Bildene over er fra en kajakktur til Stryn, et av de flotteste steder en kan finne for å roe ned og slappe av. Tre flotte dager hadde vi her med padling både på Oppstrynsvatnet og Lovatnet mens vi bodde på Mindresunde camping.
Den gamle fjellgården Segestad ved Hjelle gav også litt trim for beina og er absolutt verd et besøk om en er i dette området.
Å padle på ferskvann er spesielt. Det ligger ofte som en speil, nesten så man lurer på hva som er opp og ned. Hvite fjelltopper speilet seg i vannet mens vi gled stille og rolig gjennom landskapet. Snøsmeltingen var godt i gang i det varme været, og senere på sommeren får vannet den magiske blågrønne fargen fra partikler som elvene fører med seg nedover fjellsiden.
Kajakkene må vaskes med ferskvann før turen starter slik at uønskede mikrober fra sjøvann ikke blir overført til fjellvannet.
Denne turen har vært et turmål helt siden jeg hørte om Kolåstind og denne Søndagen skulle drøm bli til virkelighet. Med sine 1432 meter over havet ruver toppen som en konge blant Sunnmørsalpene der den strekker seg majestetisk opp mot skyene.
Det har ikke vært mer snø i fjellene på over femti år, og turen startet på Søndag etter ei trivelig helg på Standalhytta. Været hadde vært ustabilt i helgen, men solen kom etter hvert frem og turen gikk opp gjennom Kvanndalen der snørasene hadde herjet den siste tiden. I dag var snøen noe fastere og jeg antok at det meste hadde allerede rast ned fra fjellene.
Oppe på Appelsinhaugen er det tid for pause og jeg studerer ruten videre oppover mot Stretet, den trange passasjen før en kommer ut på breen mot toppen. Her er det nokså bratt og best å holde seg til venstre mot fjellet og over bresprekkene litt lengre nede. Fjellsiden vender mot nord så snøen bør være fastere enn partier mot sør som er utsatt for direkte sol om dagen.
Oppe i Stretet kom den ruvende toppen til syne. Et mektig syn som jeg vil huske lenge.
Videre over breen var jeg heldig og fikk følge av lokalkjente. Det er alltid en god regel å lytte til, og rådføre seg med de som har vært her før. Ferden gikk videre og snart var vi ved foten av Kolåstinden.
En stor sprekk oppe i siden ble vurdert som utrygg og hindret veien videre det siste stykket. På andre siden av sprekken er den siste stigningen mot toppen skikkelig bratt, og med så mye snø ville vi ikke ta noen sjanse. Det er mildvær og løsner slike mengder med tung snø her oppe i den bratte siden så er man i en nokså dårlig situasjon.
Vi vurderte denne snøbroen over sprekken til å være nokså utrygg.
Utsikten var likevel allerede formidabel og man kan skue østover mot Sætretind og ned mot Standal ved fjorden. Toppen får vente til en annen gang når snø forholdene er bedre.
Utsikt mot Sætretindane i Nord.Breen ved Kolåstinden er stor etter en spesielt snørik vinter. De andre på vei ned mot Stretet mens jeg stopper for å ta et bilde.Spor fra min GPS opp til Kolåstinden.
Havtåken lå lavt innover fjellene denne morgenen, men med solgløtt i værmeldingen og forhåpning om lettere vær utover dagen tok jeg denne dagen ferge over Storfjorden til Festøya i Ørsta.
Fra Ørsta er det omtrent fem og en halv kilometer til Brudevoll der jeg svingte av riksvei 655 og kjørte bomveien helt til bilen møtte snøgrensen og ikke ville være med lengre. Sandhornet med sine 909 meter over havet og knapt seks hundre meter stigning er langt fra blant de høyeste fjellene i Ørsta, men en relativt trygg og ikke altfor bratt tur.
Bomvei ved Barstad i Follestaddalen
Et stykke over tregrensen kom solen frem og kastet sitt lys over tåkeskyene som hvilte i landskapet lengre nede. Snøen var nokså fast så tidlig om dagen og rasfaren bør være liten her, i allefall om en følger ruten. En annen alenegående skiløper sørget også for godt selskap oppover bakkene, og med slikt vær fikk turen en flott start!
Over tåken på vei opp
Lengre oppe i fjellsiden ble utsikten gradvis videre, og snart var det utsikt til havet som i dag var dekket av et grått teppe av tåke. Mot toppen kommer den mektige Kolåstinden gradvis til syne og ruver majestetisk over både tåke og toppene rundt.
