Sandtinden ligger 1065 meter over havet i Ålesund kommune. Man kan parkerte ved skitrekket på Ørskogfjellet og gå opp langs den slakeste ryggen fra Måslia før en kommer til Jutevatnet. Å gå opp langs skitrekket er også et alternativ. Oppstigningen fra parkeringen er omtrent 780 meter og ikke spesielt bratt. Fjellet gir fin utsikt både mot fjellene i sør og havet mot vest. Herfra er det også mulig å fortsette et par kilometer til Sprovstinden (1194 m.o.h). I dag var vinden økende så jeg valgte å ikke gå dit.
Vinden tok vottene mine i et sekund jeg var uoppmerksom. Det siste jeg så av de var at de fløy over snøskavlene på toppen. De ligger nok fortsatt i den bratte hellingen mot nord.
Sandtinden med Sprovstinden (1194 m.o.h) i bakgrunnen.
Det var en mild dag med tolv grader, så snøen var kram og nokså tung å svinge i på vei ned. Det er April, så våren er nok i anmarsj.
Vinden var likevel lunefull med omtrent vindstille nede i dalen, men såpass sterk sønnavind på toppen at jakke, lue og votter absolutt ble nødvendig. På vei hjem viste temperatur måleren i bilen nitten grader celsius i lavlandet.
Sprovstind
30.04.2020 gikk jeg til Sandtinden igjen. Denne gangen var målet Sprovstind som kan nåes ved å følge ryggen videre mot øst. Været var flott i dag og det var nesten vindstille.
Bildet under er fra dagens tur på Sprovstinden. Denne gangen gikk jeg opp langs skitrekket som også en en fin tur.
En klar dag med fantastisk utsikt mot Vestnes.
Oppsummering
To fine topper som kan nåes med en liten times kjøring fra Ålesund. I perioder med sterk vind kan snøen på toppene blåse bort slik at det kommer frem stein. Utsikt mot både havet og Sunnmørsalpene er meget flott, så dette er turer som kan besøkes mere enn en gang. Fjellene er de samme, men vær og lys vil garantert gi en variert utsikt.
Heretter vil jeg feste vottene med ei snor eller lignende til skistavene slik at vinden ikke tar de med seg.
Kart med rute fra starten på skitrekket på Ørskogfjellet
Denne toppen som ligger 807 m.o.h. er ikke spesielt krevende å bestige og har forholdsvis slak stigning hele veien opp. Utsikten fra toppen er enestående og en trenger ikke å bekymre seg særlig mye for snøskred.
Landskapet ligger i vinterdvale og ikke en lyd annet en mine egne ski mot snøen kan høres. Spor etter liv kan sees i snøen, noen hardføre skapninger har tydeligvis vært ute og jaktet på mat før jeg var våken.
Fra Høgsætra i Engsetdalen.Reven har også vært ute på tur. Kanskje på rypejakt.Godt skiføre og flott terreng.
Det er vår og selv om det er tidlig dag merkes det at solen varmer nede i dalen. I motbakkene må jeg åpne på jakken for å slippe ut litt varme.
Noen lengre opp kan vinden merkes bedre, og lue og votter må på. Det blåser ofte her oppe, ut mot havet som fjellet ligger.
Oppover mot Svartevatnet og videre derfra til toppen.Sørvest vind lager skavler langs egga opp til toppen.
Fra toppen kan man skue utover hvitkledde fjell mot sør eller utover havet mot vest. Til venstre ligger Sporvstinden i Ørskog og lengre til høyre snor Storfjorden seg innover mot Hellesylt og Geiranger.
De snødekte Sunnmørsalpene kan sees mot sør.
Nedkjøringen er passelig bratt for en nybegynner og gir mulighet for lange svinger i behagelig fart. En løs hund hadde antakelig sett på meg som et dyr i flukt og kom rasende springende mot sitt bytte. Den var så nærme at jeg kunne se hvite tenner og ville øyne. Heldigvis hadde den korte bein så jeg klarte å renne fra den mens jeg hørte eieren brøle og kalle den for en «Rakkar». Stakkars hund som hadde en mislykket jakt og i tillegg fikk påpakning for det.
Uansett hva slags villdyr som lurer i dette fjellet så blir det utvilsomt flere turer hit. Skitur til topper som ligger ut mot kysten er spesielt flotte med utsikt mot hav og fjorder.
