Et stort høytrykk ligger utenfor Ålesund og lager strålende vær og fremdeles mye snø i fjellene. Kvelden før var målet klart og ski, termos og ryggsekk henta fram. Blåskjerdingen er en topp som ligger flott til ute ved havet og forruten havutsikt kan en se nord-øyene, Molde, og fjellheimen om man vender seg mot sør og øst.
Nede i Nakkedalen der jeg har parkert bilen varmer solen godt og jeg må bære skiene noen meter før turen kan starte. Det er utvilsomt vår, fuglene kvitrer og trærne har allerede fått grønne skudd.
Toppen ligger 1061 meter over havet. Stigningen fra dalen er omtrent 570 meter, og oppover bakkene blir det etter hvert varmt så både lue og jakke må pakkes ned i sekken. Skifellene har godt grep og snart er jeg halvveis og over tregrensen. Fuglekvitteret stilner og utsikten begynner å komme til syne.
Fremdeles skiføre ute ved kysten sent i April. Behagelig stigning mens toppen kommer til syne.
Stigningen er nokså slakk og bare den siste biten før toppen er noe brattere. Jeg stopper en stund før siste kneika og får pusten igjen mens jeg studerer utsikten mot Molde. Den er storslagen herfra med fjorden og fjellene rundt.
Panoramabilde mot Nord.
Oppover møtte jeg noen andre, en av de har knekt teleskopstaven i motbakken men hadde heldigvis med tape for å reparere.
Toppen har en stor flate med store steinheller spedt utover. Turgåere har reist mange heller på høykant så de står som en skog der oppe. Enda mer utsikt kommer til syne og nå kan jeg se hele sirkelen rundt. De hvite toppene innover fjellene og det blå havet gir store kontraster.
Lepsøy, Haramsøy, Flemsøy og den flate Fjørtofta lengst ute i havet f.v.Havutsikt. t.v. ligger Midøya. Molde med de hvite fjellene over t.h.
Det er vindstille og solen varmer godt der jeg setter meg ved varden. Varm drikke og matpakke inntas mens øyet skuer innover fjellene.
En får ikke lyst ned igjen herfra på en slik dag, men etter hvert blir det kjølig og skiene spennes på. Det er flotte nedoverbakker men en må være forsiktig der det er steinur slik at ikke skiene blir skadet.
Fjellski med stålkanter er godt egnet på denne turen, og det er ofte lettere å gå med fjellski enn randonee utstyr.
Å padle rundt Hessa og Aspøya er kajakk turen jeg gjør aller flest ganger i løpet av en sesong. Noen ganger for å mosjonere og andre ganger rett og slett for turen sin del. Denne gangen var det litt begge deler og været var innbydende for å sjøsette kajakken.
Det er mye å studere mens man padler i det blikkstille brosundet, mens på Tueneset kan vær og sjø til tider være mer utfordrende.
Krykkjene har allerede funnet sine hekkeplasser på utsiden av de gamle sjøbuene i dør og vinduskarmer i molo-vegen. Her får de være i fred og dette er tydeligvis en ettertraktet reirplass med kort avstand til naboen. Fremover ser det ut som de får nok å gjøre med å bygge reir, passe på eggene og fø opp neste generasjon krykkjer.
Kursen settes vestover og sjøen ligger nesten speilblank. Det har vært ustabilt vær siste tiden så lengre ute vil det nok likevel være dønninger som kommer inn gjennom Breisundet fra storhavet.
De gjentakende åretakene gjør at en kommer inn en rytme som nesten fjerner følelse av tid. Som oftest tenker jeg ikke på noe når jeg sitter i kajakken, og har nok med å registrere og alt som skjer rundt båten og studere landskapet. Og plutselig er man fremme.
På Tueneset, ytterst ute på Hessa hadde Tyskerene mye tungt artilleri under okkupasjonstiden og tuneller gikk mellom kanoner og boplasser. I dag er tunellene murt igjen, men stillingene står igjen som flotte utsiktspunkter mot havet.
Her ute ligger også akvariet som er vel verdt et besøk hvis man er i Ålesund og har noen timer å slå i hel. All slags havfisk, skalldyr og annet som lever i sjøen på våre kanter finnes her. Pingvinene i utebassenget er populære krabater. Tueneset er også en populær badeplass om sommeren med mulighet å gå de trehundre meterne opp til Sukkertoppen og ta et kjølig sjøbad etterpå.