Å sitte her oppe med en slik utsikt er ubeskrivelig og man kjenner seg liten i et slikt landskap. Matpakke, termos og varme klær pakkes opp og utsikten kan studeres nærmere. Kart bør alltid være med, og er også kjekt å ha med for å finne navnet på fjellene rundt.
Saudehornet til venstre.Romedalstinden midt i bildet.
Tåken kan plutselig overraske, så etter en stund her oppe er det tid for å spenne på skiene og gi seg i kast med bakkene. Den vide dalen har et enormt areal til nedkjøring og jeg får øvet på svingteknikken.
Solen har gjort snøen litt mykere i løpet av dagen, men fortsatt fast og fin og jeg prøver å holde skiene samlet i svingene. Fort går det ikke, men nok til at det kjennes godt i beina.
Nede i dalen står et jakt-tårn og jeg klatrer opp og setter meg i stolen, hviler beina og ser opp mot Sandhornet og skisporene som fører opp. Det er nesten som det sier «kom igjen, en tur til». Men jeg takker nei, og lener meg bakover i jaktstolen, kanskje en annen dag, og helt sikkert et annet år!
Bilturen tilbake til fergen gikk videre gjennom dalen, til Store og ytre Standal. På veien utover langs Hjørundfjorden hadde ei svær snøfonn lagt seg over tunellen og vitner om hvilke snømengder som kan komme rasende her inne i fjordene.
Vaksvikfjellet camping har god parkering for en tur til Høgsvora som jeg hadde bestemt meg for å bestige denne dagen. Parkeringen betales med Vipps (50kr i 2024). Her finnes det også toalett.
Etter et par kilometer i slakk motbakke fra Sollisætra fjellet ligger der med blå himmel i bakgrunnen. Geitenibba på andre siden av dalen er også en spennende tur herfra, men det må bli en annen gang.
Et stykke etter kryssingen av elva begynner stigningen. Pulsen stiger, men utsikten blir flottere til høyere man kommer. Snart ser jeg Ålesund og øyene ute i havet som er snøfrie og i sterk kontrast med de hvite fjellene rundt. En må nesten bare stoppe og la det sige inn mens pulsen roer seg litt. Høgsvora ligger 1163 meter over havet og oppstigningen er nokså seig før selve toppen.
Utsikt mot Storfjorden og havet der Sukkertoppen og Godøya så vidt kan sees.
Utsikten er formidabel i alle retninger og Storfjorden er også synlig der den bukter seg innover mot Geiranger mellom hvite fjelltopper.
Siste biten opp til Høgsvora . Tanken på utsikt, matpakken og termosen gir ny motivasjon.
En Ravn svever forbi mens jeg sitter her og jeg lurer på om den kan finne mat her oppe. Nede i den bratte dalen på motsatt side av oppstigningen har et snøskred brøytet seg vei gjennom skogen. I slikt vær går det an å sitte på toppene nokså lenge og studere utsikten, men snart er skiene på beina igjen og nedover venter flotte bakker.
Rute fra min gps. Hold god avstand fra bratt terreng.
Tur-rapport , Høgsvora 10.02.24
Bilde fra de flotte forholdene 10.02.24. Omtrent 50cm totalt med snø og tykt lag med nysnø øverst. Noe hardt og lite snø oppe ved varden.
Dette fyret på Lepsøya kan man nå med en dags padling fra Ålesund om man er vandt til litt lengre turer. Sammen med padlevenner var jeg denne dagen igjen på tur.
Fra boken «Norges fyr» kan en lese at fyret har stått her siden 1879, og før den tid ble det brukt spesielle fyrskip som var ankret opp i den grunne passasjen mellom Lepsøya og fastlandet. Fyrlykten på det første skipet ble tent i 1856 og hadde oljelampe, fyrvokter, en matros og en dreng.
Jeg padlet fra Ålesund og ventet på de andre ved Kalvøya. En flokk niser kom fobi. Jeg lå helt stille og hørte når de var i vannflaten og pustet mens de passerte nokså nærme. Vanligvis er dette en sky skapning og bruker vanligvis å unngå kajakken, men denne gangen tror jeg ikke de registrerte at jeg var tilstede.
Flott vær og godt humør underveis over Grytafjorden.Fra Kalvøya.Omtrent halvveis ligger Terøya der vi var på land og fyllte på med mat og drikke.Her går ferden langs Gamlem mens praten går livlig om smått og stort.Vår padlerute fra Ålesund til Lepsøyrevet fyr.