Slike turer er godt egnet til fjellski. De er lettere enn randonee utstyr og velegnet her som det er mye flatt tur terreng og forholdsvis slake bakker for nedkjøring.
Dette flotte utkikkstårnet har stått på toppen av byfjellet Aksla siden 1949 og ble gitt i gave til byen fra Ålesundere som flyttet til Amerika. Rundskue er et populært turmål for Ålesundere, og har en gått trappene opp til fjellstua er det vel verdt å fortsette turen videre til dette flotte tårnet. Utsikten er fantastisk sommer som vinter og en har panorama utsikt både utover havet og innover mot de storslagne Sunnmørs alpene.
Vinterutsikt fra Rundskue mot øyene i Giske kommuneByfjellet Aksla med ulike ruter opp til Rundskue
Godt skiføre på vei opp mot Høgevatnet på Ytre Standal.
Det er siste helgen i Februar og jeg har meldt med på topptur kurs arrangert av Ålesund skiklubb. Kurset skal holde sted på Standalhytta og jeg er på vei med ferge over storfjorden fra Solavågen. Snøen daler ned i store flak mens fergen finner veien til Festøya på andre siden av fjorden.
Veien snor seg innover langs Hjørundfjorden før jeg tar fatt på svingene oppover fra Standal til hytta. Standalhytta drives i dag av Ålesund skiklubb og ligger flott til mellom ville fjell og flott natur.
Store mengder med snø daler ned ved ankomst til Standalhytta.
En varm og god suppe gjorde sitt til en trivelig kveld med god stemning blant folk som hadde kommet både nært og langveis ifra. Turen for Lørdag ble planlagt med orientering om terreng og rutevalg. Vind og vær hadde ført til økt rasfare og ruten ble planlagt med dette som utgangpunkt.
Lørdag morgen var det kaldere, nesten skyfritt og gode utsikter til en flott tur. Snø føyk på toppene avslørte at det blåste der oppe i høyden. Høgevatnet i ytre Stordal var målet denne dagen. Fra Høgevatnet er det også muligheter til å fortsette til Grønetinden hvis vær og føre tillater det. Fra Grønetinden er det flott utsikt over Molladalen.
Oppstigningen gir flott utsikt nedover mot Hjørundfjorden.Snøforholdene og sikkerheten vurderes nøye underveis.
Vi holdt oss til den planlagte ruten og nytt spor ble tråkket opp i sikkert terreng. Eksisterende spor er ikke nødvendigvis en sikker rute, og spesielt ikke når rasfaren er stor som i dag.
Selv om det ikke ble topptur denne dagen var det en flott tur i et variert terreng. Det ble også nok høyde til å øve på nedkjøring, og med kyndig veiledning gikk iallefall noen svinger i løssnøen nogenlunde bra.
Det går nok lenge før svingteknikken blir god, men nedturen gav nye utfordringer og erfaringer i løssnø og varierende bratthet. Et fall gir myk landing så det gjelder bare å tørre å få nok fart til å svinge.
Tilbake på hytten hadde vinden øket på og været var ikke lengre like godt. Dagen ble avsluttet med god stemning i badstuen, nydelig middag og hyggelig samvær.
Natten var mørk og vindfull, men Søndag morgen hadde vinden løyet og Fingeren utmerket seg som et passende tur mål etter at hytten var ferdig ryddet og vasket.
Fingeren er en mye gått tur i dette området og vi brukte omtrent to timer opp til skaret. Den bratte fjellsiden på høyre side under oppstigningen krever kunnskap om snøforhold og skredfare.
Oppstigning mot Fingeren. Pulsen blir høy i motbakken men oppover går det!.
Vel nede skinte solen og på turen hjem og jeg kunne ikke la være å stoppe for å nyte synet av Hjørundfjorden som badet i lys og hvit snø. Det er ikke rart at noen reiser lang vei for å komme hit.
Hjørundfjorden i sett fra Vegsundet.
Oppsummering
Ålesund skiklubb har et enestående miljø og kunnskaper om ski og terreng oppabeidet gjennom flere generasjoner. Vil du lære om ski, sikkerhet of fjellvett vil jeg anbefale å sjekke ut Aask sin hjemmeside med kurs og arrangementer. Takk for ei flott helg på Standalhytta :).