Mest eksponert mot havet her er Stavneset der det mektige Breisundet ligger utenfor, og Runde kan sees i det fjerne. Det er sjelden sjøen er helt rolig rundt dette neset. Ei nise kommer motsatt vei, men jeg rekker å se den sorte ryggfinnen bare en gang før den passerer og forsvinner under overflaten.
Sulafjorden gir storslagen utsikt innover Sunnmørs-alpene og hvite topper minner om at mange flotte skiturer venter videre denne våren. Videre innover fjorden passerer jeg sørsiden av Hessa. Nye hus har kommet til, og det er nesten blitt som en egen liten by. Forståelig med så flott utsikt!
Det er et bra langt strekk til Slinningsodden der det tradisjonsrike Slinningsbålet bygges og brennes hver Jonsok, men omsider kommer byens sørside til syne.
Å padle gjennom Brosundet er alltid et høydepunkt på turene rundtomkring Ålesund. Når jeg kommer til fyret er runden fullført nok en gang, og beina skal få strekke seg på fast grunn til neste padletur.
En lørdag i April slår jeg følge med venner for å padle Lepsøya rundt med start fra Roald. Lavtrykkene står i kø ute i havet, men denne dagen ligger sjøen rolig og med gode klær ligger ingenting i veien for turen.
Kajakken min har ligget i ro hele vinteren, og det godt å få saltvann under kjølen igjen og teste om padleformen er bra. Grønnlandsåra jeg skaffet for en tid tilbake har både jeg og skuldrene mine blitt glad i. Den gir faktisk god fremdrift, er lite påvirket av vind og mindre belastende for skuldrene.
Når vi runder moloen på Roald havn kommer første mål, Innholmen til syne rett utenfor ytterste Lepsøyna. Vi krysser rett over Vigrafjorden og velger å padle langs land forbi Rønstadhelleren og alle dei gamle steingravene mot sjøen nedenfor.
Omtrent 150 gravrøyser er funnet her, så mye har nok foregått her hvis man padlet forbi her for femten hundre år siden. Helleren og landskapet er i alle fall spesielt og mystisk her ute mot havet.
Et område med mye historie. I Rødsethelleren like over har det en gang bodd folk og dei mange steingravene forteller om aktivitet i fjern fortid. Her drev også seilskuta Columbine på land i 1886 med ei enslig kvinne fra Shetland ombord. Ei utrolig, men sann historie.
Ute på Innholmen er det nokså tett med sjøfugl, så vi holder god avstand og heller kjenne litt på dønningene på utsiden. Etter lang tid med dårlig vær ute i havet kommer dønninger rullende og treffer holmen med stor kraft. Dette er noe av det fasinerende med kajakk, det å kjenne havet beveger seg og man registrere alle lyder og lukter uten forstyrrelser.
Rundt neset ytterst ute er det grunt og enkelte steder kan jeg se bunnen under meg. Dønningene vokser i høyden og knuses mot land. Stemningen er høy.
Omsider kommer vi til Hellevika, der det ytterst ute også er spor etter eldre tider. En gang bodde det folk som levde av fiskeri her. Det kort vei til havet og en liten huk i berget som gav ly for båter. I dag står det igjen hus murer som vitner om den gang. Den gang var båtene var laget av tre og folket av stål.
På Keila ytterst ute på Lepsøya har det bodd folk som levde av fiske.
Videre padler vi langs land med Haramsøya på babord side. Det flotte fyret i Hellevika ruver majestetisk over oss.
Fyret i Hellevika har lyst utover havet siden 1918, og siste fyrvokter flyttet herfra i 1973. Før den tid har det i området stått en mindre fyr-stue bygget sent på 1800 tallet.
Etter passering av noen frittliggende gårder er det på tide med matpause. Medbrakt tørr ved sørger for at et bål raskt er på plass og grillpølsene finnes fram.
Det er mye kaldere å være på land enn å sitte i kajakken, så pølser og kaffe på bålet varmer godt.
Det er adskillig kaldere å sitte på land enn nede i kajakken, og etter noen pølser og gamle skrøner gå ferden videre forbi Kjerstad og tilbake mot Roald. Praten avtar en stund, jeg tenker det er middagen og alle inntrykkene som må fordøyes. Om ikke lenge er fastlandet tilknyttet også denne flotte øya. Det er det nok mange som ser frem til. Klarer de å beholde idyllen og roen som er her ute i dag?. Ikke godt å si, men det blir ei ny tid med alt som følger med den.