Oppsummering
Padler du kajakk er Lepsøyrevet fyr er absolutt verd et besøk. Fyret har åpent siste søndag hver måned og har forskjellige utstillinger og arrangementer. Turen kan legges i beskyttet farvann langs øyene, mens utsiden av Bjørnøya er mere eksponert med Vigrafjorden og åpent hav mot nordvest. Hele dagen brukte vi på denne drøyt tretti kilometer lange turen. I dette været og i godt lag var turen en fornøyelse.
Et stort høytrykk ligger utenfor Ålesund og lager strålende vær og fremdeles mye snø i fjellene. Kvelden før var målet klart og ski, termos og ryggsekk henta fram. Blåskjerdingen er en topp som ligger flott til ute ved havet og forruten havutsikt kan en se nord-øyene, Molde, og fjellheimen om man vender seg mot sør og øst.
Nede i Nakkedalen der jeg har parkert bilen varmer solen godt og jeg må bære skiene noen meter før turen kan starte. Det er utvilsomt vår, fuglene kvitrer og trærne har allerede fått grønne skudd.
Toppen ligger 1061 meter over havet. Stigningen fra dalen er omtrent 570 meter, og oppover bakkene blir det etter hvert varmt så både lue og jakke må pakkes ned i sekken. Skifellene har godt grep og snart er jeg halvveis og over tregrensen. Fuglekvitteret stilner og utsikten begynner å komme til syne.
Fremdeles skiføre ute ved kysten sent i April. Behagelig stigning mens toppen kommer til syne.
Stigningen er nokså slakk og bare den siste biten før toppen er noe brattere. Jeg stopper en stund før siste kneika og får pusten igjen mens jeg studerer utsikten mot Molde. Den er storslagen herfra med fjorden og fjellene rundt.
Panoramabilde mot Nord.
Oppover møtte jeg noen andre, en av de har knekt teleskopstaven i motbakken men hadde heldigvis med tape for å reparere.
Toppen har en stor flate med store steinheller spedt utover. Turgåere har reist mange heller på høykant så de står som en skog der oppe. Enda mer utsikt kommer til syne og nå kan jeg se hele sirkelen rundt. De hvite toppene innover fjellene og det blå havet gir store kontraster.
Lepsøy, Haramsøy, Flemsøy og den flate Fjørtofta lengst ute i havet f.v.Havutsikt. t.v. ligger Midøya. Molde med de hvite fjellene over t.h.
Det er vindstille og solen varmer godt der jeg setter meg ved varden. Varm drikke og matpakke inntas mens øyet skuer innover fjellene.
En får ikke lyst ned igjen herfra på en slik dag, men etter hvert blir det kjølig og skiene spennes på. Det er flotte nedoverbakker men en må være forsiktig der det er steinur slik at ikke skiene blir skadet.
Fjellski med stålkanter er godt egnet på denne turen, og det er ofte lettere å gå med fjellski enn randonee utstyr.
Å padle rundt Hessa og Aspøya er kajakk turen jeg gjør aller flest ganger i løpet av en sesong. Noen ganger for å mosjonere og andre ganger rett og slett for turen sin del. Denne gangen var det litt begge deler og været var innbydende for å sjøsette kajakken.
Det er mye å studere mens man padler i det blikkstille brosundet, mens på Tueneset kan vær og sjø til tider være mer utfordrende.
Krykkjene har allerede funnet sine hekkeplasser på utsiden av de gamle sjøbuene i dør og vinduskarmer i molo-vegen. Her får de være i fred og dette er tydeligvis en ettertraktet reirplass med kort avstand til naboen. Fremover ser det ut som de får nok å gjøre med å bygge reir, passe på eggene og fø opp neste generasjon krykkjer.
Kursen settes vestover og sjøen ligger nesten speilblank. Det har vært ustabilt vær siste tiden så lengre ute vil det nok likevel være dønninger som kommer inn gjennom Breisundet fra storhavet.
De gjentakende åretakene gjør at en kommer inn en rytme som nesten fjerner følelse av tid. Som oftest tenker jeg ikke på noe når jeg sitter i kajakken, og har nok med å registrere og alt som skjer rundt båten og studere landskapet. Og plutselig er man fremme.
På Tueneset, ytterst ute på Hessa hadde Tyskerene mye tungt artilleri under okkupasjonstiden og tuneller gikk mellom kanoner og boplasser. I dag er tunellene murt igjen, men stillingene står igjen som flotte utsiktspunkter mot havet.
Her ute ligger også akvariet som er vel verdt et besøk hvis man er i Ålesund og har noen timer å slå i hel. All slags havfisk, skalldyr og annet som lever i sjøen på våre kanter finnes her. Pingvinene i utebassenget er populære krabater. Tueneset er også en populær badeplass om sommeren med mulighet å gå de trehundre meterne opp til Sukkertoppen og ta et kjølig sjøbad etterpå.