Fjellet Herda ved Overøye i Stordalen er en passende topp for en nybegynner på Randonee ski. Dalen fra Overøye og innover mot Trollkyrkjegarden er omkranset av fjell i alle retninger så her er det nok topper å velge i, både for meg som nybegynner og sikkert også for viderekomne.
De siste dagene hadde det vært Nysnø og mildvær, og på Varsom.no var det advart mot rasfare i området. Jeg hadde derfor bestemt meg for å planlegge ruten nøye for å unngå utsatte områder.
NVE sitt bratthetskart er et flott verktøy med fargekoder som angir terrengets bratthet og hvilke områder som kan rammes av skred. Sammen med skredvarsel gir et godt grunnlag for å ferdes trygt. Likevel er egne vurderinger og observasjoner også viktig for vår sikkerhet i vinterfjellet.
Å telte i på vinterstid har jeg gjort en del ganger tidligere og erfart at det blir mye å bære når alt skal være med i en ryggsekk.
Denne gangen hadde jeg derfor skaffet meg en pulk, og var spent på hvordan den ville fungere. Draget har jeg laget av veistikker fra Biltema, og tau som er festet i hoftebeltet.
Pulken fungerte fint i flatt terreng og i motbakker. Utfordringen viste seg å være i nedoverbakke fordi pulken har begrenset styring med et slikt enkelt drag som dette.
Pulken er noe tung å dra på i motbakke, men det hadde blitt mere slitsomt å ha alt utstyret i ryggsekken.
Innover langs dalen var det slutt på ski sporene, og pulken fikk prøve seg i løssnøen. Overflaten av løs-snøen bærer de brede randonee skiene mine godt, og pulken glir fint etter.
Etter noen hundre meter fant jeg en flate som passet fint for telting. Terrenget videre var avskåret av elver som hadde gravd dype elveleier. Jeg innså fort at det ville bli tungt å ta seg videre innover dalen i slikt kupert terreng. Opp og frem må man, enten det er med ryggsekk eller pulk.
Starten på ruten som jeg hadde planlagt videre opp til toppen var nærme, så beslutningen var enkel å ta. Jeg tråkket snøen hard med skiene og slo opp teltet her.
Ski og staver kan også brukes til bardunering, men det er kjekt å ha nok plugger hvis man vil bruke ski utstyret til en liten kveldstur.
EI flat bot blir til en god teltplass ved Kvitlestølen.Hilleberg teltet mitt er lunt og godt ved overnatting på vinterstid.Hjemmelagde snøplugger til teltet fungerer godt.
Natt til Søndag blåste det godt og vindkastene hørtes på lang avstand utenfor teltet når de kom buldrende gjennom dalen. Som om de var rasende på teltet mitt og kom for å ta det.
Da er det godt å ligge i soveposen og vite at teltet står sikkert! Klok av skade hadde jeg denne gangen med to liggeunderlag. Det er minimum, for det blir fort kaldt under baken selv med en varm sovepose.
Stekt ball er ikke letteste type turmat. Men på kortere turer med slede fungerer det bra. Godt når man er sulten er det i alle fall!Ikke mye er så fredelig som overnatting i teltet vinterstid. Varm sovepose og godt liggeunderlag er helt avgjørende for ei behagelig natt.
På toppen er utsikten flott. Man ser både Ausskjeret og mange andre topper i området. Jeg var heldig som var på toppen akkurat idet solen kikket frem og kastet et skarpt lys over de snøkledde toppene. Men vinden økte på mens jeg satt ved varden og spiste, og snart var jeg på vei nedoverbakke.
Utsikt innover mot Pusken. Mot venstre i bildet ligger fjelltoppen Ørastolen. Dyrdalstinden lengst til høyre.Vinterskyer i Vest der solen skinner på Auskjeret (t.v.) og Ørastolen.
Det å svinge med brede randonee ski ser lett ut, men jeg innser at det krever øvelse. Mye ploging og fall på vei nedover. Sikkert til god underholdning for hyttefolket nede i dalen!
Da jeg kom ned til Overøye hadde de mørke skyene laget alvor av trusselen om dårlig vær. Snøen lavet ned i store flak, og jeg kunne bare så vidt skimte toppen av Herda. Da var jeg glad jeg var kommet i le nede i dalen der bilen ventet ved skitrekket.