Sandtinden ligger 1065 meter over havet i Ålesund kommune. Man kan parkerte ved skitrekket på Ørskogfjellet og gå opp langs den slakeste ryggen fra Måslia før en kommer til Jutevatnet. Å gå opp langs skitrekket er også et alternativ. Oppstigningen fra parkeringen er omtrent 780 meter og ikke spesielt bratt. Fjellet gir fin utsikt både mot fjellene i sør og havet mot vest. Herfra er det også mulig å fortsette et par kilometer til Sprovstinden (1194 m.o.h). I dag var vinden økende så jeg valgte å ikke gå dit.
Vinden tok vottene mine i et sekund jeg var uoppmerksom. Det siste jeg så av de var at de fløy over snøskavlene på toppen. De ligger nok fortsatt i den bratte hellingen mot nord.
Sandtinden med Sprovstinden (1194 m.o.h) i bakgrunnen.
Det var en mild dag med tolv grader, så snøen var kram og nokså tung å svinge i på vei ned. Det er April, så våren er nok i anmarsj.
Vinden var likevel lunefull med omtrent vindstille nede i dalen, men såpass sterk sønnavind på toppen at jakke, lue og votter absolutt ble nødvendig. På vei hjem viste temperatur måleren i bilen nitten grader celsius i lavlandet.
Sprovstind
30.04.2020 gikk jeg til Sandtinden igjen. Denne gangen var målet Sprovstind som kan nåes ved å følge ryggen videre mot øst. Været var flott i dag og det var nesten vindstille.
Bildet under er fra dagens tur på Sprovstinden. Denne gangen gikk jeg opp langs skitrekket som også en en fin tur.
En klar dag med fantastisk utsikt mot Vestnes.
Oppsummering
To fine topper som kan nåes med en liten times kjøring fra Ålesund. I perioder med sterk vind kan snøen på toppene blåse bort slik at det kommer frem stein. Utsikt mot både havet og Sunnmørsalpene er meget flott, så dette er turer som kan besøkes mere enn en gang. Fjellene er de samme, men vær og lys vil garantert gi en variert utsikt.
Heretter vil jeg feste vottene med ei snor eller lignende til skistavene slik at vinden ikke tar de med seg.
Kart med rute fra starten på skitrekket på Ørskogfjellet
Denne toppen som ligger 807 m.o.h. er ikke spesielt krevende å bestige og har forholdsvis slak stigning hele veien opp. Utsikten fra toppen er enestående og en trenger ikke å bekymre seg særlig mye for snøskred.
Landskapet ligger i vinterdvale og ikke en lyd annet en mine egne ski mot snøen kan høres. Spor etter liv kan sees i snøen, noen hardføre skapninger har tydeligvis vært ute og jaktet på mat før jeg var våken.
Fra Høgsætra i Engsetdalen.Reven har også vært ute på tur. Kanskje på rypejakt.Godt skiføre og flott terreng.
Det er vår og selv om det er tidlig dag merkes det at solen varmer nede i dalen. I motbakkene må jeg åpne på jakken for å slippe ut litt varme.
Noen lengre opp kan vinden merkes bedre, og lue og votter må på. Det blåser ofte her oppe, ut mot havet som fjellet ligger.
Oppover mot Svartevatnet og videre derfra til toppen.Sørvest vind lager skavler langs egga opp til toppen.
Fra toppen kan man skue utover hvitkledde fjell mot sør eller utover havet mot vest. Til venstre ligger Sporvstinden i Ørskog og lengre til høyre snor Storfjorden seg innover mot Hellesylt og Geiranger.
De snødekte Sunnmørsalpene kan sees mot sør.
Nedkjøringen er passelig bratt for en nybegynner og gir mulighet for lange svinger i behagelig fart. En løs hund hadde antakelig sett på meg som et dyr i flukt og kom rasende springende mot sitt bytte. Den var så nærme at jeg kunne se hvite tenner og ville øyne. Heldigvis hadde den korte bein så jeg klarte å renne fra den mens jeg hørte eieren brøle og kalle den for en «Rakkar». Stakkars hund som hadde en mislykket jakt og i tillegg fikk påpakning for det.
Uansett hva slags villdyr som lurer i dette fjellet så blir det utvilsomt flere turer hit. Skitur til topper som ligger ut mot kysten er spesielt flotte med utsikt mot hav og fjorder.