Mest eksponert mot havet her er Stavneset der det mektige Breisundet ligger utenfor, og Runde kan sees i det fjerne. Det er sjelden sjøen er helt rolig rundt dette neset. Ei nise kommer motsatt vei, men jeg rekker å se den sorte ryggfinnen bare en gang før den passerer og forsvinner under overflaten.
Sulafjorden gir storslagen utsikt innover Sunnmørs-alpene og hvite topper minner om at mange flotte skiturer venter videre denne våren. Videre innover fjorden passerer jeg sørsiden av Hessa. Nye hus har kommet til, og det er nesten blitt som en egen liten by. Forståelig med så flott utsikt!
Det er et bra langt strekk til Slinningsodden der det tradisjonsrike Slinningsbålet bygges og brennes hver Jonsok, men omsider kommer byens sørside til syne.
Å padle gjennom Brosundet er alltid et høydepunkt på turene rundtomkring Ålesund. Når jeg kommer til fyret er runden fullført nok en gang, og beina skal få strekke seg på fast grunn til neste padletur.
En lørdag i April slår jeg følge med venner for å padle Lepsøya rundt med start fra Roald. Lavtrykkene står i kø ute i havet, men denne dagen ligger sjøen rolig og med gode klær ligger ingenting i veien for turen.
Kajakken min har ligget i ro hele vinteren, og det godt å få saltvann under kjølen igjen og teste om padleformen er bra. Grønnlandsåra jeg skaffet for en tid tilbake har både jeg og skuldrene mine blitt glad i. Den gir faktisk god fremdrift, er lite påvirket av vind og mindre belastende for skuldrene.
Når vi runder moloen på Roald havn kommer første mål, Innholmen til syne rett utenfor ytterste Lepsøyna. Vi krysser rett over Vigrafjorden og velger å padle langs land forbi Rønstadhelleren og alle dei gamle steingravene mot sjøen nedenfor.
Omtrent 150 gravrøyser er funnet her, så mye har nok foregått her hvis man padlet forbi her for femten hundre år siden. Helleren og landskapet er i alle fall spesielt og mystisk her ute mot havet.
Et område med mye historie. I Rødsethelleren like over har det en gang bodd folk og dei mange steingravene forteller om aktivitet i fjern fortid. Her drev også seilskuta Columbine på land i 1886 med ei enslig kvinne fra Shetland ombord. Ei utrolig, men sann historie.
Ute på Innholmen er det nokså tett med sjøfugl, så vi holder god avstand og heller kjenne litt på dønningene på utsiden. Etter lang tid med dårlig vær ute i havet kommer dønninger rullende og treffer holmen med stor kraft. Dette er noe av det fasinerende med kajakk, det å kjenne havet beveger seg og man registrere alle lyder og lukter uten forstyrrelser.
Rundt neset ytterst ute er det grunt og enkelte steder kan jeg se bunnen under meg. Dønningene vokser i høyden og knuses mot land. Stemningen er høy.
Omsider kommer vi til Hellevika, der det ytterst ute også er spor etter eldre tider. En gang bodde det folk som levde av fiskeri her. Det kort vei til havet og en liten huk i berget som gav ly for båter. I dag står det igjen hus murer som vitner om den gang. Den gang var båtene var laget av tre og folket av stål.
På Keila ytterst ute på Lepsøya har det bodd folk som levde av fiske.
Videre padler vi langs land med Haramsøya på babord side. Det flotte fyret i Hellevika ruver majestetisk over oss.
Fyret i Hellevika har lyst utover havet siden 1918, og siste fyrvokter flyttet herfra i 1973. Før den tid har det i området stått en mindre fyr-stue bygget sent på 1800 tallet.
Etter passering av noen frittliggende gårder er det på tide med matpause. Medbrakt tørr ved sørger for at et bål raskt er på plass og grillpølsene finnes fram.
Det er mye kaldere å være på land enn å sitte i kajakken, så pølser og kaffe på bålet varmer godt.
Det er adskillig kaldere å sitte på land enn nede i kajakken, og etter noen pølser og gamle skrøner gå ferden videre forbi Kjerstad og tilbake mot Roald. Praten avtar en stund, jeg tenker det er middagen og alle inntrykkene som må fordøyes. Om ikke lenge er fastlandet tilknyttet også denne flotte øya. Det er det nok mange som ser frem til. Klarer de å beholde idyllen og roen som er her ute i dag?. Ikke godt å si, men det blir ei ny tid med alt som følger med den.