Det var noen store snø skavler til venstre langs ruten like før toppen, så det er nok lurt å holde god avstand fra disse. Det hjelper lite å gå i slakt terreng hvis raset kommer ovenfra. Herda skuffer ikke og bød til tross beskjeden høyde på både flott utsikt og fine bakker.
Mn rute til Herda. Til venstre viser også sporene til Auskjeret, fra en tidligere tur.
Søre Smørhylla ligger 871 meter over havet med omtrent fem hundre meter stigning fra parkeringen ved skitrekket på Ørskogfjellet. Med korte dager midtvinters er dette en tur som er grei å rekke på ski mens solen er oppe.
Stigningen er slakk opp til Jutevatnet før den gradvis øker opp til skaret på sørsiden av toppen og videre til skaret mellom Søre og Nøre Smørhylla.
Underveis mot Søre Smørhylla som kan sees midt i bildet. Bakom den ligger Nordre Smørhylla 773m.o.h.Underveis mot toppen passeres Jutevatnet 525 m.o.h. Her er det benker å sitte på for å innta væske og en matbit.
Fra vannet fulgte jeg ryggen opp til toppen og rakk akkurat de siste solstrålene mens jeg spiste matpakken og studerte utsikten.
Lav vintersol gir flott lys og lange skygger. Utsikten er flott både mot Vestnes, Moldefjorden, Jutevatnet med fjellene rundt og havet i Vest.
Ettermiddags solen går ned bakom fjella.Utsikt mot Sandtinden og Sprovstind med Jutevatnet under.Ved Jutevatnet på vei tilbake fra toppen. Dagene er korte og lyset i fjella er spesielt flott på denne årstiden.
Ofte kan det være lite snø så langt ute mot kysten, og da kan snøen blåse vekk oppe i høyden slik at stein og fjell kommer til syne. Da kan det være lett å skade skiene hvis en ikke er oppmerksom.
Fjellski er bedre egnet til turer som denne. Slike ski er lettere å gå med her som det er relativt flatt terreng.
Før jeg var tilbake til bilen var det allerede mørkt, så en god hodelykt må også være med på denne årstiden.
Kart med mitt spor til Søre Smørhylla. Sandtinden og Sprovstind er også flotte topper for skitur.
Området rundt Giske er ideelt for havkajakk, og denne turen sammen med DNT Ålesund og en gruppe av erfarne padlere ble en flott opplevelse. Vi padlet fra Giske utenfor Ålesund og satte kursen mot Erkna via Fyret på Synes.
Turen gikk videre rundt Erkna før vi gikk på land. Farvannet på utsiden er grunt og utsatt mot storhavet. Selv på denne stille dagen laget drag og dønninger noen utfordringer for ilandstigning.
På utsiden av Erkna merkes draget av dønningene.Damene er også med.
En plast kajakk gir slik sett større muligheter og tåler mere. På utsiden av Erkna ble noen oppmerksom på en skikkelse som fløt i vannflaten lengre fremme med kontur som lignet skotupper og ansikt mot skyene. Dønninger og undervannsskjær laget litt ekstra underholdning mens vi rundet det ytterste neset.
Vi kom frem til skikkelsen i havet som viste seg å være en trestamme!
Øya er vill og frodig og fra eldre tid er Erkna mye brukt til saue-beite. Fra fyret er utsikten spektakulær både innover Sunnmørsalpene og utover havet mot Vest. Her er det lunt å sitte i solveggen og innta en god lunsj medbrakt i kajakk.
Vigra, Valderøya og Giske kan sees fra i bakgrunnen fra venstre.Utsikt vestover mot åpent hav.
Turen fortsatte videre til Rauden, eller Raunen som den kalles. En holme som ligger omtrent fire kilometer utenfor Alnes. Her er lite annet enn stein og berg, men også noen planter lever her ute.
Fra Erkna padlet vi hit til Rauden som ligger et stykke utenfor Alnes.Ved Rauden der noen også var på land og besøkte sjømerket på toppen.
Fra Rauden padlet vi tilbake til Giske. Dette ble en lang strekning etter en lang dag, men ingen klaget da vi steg på land etter en flott dag i sol og godt vær.