Slike turer er godt egnet til fjellski. De er lettere enn randonee utstyr og velegnet her som det er mye flatt tur terreng og forholdsvis slake bakker for nedkjøring.
Dette flotte utkikkstårnet har stått på toppen av byfjellet Aksla siden 1949 og ble gitt i gave til byen fra Ålesundere som flyttet til Amerika. Rundskue er et populært turmål for Ålesundere, og har en gått trappene opp til fjellstua er det vel verdt å fortsette turen videre til dette flotte tårnet. Utsikten er fantastisk sommer som vinter og en har panorama utsikt både utover havet og innover mot de storslagne Sunnmørs alpene.
Vinterutsikt fra Rundskue mot øyene i Giske kommuneByfjellet Aksla med ulike ruter opp til Rundskue
Godt skiføre på vei opp mot Høgevatnet på Ytre Standal.
Det er siste helgen i Februar og jeg har meldt med på topptur kurs arrangert av Ålesund skiklubb. Kurset skal holde sted på Standalhytta og jeg er på vei med ferge over storfjorden fra Solavågen. Snøen daler ned i store flak mens fergen finner veien til Festøya på andre siden av fjorden.
Veien snor seg innover langs Hjørundfjorden før jeg tar fatt på svingene oppover fra Standal til hytta. Standalhytta drives i dag av Ålesund skiklubb og ligger flott til mellom ville fjell og flott natur.
Store mengder med snø daler ned ved ankomst til Standalhytta.
En varm og god suppe gjorde sitt til en trivelig kveld med god stemning blant folk som hadde kommet både nært og langveis ifra. Turen for Lørdag ble planlagt med orientering om terreng og rutevalg. Vind og vær hadde ført til økt rasfare og ruten ble planlagt med dette som utgangpunkt.
Lørdag morgen var det kaldere, nesten skyfritt og gode utsikter til en flott tur. Snø føyk på toppene avslørte at det blåste der oppe i høyden. Høgevatnet i ytre Stordal var målet denne dagen. Fra Høgevatnet er det også muligheter til å fortsette til Grønetinden hvis vær og føre tillater det. Fra Grønetinden er det flott utsikt over Molladalen.
Oppstigningen gir flott utsikt nedover mot Hjørundfjorden.Snøforholdene og sikkerheten vurderes nøye underveis.
Vi holdt oss til den planlagte ruten og nytt spor ble tråkket opp i sikkert terreng. Eksisterende spor er ikke nødvendigvis en sikker rute, og spesielt ikke når rasfaren er stor som i dag.
Selv om det ikke ble topptur denne dagen var det en flott tur i et variert terreng. Det ble også nok høyde til å øve på nedkjøring, og med kyndig veiledning gikk iallefall noen svinger i løssnøen nogenlunde bra.
Det går nok lenge før svingteknikken blir god, men nedturen gav nye utfordringer og erfaringer i løssnø og varierende bratthet. Et fall gir myk landing så det gjelder bare å tørre å få nok fart til å svinge.
Tilbake på hytten hadde vinden øket på og været var ikke lengre like godt. Dagen ble avsluttet med god stemning i badstuen, nydelig middag og hyggelig samvær.
Natten var mørk og vindfull, men Søndag morgen hadde vinden løyet og Fingeren utmerket seg som et passende tur mål etter at hytten var ferdig ryddet og vasket.
Fingeren er en mye gått tur i dette området og vi brukte omtrent to timer opp til skaret. Den bratte fjellsiden på høyre side under oppstigningen krever kunnskap om snøforhold og skredfare.
Oppstigning mot Fingeren. Pulsen blir høy i motbakken men oppover går det!.
Vel nede skinte solen og på turen hjem og jeg kunne ikke la være å stoppe for å nyte synet av Hjørundfjorden som badet i lys og hvit snø. Det er ikke rart at noen reiser lang vei for å komme hit.
Hjørundfjorden i sett fra Vegsundet.
Oppsummering
Ålesund skiklubb har et enestående miljø og kunnskaper om ski og terreng oppabeidet gjennom flere generasjoner. Vil du lære om ski, sikkerhet of fjellvett vil jeg anbefale å sjekke ut Aask sin hjemmeside med kurs og arrangementer. Takk for ei flott helg på Standalhytta :).