Sandtinden ligger 1065 meter over havet i Ålesund kommune. Man kan parkerte ved skitrekket på Ørskogfjellet og gå opp langs den slakeste ryggen fra Måslia før en kommer til Jutevatnet. Å gå opp langs skitrekket er også et alternativ. Oppstigningen fra parkeringen er omtrent 780 meter og ikke spesielt bratt. Fjellet gir fin utsikt både mot fjellene i sør og havet mot vest. Herfra er det også mulig å fortsette et par kilometer til Sprovstinden (1194 m.o.h). I dag var vinden økende så jeg valgte å ikke gå dit.
Vinden tok vottene mine i et sekund jeg var uoppmerksom. Det siste jeg så av de var at de fløy over snøskavlene på toppen. De ligger nok fortsatt i den bratte hellingen mot nord.
Sandtinden med Sprovstinden (1194 m.o.h) i bakgrunnen.
Det var en mild dag med tolv grader, så snøen var kram og nokså tung å svinge i på vei ned. Det er April, så våren er nok i anmarsj.
Vinden var likevel lunefull med omtrent vindstille nede i dalen, men såpass sterk sønnavind på toppen at jakke, lue og votter absolutt ble nødvendig. På vei hjem viste temperatur måleren i bilen nitten grader celsius i lavlandet.
Sprovstind
30.04.2020 gikk jeg til Sandtinden igjen. Denne gangen var målet Sprovstind som kan nåes ved å følge ryggen videre mot øst. Været var flott i dag og det var nesten vindstille.
Bildet under er fra dagens tur på Sprovstinden. Denne gangen gikk jeg opp langs skitrekket som også en en fin tur.
En klar dag med fantastisk utsikt mot Vestnes.
Oppsummering
To fine topper som kan nåes med en liten times kjøring fra Ålesund. I perioder med sterk vind kan snøen på toppene blåse bort slik at det kommer frem stein. Utsikt mot både havet og Sunnmørsalpene er meget flott, så dette er turer som kan besøkes mere enn en gang. Fjellene er de samme, men vær og lys vil garantert gi en variert utsikt.
Heretter vil jeg feste vottene med ei snor eller lignende til skistavene slik at vinden ikke tar de med seg.
Kart med rute fra starten på skitrekket på Ørskogfjellet
Denne toppen som ligger 807 m.o.h. er ikke spesielt krevende å bestige og har forholdsvis slak stigning hele veien opp. Utsikten fra toppen er enestående og en trenger ikke å bekymre seg særlig mye for snøskred.
Landskapet ligger i vinterdvale og ikke en lyd annet en mine egne ski mot snøen kan høres. Spor etter liv kan sees i snøen, noen hardføre skapninger har tydeligvis vært ute og jaktet på mat før jeg var våken.
Fra Høgsætra i Engsetdalen.Reven har også vært ute på tur. Kanskje på rypejakt.Godt skiføre og flott terreng.
Det er vår og selv om det er tidlig dag merkes det at solen varmer nede i dalen. I motbakkene må jeg åpne på jakken for å slippe ut litt varme.
Noen lengre opp kan vinden merkes bedre, og lue og votter må på. Det blåser ofte her oppe, ut mot havet som fjellet ligger.
Oppover mot Svartevatnet og videre derfra til toppen.Sørvest vind lager skavler langs egga opp til toppen.
Fra toppen kan man skue utover hvitkledde fjell mot sør eller utover havet mot vest. Til venstre ligger Sporvstinden i Ørskog og lengre til høyre snor Storfjorden seg innover mot Hellesylt og Geiranger.
De snødekte Sunnmørsalpene kan sees mot sør.
Nedkjøringen er passelig bratt for en nybegynner og gir mulighet for lange svinger i behagelig fart. En løs hund hadde antakelig sett på meg som et dyr i flukt og kom rasende springende mot sitt bytte. Den var så nærme at jeg kunne se hvite tenner og ville øyne. Heldigvis hadde den korte bein så jeg klarte å renne fra den mens jeg hørte eieren brøle og kalle den for en «Rakkar». Stakkars hund som hadde en mislykket jakt og i tillegg fikk påpakning for det.
Uansett hva slags villdyr som lurer i dette fjellet så blir det utvilsomt flere turer hit. Skitur til topper som ligger ut mot kysten er spesielt flotte med utsikt mot hav og fjorder.
Slike turer er godt egnet til fjellski. De er lettere enn randonee utstyr og velegnet her som det er mye flatt tur terreng og forholdsvis slake bakker for nedkjøring.