Vår padlerute fra Giske til Erkna og Raunen.
Oppsummering
Dette er havpadling i åpent farvann og det bør ikke være første turen for en fersk padler. Men i en slik gruppe og med sikkerheten i første rekke kan det bli en svært hyggelig og flott opplevelse.
Disse øyene har en vill og frodig natur med gode muligheter for å se både ørn og sjøfugler av forskjellige arter. Derfor er det viktig å bevare de slik også for fremtiden.
Varm sommerdag på Skåla. Skålatårnet fungerer som en selvbetjent DNT hytte.
Denne varme sommerdagen nede i Loen gjorde Skåla til et meget aktuelt turmål. Med sine 1848 moh. og omkring 1800 høydemeter stigning er Skåla en skikkelig fjelltur. På en trykkende varm sommerdag som denne frister det også med en forfriskende tur opp i høyden.
En heftig opptur
Turen starter nokså brått med bratt sti opp gjennom skogen. Oppe på den frodige sletta i Fosdalen er det rennende vann og godt å ta en pause og drikke litt før neste etappe i høyfjellsterreng.
Det er i motbakkene det går oppover. Skåla skimtes i det fjerne og her er det bare å fylle på med iskaldt drikkevann.
I skålavatnet underveis er det mulighet for litt nedkjøling, og herfra er det også kort vei opp på vesleskåla som har flott utsikt til Loen.
Gode trinn hjelper! I alle fall når det er snøfritt på fjellet. Her er det utført et meget godt arbeid.Denne hjelper på motivasjonen når det er lite energi igjen og 1800 høydemeter snart er besteget.
Muligheter for overnatting
Om man ikke vil ned samme dag er det sengeplasser både i Skålabu og i selve Skålatårnet, som er selvbetjent.
Den nye hytten harmonerer godt med tårnet og landskapet omkring.
Soloppgangen alene er helt sikkert verdt en overnatting her oppe. Utsikten er storslagen, og spesielt mot Jostedalsbreen med fjelltoppene som stikker opp av isbreen.
Skålatårnet ble bygget i 1891 og det var distriktslegen i området som stod bak ideen og oppføringen. Den tynne og klare luften mente han ville være spesielt bra for de med tuberkulose.
Luften, og ikke minst oppstigningen er sikkert også veldig bra for alle oss andre som tar turen hit opp.
Skålatårnet er et meget populært turmål. Det fungerer også som en selvbetjent DNT hytte.Inne i Skålatårnet var det godt å sette seg ned med en varm kaffe. Denne dagen var jeg også heldig å få kjøpe nybakte kanelboller her.
Spektakulær utsikt
Fra toppen kan en også se langt ut over Faleidsfjorden. Klar og fin utsikt mot Jostedalsbreen og fjelltoppen «Lodalskåpa» som markerer seg oppe til venstre i bildet.Utsikt mot Jostedalsbreen.
Oppsummering
Dette er en tur som virkelig er verdt alle høydemeterene i motbakke. Med enestående utsikt i alle retninger bør en overnatting vurderes for å få med seg soloppgang og lyset ellers i døgnets forskjellige tider.
Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2468 meter over havet var et mål denne sommerferien, og heldigvis hadde jeg værgudene på min side denne dagen. Ofte ligger det tåke og skyer her oppe så det er absolutt å anbefale å gå denne turen når det er godvær. For da er utsikten fra toppen virkelig spektakulær og vidstrakt. På en klar dag man se Jostedalsbreen, Snøhetta, Glittertind og mange flere breer og topper.
Ikke alle dager er som denne, så studer værmeldingen nøye. Her oppe kan været skifte på et øyeblikk.Styggebreen er ei alternativ rute til toppen hvis en starter turen fra Juvasshytta. Derfra arrangeres det guidet tur over breen.
Om man starter fra Spiterstulen er det en del snø som må tråkkes fra Keilhaus topp og siste etappe til hytta på toppen, så gode sko er et must. Nok mat, drikke underveis og gode klær er selvsagt også viktig for turen er nokså krevende. Selv fikk jeg erfare at siste biten opp til hytta ble tung etter å ha undervurdert energibehovet.
Hytta på toppen er betjent i turistsesongen og heldigvis var det enkel mat som pølser og brus og kaffe å få kjøpt. Den har store vinduer så en kan sitte inne og nyte utsikten om det er kald vind.