Fjellet Herda ved Overøye i Stordalen er en passende topp for en nybegynner på Randonee ski. Dalen fra Overøye og innover mot Trollkyrkjegarden er omkranset av fjell i alle retninger så her er det nok topper å velge i, både for meg som nybegynner og sikkert også for viderekomne.
De siste dagene hadde det vært Nysnø og mildvær, og på Varsom.no var det advart mot rasfare i området. Jeg hadde derfor bestemt meg for å planlegge ruten nøye for å unngå utsatte områder.
NVE sitt bratthetskart er et flott verktøy med fargekoder som angir terrengets bratthet og hvilke områder som kan rammes av skred. Sammen med skredvarsel gir et godt grunnlag for å ferdes trygt. Likevel er egne vurderinger og observasjoner også viktig for vår sikkerhet i vinterfjellet.
Å telte i på vinterstid har jeg gjort en del ganger tidligere og erfart at det blir mye å bære når alt skal være med i en ryggsekk.
Denne gangen hadde jeg derfor skaffet meg en pulk, og var spent på hvordan den ville fungere. Draget har jeg laget av veistikker fra Biltema, og tau som er festet i hoftebeltet.
Pulken fungerte fint i flatt terreng og i motbakker. Utfordringen viste seg å være i nedoverbakke fordi pulken har begrenset styring med et slikt enkelt drag som dette.
Pulken er noe tung å dra på i motbakke, men det hadde blitt mere slitsomt å ha alt utstyret i ryggsekken.
Innover langs dalen var det slutt på ski sporene, og pulken fikk prøve seg i løssnøen. Overflaten av løs-snøen bærer de brede randonee skiene mine godt, og pulken glir fint etter.
Etter noen hundre meter fant jeg en flate som passet fint for telting. Terrenget videre var avskåret av elver som hadde gravd dype elveleier. Jeg innså fort at det ville bli tungt å ta seg videre innover dalen i slikt kupert terreng. Opp og frem må man, enten det er med ryggsekk eller pulk.
Starten på ruten som jeg hadde planlagt videre opp til toppen var nærme, så beslutningen var enkel å ta. Jeg tråkket snøen hard med skiene og slo opp teltet her.
Ski og staver kan også brukes til bardunering, men det er kjekt å ha nok plugger hvis man vil bruke ski utstyret til en liten kveldstur.
EI flat bot blir til en god teltplass ved Kvitlestølen.Hilleberg teltet mitt er lunt og godt ved overnatting på vinterstid.Hjemmelagde snøplugger til teltet fungerer godt.
Natt til Søndag blåste det godt og vindkastene hørtes på lang avstand utenfor teltet når de kom buldrende gjennom dalen. Som om de var rasende på teltet mitt og kom for å ta det.
Da er det godt å ligge i soveposen og vite at teltet står sikkert! Klok av skade hadde jeg denne gangen med to liggeunderlag. Det er minimum, for det blir fort kaldt under baken selv med en varm sovepose.
Stekt ball er ikke letteste type turmat. Men på kortere turer med slede fungerer det bra. Godt når man er sulten er det i alle fall!Ikke mye er så fredelig som overnatting i teltet vinterstid. Varm sovepose og godt liggeunderlag er helt avgjørende for ei behagelig natt.
På toppen er utsikten flott. Man ser både Ausskjeret og mange andre topper i området. Jeg var heldig som var på toppen akkurat idet solen kikket frem og kastet et skarpt lys over de snøkledde toppene. Men vinden økte på mens jeg satt ved varden og spiste, og snart var jeg på vei nedoverbakke.
Utsikt innover mot Pusken. Mot venstre i bildet ligger fjelltoppen Ørastolen. Dyrdalstinden lengst til høyre.Vinterskyer i Vest der solen skinner på Auskjeret (t.v.) og Ørastolen.
Det å svinge med brede randonee ski ser lett ut, men jeg innser at det krever øvelse. Mye ploging og fall på vei nedover. Sikkert til god underholdning for hyttefolket nede i dalen!
Da jeg kom ned til Overøye hadde de mørke skyene laget alvor av trusselen om dårlig vær. Snøen lavet ned i store flak, og jeg kunne bare så vidt skimte toppen av Herda. Da var jeg glad jeg var kommet i le nede i dalen der bilen ventet ved skitrekket.
Det var noen store snø skavler til venstre langs ruten like før toppen, så det er nok lurt å holde god avstand fra disse. Det hjelper lite å gå i slakt terreng hvis raset kommer ovenfra. Herda skuffer ikke og bød til tross beskjeden høyde på både flott utsikt og fine bakker.
