
DNT hadde satt opp buss fra hytten og jeg fikk skyss tilbake til bilen. Det ble en fin og hyggelig avslutning på turen.
Jotunheimen blir regnet som et av de flotteste turområdene i Norge, og det kan jeg si meg enig i. Men på dager med dårlig vær er nok disse fjellene like ugjestmilde og krevende som de er flotte på solskinnsdager som disse.
Denne sommerferien i 2108 brukte jeg til å padle indre del av Sognefjorden. En reise i et historisk fjordlandskap der både Vikinger og de som har hatt fjorden som levebrød i eldre tider har ferdes. Under har jeg samlet historien sammen med en kort video og noen bilder.
Det var nærmest tropevarme i Skjolden lengst inne i Sognefjorden da jeg fant parkering og lastet kajakken med utstyr.
Shorts og t-skjorte var alt som trengtes av bekledning på en slik dag.
Etter en kveldsøkt i båten gikk jeg i land på Ongulnes for å overnatte der. Det kan være langt mellom gode teltplasser i fjorden så det kan være lurt å se seg ut noen muligheter på forhånd.
Natten hadde jeg planlagt i sovepose, men fluene ble for innpåslitne og ut på natten måtte teltet måtte finnes frem. Sommernatten var lys og varm, men jeg sovnet som en stein da fluene ikke kunne finne meg lengre.
Neste morgen startet med frokost og kaffe ned ved sjøen. I overflaten er det mye ferskvann på grunn av elvene som renner ned i fjorden.
Det skal være ørret i fjorden, men jeg kunne ikke se tegn til den mens jeg inntok morgenkaffen ved sjøkanten. Kanskje er vannet for varmt for fisken.
Målet denne dagen var Urnes for å se på en av de eldste stavkirkene i Norge. Den er datert til ca. år 1140 og det har før den tid også stått flere kirker på samme tomten. Den har flotte utskjæringer og er et staselig byggverk.
Utpå ettermiddagen padlet jeg videre utover fjorden og endte opp på Fodnes der jeg slo leir.
Her deler Sognefjorden seg i tre armer; Lustrafjorden, Årdalsfjorden og Lærdalsfjorden. Sammen med en frisk bris innover fjorden lagde dette nokså mye strømsjø. Rundt Ombandsneset kom det i tillegg en stor turbåt med en fart som lagde optimalt med hekkbølger.
Båtføreren på flybridgen så seg ikke engang bakover etter å ha passert. En lastet tur kajakk velter ikke så lett, men likevel.
Strøm sjø er noe man fort kan oppleve i fjorder som dette der tidevannet får stor hastighet.
Da jeg våknet neste morgen var det oppblåsbare liggeunderlaget helt flatt og tomt for luft. En trone fra et tre hadde laget hull mens jeg pumpet det opp i gresset kvelden før. Visst er slike underlag lette å bære, men det skal heller ikke mye til før punktering er et faktum.
Resten av turen berget jeg med å legge klær under underlaget som madrass.
Fra Fodnes er det ikke langt til Lærdalsøyri, så dette ble et dele mål neste dag. I Lærdal var det varmt som i en ovn, og utpå dagen kom det plutselig en skikkelig floing med mørkeblå skyer, regn og kraftig vind. Heldigvis var jeg trygt på land og etter den hadde spaknet padlet jeg videre til Kaupanger.
Kaupanger var et stort handelsted i vikingtiden og hit kom mange seilende fra nært og fjernt. Fjordmuseet er absolutt verd et besøk. Her er det utstilt båter og utstyr som ble brukt til båtbygging og fiske fra eldre tid, den gang fjorden var full av all slags stor fisk.
Etter at det hadde regnet heftig lettet det utpå ettermiddagen og jeg satte kursen innover mot Nærøyfjorden. Regnværet hadde gitt god anledning til å studere både museum og den gamle kirken her.
Budabukti ble neste leirplass.
Regnværet hadde klarnet luften og solen kom frem igjen. Jeg passerte Veiløse Frønningen som i sin glanstid var et sentrum der godset eide store områder og tjente godt på tømmer som ble eksportert med skip.
På tur innover fjorden gikk jeg i land på Holmung gård. Bonden fortalte om den gamle gravhaugen på gården som vitner om drift her langt tilbake i historien. Denne skal en gang inneholdt gullskatter som en forsvant ei mørk natt.
I Gudvangen ligger den rekonstruerte vikingbyen Njardarheim. Et imponerende arbeid er lagt ned her med realistiske bygninger, marked og omvisninger.
Dagen ble avsluttet med en konsert der det ble brukt blåse instrumenter fra den tiden. Stemningen og musikken førte tilhørerende tusen år tilbake i tid.
Gudvangen var et av høydepunktene på turen, selv om jeg også var her på kajakk tur med venner noen år tidligere. Dette er en fjord som kan besøkes flere ganger.
På turen tilbake var jeg innom Vangsnes, Balestrand og Esefjorden. I Balestrand ligger det flotte og ærverdige Kviknes hotell, mens statuen av Fridjov den store speider utover fra Vangsnes på andre siden av fjorden.
Det ble en lang, men ikke kjedelig tur. En gang i fremtiden kan jeg tenke meg å padle hele fjorden til ende, men kanskje ikke alene.
Jeg var heldig som hadde godt og stabilt vær under nesten hele turen. I fjorder kan vind og strøm ofte gå i hver sin retning, og da kan det oppstå strømsjø med vanskelige padleforhold. Fallvinder fra fjellene kan også være et faremoment, selv om det om sommeren ofte er stabilt vær med mindre vind.
Bjørnsund er et flott turmål for havkajakk og denne turen startet ved Hollingsholmen ved Molde, rundt utsiden av Aukra før vi krysset havstykket ut til øyene.
Øystein fortjener en stor takk som arrangerte denne flotte turen hit ut.
De trange gatene mellom trehusene og hvordan bebyggelsen er tilpasset naturkreftene og et hardt klima gir særpreg. Her ute har folk i levd av havet i ualminnelige tider og bodd fast i alle fall siden 1500 tallet.
Bjørnsund har også vært ei viktig havn for båter på vei over den farlige Hustadvika.
Bergene har vært dekket av torsk som ble tørket til klippfisk som var den viktigste inntektskilden. Sild, sei og hummer gav nok også et viktig bidrag.
Det rike fisket tiltrakk mange, og i 1946 bodde det 534 mennesker her ute.
Moderne tider gjorde at folk flyttet og tok annet arbeid, og i 1971 var det bare to beboere igjen. I dag er det lite annet enn bebyggelsen som vitner om det gamle miljøet som engang eksisterte her ute mot havet.
I dag er det heldigvis etterkommere og andre som bruker husene som feriebolig og holder de i stand. Vi ble godt mottatt og fikk lov til å telte på fotballbanen, så gjestfriheten mot sjøfarende eksisterer fortsatt.
Nest dag padlet vi over til Nordre Bjørnsund og besøkte fyret og isbjørn statuen på øyas høyeste pungt.