Kartet under viser mitt spor til toppen. Alternativt kan man følge en guidet tur over Styggebreen fra Juvasshytta. Den ruten gir færre høydemeter å bestige men farlige bresprekker dekket av snø krever både kunnskap og utstyr for brevandring.
Kart med mitt spor fra Spiterstulen til Galdhøpiggen.
Denne skituren startet på Hindsæter og fortsatte gjennom Veodalen til Glitterheim og videre til Gjendesheim. Det ble mange opplevelser underveis i det gode været.
Hindsæter i Jotunheimen.
Det eneste jeg kunne ønsket meg var mere snø. Her ved Hindsæter var det barmark mange steder. Nokså harde løyper å gå på blir det også når snøen smelter om dagen og fryser om natten. Jeg smurte med swix blå extra og håpet på det beste.
Her forsøkte jeg å ta en snarvei opp til Veodalen men møtte på ei stri elv med iskaldt smeltevann. Den ville jeg ikke engang forsøke å komme meg over, så jeg gikk tilbake til start og overnattet på Hindsæter. På veien tråkket jeg på ei tue og hørte en høy lyd fra den ene skia som ble hardt belastet. Ingen synlige skader, men skaden skulle vise seg å utvikle seg underveis på resten av turen.
Neste dag gikk det bedre. Veodalen ligger fremfor meg og endelig har jeg funnet sporet!. I denne dalen har jegere jaktet på villrein langt tilbake i tid. Blant andre Jon Gjende hadde dette som jaktmark. Det fortelles at en gang ble han overrumplet av uvær og måtte søke ly i ei tom hytte. Der var ikke ved, så han holdt varmen gjennom natta i hytta med å bære på en stein.
Nede i dalen møtte jeg selv på flere flokker med rein. Om det var villrein er jeg ikke sikker på, men flotte dyr var det iallefall.
Reinflokk på vei over isen i Veodalen.En reinsdyrflokk krysser isen. Jeg satt stille bak en stein for ikke å skremme dyrene.
Reven var også ute denne dagen. Jeg oppdaget den plutselig mens jeg satt og spiste matpakken. Den stod og stirret på meg og hadde tydelig lyst på ei brødskive. Et imponerende stort dyr på nært hold. Jeg la igjen litt mat til den når jeg gikk videre, men da var den allerede på vei oppover fjellsiden på motsatt side av dalen. Lur som den er kom den sikkert tilbake for å sjekke etter at jeg var borte.
Reven som nyskjerrig studerte meg fra avstand.
Etter overnatting og en veldig god frokost på Glitterheim fant jeg ut at været var ideelt for en tur til selveste Glittertind. Det måtte bli nå eller aldri. Litt misunnelig ble jeg på de som gikk med flott randonee utstyr, men oppdaget fort at oppstigningen gikk vel så bra med mine fjellski med lavere vekt.
Det hjelper på motivasjonen når Glittertind kommer til syne.Utsikt fra Glittertind en flott påskedag i April.
Det ble ny overnatting på Glitterheim turisthytte før turen gikk videre mot Gjendesheim. Planen den dagen var å gå via Styggehøbrean og ned til Memurubu, men skien ble stadig svakere, så jeg endret ruten underveis til Gjendesheim via Russvatnet.
Den knekte skia ble stadig dårligere undeveis.
Jeg var i ukjent terreng og merket raskt at det krever trening å orientere seg i kart og terreng. DNT løypenettet godt merket, men det er likevel ikke veiskilt på fjellet. Endrede forhold kan gjøre at skiløyper på et gammelt skikart ikke stemmer lengre.
Målet var nådd og inntrykkene kunne sige inn mens jeg satt ved peisen og studerte isen på gjendesjøen vel nede på Gjendesheim. DNT hadde satt opp buss fra hytten og jeg fikk skyss tilbake til bilen. Det ble en fin og hyggelig avslutning på turen.
Å gå på ski over Gjendesjøen fra Memurubu er fullt mulig når isen er trygg.
Oppsummering
Jotunheimen blir regnet som et av de flotteste turområdene i Norge, og det kan jeg si meg enig i. Men på dager med dårlig vær er nok disse fjellene like ugjestmilde og krevende som de er flotte på solskinnsdager som disse.