Mn rute til Herda. Til venstre viser også sporene til Auskjeret, fra en tidligere tur.
Søre Smørhylla ligger 871 meter over havet med omtrent fem hundre meter stigning fra parkeringen ved skitrekket på Ørskogfjellet. Med korte dager midtvinters er dette en tur som er grei å rekke på ski mens solen er oppe.
Stigningen er slakk opp til Jutevatnet før den gradvis øker opp til skaret på sørsiden av toppen og videre til skaret mellom Søre og Nøre Smørhylla.
Underveis mot Søre Smørhylla som kan sees midt i bildet. Bakom den ligger Nordre Smørhylla 773m.o.h.Underveis mot toppen passeres Jutevatnet 525 m.o.h. Her er det benker å sitte på for å innta væske og en matbit.
Fra vannet fulgte jeg ryggen opp til toppen og rakk akkurat de siste solstrålene mens jeg spiste matpakken og studerte utsikten.
Lav vintersol gir flott lys og lange skygger. Utsikten er flott både mot Vestnes, Moldefjorden, Jutevatnet med fjellene rundt og havet i Vest.
Ettermiddags solen går ned bakom fjella.Utsikt mot Sandtinden og Sprovstind med Jutevatnet under.Ved Jutevatnet på vei tilbake fra toppen. Dagene er korte og lyset i fjella er spesielt flott på denne årstiden.
Ofte kan det være lite snø så langt ute mot kysten, og da kan snøen blåse vekk oppe i høyden slik at stein og fjell kommer til syne. Da kan det være lett å skade skiene hvis en ikke er oppmerksom.
Fjellski er bedre egnet til turer som denne. Slike ski er lettere å gå med her som det er relativt flatt terreng.
Før jeg var tilbake til bilen var det allerede mørkt, så en god hodelykt må også være med på denne årstiden.
Kart med mitt spor til Søre Smørhylla. Sandtinden og Sprovstind er også flotte topper for skitur.
Området rundt Giske er ideelt for havkajakk, og denne turen sammen med DNT Ålesund og en gruppe av erfarne padlere ble en flott opplevelse. Vi padlet fra Giske utenfor Ålesund og satte kursen mot Erkna via Fyret på Synes.
Turen gikk videre rundt Erkna før vi gikk på land. Farvannet på utsiden er grunt og utsatt mot storhavet. Selv på denne stille dagen laget drag og dønninger noen utfordringer for ilandstigning.
På utsiden av Erkna merkes draget av dønningene.Damene er også med.
En plast kajakk gir slik sett større muligheter og tåler mere. På utsiden av Erkna ble noen oppmerksom på en skikkelse som fløt i vannflaten lengre fremme med kontur som lignet skotupper og ansikt mot skyene. Dønninger og undervannsskjær laget litt ekstra underholdning mens vi rundet det ytterste neset.
Vi kom frem til skikkelsen i havet som viste seg å være en trestamme!
Øya er vill og frodig og fra eldre tid er Erkna mye brukt til saue-beite. Fra fyret er utsikten spektakulær både innover Sunnmørsalpene og utover havet mot Vest. Her er det lunt å sitte i solveggen og innta en god lunsj medbrakt i kajakk.
Vigra, Valderøya og Giske kan sees fra i bakgrunnen fra venstre.Utsikt vestover mot åpent hav.
Turen fortsatte videre til Rauden, eller Raunen som den kalles. En holme som ligger omtrent fire kilometer utenfor Alnes. Her er lite annet enn stein og berg, men også noen planter lever her ute.
Fra Erkna padlet vi hit til Rauden som ligger et stykke utenfor Alnes.Ved Rauden der noen også var på land og besøkte sjømerket på toppen.
Fra Rauden padlet vi tilbake til Giske. Dette ble en lang strekning etter en lang dag, men ingen klaget da vi steg på land etter en flott dag i sol og godt vær.
Vår padlerute fra Giske til Erkna og Raunen.
Oppsummering
Dette er havpadling i åpent farvann og det bør ikke være første turen for en fersk padler. Men i en slik gruppe og med sikkerheten i første rekke kan det bli en svært hyggelig og flott opplevelse.
Disse øyene har en vill og frodig natur med gode muligheter for å se både ørn og sjøfugler av forskjellige arter. Derfor er det viktig å bevare de slik også for fremtiden.
